Gjørv-kommisjonen har levert en rapport som er instruktiv, skarp og leseverdig – nesten tvers igjennom. Den insisterer på samsvar mellom ord og handling. Men til sist bidrar den til samme umyndiggjøring som den ellers forsøker å komme til livs.
Forunderlige ting kan skje når to fagnerder inngår et litterært partnerskap og beslutter seg for å punktere myter om voldtekt.
Sytti år etter jødedeportasjonene fra Norge må vi konstatere at ”jøde” er blitt et vanlig skjellsord i mange norske skolegårder. Hva betyr dette for vårt forhold til fortiden og til dagens jødiske minoritet i Norge? To bøker og en rapport gir svar.
Selv bøker som leses til feil tid, kan noen ganger kaste et uventet lys over samtidens fenomener.
Hvem snakket om dannelse for et par tiår siden? Ingen, bortsett fra en og annen konservativ overlevning. Nå skrives det side opp og side ned om dannelse – hvorfor det?
Populærvitenskap. Smak litt på ordet, rull det med tungen. Bakerst i ganen gir ordet en ekkel følelse, og du spytter det ut igjen. Mange følger ditt eksempel, for populærvitenskapen er ikke like ettertraktet som navnet skulle tilsi. Snarere tvert imot.
Etter 22/7 har den norske offentligheten flommet over av artikler og bøker som på en eller annen måte behandler eller knyttes til de overveldende begivenhetene som fant sted denne dagen. Jeg har lest noen av dem.
Verken Spartacus forlag eller eg hadde førestelt oss at Hjertets kulturhistorie skulle nå utover Noregs landegrenser i særleg grad. For fleire forlag sa først nei til å gi ut boka, og den første omsettinga sat langt inne. Boka er nå seld til 19 land og blir i år omsett til kinesisk og amharisk.
Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.
Snorre Sturlason har trollbundet sine lesere med historien om Olav den hellige i snart 800 år. Han var en djerv historiker og en god forteller. Men historieforskningen har kommet langt siden 1200-tallet og det boklesende publikum har forandret seg.
Lærebøkene er fraværende i en skoledebatt der de burde stå i sentrum. Egentlig burde de stå sentralt også i alminnelig litteraturdebatt. Det gjelder bøkene i mange fag og på mange trinn. For eksempel historiebøkene i videregående skole.
To av vårens sakprosadebutanter har skrevet bøker om å ”møte veggen”. Jeg møtte dem sammen med psykolog Peder Kjøs, som har bidratt i den ene boken.
Den spanske historien er full av skjebnesvangre sammentreff, fatale mønstre og konkurrerende historiske myter. Den er dermed et fengende, men også farlig stoff for populærhistoriske framstillinger. To nye utgivelser begir seg inn i Spanias fortid med svært ulike holdninger.
Om det er vanskelig å oversette fra et så nært beslektet språk som svensk? Om en norsk oversetter kan bli lurt av alle de falske, svenske vennene som fins der ute? Om det er lettere å gå i baret når man oversetter fra svensk enn fra for eksempel engelsk? Ja og nei.
Med tellekantsystemet har forskningen blitt mer gjennomsiktig og synlig. Forskningsformidlingen står det derimot dårligere til med. Hva skal til for at tellekantene skal fungere bedre?
