Oppklaringer om sakprosabegrepet

Torgeir E. Sæveraas går i et innlegg i Prosa i rette med min artikkel om oppslagsordet «litteratur» i Store norske leksikon. Bakgrunnen er den siste tidens diskusjoner om sakprosaens status i norsk kulturpolitikk. Ifølge Sæveraas begår jeg flere kategoriseringsfeil i artikkelen og gjør meg dessuten skyldig i en selvmotsigelse. Her er det med andre ord grunnlag for en oppklaring.

I min leksikonartikkel deler jeg litteraturen inn i fire hovedsjangre: lyrikk, dramatikk, epikk og sakprosa. Denne inndelingen er i samsvar med gjeldende innføringsbok i sjangerlære på universitets- og høyskolenivå.¹ Sæveraas anser inndelingen som en «kategoriseringsfeil». Han ønsker i stedet to store sekkebetegnelser under litteratur, «skjønnlitteratur» og «sakprosa», og mener at sjangerbegrepet først kan komme til anvendelse når vi beveger oss under dette nivået. Det er selvsagt fullt mulig å se slik på det, men det betyr jo ikke at andre løsninger må bero på kategoriseringsfeil.

Det er ellers ikke, slik Sæveraas ser ut til å mene, et problem i seg selv at sakprosaen har undersjangre. Det har naturligvis også de andre hovedsjangrene. Epikken inkluderer noveller og romaner, dramatikken har undersjangre som komedie og tragedie, osv. Problemet med Sæveraas’ syn er at hans sjangersystem vil gjøre det umulig å tilordne sakprosaens undersjangre – slik som taler, essays, artikler – en hovedsjanger på samme taksonomiske nivå som epikk, dramatikk og lyrikk.

Sjangersystemet blir etter mitt syn mer elegant og oversiktlig når sakprosaen regnes som en hovedsjanger. Riktignok får man da det problemet at ordet «sakprosa» både kan referere til en litterær sjanger og til det motsatte av fiksjon. Dette kan løses ved å bruke andre termer når man refererer til det sistnevnte fenomenet, for eksempel «faktuelle fortellinger» eller «ikke-fiksjonelle tekster».

Ifølge Sæveraas er det både en «klassifiseringsfeil» og en «selvmotsigelse» når jeg skriver at «essayet er det typiske eksempelet på en skjønnlitterær sakprosasjanger». Her ser det ut til at Sæveraas blander sammen begrepene «skjønnlitteratur» og «fiksjon», som det er helt sentralt for meg å skille mellom.

Fiksjon betyr, forenklet sagt, tekster der forfatteren har funnet på hendelser og personer som ikke eksisterer, eller har eksistert, i virkeligheten. Skjønnlitteratur refererer til skrivemåter med estetiske pretensjoner. I lyrikken spiller fiksjonsbegrepet liten rolle, selv om det naturligvis er snakk om skjønnlitteratur eller diktning. Når John Keats’ skriver sin ode til høsten, for eksempel, er det ikke noen spesiell grunn til å anse teksten som fiksjonell. Hovedpoenget er at den har estetisk verdi, det man før kalte skjønnhet, derav betegnelsen skjønnlitteratur.

Når man opprettholder distinksjonen mellom skjønnlitteratur og fiksjon, er det ingen selvmotsigelse å si at essayet er et eksempel på en skjønnlitterær sakprosasjanger: Den er sakprosa i den forstand at forfatteren selv fører ordet i teksten, og dermed er ansvarlig for innholdet, og dessuten fordi det i regelen dreier seg om en ikke-fiksjonell tekst. Men i tillegg har essayet ofte estetiske pretensjoner, det vil si at skriften har (eller prøver å oppnå) estetisk egenverdi. Vi leser ikke et essay bare for å la oss opplyse om et saksforhold, men også av estetiske grunner, for eksempel opplevelsen av litterær originalitet.

Distinksjonen mellom skjønnlitteratur og fiksjon kan også brukes til å skille mellom ulike sakprosasjangre. Vitenskapelige artikler verdsettes primært for sitt innhold. Her bør språkføringen være innrettet mot størst mulig klarhet og presisjon, ikke litterær billedrikdom. På slike tekster anvender man altså ikke skjønnlitterære kriterier. I allmennkulturelle sakprosabøker, derimot, blir den estetiske vurderingen viktigere. En bok som Ivo de Figueiredos En fremmed ved mitt bord har klare skjønnlitterære trekk, selv om den tilhører sakprosasjangeren, både gjennom sin forpliktelse til virkeligheten og fordi stemmen vi møter i boken tilhører forfatteren selv. Det er mulig at slike overlappinger kan skape problemer ved påmeldinger til innkjøpsordningen, men byråkratiske dilemmaer av denne typen kan ikke ha noen vekt i den litteraturvitenskapelige sjangerdiskusjonen.

Sæveraas synes å mene at tekster har en naturgitt sjangertilhørighet: Han vil vite hva de «er», i seg selv. Men det finnes ikke noen nøytral og overordnet instans som kan gi svar på dette spørsmålet. Kategoriene kommer til gjennom diskusjoner, argumentasjon, vurderinger, valg – og de er dessuten historisk foranderlige.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt sakprosa kan være kunst, kan vi sannsynligvis være enige om at kunstbegrepet uansett ikke passer til all sakprosa. Det gir liten mening å si at saksbehandlere i kommunen er kunstnere fordi de produserer sakprosatekster. Det samme gjelder mange andre som skriver viktige sakprosatekster som en del av sin yrkesutøvelse.

Kunstbegrepet er, slik jeg ser det, mest aktuelt for det segmentet av sakprosaforfattere som skriver bøker for allmennmarkedet, slik som for eksempel Hilde Østby, Åsne Seierstad og Morten Strøksnes. Dette er forfattere som dyrker sin skrivekunst både på form- og innholdsnivå, og som også til dels blir vurdert ut fra estetiske kriterier – slik som for eksempel originalitet eller narrativ driv.

Sæveraas ser ut til å ville håndtere dette fenomenet gjennom en verdiladet bruk av termen litteratur, der selve termen allerede forutsetter litterær kvalitet. Så vidt jeg kan forstå, må han dermed forutsette to ulike sett av kvalitetskriterier, der det ene skal brukes til å fastslå hvorvidt noe kan regnes som litteratur, mens det andre er forbeholdt litterær kunst. For meg fremstår dette hverken som hensiktsmessig eller klargjørende.

Frode Helmich Pedersen er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen