En annen litterær offentlighet: Seniorsalongene
Seniorforeninger over hele landet viderefører den gamle europeiske salongtradisjonen. Å besøke dem som forfatter er en øyeåpner.
Publisert på nett
Jakten på jegeren
Jaktsesongen er i gang. Flere hundre tusen ville dyr kommer til å bli skutt og drept, slik det skjer hvert eneste år. Hva slags menneske er egentlig jegeren?
Musikk mellom linjene
Oppsiktsvekkende mange norske musikkbøker har kommet ut i høst. Noen forsøker å underbygge allerede eksisterende inntrykk av artistene. De beste plukker mytene fra hverandre.
Et utfordrende naboskap
Nytt storverk om Norge og Russland legger i overkant stor vekt på det offisielle samarbeidet landene imellom. Den mellomfolkelige utvekslingen kommer ikke like godt frem.
Jens Petter Nielsen (red.)
Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917
Pax Forlag, 2014
Sven G. Holtsmark (red.)
Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014
Pax Forlag, 2015
Skandaløse feilvurderinger
Børre Haugstad klarer bragden å gjøre granskingen av tiåret 1917–27 i den lille foreningen Nasjonalgalleriets Venner til uhyre spennende lesning.
Børre Haugstad
Krig, kunst og kollaps. Reder-kapitalen og Nasjonalgalleriet
Schreibtisch Verlag, 2015
Sjalusi, utroskap og nabokrangel
Engasjert naturvitenskapelig sakprosa er mangelvare. Boka Meisenes hemmelige liv bidrar i riktig retning. Men den har en svakhet som er nokså utbredt i denne typen bøker.
Andreas Tjernshaugen
Meisenes hemmelige liv
Kagge Forlag, 2015
Ein fugl i kunnskapens tre
Henning Hagerup er eit ideal å strekke seg etter som litteraturkritikar. Men kan lauvverket av lærde referansar også bli ein gøymestad?
Henning Hagerup
Metafysisk skrapjern
Kolon forlag, 2015
Et forsøk verdt
Hvordan bygger man en forfatteridentitet? Spørsmålet burde være grunnleggende for alle som sysler med norsk litteratur, enten det er forleggere, bokhandlere eller forfatterne selv. Men i en tid da interessen for det personlige, det selvutleverende og det private i litteraturen er konstant høy, er den én gruppe som glimrer med sitt fravær i medieoffentligheten. Og det er de norske sakprosaforfatterne. Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. En gruppe hardt arbeidende mennesker som synes sak er viktigere enn person, og som oftere identifiserer seg med sin fagutdannelse enn med sin forfatterrolle.
