Ville han som blakk asylsøker forsøke å lure meg for penger? Måtte jeg sjekke og dobbeltsjekke alt han fortalte om sin traumatiske oppvekst og tjenesten for de norske styrkene i Afghanistan? Eller innebar svaret det samme som en oberst på den pakistanske siden av Hindukush-fjellkjeden svarte da jeg for 25 år siden var på en ekspedisjon til den høyeste toppen Tirich Mir (7700 moh.) og spurte ham om folket i den siste landsbyen før fjellet var ærlige:
«La meg si det slik», sa han med dyp røst langt inne fra det kullsvarte, lange skjegget, «de er ærlige, men ikke veldig ærlige!» Faizullah Muradis afghanske munnhell viste seg å ha en mer dramatisk og dypere bunn.
NORSK PERSPEKTIV
I 2012 skrev jeg en av de to bøkene som utkom om marinejegeren og etterretningsoffiseren Trond Bolle, som ble drept av en veibombe i Afghanistan i juni 2010. Gjennom å samarbeide med enken hans, Bjørg Gjestvang, kom jeg ganske tett på mange som hadde tjenestegjort sammen med ham på forskjellige fronter før og under krigen i Afghanistan. Jeg leste da flere av bøkene om Norges krig der nede på den tiden. I likhet med dem fikk boken om Bolle et typisk norsk perspektiv på de lokale forholdene. Til gjengjeld ga dette arbeidet et godt grunnlag for å vurdere om den afghanske tolkens fortelling kunne gi en annen innfallsvinkel både til Afghanistans blodige historie, den pågående krigen og Norges forsøk på å bidra til fred.
Allerede under det første møtet med Faizullah Muradi i Mandal i juni 2014 ble jeg overbevist om at det var mulig. Han hadde tross sin unge alder (den gang 23) et meget reflektert syn på sitt eget land etter å ha levd med krigen rett utenfor stuedøren i Mazar-e-Sharif gjennom mesteparten av oppveksten. Hans videre historie inneholdt dessuten mye dramatikk. Her er kortversjonen:
Bare 17 år gammel søkte Faizullah jobb som tolk for de norske styrkene i Afghanistan. Årsaken var en gasseksplosjon som satte både moren, faren og storebroren ut av spill for en lang periode. Den eneste som kunne forsørge familien, var Faizullah. Med papirer som viste at han var 21 år, og gode ferdigheter i både engelsk, det afghanske hovedspråket dari og Talibans mest brukte språk, pashto, fikk han jobben så å si på dagen.
UVERDIG KAMP
Men tjenesten ble annerledes enn han hadde tenkt. I stedet for å sitte på et kontor og oversette dokumenter og tolke samtaler mellom nordmenn og afghanere, fikk han etter få uker en av de farligste jobbene ute i felten, nemlig jobben som kamptolk (combat interpreter). Det innebar blant annet at han avlyttet fiendens radiosamband for å kunne lese posisjonene deres, noe som gjorde ham ekstra utsatt. Han ble derfor utstyrt med norsk uniform og etter hvert også fullt oppsatt med våpen for å kunne delta i ildgivningen når det var nødvendig.
I mer enn to sammenhengende år deltok han aktivt i noen av de hardeste kampene norske militære enheter utkjempet mot Taliban, for så å bli overlatt til seg selv. Plutselig var soldatløftet, «Ingen bror får bli igjen!», helt uten innhold.
Etterpå ble han oppsporet av Taliban, men greide å komme seg unna. Etter en dramatisk flukt via Iran, Tyrkia og Hellas kom han som båtflyktning til Italia, der den 60 fot store båten havarerte i grov sjø midt på natta i november 2012 – med 215 mennesker stuet sammen om bord. Til Faizullahs store overraskelse ble han tatt vare på av politimannen som reddet livet hans. Familien hans viste ham en omsorg som han aldri før hadde opplevd – født og oppvokst som han var under et strengt religiøst regime og med krig, ulykker, frykt og død som en del av dagliglivet.
Faizullah følte likevel som «norsk soldat» at det var i Norge han hørte til, og håpet å få asyl her. Han trodde han kom til sine egne, men møtet med UDI, Forsvaret og andre norske myndigheter ble hardere enn kalksteinsklippene på den italienske sørkysten. Etter åtte måneder i uvisshet på forskjellige asylmottak ble Faizullah Muradi natt til tirsdag 27. mai 2014 hentet av politiet i Mandal og satt på første fly ut av landet.
Utsendelsen førte til stort oppstyr i mediene og sterke reaksjoner fra opposisjonen på Stortinget. Virkelig dramatisk ble det da våpenbrødrene hans og veterankollegene deres mobiliserte. Kampen som fulgte, er like uverdig for det norske forsvaret og flertallet av våre ledende politikere som den manglende støtten til krigsseilerne etter andre verdenskrig. Til slutt måtte statsminister Erna Solberg skjære igjennom, og Faizullah fikk komme «hjem igjen» til Norge, hvor han fikk både oppholds- og arbeidstillatelse.
FORMMESSIGE AVKLARINGER
Ikke vanskelig å lage en spennende bok av en slik historie, tenkte jeg, og sa ja til et av forlagene som viste interesse for den. Det ble Gyldendal. Men hvordan skape en afghansk fortellerstemme i norsk språkdrakt, og det med utgangspunkt i samtaler på engelsk?
Utpå høsten leste jeg Aage Borchgrevinks essay i Prosa 5/2014, «Reisen til underverdenen. Afghanistan-litteraturens sjangere og funksjon». Hans hovedinntrykk av alle de norske bøkene om Afghanistan var at selv om de skildret afghanske forhold mest mulig på afghanske premisser og «den norske stemmen er fraværende», som for eksempel i Åsne Seierstads glimrende bok Bokhandleren i Kabul, så betyr ikke det at det norske perspektivet er borte.
«Skildringen av den egoistiske bokhandleren og unge elskende med knuste hjerter er gjennomsyret av en indignasjon man godt forstår, men som også undergraver den allvitende fortellerstemmen. Er den allvitende, bedrevitende eller av og til uvitende?» spurte Borchgrevink.
Jeg husker ikke helt om min første reaksjon på essayet var mot eller mismot. Når selv ikke en dreven feltarbeidende forfatter som Seierstad helt greier å legge igjen de norske brillene hjemme, hvordan skal da jeg greie det fra norsk jord? Men det endelige inntrykket jeg satt igjen med av Borchgrevinks analyser, var i alle fall: Her er en god anledning til i det minste å forsøke å skape en bok som ennå ikke finnes på norsk. Det ledet til noen formmessige avklaringer:
– Boken må skrives med Faizullah som jeg-forteller – så langt det er mulig.
– Jeg må dra til Afghanistan for å se, høre og kjenne lukten av landet hans – og helst, om det sikkerhetsmessig er mulig, å besøke barndomshjemmet og familien.
– Morten Ekeland, som organiserte aksjonen for Faizullah, og som kjenner ham mye bedre enn meg, må være med som korrektiv og «kjentmann».
TALIBAN-LAND
Faizullah var skeptisk til at vi skulle dra. Det var også mange andre, selv om vi lot skjegget gro og lovte å kjøpe afghanske klær så vi i det minste på avstand kunne se litt lokale ut. Vi dro i begynnelsen av november, og fikk både se og oppleve langt mer enn forventet i løpet av en uke i Kabul og Faizullahs hjemby Mazar-e-Sharif.
Kulehullene i veggene på barndomshjemmet var intakte. Hans sterkt religiøse far, som fortsatt går de obligatoriske fem gangene om dagen til moskeen for å gjennomføre sin namaz, var mest bekymret for sønnens mulige muslimske frafall. Gode venner inviterte oss med tungt væpnet vakthold til et overdådig afghansk bryllup og et påfølgende møte i et pansret kjøretøy. Vi ble sluset forsiktig inn i leiligheter på grensen til Taliban-land, der vi bare kunne vise oss etter mørkets frambrudd og før hanen gol om morgenen. Stadig ble vi minnet om at vi var de første sivile som hadde vist oss i disse traktene på flere år. Takket være to dyktige tolkekolleger av Faizullah fikk vi også mye ut av alle samtalene vi hadde med menneskene vi møtte.
Reisen til Afghanistan ga et godt grunnlag for det videre arbeidet med boken. I begynnelsen møttes Faizullah og jeg omtrent månedlig, og var sammen noen dager av gangen. Mange av opplevelsene hans, særlig de som var knyttet til oppveksten og de hardeste trefningene i krigen sammen med de norske styrkene, hadde åpenbart avleiret ganske dype traumer. Derfor hadde vi korte arbeidsøkter, gikk turer og gjorde hyggelige ting sammen med hans nye norske venner. Mellom besøkene gjorde jeg alminnelig journalistisk research om det faktiske stoffet via nett, offentlige dokumenter, medieklipp og bøker.
Jeg skrev de første kapitlene på norsk og oversatte dem muntlig til engelsk til Faizullah for å få de nødvendige korreksjoner av faktiske opplysninger, følelser og tanker. Det var et temmelig tidkrevende arbeid, og i begynnelsen framsto Faizullah både som lite afghansk og lite levende som forteller. Slik kan det jo ofte bli i starten, når en famler etter en bærekraftig fortellerstemme.
SITATER RA KORANEN
Da leste jeg Khaled Hosseinis Drageløperen og Tusen strålende soler og noe annen mindre kjent oversatt afghansk skjønnlitteratur. Jeg oppdaget at det gikk an å bruke noen uttrykk på det lokale språket for også å gi Faizullahs stemme et mer autentisk preg, i alle fall der det ikke fantes direkte tilsvarende norske ord og vendinger. Jeg besøkte også sosialantropolog Fredrik Barth på Gaustad sykehjem. I en alder av 86 år var han fremdeles sterk og klar og øste villig av sin kunnskap om Afghanistan.
Men det avgjørende gjennombruddet kom først da jeg gikk systematisk i gang med Koranen i Einar Bergs offisielle norske oversettelse, samt en kommentarutgave skrevet av en norsk muslim. Da falt en rekke brikker på plass. En av dem var forståelsen av hvordan profetens 1400 år gamle tekst kan brukes og misbrukes like friskt og frekt som Bibelen. Vi fant også en del sitater fra Koranen som passet til både oppveksten med faren og krigen mot Taliban. I tillegg skjønte jeg atskillig mer av hva slags ballast Faizullah hadde med hjemmefra, og hvordan mye av den hadde kollidert med deltagelsen i krigshandlinger, norsk soldatkultur, livet på flukt med menneskesmuglere og oppholdene i både Italia og Norge. Sammen besøkte vi også den italienske politimannen som sammen med familien tok vare på Faizullah da han kom i land som båtflyktning på «hælen» av Italia. Det ga en ny følelsesmessig dimensjon til fortellingen.
Etter hvert tror jeg at jeg greide å leve meg såpass godt inn i Faizullahs menneskelige, kulturelle og religiøse univers at jeg begynte å forstå ham. I alle fall begynte han å leve som forteller, noe jeg først merket ved at historien stadig tok en annen retning enn jeg hadde tenkt. Det skjedde både i analysen av det historiske stoffet og i beskrivelsen av reaksjoner på konkrete hendelser. Et eksempel er da han sto foran likene av to Taliban-soldater som de norske soldatkameratene hans hadde skutt i løpet av natta, men hvor utfallet like gjerne kunne ha blitt det motsatte:
Kanskje var det også noe med de magre og blodige skikkelsene som ble kjørt bort i trillebår etter at de var ribbet for stridsutstyr, som gjorde at de fikk et så sivilt preg at jeg ikke kunne unngå å tenke på dem som vanlige mennesker av kjøtt og blod. Begge var i en alder hvor de høyst sannsynlig var både sønner, brødre og fedre. Et eller annet sted i nærheten, eller i en landsby langt borte, var det noen som akkurat hadde mistet en av sine kjære – uten at de ennå visste det. […] Jeg følte meg helt tom innvendig. Hva holder jeg på med? En bror ligger der på marken, gjennomhullet av våre skudd. Han trodde vel at han kjempet for landet sitt, han også. Hvor galt er dette, egentlig?
EN FLYKTNINGKOLONI
Her kom Faizullahs tanker og følelser liksom bare dalende ned i teksten – uten at vi hadde diskutert bildene. Han visste ikke engang at jeg hadde sett dem fordi jeg hadde fått dem av en av de andre kamptolkene som var med på denne operasjonen. Når sånt skjedde, fikk jeg den spesielle følelsen av at det ikke var meg som tenkte og snakket, men at jeg bare var et slags medium. Det er en god følelse for en ghostwriter. Etter hvert la også Faizullah merke til det:
«Jeg behøvde bare å si noe om hva som hadde skjedd et eller annet sted, før Jon straks kunne foreslå omtrent hva jeg tenkte og følte. Det stemte bestandig, nesten som om han forsto meg bedre enn jeg selv gjorde», sa han i et intervju med Forsvarets Forum like før lanseringen av boken.
En annen indikasjon på at jeg nok var blitt en smule fanget av Faizullahs univers, var at jeg i de mest intense skriveperiodene utover våren 2015 var i krigen hver eneste natt så lenge den varte i boken. Deretter ble øya i Sandefjord hvor jeg ofte sitter og skriver om våren og sommeren, omgjort til en flyktningkoloni.
De historiske strekkene om Afghanistan fikk nå mer liv, også takket være Faizullahs far, som vi jevnlig konsulterte på Skype når vi trengte litt ekstra lokal kunnskap og koloritt. Hverken far (61) eller sønn hadde opplevd noe særlig annet enn krig eller krigslignende tilstander.
Slik ble nok også analysen av Afghanistans historie og situasjon litt annerledes enn den tradisjonelle oppfatningen vi har i Norge: at landet er en slags ufrivillig slagmark for stormaktene Russland og USA. Den beste karakteristikken fant jeg i Koranens kapittel 13, Tordenen, vers 12, som vi også valgte til bokens vignett: «Gud forandrer ikke et folks vilkår, før de forandrer seg selv!»
MAKTALLIANSER
Av dette følger Faizullahs egen forklaring på det innledende sitatet, «Stol aldri på en afghaner!»:
Det betyr ikke at vi afghanere er mer uærlige enn andre sånn i dagliglivet ved at vi lyver og stjeler. Men det er en lang historisk tradisjon for å inngå allianser med den eller de som til enhver tid kan bidra til å styrke ens egen posisjon. Dette skjer på tvers av familie, venner, naboer, bygd, by, folkeslag, distrikt, trosretning og andre tradisjonelle grenser som i de fleste kulturer bestemmer hvordan venne- og fiendebildene ser ut. Det er altså ikke først og fremst Afghanistans over tretti forskjellige folkeslag som gjør det vanskelig å forstå maktmønstrene i landet vårt, men snarere at lojaliteten kun følger én linje: muligheten til makt.
Dette er noe av det som har vært det mest krevende å forstå for utlendinger som har forsøkt å hjelpe det krigsherjete landet, noe også Fredrik Barth påpekte i sin siste bok Afghanistan og Taliban (2007). Vi nordmenn kan trolig bevege oss tilbake til situasjonen i Norge før Harald Hårfagre for å finne tilsvarende forhold, selv om jeg har lært at det er sosialantropologisk ufaglig å plassere andre nasjoners tilstand på eget lands historiske akse.
Hvor langt har så Faizullahs afghanske stemme nådd ut i Norge?
Tja. Like etter utgivelsen smatt boken rett inn på bestselgerlisten. Faizullah var gjest i NRK og ble eksponert i en rekke medier. Anmelderne i Bergens Tidende og Fedrelandsvennen ga boken terningkast fem, og Klassekampen plasserte den som en av de fire viktigste bøkene på sin novemberliste. Den ble også kjøpt inn til bibliotekene av Norsk Kulturråd.
Hva som så gjorde at salget stagnerte, vet jeg ikke. Boken var lite tilgjengelig i de fleste bokhandlene. Kanskje ble ikke stemmen hans sterk og klar nok likevel? Eller kan hende er det like krevende for en afghansk sakprosastemme å komme igjennom bokhandlernes perleport, de sentrale kjedeinnkjøpene, som det er å få opphold i Norge?
Det jeg derimot vet, er at Faizullahs stemme er blitt møtt med samme øredøvende taushet fra det norske forsvaret som da de fraskrev seg ethvert ansvar for å gi ham et trygt liv i Norge våren 2014. De fleste av de andre kamptolkene er nå blitt sluset inn i all stillhet så vi slipper å bli minnet om den skammelige behandlingen både de og Faizullah har fått etter at de norske styrkene trakk seg ut av Afghanistan.
Kanskje har den afghanske kamptolkens stemme i det minste båret der i gården?
Jon Gangdal (61) er forfatter og foredragsholder.
