I arbeidet med utgivelsen 101. De beste barne- og ungdomsbøkene 2005–2015 har jeg lett etter bøker som forener to hensyn. Ikke bare skal de tilfredsstille voksnes kvalitetskriterier, de skal også fungere godt for en vesentlig del av målgruppa. Riktig nok fant jeg bare plass til to av de tre følgende sakprosatitlene for ungdom. Like fullt er de alle eksempler på en ny, interessant – og krevende – måte å skrive for ungdom på. Helt hyper?, Bitching og Juntafil er flerstemmige bøker med sammensatte tekster der unge kommer til orde side om side med fagfolk og kjendiser. Disse tre titlene skal her få eksemplifisere noen av faktorene som gjør at sakprosabøker lykkes i å nå fram til en gruppe mange strever med å skrive for.
RELEVANS
Bøkene sikrer relevans blant ungdom ved å ta opp problemer som stammer fra unge selv. Temaene i Bitching er i stor grad hentet fra spalta Si ;D i Aftenposten, der forfatteren Liv Skotheim var redaktør, og fra gruppesamtaler hun og medforfatter Anna Holm Vågsland har arrangert med ungdom. De mange spørsmålene som er spredd utover i Juntafil, er alle innsendt fra lytterne til radioprogrammet Juntafil i P3. Der var forfatterne Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland programledere. I Helt hyper? kommer problemstillingene fra personer Mariann Youmans har rekruttert blant annet gjennom foreningen ADHD Norge. Nærhet til målgruppa er avgjørende.
Flere antologier har sluppet til unges egne stemmer uten like stor suksess. Idealistiske utgivelser som Jam (unge aktivister, Omnipax 2005) og Barfot (unge homofile stemmer, Gyldendal 2002) lot utvalgte ungdommer og unge voksne skrive selv. Dessverre spriker disse essayene for mye i form, innhold og kvalitet.
Den flerstemmige sakprosaen i Helt hyper?, Bitching og Juntafil har faktisk mer til felles med bøkene til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj. Tekstene i ungdomsbøkene er riktig nok oppstykket i mange flere teksttyper og spenstig tilrettelagt i ukebladinspirerte design. Men som hos nobelprisvinneren er de mange stemmene godt nok arrangert til å klinge sammen. Ungdomsbøkenes unge stemmer viser seg med andre ord å engasjere unge lesere sterkere etter å ha vært gjennom tastaturet til en voksen forfatter. Særlig i Helt hyper? er flesteparten av jeg-tekstene åpenbart basert på intervjuer, omtrent slik Aleksijevitsj gjør det. Metoden fordrer kjærlighet og nærvær i intervjusituasjonen, ifølge nobelprisvinneren selv (Morgenbladet 11.12.2015). Et slikt arbeid er krevende.
GOD DIALOG
Redigeringa i etterkant skal sikre en helhetlig og intens leseopplevelse uten at det går på bekostning av stemmens ekthet. Bitching går lengst i å beholde særpreget og autentisiteten til hver enkelt bidragsyter, noe som betyr at den også beholder flest klønete formuleringer som forsinker leseflyten. Det krever mot å redigere en personlig jeg-stemme. En god dialog med intervjuobjektet under skriveprosessen kan sikre at ingen mister eierskapet til sin egen stemme.
For jeg-stemmer gjør mer enn å skape leservennlig nærhet til leserne. I Kunnskapens kjønn skriver den feministiske sosiologiprofessoren Karin Widerberg om den personlige stemmens vitenskapelige relevans (Pax 1995, s. 12–14). Ved å dele «minnehistorier» oppstår mønstre i et større bilde. Nettopp fordi mange av tekstene, særlig i Bitching, gjentar litt av det samme, blir det tydelig at problemet ikke ligger hos den enkelte. Forfatterne hjelper oss for eksempel å se hvordan presset på jenterollen – kravet om å være akkurat passe snill, passe flink og passe tynn – gjør det vanskeligere å verdsette ulikheter. Effekten er noe av den samme som hos nobelprisvinneren. Det flerstemte koret gir et nyansert bilde av problemenes omfang.
SKEPSIS TIL AUTORITETER
Boksidene er likevel ikke reservert dem som sjelden får komme til orde. I Juntafil besvarer signaturene «legen» og «psykologen» spørsmål fra lytterne. De er imidlertid supplert av svar som unge selv har kommet med i radiostudio, av statistisk forskning og av forfatternes sunne fornuft. Ekspertisen er spredd, og stemmene til ungdom sidestilles langt på vei med de voksne fagstemmene. I en radiosamtale om hva som ikke er attraktivt ute på byen, snakker Monica like skråsikkert som en hvilken som helst ekspert: «Sugemerker er jævlig turn off!! Hvor lenge var det siden sist du hadde deg, tenker jeg da. Et par dager???»
Det er avgjørende at voksenekspertisen slipper til på en måte som ikke gir bøkene smak av tran. Opprøret mot autoriteter kan spores til protestene mot Vietnamkrigen. Da viste de voksne bedreviterne seg ikke å være tilliten verdig. Nye generasjoner er vokst opp med en sunnere skepsis til autoriteter. Vi er opplært til selv å velge hvilke eksperter vi lytter til. I Bitching gir ikke fagpersonene noe entydig svar på hvordan jentemobbing bør defineres. Det blir opp til leserne å sette svarene opp mot hverandre for selv å finne ut når de har med mobbing å gjøre. Signaturen Elli inspirerer. Hun er uenig i definisjonen av mobbing som hun har lest i KRL-boka på skolen, og foreslår et alternativ: «Mobbing er når det er en part mot en svakere part, og den svakeste parten ikke trives på grunn av den andres oppførsel. Mobberen trenger dermed ikke å vite det selv, men jeg tror likevel de fleste egentlig er klar over det, selv om de later som de ikke er det.» Makten spres ytterligere når unge selv får komme med råd til andre i samme situasjon. Tydeligst er skepsisen til autoriteter i Helt hyper?. Vignetten «Eksperthjørnet» gir stemme til utvalgte unge og noen få voksne med AD/HD. De deler sine varierte erfaringer. Ungdommenes erfaringsbaserte kunnskap veier dermed minst like tungt som den forskningsbaserte kunnskapen til fagfolkene. Ikke bare anerkjenner det den gruppa leserne tilhører. Det gir ny betydning til de individuelle livserfaringene hver enkelt av oss bærer på.
IDENTIFIKASJON
Når ungdomsbokforfatterne skriver leserne inn i teksten, signaliserer de at de er på lesernes side. Det er lett å identifisere seg med tekstens «du». I Helt hyper? gir det sterkest effekt fordi håndboka retter seg mot unge med AD/HD og den beslektede diagnosen ADD (konsentrasjonsvansker uten hyperaktivitet). «Du» havner i rollen som diagnostisert: «Hva gjør du når tankene flyr, impulsene kommer som hagl, og du bare MÅ sjekke ut den nye blyanten til sidekameraten selv om dere har matteprøve, din absolutte favoritt?» Youmans’ fortrolige stil får problemene til å angå langt flere enn de leserne som faktisk sliter med akkurat dette.
Når utvalget av skjebner og problemstillinger er så variert, øker sannsynligheten for at også leseren finner noen å kjenne seg igjen i. Det fins nesten alltid noen andre som har det omtrent som deg. Helt hyper? og Bitching går langt i å inkludere også vonde og urovekkende erfaringer: «Jeg er den som må leve med at jeg har fått folk til å prøve å ta livet av seg», skriver signaturen Ave Accident i Bitching. Jo mer direkte og usminket, desto sterkere er signalet om at boka tar problemet og dermed leserne på alvor. «Tre skoler senere havnet jeg hos en rektor som mente at alle med AD/HD var gærne, og satte alle oss med AD/HD i et eget rom med to ufaglærte assistenter», forteller Monica (16) i Helt hyper?. Uansett hvor mye disse unge strever, framstår de likevel med en egen styrke nettopp fordi de selv fører ordet. Det gjør dem mer fristende å identifisere seg med. Særlig viktig er dette i bøker som tar opp skambelagte temaer.
FORBILDER
I Helt hyper? bygger illustratør Tora Marie Norberg fint oppunder den positive identifikasjonen. De ekspressive bildene speiler den hyperaktive hjernen i all sitt kreative mangfold. Likevel er det nok kjendisfaktoren som bidrar sterkest til muligheten for positive identifikasjoner. Samtidig appellerer kjendisene også til nysgjerrigheten og bidrar på den måten til å holde på lesernes oppmerksomhet. I Bitching forteller Erna Solberg at hun var del av den indre kjernen i klassen som overså de andre jentene. Dette er en hersketeknikk, kan boka fortelle. Om den gjentas over tid og får andre til å føle seg mindre verdt, kan det kalles mobbing. «For dem det gjaldt, var sannsynligvis denne totale ignoreringen vel så sviende som direkte mobbing. Jeg tror vi rett og slett ikke tenkte så mye over hvordan andre hadde det, vi var mer enn nok opptatt av oss selv», siteres Solberg. I Helt hyper? forteller Hotel Cæsar-skuespiller Kim-Daniel Sannes at han som barn stort sett var å finne øverst på hylleseksjonen. Komiker og programleder Christine Koht forteller i Juntafil om de fem sekundene det tok å bli lesbisk da hun gikk på folkehøyskole. Selv om kjendisene på ingen måte dominerer utgivelsene, fungerer de som påminnelse om at det er mulig å nå langt her i verden til tross for at vi alle har våre feil og savn og utfordringer.
På sitt beste påvirker stemmene hverandre. Ungdom tilfører folkelighet til fagspråket, mens fagfolket tilfører perspektiv og høyner presisjonen. Stemmekoret gir leserne et tilgjengelig språk for emner mange strever med å snakke om. Etterklangen til korene i titler som Helt hyper?, Bitching og Juntafil bærer litteraturens grunnleggende budskap: Du er ikke alene.
Guri Fjeldberg (46) er anmelder i Bergens Tidende og barnebokkritikk.no og ble kåret til årets litteraturkritiker i fjor.
