Dag O. Hessen
Karbon – en uautorisert biografi
Cappelen Damm, 2015
Espen Stueland
700-årsflommen
Forlaget Oktober, 2016
Begge utgivelser er barn av sin tid, med økt opptatthet av klimaendringer og vårt økologiske fotavtrykk. De er gode til å forklare sammenhenger, de deler en sprudlende formidlingsglede og utfyller hverandre på en måte som gjør at jeg vil påstå at begge bøker vil bli stående i det som etter hvert kanskje blir en «klimakanon».
EN FØRSTEELSKER
«Evig liv er en utopi; men som deltager i karbonkretsløpet har vi en aksje i evigheten.» Dette poetiske anslaget finner vi tidlig i Dag O. Hessens verk. Ved første øyekast er det en liten bok, i A5-format. Designet står til tittelen; en sirlig sort C, tegnet mot gråhvit bakgrunn, og forfatternavnet håndskrevet som med kullstift eller grov blyant. Alt er sort-hvitt, og sidene har store, sorte sidetall. Karbonavtrykket er gjennomført. Og det er lekkert. Du får lyst til å ta fatt på en reise inn i det som i utgangspunktet kan virke noe pensumaktig.
Mange kjenner biolog Dag O. Hessen gjennom media; en norsk Attenborough-skikkelse, en elegantier, som lett formidler naturens undre og storslagenhet. Nå har han tatt på seg å fortelle oss om livets mest sentrale element, karbon, i all dets enkelthet, og i alle slags forhold. «En førsteelsker blant atomene», som Hessen poetisk skriver.
Forfatter, og forlag, klarer det som kunne ha vært et hasardiøst prosjekt. Hessen leker seg gjennom karbonets historie. Det får en som meg, som slet med karakterene i alle realfag på den gamle engelsklinjen på videregående, til å bite tennene sammen og også lese formler og annet som for meg er tungt stoff.
Denne originale historien om karbonets livsløp eller kretsløp, denne balansen mellom fotosyntese og celleånding, virker gjennom Hessens penn som en sømløs fortelling. Hvorfor er den ikke skrevet før? Jeg googler litt for å se om noe slikt eksisterer på engelsk eller fransk. Jeg finner ingenting. Forlaget har muligheter her! Denne boken kan selge i land med høy Pisa-score. Og hva med Kina?
BIG HISTORY
Hessen spør: «Er det noe her som ikke er C, karbon? Og mitt eget C som jeg har til låns, noe er bare på snartur innom, noe skal følge meg hele livet, det har sirkulert i plantene, bakteriene, dyrene, mineralene i milliarder av år, og skal fortsette å gjøre det i nye milliarder år etter meg.»
Hessen er en mester i å veksle mellom det lille, der han er på tur, til det store, evigheten. Karbon er stjernestøv, dannet ved fusjon av lettere grunnstoffer. Det er det vi er bygget av, forteller Hessen. Det samme grepet bruker jeg når jeg holder foredrag for barn og unge. Og det sitter med en gang. Big History.
Hessen tegner enkle bilder av mennene som står på hverandres skuldre i utviklingen av en kunnskapsbasert naturvitenskapelig kanon. Jeg leser om hvordan de mer eller mindre løse trådene relatert til luft, ild og karbon knyttes til hverandre samtidig som Paris er i revolusjonsrus. Antoine Lavoisiers banebrytende kjemibok ble sågar lansert på selve revolusjonsdagen i 1789. Selv om Lavoisier skulle bli en visjonær innen kjemien, var han ikke like visjonær innen politikken. Han støttet det sittende regimet. Han fulgte med i revolusjonens dragsug og ble som så mange andre offer for giljotinen. En av Lavoisiers samtidige, matematikeren Joseph-Louis Lagrange, overvar henrettelsen og bemerket lakonisk at «det tok et øyeblikk å bli kvitt hans hode, men det vil ta et århundre eller mer for å skape et tilsvarende».
Hessen er en kostelig forteller, det lurer en Asbjørnsen, eller kanskje en Moe, bak hver lange kjemiske utlegning. Og slik foregår det, side opp, side ned. Vi lærer også om alle bruksområdene hvor karbonet inngår, og hvor det er store utfordringer forbundet med sluttproduktene. Det dumpes årlig 20 000 tonn avfall i Nordsjøen, og 3⁄4 av dette er plast, et viktig karbonbasert materiale. 70 % blir liggende på havbunnen, dessverre for en rekke bunnlevende organismer. Og albatrossunger vrir seg i smerte. De dør med magene fylt opp av plast, med en rekke organiske miljøgifter som PCB, PAH, pesticider og bromerte flammehemmere. (Noe Børge Brende i sin tid som miljøminister kalte flamberte brommehemmere, skriver Hessen. Han kan ikke kontrollere seg, den mannen.)
Hessen foreslår mot slutten av boken en enkel, gratis, personlig CO2-kalkulator, gitt av staten, sammen med en grei brukerveiledning. Den vil kunne hjelpe oss til et bortimot karbonnøytralt liv. Men det brede naturvern må slutte å fremstå som en evig øvelse i å rope nei og hva man er imot. Ja, faktisk nei til selve fremskrittet. Hvem har malt naturvernet inn i dette hjørnet? spør Hessen.
FØLSOMT NATURMENNESKE
Espen Stuelands 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaforandringer, poesi og politikk går eksplisitt via poesien, filmen og litteraturen. Boken er følsom, reflektert og engasjert. Akkurat som jeg ser for meg Stueland, et følelsesmenneske. Men vær trygg – der han svinger pennen, er han nådeløs.
Stueland tangerer Hessen i den forstand at han tar for seg en av karbonets effekter, klimaendringer. De to forfatterne er ellers innom noen av de samme undertemaene, som plastavfall og fugledød, raudåtens betydning for kloden og oljefondets investeringer. Hessen har høye ambisjoner. Stueland sprenger grenser. Han utfordrer vår forståelse av litteratur, språk og eget samfunnsengasjement. I en herlig gjennomgang av flere dårlige skisesonger er han inne på det han kaller den store sammenhengen, mellom raudåte og dobbeldans. Her overgår han til og med Hessen, ved å bringe fortellerperspektivet inn i et helt nytt farvann, eller spor.
Stueland opplevde flommen på Vestlandet våren 2013 på vei hjem fra fotballtrening med datteren, da hun holdt på å forsvinne under de voldsomme vannmassene. En hundreårsflom? En syvhundreårsflom? Stueland starter en møysommelig analyse av litteraturen og det politiske landskapet det er en del av, og som litteraturen kanskje kan forme og endre. Stueland beskriver en dyp kløft mellom klimafremskrivningene og et språk som har kraften til å mobilisere for å hindre at scenariene blir så ille som de kan bli. Bokens 13 tekster er innlegg, i den forstand at de er skrevet som en respons på uttalelser i aviser, resonnementer i offentlige utredninger, klimaforskning, skjønnlitteratur og egne naturopplevelser. Stueland belærer oss om retorikkens begreper det epideiktiske (taler om nåtiden) og det deliberative (innlegg om fremtiden).
Det er folkeopplysning blandet med det personlig anekdotiske og selvfølte. Og igjen må jeg strekke meg for å henge med, her i de delene som omhandler diktanalyse og litteraturteori. Men jeg gjør det med glede. Nok en gang utvides horisonten min, samtidig som det er nok gjenkjennelse i den generelle miljødelen til at jeg nikker bekreftende. Stueland har et enormt kar han øser assosiasjoner og refleksjoner av.
Stueland beskriver prosjektet sitt slik:
Å ta litteraturen på alvor kan være å stille den ved siden av resonnementer om for eksempel klimajus; å relatere poesiens språklige bilder av landskap og topografier til naturvitenskapens natur, eller å lese den i lys av tanker om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid – som jeg gjør her, og som litteraturen selv inviterer til. Hva i litteraturen er det som får lesere til å bry seg, bli nysgjerrige, kjenne glød og iver og lyst til å dele den?
PETROLOGIENS MAKT
«Verden trenger hver dråpe av den oljen Norge råder over!» Stueland siterer finansminister Siv Jensen og setter utsagnet opp mot hva klimapanelet sier når de skriver at 2/3 av alle kjente fossile ressurser må ligge urørte.
En slik dobbeltstandard, eller «realisme», som hardnakket ignorerer naturens tålegrenser, er uttrykk for det Stueland kaller petrologi. Petrologene er klimafornektere, og i essens fornekter de verden som en kollektiv arv.
Hvis det virkelig var 700 år til neste flom av tilsvarende omfang, ville det vel være unødvendig å gjennomføre kostbare skippertak nå? Kommuner med trange budsjetter ville satt tiltak på vent. Problemet er at hvis vi lager et språk som antyder at arbeidet med tiltak kan utsettes og gir oss urealistiske forventninger om at det er lenge til neste gang, hvordan skal man da få oppslutning om den nødvendige politikken nå?
Stueland er ikke ulik en Arne Næss eller en Arne Johan Vetlesen når han insisterer på at innlevelse i andre arter utgjør en inngangsbillett til naturen, og ergo også den klimapolitiske empatien. Det er mobiliserende. Det kan gjøres via litteraturen. Og naturen.
Selv fikk han denne innlevelsen som barn, gjennom Astrid Bergman Sucksdorffs Forstørrelsesglasset. Med farfar i skogen (Bokklubbens Barn, 1975). Han dro inspirert ut i naturen og opplevde den. Forstørrelsesglasset ble ham selv. Det ble hans evne til å følge opp.
KRITIKERNES ROLLE
I en interessant gjennomgang av skandinavisk lyrikk forteller Stueland at de mest folkekjære lyrikerne i Norge har vært naturlyrikere. Her har Norge en annen tradisjon enn de andre skandinaviske landene. Vi er også innom forskjellige økologiske tekstanalyser og såkalte toksiske dikt, altså dikt om forurensning. Stuelands anliggende er at «det toksiske motivet i litteraturen minner lesere om at vi er biologiske og åpne i verden». Økokritiske dikt kan skape innlevelse i livet til mennesker som blir skadelidende under klimaendringene, hevder Stueland, og på denne måten kan de bidra med etisk beredskap.
Hvordan vil Stuelands bok bli møtt av det han beskriver som et selvhøytidelig, lyrisk-skjønnlitterært anmelderkorps? Klarer de å ta inn over seg 700-årsflommens originalitet?
Stueland går rett på sak og har et eget kapittel om å anmelde klimalitteratur. Han hevder at enkelte anmeldere har behov for å posisjonere seg der de raljerer over det vi kanskje kan kalle økologisk litteratur. Han navngir også en kritiker som han mener «gikk seg vill i sin ideologiske form for positivismekritikk». Dette kan bli spennende.
Etter mitt skjønn står det respekt av Stuelands ståsted, og jeg synes han er modig. Han skriver godt om hvorfor klimaspørsmålet oppleves som eksistensielt; det opptar ham følelsesmessig og intellektuelt. Klimaendringene infiserer språket på nesten alle områder og krever derfor oppmerksomhet, skriver han. Å isolere seg fra dette betrakter han derfor som umulig.
Stueland åpner og slutter boken med et eget, nyskrevet dikt der han siterer fra 1. Mosebok og bygger videre på skapelsesberetningen. Igjen er det Big History. Forfattere må interessere seg for verden og vår plass i den. Punktum finale. Samtidig må vi ikke i vår dikteriske eller prosaiske hybris tro at vi alene endrer verden: «De aller fleste skrivende er klar over at ingen enkeltstående bok makter å forandre verden», skriver han.
FREMTIDENS KLIMALITTERATUR
Hverken Stueland eller Hessen forandrer verden alene. Men de er sterke stemmer. Skulle jeg ha ønsket meg noe mer i de to bøkene, ville det hos Hessen ha vært å ha hatt med den periodiske tabellen (!), såpass interessant ble plutselig kjemi. Men ellers ingenting. Hos Stueland? En liten «tabell» eller oversikt over noen av de mest banebrytende miljøbøkene, -filmene, -utredningene og -diktene kunne ha vært en fin «tilleggstjeneste». Men dette er pirk, mest avstedkommet av anmelderiets standardrammer. Mer interessant er spørsmålet: Innvarsler disse to bøkene mer «klimalitteratur» fremover?
Jeg tror det. Ungdom er opptatt av klima og rettferdighetsspørsmål. Poesi reflekterer tidens store spørsmål, og generelle kulturuttrykk forblir samtidig ikke upåvirket av verden utenfor. Formidling av tyngre naturvitenskapelige fagfelt, som kjemi og fysikk, er avhengig av penner à la en Hessen for å nå ut. Vi vil få flere «crossovers», sjangeroverskridende tekster som setter menneskenaturen og naturen selv i sammenheng. Vi får mer litteratur som ser på «det store bildet».
Stueland og Hessen kunne for øvrig ha blitt en god tandem. Hvorfor skriver ikke de to et verk sammen? Good history!
Andrew P. Kroglund (56) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.
