Alfred Fidjestøl
Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965–2015
Samlaget, 2015
Uten penger og et eget rom er det umulig å skape kunst, skrev Virginia Woolf i sitt innflytelsesrike oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet, A Room of One’s Own (1929). Journalisten, forfatteren og filosofen Alfred Fidjestøl har lånt tittelen til boka om Norsk kulturråd gjennom 50 år, Eit eige rom. Det er en treffende metafor, som fanger institusjonens visjoner, men ikke virkelighet: Siden oppstarten har Norsk kulturråd forsøkt å skape seg et (handlings)rom utenfor og ved siden av regjering og storting. Myndighetene har bevilget raust med penger, men bare motvillig gitt fra seg makt.
I begynnelsen var ordet. Problemet var at ordet var utenlandsk. På starten av 1960-tallet var Norge rammet av en litteraturkrise. Interessen for hjemmelaget norsk litteratur dalte, importen av utenlandsk cowboy- og krimlitteratur økte. I 1931 var 68 prosent av skjønnlitteraturen i Norge skrevet av norske forfattere, i 1960 bare 31 prosent. I 1963 utkom det 263 oversatte bøker i kategorien «Western og kriminal», mot 51 nyskrevne norske romaner. Bare 10 av 285 organiserte forfattere i Norge kunne leve av sitt forfatterskap. Noe måtte gjøres. Men hva? Forlagssjef Henrik Groth i Cappelen foreslo å fjerne omsetningsavgiften på bøker. Årlig fikk staten inn 12 millioner kroner i bokavgifter, men ga kun 400 000 kroner tilbake gjennom litterære støtteordninger. Staten støttet ikke litteratur, den ble støttet av litteratur. Her var det potensial til å tenke nytt – og stort.
ET KULTURLØFT
Statsminister Einar Gerhardsen satte kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen på saken, siden det ikke fantes et eget kulturdepartement, for så vidt heller ikke en egen kulturavdeling i Kirke- og undervisningsdepartementet. Gerhardsen krevde et kulturløft for å demme opp for den økende amerikaniseringen av samfunnet og mente staten måtte kompensere for at Norge var et lite, splittet språksamfunn. Sivertsen var ikke tilhenger av omsetningsfritak, derimot ønsket han seg en innkjøpsordning for norsk skjønnlitteratur: Årlig skulle staten kjøpe inn 1000 bøker og distribuere dem til landets biblioteker. Groth var naturlig nok mot en slik ordning, siden Cappelen stort sett ikke utga skjønnlitteratur, men praktverk som Grimbergs verdenshistorie og Skikk og bruk. Sakprosa var ikke tiltenkt noen plass i den nye innkjøpsordningen.
Ordningen skulle administreres av et råd, inspirert av britiske Arts Council, som ble opprettet av økonomen John M. Keynes etter krigen. Tanken var at Norsk kulturråd skulle være frittstående og uavhengig, slik at det kunne tenke mer eksperimentelt og framtidsrettet, samt raskere og dristigere, enn departementet. Men rollen ble vagt definert av myndighetene. Kulturrådet måtte utforme sin egen identitet. Derfor ble det uklart, som det er forblitt, om Stortinget med opprettelsen av Norsk kulturråd tok eller ga fra seg makt over kulturlivet, altså om det innebar mer eller mindre statlig styring. Forskjellen er vesentlig. Hvis det betød mer statlig styring, hva ønsket regjeringen og Stortinget seg mer av? Mer finkultur, viste det seg. I bakgrunnen truet EEC, Donald Duck og fjernsynet.
«Kunsten er med å gje vårt åndelige liv næring. No lever vi i ei tid då det er vanskelig å nå fram til den enkelte, fordi livsrytmen er så urolig. Vi treng meir tid til ettertanke. Vi treng tid til å byggje våre sinn, eller la våre sinn byggje med inntrykk som har kvalitet og kan gje varig verdi», proklamerte statsråd Helge Sivertsen da ordningen var en realitet. Innkjøpsordningen for høyverdig litteratur skulle finansieres med avgift på underlødige ukeblader. I ettertid framstår overføringen som tvilsom. Innkjøpsordningen og Norsk kulturråd var en del av det store sosialdemokratiske byggeprosjektet i etterkrigstiden, der arbeiderklassen først skulle få smør på bordet, dernest bøker i hylla. Med den økonomiske omfordelingen tok Sivertsen og Gerhardsen fra folk flest (avgift på ukeblader) og ga til de bemidlede (den lesende klassen). Folket skulle oppdras enten det ville det eller ei. Hensikten var å «øke sansen for kvalitet og dermed verdifull kunst», som det het i en stortingsproposisjon. Derfor ble heller ikke western og krim kjøpt inn. Arbeideren kom dårlig ut, siden han – eller hun – var den største konsumenten av ukeblader, western og krim.
POSE OG SEKK
Gerhardsen-regjeringen mistet flertallet i 1965. En borgerlig koalisjonsregjering ledet av Senterpartiets Per Borten overtok, og den fjernet umiddelbart avgiftene på ukeblader og bøker. Litteratur-Norge hadde plutselig fått i pose og sekk: en innkjøpsordning og null omsetningsavgift. De borgerlige bidro til at det sosialdemokratiske dannelsesprosjektet kom tilbake på rett spor.
Den negative trenden snudde. I 1967 utkom det 127 norske skjønnlitterære bøker. Ti år senere kjøpte Norsk kulturråd inn 226 norske titler årlig. Suksessen ble innkjøpsordningens akilleshæl, for alt som utkom, var ikke verdt papiret det ble skrevet på, mente høyrøstede kritikere, spesielt i Aftenposten. Denne modernistiske poesien til forfattere som Jan Erik Vold og Arild Nyquist, som solgte et par hundre eksemplarer over disk, ble innkjøpt i 1000 eksemplarer og distribuert til landets biblioteker, der de støvet ned i kjelleren før de etter noen år ble kastet – dette var åpenbare eksempler på at forlagene spekulerte i å utgi verdiløse bøker.
På 1970-tallet ble Norsk kulturråd nødt til å gjenoppfinne seg selv. Kulturen skulle desentraliseres, idrett og ungdomsarbeid inkluderes. Det nasjonale var ut, det kommunale kom inn. Nordmenn kunne ikke være passive mottakere av finkulturen, de måtte bli aktive deltakere i folkekulturen – noe de ville bli, hvis de bare fikk den kulturen de ville ha.
På 1980- og -90-tallet måtte Kulturrådet finne seg sjæl – igjen. (På dette tidspunktet i historien begynner leseren å føle medlidenhet med Norsk kulturråd.) Ingen fred å finne. Finkulturen ble tatt inn i varmen. Til og med oversatt skjønnlitteratur fikk en egen støtteordning. Når tegneserier og popmusikk etter hvert også kom inn i Kulturrådets favn, var forvandlingen total. All den populærkulturen Norsk kulturråd ble dannet som en motvekt til, fikk en egen post på budsjettet. «Det einaste som mangla, var at Kulturrådet skulle setje i verk tiltak for å sikre at folk såg meir fjernsyn, så ville alt ha vore snudd på hovudet siden oppstarten», som Alfred Fidjestøl skriver.
RÅD ELLER DIREKTORAT
Norsk kulturråds 50 år har vært omskiftelige, ja. Det største ansvaret for turbulensen hviler på vinglete politikere. Det har aldri vært avklart om Kulturrådet skal være frittstående eller underlagt departementet (på armlengdes avstand eller dets forlengede arm), hvorvidt det skal konsentrere seg om den smale eller brede kunsten, om det skal bruke sine ressurser på å være et avansert legatstyre som sier ja eller nei til søknader, eller om det skal prioritere å sette dagsorden og utgjøre fortroppen i den nasjonale kulturpolitikken. Er Norsk kulturråd et råd eller et direktorat? Skal det spre seg tynt utover eller satse tungt på noe? Kvantitet eller kvalitet? Være en igangsetter eller gi varig støtte? Støtte institusjoner eller de frie kunstnerne?
Føy til at alle kulturpolitikere siden 1965 har erklært at kultur er viktig, men har latt være å forklare hvorfor. Blir vi bedre mennesker av å gå på teater? Av å spille teater? Hvorfor er norske bøker bedre enn utenlandske, egentlig? Gjennom historien har våre sentrale kulturpolitikere hatt et uavklart forhold til slike fundamentale spørsmål. Derfor har også Kulturrådet med rette blitt oppfattet som schizofrent. «Selv innsidere i kulturlivet har vansker med å skjønne hvorfor Norsk kulturråd er sammensatt slik og hva hensikten er», som Knut Olav Åmås skrev i Aftenposten for noen år siden. Det ligger ikke an til at forvirringen skal bli mindre framover.
Norsk kulturråd har fått sin frihet (Kulturrådsloven, 2013), men samtidig har det pågått en prosess der Kulturrådet har fått tildelt flere og flere direktoratoppgaver, som igjen innskrenker handlingsrommet og gjør rådet mer til departementets forlengede arm. Staten har gitt med den ene hånda og tatt med den andre. Dermed er hybridmodellen og forvirringen blitt formalisert. Staten har tatt kontroll over kulturfeltet og gitt fra seg kontroll over kulturfeltet. Et nullsumspill. Men hybriden er blitt langt mer strømlinjeformet og profesjonell. Da Norsk kulturråd ble opprettet i 1965, hadde det tre ansatte og et budsjett på 15 millioner kroner. I dag er det langt over 100 ansatte, og Norsk kulturråd forvalter 577,2 millioner kroner. Kulturrådet er i dag et «lojalt organ i statens tjeneste», skriver Alfred Fidjestøl. Så mye for uavhengighetskampen.
BESTILLINGSVERK
Eit eige rom er skrevet på bestilling av Norsk kulturråd. Alfred Fidjestøl har vist før, med Trass alt. Det Norske Teatret 1913–2013, at han takler sjangeren og greier å formidle oppdragsgiverens historie uten å bli servil. Å bli kalt et «lojalt organ i statens tjeneste» er ikke honnørord for en institusjon som har ønsket å framstå som avantgardistisk og rebelsk. Selv om institusjonen ikke har så mye dramatikk som det finnes foran og bak kulissene på en teaterscene, evner Fidjestøl også her å børste støv av livløse arkiver og puste liv i halvtørre byråkrater. Det gjør Fidjestøl ved å bygge et idéhistorisk reisverk av dikotomier – type elite versus folk – og alle konfliktene mellom rådet og kulturministrene. Ikke én kulturminister har inntatt statsrådsstolen uten å evaluere, fornye eller vingeklippe rådet, og alle «nye kulturministrar går tilsynelatande til verket som om dei var den første til å oppdage at Norsk kulturråd fins», med Fidjestøls ord.
Institusjonshistorie er ingen homogen sjanger. Den kan være mer eller mindre selvgratulerende og mer eller mindre indremedisinsk. Mange ansatte i bedrifter eller organisasjoner går nok til slike verk med et håp om å finne sitt navn og fotografi mellom permene. Bra for arbeidsmoralen, desto mindre interessant for allmennheten. Institusjonshistorie er ikke blitt regnet for å være den mest prestisjetunge litterære sjangeren. Oppdragsskrivning er halvsuspekt, og sjangeren er ofte blitt stemoderlig behandlet. Aker gikk nye veier i 1991 da industrikonsernet inviterte forfatteren Dag Solstad til å skrive dets 150-årige historie, som resulterte i en roman. I fjor sommer ble det kjent at konsernet hadde hyret inn nok en skjønnlitterær forfatter til å skildre de siste 25 årene, Henrik Langeland. I en DN-kronikk var BI-forskerne Christine Myrvang og Knut Sogner kritiske til at Aker prioriterte en god «story» framfor klassisk historieforskning. Det er uråd å vite hvordan historien om Norsk kulturråd ville ha sett ut om rådet hadde hyret inn en historiker eller en skjønnlitterær forfatter framfor en filosof, men vi vet hvordan det kan se ut med en kombinasjon av disse ulike tilnærmingsmåtene – akkurat som Eit eiga rom. Fidjestøl er selv en hybrid.
Boka om Det Norske Teatret ble av en kritiker sammenlignet med en roman. Fidjestøl har sagt at han ønsker å skrive «fortellende sakprosa», og at han alltid leter etter «dramaturgi i stoffet» og «sceniske hendelser» i kildene. Drømmen om å skrive en pageturner om Norsk kulturråd er ambisiøs, men det kan hende leseren går glipp av noe. Hvis Fidjestøl ikke hadde vært så opptatt av å finne scener i kildene, men i stedet ikledd seg rollen som kritisk journalist, kan det være han hadde løftet opp framfor å tone ned nepotismen. Hadde han vært en rendyrket historiker, kan det være han hadde vært mer opptatt av hva de faktiske bevilgningene forteller om samtiden, og mindre opptatt av den ideologiske kjeklingen.
SMÅKRANGLER
Det er mange hensyn å ta når tema og oppdragsgiver er én og samme. Kanskje av hensyn til noen, blir det vel mange traurige referater fra rådsmøter i Eit eiga rom. Og kanskje derfor hengte Frank Rossavik seg vel mye opp i småkrangler om verv framfor å sette utenrikspartiet SV inn i en internasjonal kontekst i sin oppdragsbok om partiets historie, Fra Kings Bay til Kongens bord (2011). Som oppdragsforfatter Gudleiv Forr i sin bok om PRIO gjennom 50 år, Strid og fred (2009), der leseren fikk vite at Fredsforskningsinstituttet hadde likelønn og flat styringsstruktur, og at renholdet gikk på omgang. Du må kanskje ha vært der for å kunne le ordentlig godt av denne eksotiske kontorkulturen.
Fidjestøls, Rossaviks og Forrs bøker drives framover av motsetninger som spilles ut mot hverandre og munner ut i en midlertidig forsoning. Som SV og PRIO har Norsk kulturråds historie utspilt seg i spenningsfeltet mellom makt og avmakt, radikalitet og konservatisme, dugnadsånd og profesjonalitet, der de små, daglige seirene har havnet i skyggen av prinsippdiskusjoner og interessekonflikter. I løpet av 50 år har PRIO, SV og Norsk kulturråd blitt velsmurte apparater som er nærmere makten enn motmakten. Kanskje er det selve den moderne dannelseshistorien om Norge som forteller; historien om hvordan landet ble bygget av visjonære ideologer på dugnad og servert på et sølvfat til New public management-disiplene.
Felles for alle de nevnte bøkene er at de er skrevet på oppdrag og således autoriserte fortellinger. Vi får anta at de avviker minimalt fra Sannheten, slik institusjonene selv ser seg. Dermed er det litt av en bedrift at Fidjestøl (som Forr og Rossavik) likevel har balansert de ulike hensynene slik at ikke historieskrivningen framstår som underdanig og bejublende. Tvert imot er Eit eiga rom skrevet med integritet og autoritet og er tidvis både kritisk og syrlig. «Det var ikkje alltid like lett å være Kulturrådet heller, det var i sanning eit utakksamt folk der ute; det lo av kulturfondbøkene, og ikkje ville det ha biletvev på flyplassane sine. Men Kulturrådet gav seg ikkje utan kamp.» Samtidig er avsenderen jo innenfor det gode fellesskap. Syrligheten blir applaudert. Det er satirikerens og karikaturtegnernes paradoks: Jo syrligere de er, desto mer blir de hyllet.
MIMIKKLØSE GUBBETRYNER
Alfred Fidjestøl er en ordkunstner og strør om seg med gullkorn som om han helst ville skrevet sitatordboka selv: «Kulturrådet var på ein måte både etter og før si tid på same tid, men som alltid i utakt med samtida.» Her og der virker det imidlertid som om det har vært for vondt å drepe darlings-ene, og de slår hverandre i hjel. Tidlig i boka heter det: «Kva Norsk kulturråd er, er eit ope spørsmål. Kva det skal vere, er eit politisk spørsmål. Kva det har vore, er eit historisk spørsmål.» Langt senere heter det: «Norsk kulturråd har alltid hatt ei uviss framtid, mellom anna fordi Norsk kulturråd alltid har hatt ei uviss fortid.» Leseren etterlates i spagat mellom utsagnet om at Norsk kulturråd bare lar seg forstå gjennom historisk granskning (formodentlig nå gjennomført av Alfred Fidjestøl), og postulatet om at Norsk kulturråd har en uviss fortid (fortsatt?). Men godt sagt er det.
De kronglete, innforståtte setningene er få, men vi tar med én for å vise hvor galt det kunne ha blitt hvis oppmerksomheten hovedsakelig hadde vært rettet innover mot institusjonen i stedet for utover mot leseren:
Post 74 var uttrykk for ein annan forvaltningslogikk enn sjølve fondet på Post 50. Post 50 var underlagd det autonome kunstnarlege skjønnet til rådet og fagutvala. Post 74 var tiltak der det òg skulle takast kulturpolitiske omsyn, der ein skulle samhandle med departementet og vere i kontinuerlig dialog med tiltaka.
I et slikt diskursivt assosiasjonsfelt (begreper også brukt i boka av Fidjestøl) er det vanskelig å havne i ekstase.
Apropos ekstase: Verket er forseggjort designet og kostbart illustrert, men minst halvparten av de mimikkløse gubbetrynene i svart-hvitt kunne vært byttet ut med … ja, hva som helst.
Mange ville nok sverget på at det var umulig å skrive en engasjerende bok om Norsk kulturråds historie myntet på allmennmarkedet. Fidjestøl har greid det, selv om etterspørselen nok vil bli håndterbar for bokhandelkjedene. Forfatteren har – nok i større grad enn Kulturrådet – skapt sitt eget rom innenfor den fullfinansierte friheten. Kombinasjonen av solid kildearbeid, smidig tekstflyt, organiske overganger, tydelige konfliktlinjer, småfilosofiske grublerier, ironiske skråblikk og underfundige sluttpoeng vitner om en forfatter med overblikk og overskudd. Norsk kulturråd har fått en grom gave til sitt 50-årsjubileum.
