Om sakprosaen og diktningen – en svarreplikk

Takk til Aage S. Borchgrevink og Arne Vestbø, samt Frode Helmich Pedersen, for svar på mitt innlegg i Prosa 2/2024. God sakprosa er utvilsomt skrivekunst – men hvis vi klarer å sette ord på hva formålet med skrivekunsten skal være, tror jeg NFFOs kampanje vil ha enda større mulighet for gjennomslag.

Tross innvendingene Pedersen presenterer, vil jeg fortsatt insistere på at det finnes et viktig, og oppklarende, skille mellom sakprosa og diktning, og at denne «forskjellen består i at den ene forteller ting som har skjedd, den andre slikt som kunne skje», for å vri litt på Aristoteles.¹ På hans tid ville mye av det vi i dag omtaler som litterær sakprosa blitt benevnt som historie, og mitt poeng er altså at vi trenger bedre begreper for å fange opp sakprosaens unike litterære egenart i vår egen.

Pedersen virker i så måte å misforstå resonnementet mitt. Jeg mener ikke det er «et problem i seg selv at sakprosaen har undersjangre», men at vi må forsøke å finne en betegnelse som vil gjøre det mulig å tilordne nettopp sakprosasjangre «som taler, essay og artikler – en hovedsjanger på samme taksonomiske nivå som epikk, dramatikk og lyrikk».

Jeg støtter derfor Pedersens forslag om å «bruke andre termer» i omtalen av sakprosaen, men da som sjangerbetegnelse og ikke som en sekkebetegnelse for «ikke-fiksjonelle tekster». En mulighet kunne være å innføre et begrep som «historiefortelling» eller «beretning» som sjangerbetegnelse på linje med dramatikk, epikk og lyrikk for språklige sakprosauttrykk av litterær verdi, altså tekster som virker på en beslektet, men likevel annerledes måte enn det et teaterstykke, en roman eller et dikt kan gjøre.

Nettopp derfor mener jeg også at det kan være fornuftig å se nærmere på begrepene «kunst» og «litteratur», ikke fordi jeg «forutsetter to ulike sett av kvalitetskriterier», men for bedre å få fram det begrepsmessige skillet mellom en kunstform – diktning – og den kvaliteten et litterært verk, hvis det lykkes, kan oppnå.

Til tross for at litterær kvalitet kan oppstå, gjerne utilsiktet, i sakprosatekster som er skrevet for rent faglige eller andre ikke spesifikt litterære formål,² er jeg enig i at kommunale saksbehandlere eller skiltmakere ikke bør kalles kunstnere av den grunn. Likevel finner jeg Pedersens forsøk på å skille begrepene «skjønnlitteratur» og «fiksjon» lite overbevisende, samt i utakt med gjengs språkbruk.³

Et slikt skille vil dessuten gjøre de gjeldende kriteriene for stipendtildelinger og innkjøpsordninger, mv., nærmest umulige å forholde seg til. Dette er ikke «byråkratiske dilemmaer», men litteraturpolitiske spørsmål av stor betydning. Mottar man NFFO-stipend og skriver en bok som meldes på den skjønnlitterære innkjøpsordningen, må man betale tilbake stipendet.

For å avslutte med et sitat fra historiker Jens Arup Seip: «Det kan være farlig å skrive for godt.»⁴