Gullet blant gråstein - sakprosaåret 2015

Hva sier for eksempel et utvalg samfunnskritiske bøker om Norge anno 2015? Jo, de advarer mot totalitære strømninger i landet vårt. Hva blir synlig ved å sammenligne et utvalg av årets beste biografier? Jo, at sjangeren er i utvikling og tar et oppgjør med sine forgjengere. Høstens essaydebatt, er den i utakt med det som foregår i litteraturen? Vel, årets hybridbøker utfordrer tilvante kategorier og inviterer til å tenke tekst uavhengig av sjanger.

Selv om sakprosasjangeren domineres av journalister og akademikere, finner vi i tillegg bøker skrevet av forfattere fra andre yrkesgrupper. Og bøkene til en politimann, en departementsansatt og en politiker er viktige samfunnskritiske bøker i 2015.

Det utgis svært mange bøker i løpet av et år, så i denne artikkelen har jeg valgt å kikke nærmere på enkelte tema i stedet for å forsøke å dekke hele feltet. Jeg har plukket et knippe samfunnskritiske bøker fordi de på hvert sitt vis peker på urovekkende tendenser i offentlig sektor, nemlig en innsnevring av rommet for kritikk.

Biografisjangeren har tradisjonelt sett hatt en sterk posisjon i sakprosafeltet, og i tre av årets politiske biografier står mellomkrigstiden sentralt. To av årets kunstnerbiografier er innbyrdes svært forskjellige. De fem biografiene viser at sjangeren er blitt mer profesjonalisert og kildekritisk.

Den store essaydebatten utspilte seg høsten 2015, til tross for at essaysamlinger utgjør en marginal del av årets sakprosautgivelser. Jeg skal se på noe av kritikken som ble rettet mot essaysamlingene, og på tre sakprosabøker som utfordrer motsetninger mellom journalistikk, essayistikk, skjønnlitteratur og sakprosa.

KRITIKK OG VARSLING

Boken Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil (1963) av den tyske filosofen Hannah Arendt (1906–1975) blir stadig brukt som eksempel på hvordan lydighet mot systemet, og ikke viljen til å gjøre ondt, fikk grusomme konsekvenser for jødene under 2. verdenskrig. Et av bokens hovedpoeng er at totalitære trekk i et samfunn viser seg når borgerne stilltiende aksepterer og utfører direktiver fra de som har makt, selv når det bryter med eget moralkompass. Som ansvarlige borgere har vi plikt til å tenke selv og handle etter egen overbevisning, skrev filosofen Immanuel Kant. Og veien fra det han kaller «selvforskyldt umyndighet», går gjennom opplysning.

Felles for mitt utvalg av samfunnskritiske bøker er at de opplyser om bekymringsfulle sider ved offentlig forvaltning, med en gjenklang av Arendts advarsel om totalitære samfunnstrekk. Bøkene har skapt debatt og gjort oss mer opplyste, i god kantiansk ånd.

Den kanskje viktigste boken, som i tillegg til å ha litterære kvaliteter diskuterer prinsipielle spørsmål rundt rettssikkerhet, er skrevet av politimannen Robin Schaefer. Monika-saken. Min historie – fra drapsetterforsker til varsler er formet som en dagbok hvor vi følger Schaefers forsøk på å få gjenoppta etterforskningen av dødsfallet til elleveåringen Monika Sviglinskaja på Sotra utenfor Bergen.

I et nøkternt og jordnært språk skildrer Schaefer på troverdig vis hvordan saken utvikler seg til å bli en varslersak med store personlige omkostninger. Schaefers bok forteller om en kamp mot systemet – i denne sammenhengen politiledelsen, som krever lydighet og disiplin. Monika-saken gir et foruroligende bilde av en offentlig instans som virker mer innrettet på å beskytte seg selv enn sine borgere. Schaefer varsler ikke bare om mangelfull etterforskning, men også om et system som viser totalitære trekk.

SAMFUNNSOPPDRAG

En annen som forteller om egne erfaringer med offentlig etat, er Eivind Tesaker. Tesaker er byråkrat i kulturdepartementet, og i boken Departementet får vi et innblikk i byråkratens hverdag, fremfor alt hvordan dagene på jobb fortoner seg under nye ledelsesfilosofier. Tesaker får frem hvilke praktiske konsekvenser det har for en byråkrat å forholde seg til for eksempel New Public Management. Og hvordan nye verdier og visjoner kolliderer med samfunnsoppdraget som kulturbyråkrat.

Tesaker peker på flere bekymringsfulle trekk når det gjelder kulturdepartementet, spesielt hvordan det stadig blir større, mer byråkratisk og mindre effektivt. Og i likhet med Schaefers bilde av påtalemakten får vi også her et innblikk i et system som virker lite mottagelig for kritikk. Departementet burde vakt mer offentlig debatt, spesielt fordi boken varsler om at innføringen av en ny ledelsesfilosofi har skapt et ineffektivt og sendrektig system. Ifølge Tesaker går saksbehandlingen saktere enn noensinne.

Med boken Du ser det ikke før du tror det vakte tidligere barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen debatt i året som gikk. Boken bygger på Thorkildsens egne erfaringer som politiker. I tillegg refererer forfatteren til forskningsmateriale som understøtter hennes synspunkter. Boken er i første rekke et oppgjør med det Thorkildsen mener er en systematisk tendens i det offentlige hjelpeapparatet til å tolke barns symptomer som uttrykk for en diagnose – når de samme symptomene kan være tegn på vold i hjemmet. I boken fremstår det offentlige hjelpeapparatet, med sin overdrevne opptatthet av individ, diagnose og medisiner, som en forvalter av nyliberalistisk tankegods. Kartlegging av problematiske hjemmeforhold får derimot stadig mindre plass når barn utredes for vansker.

Monika-saken, Departementet og Du ser det ikke før du tror det opplyser om kritikkverdige forhold innenfor ulike offentlige instanser og varsler om en tendens til knebling av kritikk, noe som sannsynligvis er et omfattende samfunnsproblem.

I boken Velferdsprofitørene dokumenterer forfatter Linn Herning hvordan privatiseringen av barnehage, skole og eldreomsorg har skapt en rekke aktører som gjør seg rike på offentlige tilskudd. Linn Herning går grundig til verks og dokumenterer hvordan barnehagebaroner har bygget seg opp via lobbyvirksomhet overfor politikere, og hvordan andre aktører benytter smutthull i lovverket til å tappe det offentlige for penger. Velferdsprofitørene har bidratt til å nyansere diskusjonen om privatisering av velferdstjenester, ikke minst fordi boken viser at dette handler om langt mer enn den klassiske motsetningen mellom høyre- og venstrepolitikk. Det handler om at folkevalgte politikere er i ferd med å gi fra seg makt til private profittjegere.

MELLOMKRIGSTIDEN

I mange år hadde biografisjangeren et temmelig frynsete rykte. Spesielt uglesett var bøkene som konstruerte livshistorier ut fra freudianskinspirerte forestillinger om at rystende barndomsopplevelser kan forklare personlighetstrekk, valg og livsløp. I årets biografier er tendensen til å «dikte et liv» i biografiform, som fikk biografiene til å ligne psykologisk-realistiske romaner, definitivt forbi.

Et fellestrekk blant årets beste biografier er at de snarere viser en vilje til å kritisere tidligere, mer spekulative biografier, for selv å posisjonere seg som etterrettelige og kildebaserte. Biografiforfatterne dokumenterer det som dokumenteres kan, og er ellers åpne om hva som befinner seg i det uklare.

Tre av årets politiske biografier tar for seg mellomkrigstiden som epoke. I Fra krig til krig. C.J. Hambro skriver Iselin Theien om Høyres sterke mann Carl Joachim Hambros liv og virke i denne epoken. I biografien Da fascismen kom til Norge fokuserer Terje Emberland på ett år i samme tidsrom, nemlig 1927. Da grunnla forretningsmann og tusenkunstner Karl Meyer Norges første fascistiske parti, Den Nationale Legion.

Theien og Emberland skildrer fargerike personligheter og lykkes samtidig med å gi et riss av tidsånden og hvilke strømninger som dominerte i de urolige mellomkrigsårene. Theien lar Hambros sammensatte personlighet tre i forgrunnen og bruker mange sitater fra den velartikulerte Hambro til å tegne et portrett av en fengslende og til dels gåtefull person.

Terje Emberlands bok representerer historisk nybrottsarbeid, siden ingen tidligere har skrevet om Karl Meyer og dette første fascistiske parti. Det er mye godt å si om denne boken. Skildringen av Karl Meyer og hans kriminelt kreative forretningsidéer tilbyr et begivenhetsrikt møte med en uforutsigbar person i fri utøvelse. I tillegg får forfatteren frem at etableringen av Den Nationale Legion ikke var en kuriøs hendelse, men at allerede eksisterende samfunnsstrømninger beredte grunnen for at dette fant sted. Parallellene til vår tid er lette å få øye på, noe som gjør Da fascismen kom til Norge stadig aktuell.

Terje Emberland og Iselin Theien portretterer personer fra den politiske høyresiden, mens biografien Osvald handler om kommunisten Asbjørn Sunde, lederen av sabotasjegruppen Osvald under 2. verdenskrig. Av de tre nevnte biografiene er Osvald den som tydeligst kritiserer tidligere biografier. Forfatterne Morten Conradi og Alf Skjeseth siterer spesielt fra Egil Ulateigs bøker, og bruker dem som eksempler på hvordan etterkrigstidens antikommunistiske strømninger farget fremstillingen av Sunde. Osvald illustrerer også hvorfor biografiene er blitt mer kritiske og kildebaserte. Den er et oppgjør med tidligere biografers tendens til å ta seg kunstneriske friheter når kildene var mangelfulle.

NÆRLESNING

To av årets kunstnerbiografier representerer i likhet med de nevnte politiske biografiene et brudd med den psykologisk-realistiske fremstillingsformen av et liv. I Th. Kittelsen. Askeladd og troll tar forfatter Arnhild Skre fremfor alt et oppgjør med den gjengse forestillingen om at Kittelsen var en autodidakt og et naturbarn, og dokumenterer at dette var en myte som festet seg allerede på Kittelsens tid.

Gjennom et vell av kilder får Skre frem at Kittelsen var en skolert kunstner som hentet inspirasjon fra mange forskjellige steder i sin samtid. Skre gjør som sine allerede nevnte forfatterkollegaer av politiske biografier. Hun har blikk for det spesifikt historiske og viser hvordan tidens rådende strømninger påvirket Kittelsen, på godt og vondt. Den romantiske forestillingen om kunstneren som ensomt geni og unntaksmenneske blir hos Skre erstattet av en høyst menneskelig skikkelse med lyter, laster og talenter.

I biografien Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter tar Grethe Fatima Syéd et oppgjør med historisk-biografiske lesninger av Duuns forfatterskap, spesielt de som reduserer diktning til å «egentlig» handle om forfatterens liv. Syéd bruker nærlesning som metode og støtter seg på litteraturteori om ahistoriske fenomener som overskridelse, og fremfor alt kjærlighet, og viser hvordan dette manifesterer seg i et utvalg av Duuns verk. Syéd aktualiserer i tillegg spørsmål som har med etikk, nærvær og kunsterfaring å gjøre, og hvordan dette nedfeller seg i skrift.

Stilistisk bryter Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter med den ellers dominerende tendensen mot en mer akademisk stil. Mens de andre biografiforfatterne tilstreber en verdinøytral, objektiv og refererende tone, tar Syéd tydelige standpunkter og er markant til stede. Det gjør dette til en original kunstnerbiografi, uten at det forringer kvaliteten på hennes lesninger av Duun.

I Skres biografi ekspanderer Kittelsen utover mot verden, hos Syéd imploderer Duuns tekstunivers til å kretse rundt enkelte tema og motiver. Biografene har altså valgt to diametralt forskjellige metoder, men både Syéd og Skre lykkes med å formidle at kunsten til Kittelsen og Duun rommer tidløse kvaliteter. Som leser forstår vi hvorfor det fortsatt skrives biografier om dem.

Årets biografier viser altså at sjangeren er mindre påvirket av den psykologisk-realistiske romantradisjonen enn før. Leser man skjønnlitteratur fra 2015, ser man at denne tradisjonen lever i beste velgående. Brorparten av romanene handler om konflikter i nære relasjoner, og verden utenfor fremstår mest som kulisser.

Den mest interessante karakteren jeg har støtt på i år, er heller ikke å finne i en roman, men i Iselin Theiens biografi om C.J. Hambro. Når forfatteren lykkes så godt med å gjøre Hambro levende og sammensatt, skyldes det at hun ikke forklarer, men viser ham frem gjennom ord og gjerninger. Hun bruker «show, don’t tell» som fortellerteknikk og lar det være opp til leseren å trekke egne konklusjoner. Hun lar heller ikke familietematikken eller barndomsopplevelser få dominere bildet. Roman-året 2015 fremstår som langt mer homogent enn biografi-året gjør. Nå er det biografienes tur til å inspirere romanforfatterne til å utvide sin noe snevre horisont.

ESSAYDEBATTEN

Høstens essaydebatt var preget av høy temperatur, og startet for alvor da Klassekampen trykte en forkortet versjon av journalist og forfatter Morten A. Strøksnes’ essay «Utvidelse av kampsonen», som kan leses i sin helhet i tidsskriftet Vinduet 3/2015. I essayet tar Strøksnes utgangspunkt i en litterær salong han har vært på, som ikke falt i smak. På podiet samtalte norske essayister på en intern og selvgratulerende måte, og Strøksnes anklager essayistene for å ha snevret inn den essayistiske kampsonen. Nå handler essayene stort sett om litteratur, de såkalt metalitterære essayene har fått hegemoni.

Ser vi på årets utgitte essaysamlinger, så bekrefter de Strøksnes’ påstander om at de handler mest om litteratur. I år har Sigurd Tenningen gitt ut Vegetasjonens triumf er total, Mazdak Shafieian Det urgamle materialet og Henning Hagerup Metafysisk skrapjern, som alle har fått sjangerbetegnelsen essaysamlinger. De tre forfatterne har tilknytning til det litterære tidsskriftet Vagant, og bøkene kan like gjerne leses som samlinger av litterære fagtekster.

Tidligere var det i norskfaget man fant tydelige sjangerdefinisjoner. Men i revidert lærerplan for videregående opplæring fra 2013 opererer man ikke lenger med sjanger. I stedet defineres tekster i form av verb, altså hva man gjør i teksten. Man kan informere, resonnere og reflektere – og drive kreativ virksomhet i tekstform. De ovennevnte tekstsamlingene er utpreget resonnerende og reflekterende, og fremfor alt faglig solide. I norskfaget blir essayet holdt frem som et sted for kreativ virksomhet, noe som ikke bedrives i særlig grad i disse essaysamlingene.

For kommende generasjoner, som lærer å tenke tekst som handling, må høstens debatt fortone seg som temmelig bakstreversk. Vi som har levd en stund, vet at sjangerdebatt i litteraturfeltet ofte har konkrete årsaker, og at det gjerne handler om innkjøpsordningen. I Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965–2015 gir forfatter Alfred Fidjestøl et historisk riss av nettopp innkjøpsordningen. Her kommer det blant annet frem hvorfor skjønnlitteratur ble begunstiget med egen innkjøpsordning allerede i 1965. Sakprosalitteratur kom først med i 2005. Ofte handler sjangerdebatt om noe så prosaisk som forfatterøkonomi. Å definere tekster som essays gjør at de nærmer seg skjønnlitteratur – med støtteordninger som sakprosaen har manglet.

PASSÉ SKILLE

Den som best illustrerer at det er bedre å være skjønnlitterær forfatter enn sakprosaist, er Karl Ove Knausgård. I høst har han utgitt to samlinger med essayistiske korttekster, av forlaget definert som skjønnlitteratur. Tekstene kan leses som et svar på Strøksnes’ bønn om at essayistene må utvide kampsonen. Om vinteren inneholder for eksempel tekster med titler som «Månen», «Julegaver», «Kosedyr», «Ugler», og handler om nettopp det. I tekstene informerer, resonnerer og reflekterer Knausgård, og driver i tillegg med kreativ virksomhet. Først fester han tekstene i et personlig jegs opplevelser og erfaringer. Deretter bruker han sin formidable evne til å skape assosiative forbindelser for å forvandle fenomeners tilsynekomst til representant for noe allment. Knausgårds korttekster aktualiserer at skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa som et skille mellom fakta og fiksjon er passé. Kvaliteten på tekster bestemmes av hva forfatteren gjør, ikke av sjanger.

Tre av årets sakprosautgivelser aktualiserer dette poenget ytterligere ved å blande ulike sjangre. De er typiske teksthybrider, med en klar, bakenforliggende idé.

I Havboka henter allerede nevnte Morten A. Strøksnes elementer fra et hav av forskjellige sjangre. Her blandes elementer fra en encyklopedisk teksttradisjon med eventyrsjangeren, og vitenskap møter mytologi. Historien fremstilles i en romanlignende rammefortelling som henter elementer fra spenningslitteratur. Gjennom hele boken veksler Strøksnes mellom å være til stede som en jeg-forteller og mer refererende partier. Den bakenforliggende idéen er å skrive om havets mangfold, og den varierte fremstillingsformen speiler innholdet på kreativt vis. Språket i Havboka er presist og klisjéfritt, stilen er følsom, stemningsvar og poetisk. Alt dette gjør hybridteksten til en av årets mest originale utgivelser – uansett sjanger.

I likhet med Strøksnes har Susanne Christensen og Simen Ekern utgitt sakprosabøker som åpner for sjangerblanding. Mens Strøksnes henter mange elementer fra skjønnlitteraturen, blander Christensen i En punkbønn og Ekern i Europeere fremfor alt ulike journalistiske sjangre. Og i likhet med Havboka veksler bøkene til Christensen og Ekern mellom kunnskapsformidling, refleksjon og å skrive seg inn i tekstene som levende, pustende jeg-fortellere.

VITAL OG DRISTIG

Hva vil så Ekern og Christensen med bøkene sine? De har begge undersøkende prosjekter på gang. I En punkbønn ser Christensen på forskjeller og likheter mellom det russiske kunstprosjektet Pussy Riot i vår tid og den alternative punkbevegelsen Riot grrl med utspring i USA tidlig på åttitallet. I Europeere tar Ekern utgangspunkt i egne erfaringer som Erasmus-student på nittitallet, da drømmen om å skape et Europa med felles identitet var høyst levende. I boken undersøker han hvordan det står til med samme drøm i dag.

Begge forfatterne forflytter seg fysisk fra land til land og forankrer seg selv og teksten i rom og tid. Spesielt Christensen, med feministisk teori i bagasjen, bruker seg selv aktivt i teksten som en påminnelse om at den som har ordet, snakker fra et sted. «Stedet» er til og med vår egen kropp. Simen Ekerns «kroppslige forflytninger» mellom europeiske land fungerer i større grad som transportetapper mellom intervjuene han foretar med partiledere fra ulike nasjonalistiske partier.

Disse lederne tilbyr alternative fortellinger om fellesskap og identitet, i opposisjon til drømmen om den felles europeiske identiteten. Christensen er innom beslektede tema når hun leser fremveksten av Riot grrl som et vitalt uttrykk for nye muligheter til å skape fellesskap. Begge diagnostiserer vår tid som en omskiftelig tid, der mange søker etter tilhørighet ett eller annet sted.

Bøkene til Strøksnes, Christensen og Ekern er alle samfunnskritiske i den forstand at de formidler en uro over tingenes nåværende tilstand. Strøksnes over ødeleggelsen av havene, Ekern over et stadig mer polarisert Europa, Christensen over den altomfattende kapitalismen som dyrker individualismen.

Siden jeg har valgt å fokusere på enkelte emner og tema, har noen gode bøker fra 2015 som ellers ville ha blitt trukket frem, nå blitt usynlige. Erling Sandmos Tid for historie og Dag O. Hessens C. Karbon – en uautorisert biografi er prakteksempler på populærvitenskapelige bøker med høy kvalitet. Mimir Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island og Sun Heidi Sæbøs Kims lek er begge lesverdige bøker som kombinerer originalt formspråk med kunnskapsformidling om tingenes tilstand i andre land.

De usynlige bøkene er også de som foreløpig ikke er skrevet. Hva kan man spå om fremtidens sakprosa på bakgrunn av gullet jeg har hentet ut fra gråsteinen i 2015? Noe av gleden ved å åpne en sakprosabok dette året har vært at jeg ikke vet hva jeg får. Fremtidens sakprosa tegner til å bli ytterligere vital og forfatterne stadig dristigere i måten de formidler stoff på. En naturlig konsekvens av denne utviklingen ville vært at innkjøpsordningen tenkte kvalitet uavhengig av sjanger, og rislet sine goder jevnt over hele feltet.

Gro Jørstad Nilsen (48) er litteraturkritiker.