En fredag i januar 2012 sitter den fransk-amerikanske journalisten Jonathan Littell sammen med en opprørsleder i byen Homs. Den syriske revolusjonen nærmer seg slutten av sitt første år, og i løpet av dette året har mannen hoppet av fra den syriske hæren og startet sin egen bataljon. De spiser lunsj mens Littell forsøker å overtale ham til å vise frem to soldater opprørerne har tatt til fange. Soldatene er såret. «Det er viktig at dere viser verden at dere er anstendige folk, patrioter, at dere behandler sårede fiender godt. At dere ikke er al-Qaida», forsøker Littell. «Dersom dette fortsetter, vil vi bli akkurat som al-Qaida», svarer mannen. «Hvis verden later oss i stikken og støtter Assad, vil vi angripe Israel og andre land, internasjonalisere konflikten, for å presse det internasjonale samfunnet til å bryte inn. Vi vil erklære jihad.» Mannen truer med at det vil komme grupper fra hele den muslimske verden. «Og det vil bli krig mot gudløshet, og dermed vil det ikke begrense seg til det syriske spørsmålet», sier han.
Snart fire år senere klinger mannens ord som et forvarsel mer enn en advarsel. Krigen i Syria har for lengst spredt seg, først til de omkringliggende landene, siden til Europa. Etter angrepene i Paris spør verden hvordan IS kan bekjempes, og hva som får de voldelige islamistgruppene til å vokse. I 2010 befant al-Qaida seg på et bunnpunkt. Sommeren 2014 erklærte IS et kalifat. IS springer ut av al-Qaidas avdeling i Irak, en avdeling som var kjent for sin spesielt voldelige linje. Hvorfor hadde ingen stoppet dem?
UNDERVURDERT POTENSIAL
De ble advart, journalistene som var til stede da de andre hadde dratt, og som oppsøkte stedene de andre aldri dro. Tre øyenvitneskildringer fra Syria viser nettopp hvordan krigen var i ferd med å endre seg i 2012 og 2013: I krigen av den italienske journalisten og sakprosaforfatteren Francesca Borri, Inn i tomheten av den syriske journalisten og skjønnlitterære forfatteren Samar Yazbek og den notatbok-baserte Syrian Notebooks av nevnte Littell. Yazbek og Borri ser det allerede på flyplassen i Tyrkia: gruppene av menn med utenlandske pass, fremmed arabisk aksent og langt skjegg. Én mangler en arm, en annen mangler et øre. «Jeg er ikke den eneste som vender tilbake til Aleppo. Men det er bare jihadistene som er blitt igjen der nå», skriver Borri fra en reise i september 2013. Ved grensen undrer Yazbek seg over at fremmedkrigerne får slippe rett forbi de tyrkiske grensevaktene. Inne i landet blir hun rasende når de stopper henne ved veisperringer, disse utenlandske mennene som tar kontroll i hennes hjemland. En gutt forteller at fremmedkrigerne har begynt å spørre etter enker de kan gifte seg med. I februar 2013 advarer en libanesisk journalist mot en dyster utvikling: «Det kommer til å bli vanskelig fremover, for nå begynner disse gruppene å få makt, og de blir stadig mer voldelige.» Når Yazbek reiser rundt, legger hun merke til at det synes tilfeldig hva slags informasjon som når ut til omverdenen. I realiteten, skriver hun, begynner jihadistene å få fotfeste. «Og det er absolutt ikke et utfall av merkelige tilfeldigheter. Det er nøye planlagt.»
Mangelen på informasjon er én av den irske journalisten Patrick Cockburns forklaringer på hvordan IS vokste frem. Han var selv godt i gang med en bok om jihadistenes økende innflytelse lenge før IS grep verdens oppmerksomhet. Vesten undervurderte potensialet deres til det var for sent, skriver Cockburn i The Rise of Islamic State. Han sammenligner hvordan krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria ble fremstilt: I hver av krigene var det en diskrepans mellom rapporterte nyheter og hva som faktisk skjedde. I hver av krigene feiltolket mediene styrkeforholdet mellom makthaverne og militsene. Derfor reagerte verden med sjokk da det gikk galt, mener han. Vestlige regjeringer destabiliserte Syria og Irak ved å blande seg inn, og gav dermed jihadistene gode vekstvilkår. En av de største feilene ble likevel begått allerede i dagene etter 9/11, skriver han: I krigen mot terror skånet USA de viktigste tilretteleggerne for al-Qaida og Taliban, nemlig Saudi-Arabia og Pakistan, amerikanernes allierte. USA rettet terrorkrigen mot feil land.
SKYTING OG BLOD
Medienes krigsdekning får gjennomgående kritikk i flere av Syria-bøkene, blant annet hos Francesca Borri. I stedet for reportasjer som forklarer årsaker og konsekvenser, hevder hun, ønsker redaktørene hennes frontlinje-skyting og blod.
Blod og vold er ikke bare i redaktørenes interesse. Voldsbesettelsen går også rett til kjernen av IS’ virksomhet og propaganda. Når mediene gjentatte ganger beskriver IS-videoene som «forferdelige» og overdriver hvilken trussel organisasjonen utgjør, styrker de IS’ propagandamål, hevder terroranalytikerne Jessica Stern og J.M. Berger i ISIS. The State of Terror. Vestlige politikkutformere bør derfor omtale IS med nyanser og påvise organisasjonens svakheter, mener de. Etter de omfattende IS-angrepene det siste året, der styrtingen av det russiske passasjerflyet i Sinai, bombene i Beirut og de koordinerte angrepene i Paris er blant de siste IS har tatt på seg ansvaret for, kan man spørre om det var riktig at mediene overdrev trusselen. Når motreaksjonen diskuteres, er det viktig å være klar over at IS nettopp ønsker å bli angrepet. Ikke bare for å provosere frem en verden som kan deles inn i svart og hvit, god og ond, og dermed øke støtten til seg selv, slik Anders Behring Breivik ville fremprovosere hat mot høyreekstremister. Men også fordi IS’ ideologi bygger på en forestilling om dommedag og det endelige slaget i Dabiq, en syrisk by på grensen til Tyrkia. En sentral del av dette endetidsscenariet er å trekke Vesten sterkere inn i kampene, skriver Stern og Berger i det som utgjør et av de mest interessante kapitlene i denne både dyptgående og bredt favnende boken. Troen på dommedag kan vi nok ikke gjøre så mye med, men rekrutteringen kan vi forsøke å forhindre. Et viktig spørsmål er hvordan vi skal unngå at kampen mot IS nettopp bidrar til å styrke dem. Det gjelder også medienes omtale.
VIKTIGE INNBLIKK
TV2-journalisten Mah-Rukh Ali viser medienes vurderinger fra innsiden i boken Trusselen fra IS. Med eksempler fra diskusjoner i sin egen redaksjon gir hun viktige innblikk i hvilke utfordringer mediene står overfor. IS får ikke for mye oppmerksomhet, mener hun, men vi må spørre oss hva slags oppmerksomhet vi gir dem: Fører mediedekningen til økt rekruttering? Ali hevder IS utgjør «den farligste og største trusselen vi står overfor i verden i dag» – en påstand som inntil den siste tidens omfattende angrep kunne diskuteres: farligst ut fra hvilke kriterier? Boken er ellers preget av mangelfull kildehenvisning, passive setninger, tvilsomme påstander som at journalistiske idealer om objektiv og nøytral formidling ikke har noe som helst å gjøre i dagens journalistiske virkelighet, og sleivete formuleringer som at «IS ønsker å føre oss tilbake til steinalderen», noe som er galt: IS ønsker å føre oss tilbake til det islamske samfunnet som fantes på 600-tallet.
Det er heller ikke sant når Ali skriver at det er spesielt for IS’ propaganda å spille på ydmykelsen Vesten har utsatt den muslimske verden for. Slik symbolikk er helt sentral også hos grupper som al-Qaida og Taliban. Eller når hun skriver at IS kun bruker sosiale medier som et springbrett for å nå frem til konvensjonelle medier. Som Stern og Berger viser i sin langt mer detaljerte – og i overkant nitide – fremstilling, er sosiale medier også viktig for å mobilisere nye rekrutter, noe også Ali beskriver flere steder i boken. Hun motsier seg selv og fremstår dermed som upresis. På den annen side møter Ali mennesker som har flyktet fra IS, og hun har et interessant kapittel om kvinners rolle i IS’ propaganda og rekruttering. Trusselen fra IS presenterer også viktig historisk bakgrunn, men i likhet med de andre IS-bøkene sier den lite om hvordan IS bygget seg taktisk opp på bakken. Dersom man vil forstå hvilken oppsiktsvekkende detaljert strategi IS jobbet ut fra, bør man i stedet lese Der Spiegel-artikkelen The Terror Strategist: Secret Files Reveal the Structure of Islamic State. På et overordnet plan, derimot, springer IS ut fra krigene i Irak og Syria, der utenforstående aktører bærer mye av ansvaret. Men ut av Syria-opprøret vokste også noe helt annet.
KRIGSKUNST
Det startet med graffiti på en vegg i en by ved grensen til Jordan. En vinterkveld i 2011 sprayet femten skolegutter slagord mot regimet. Arrestasjonen og torturen av guttene var gnisten som tente det som skulle bli et opprør. Graffiti er ett av et det vide spekteret kulturuttrykk som presenteres i Syria Speaks. Art and Culture from the Frontline. Med essays, poesi, fotografier og dukketeater – for å nevne noen av de titalls bidragene – er boken en motvekt til krigsmaterialet vi ellers ser fra Syria.
Jeg har selv hørt det igjen og igjen i Midtøsten: «Det som er tatt med vold, må tas tilbake med vold» – et utsagn som gir ekko i François Hollandes krigserklæring etter Paris-angrepene. Redaktørene av Syria Speaks står for motsatt linje. De vil vise at det å møte vold med vold aldri fører frem. Hva kan kulturuttrykk utrette i konflikter? For dem som befinner seg på innsiden, mobiliserer de mennesker til aksjon. Flere av bidragene i Syria Speaks er ren aktivisme, slik som bannere, plakater og graffitien. Andre handler om å skape en felles identitet og historie i en splittet nasjon, og et kontra-narrativ til et regime som i flere tiår har hatt monopol på ytringer. For lesere i demokratiske land er boken en påminnelse om hvilken kraft ideer og kulturuttrykk bærer. Når ytringer forbys, bekreftes deres evne til å endre. For oss som står utenfor, tilbyr de i tillegg en kanal inn til et fremmed og utilgjengelig område. Det samme gjør Samar Yazbek, Francesca Borri og Jonathan Littell med sine bøker fra Syria. De tre øyenvitneskildringene viser hva de syriske flyktningene rømmer fra, og hvilken kultur som vokser frem fra konflikter.
«DET ER NORMALT»
Jeg hadde selv nettopp kommet fra det palestinske Øst-Jerusalem til det jødiske vest da jeg hørte sirener. På toppen av bakken ankom sykebiler samtidig som meg. Der oppe hadde en bil nettopp kjørt inn i en gruppe soldater. Mennesker, trolig var vi flere hundre, stimet sammen for å se. På asfalten foran oss lå gjerningsmannen, skutt og drept på stedet. Hadde jeg kommet noen minutter tidligere, tenkte jeg, hadde jeg kanskje vært der da det skjedde. Hadde jeg ikke gått innom noen butikker på veien, kunne også jeg blitt meiet ned. Jeg forlot forsamlingen og beveget meg videre gjennom gatene, gater som syntes uberørt, gater der alt var som før.
På en bar noen kvartaler nedenfor møtte jeg en bekjent. «Hva har skjedd?» spurte han da han så meg. «Det har vært et angrep rett oppi gata!» svarte jeg. Min bekjente smilte overbærende og la en hånd på skulderen min. «Det går bra», sa han og ville snakke om noe annet.
Da jeg senere besøkte Gaza, møtte jeg ekstremtilværelsens tilvenning overalt. Stadig svarte folk «aadi, aadi» – «normalt, normalt». «Hva var den lyden?» spurte jeg da jeg hørte et massivt svusj. «En rakett», svarte de – «det er normalt.» Spurte jeg en mann hvorfor nesten ingen i Gaza brukte sikkerhetsbelte når de kjørte bil, fikk jeg samme svar. «Dere kan dø!» sa jeg. «Normalt, normalt», sa han.
INTENST MENNESKELIG
Galgenhumoren bryter med brutaliteten i Samar Yazbeks skildringer fra Syria. Den syriske forfatteren lever i eksil i Paris, men drar flere ganger tilbake til den opprørskontrollerte delen av hjemlandet. Der møter hun mennesker som kjemper for å holde ut. Ofte er det latteren som bærer dem gjennom det farlige. En dag sitter Yazbek ved grensen sammen med Abdullah, en ung syrisk mann. De venter på en bil som er forsinket på grunn av et bombeangrep. Abdullah roper og ler mens han forteller om bombingen som fremdeles pågår:
«Herlighet, er det ikke rart? Alle husene rundt oss ble bombet, men ikke vi.» Vi lo og tente oss en røyk. «MiG-flyene skulle tatt seg en røyk de også, så kunne vi stått og ventet på døden sammen. Og tønnebombene, de vil kanskje også ha en? Ha ha, vi har gravlagt vennene våre. Vi kjente dem egentlig ikke igjen. Ansiktene deres fløt sammen.»
Yazbek skriver krigen frem med et poetisk og billedlig språk, og både i form og innhold minner Inn i tomheten om I krigen av Francesca Borri. Begge forfatterne oppsøker frontlinjer, ruiner av hjem og bomberom, de møter familier, snikskyttere, avhoppere og jihadister. Overalt ser de mennesker på flukt, og de som ikke flykter – fordi de insisterer på å bli, eller fordi de ikke har råd til å dra. Bøkene viser det intenst menneskelige i en dehumanisert tilværelse.
NORMALITET
For krigen presser den frem: menneskets evne til å skape seg normalitet under de mest ekstreme forhold. Aktivt gjennom vilje, eller passivt av nødvendighet. «Bombene hagler, noen dør, og en time senere er folk i gang med dagliglivet igjen», skriver Yazbek. En egen mentalitet vokser frem i samfunn som har opplevd krig, også i et langtidsperspektiv, lenge etter at krigen er over. Ett utslag er den urokkelige viljen til å leve her og nå, til å overgå den påførte brutaliteten med en selvvalgt intensitet.
Det siste året har jeg vært flere ganger i Libanon, et land som selv har opplevd 15 år med borgerkrig, som nå har Syria-krigen på dørstokken, og der hvert tredje menneske er flyktning. Men når jeg vil snakke med libaneserne om fremtiden, tar de heller en slurk av drinken. Beirut er verdenskjent for sitt uteliv, og den samme insisteringen har jeg opplevd blant unge i Teheran og Tel Aviv. Med festing stenger de verden ute. I krigslitteratur fungerer hverdagsligheten og frihetskulturen som et holdepunkt: De kjente referansene binder det som er ufattelig, til det vi kan forstå.
Er det mulig å formidle brutaliteten i en krig til lesere som mangler egne krigsreferanser? For noen år siden intervjuet jeg den israelske forfatteren Amos Oz i Tel Aviv. Oz var med på å grunnlegge fredsorganisasjonen Peace Now, og han har skrevet flere titall bøker og hundrevis av essays og artikler. Men når han skriver skjønnlitteratur, holder han seg unna direkte krigsskildringer – til tross for at han selv har deltatt i to kriger. Han har forsøkt å beskrive slagmarken. Det klarer han ikke. «Du kan se slagmarken på kino eller tv, men det du ser og det du hører, er løgn. Slagmarken består av brennende gummi, brennende jern og brennende menneskekjøtt, og du kan ikke overføre dette til ord», sa han og hevdet språket ikke strakk til. Sant nok fantes det enkelte gode bøker om slagmarken, som hos Lev Tolstoj og Norman Mailer, mente han, men ingen modell kunne virkelig vise frem erfaringen fra slagmarken. «Du vet, du kan lage en film om sex til folk som har opplevd sex, du kan lage en film om fattigdom til folk som har opplevd en eller annen form for fattigdom, og om ensomhet til mennesker som har følt ensomhet. Men folk som aldri har vært på slagmarken, har ingen form for referanse. De vet ikke», sa Oz.
LYDER OG STANK
Når Yazbek blir med noen syriske gutter for å grave ned to lik som ligger i en grøft, gir hun uttrykk for en lignende avmakt. «Stanken var ikke til å holde ut. Vi fikk ikke gå ned til dem, men jeg kunne så vidt se likene. Den ene hadde noen opprevne røde klær på, den andre noe svart. Hodene var borte. Det ene lå litt unna, og en grå sky av fluer svermet rundt det.»
Guttene ber Yazbek holde seg på avstand, tar på seg masker og begynner å grave. Yazbek setter seg inntil en sypress og utbryter: «Hvordan skal jeg greie å skrive om all denne ødeleggelsen?» Likevel klarer både hun, Jonathan Littell og Francesca Borri å motbevise Oz’ postulat. Bøkene deres gir nettopp innsikt i hvordan krigen foregår på bakkeplan.
Dramaturgien trekkes opp med lyder, stank og synsinntrykk: «Drønn i det fjerne, fluene over likene, ansiktet til jentungen under ruinhaugen.» Der de beskriver bomber etter bomber, kunne forfatterne slått brutaliteten i hjel med gjentagelser. Men i stedet gir de teksten repeterende kraft. Det er slik krigen er. Den stopper ikke.
En av krigens sterkeste scener går igjen hos både Yazbek og Borri: I Zawiya-fjellene ligger gamle romerske graver og ruiner etter søyler. Der nede, i de underjordiske gravkamrenes rå og beksvarte hulrom, der det eneste lyset er en lighter og medisinflasker fylt av olje, har fordrevne familier søkt tilflukt. Knoklene var der fremdeles da de flyttet inn. «På gulvet ligger det døde kakerlakker, og når det regner blir gravene oversvømt», skriver Borri, som møter 22 mennesker som har stuet seg sammen i to graver. De er barbente og magre, med herjede blikk. De har ikke annet enn brød, te og regnvann. De hoster konstant av tuberkulose, men får ingen hjelp. Hun spør dem hva de ville bedt Nasjonalkoalisjonen om hvis de kunne – samordningen av opposisjonsstyrkene, som nylig utnevnte en statsminister og en provisorisk regjering. De svarer bare «sukker».
Yazbek snakker med en kvinne som har åtte barn:
Hun hadde et spedbarn på fanget og magen bulte. Det blir hennes niende barn, og inntil videre bor de åtte andre i en grotte med jordgulv, og det lekker fra taket om vinteren. De spiste bare ett måltid per dag, og ikke alltid det engang. Barna sto og så på stearinlysene vi tente for dem. De er bleke i ansiktet med mørke øyne. Huden er tørr og sprukken, og det verker og blør fra tærne deres.
Trangen til å forstå og fortelle verden hva som foregår, trekker forfatterne til Syria, og holder dem fast. Hadde flere lyttet til dem, og hadde beslutningstagere tatt advarslene de kom med, på alvor, kunne mye ha vært unngått – i Syria og i Europa.
Litteraturliste
Mah-Rukh Ali. 2015. Trusselen fra IS. Terror, propaganda og ideologi. Kagge
Francesca Borri. 2014. I krigen. Et vitnesbyrd fra Syria. Spartacus
Patrick Cockburn. 2015. The Rise of Islamic State. ISIS and the New Sunni Revolution. Verso
Malu Halasa, Zaher Omareen og Nawara Mahfoud (red.). 2014. Syria Speaks. Art and Culture from the Frontline. Saqi Books
Jonathan Littell. 2015. Syrian Notebooks. Inside the Homs Uprising. Verso
Jessica Stern og J.M. Berger. 2015. ISIS. The State of Terror. William Collins
Samar Yazbek. 2015. Inn i tomheten. Dagbok fra Syria. Cappelen Damm
