Denne våren markeres hundreårsdagen for folkemordet på kristne minoriteter i Det osmanske riket under første verdenskrig. Over halvparten av imperiets to millioner armenere, samt flere titusener assyrere og kaldeere, ble myrdet under den ungtyrkiske ligaens febrilske og destruktive utryddelseskampanje.
Det hadde vore mykje greiare viss desse kunstnarane ikkje insisterte på å drive med kunst heile tida.
«Det finnes ikke noe en avhører kunne si til meg som ville være nytt. Jeg har hørt alle variasjoner.» Då mauritanske Mohamedou Ould Slahi skreiv dette i isolat i fangeleiren på Guantánamo sommaren 2005, hadde det gått snart fire år sidan novemberdagen då han vart henta av etterretningsoffiserar i heimen sin i Mauritania og teken bort, i ein alder av tretti år.
Hva skjer i norske antikvariater? Sakte bransjedød blant støvete bokhyller? Egentlig ikke. Bruktbokas undergang er et ondsinnede rykte, satt ut av fienden.
Uten sakkyndig kritikk havner vi i et verditomrom der ingen kompetente skribenter kritisk og analytisk observerer kulturfenomenene i samfunnet.
Etter ein kritisk fase er biografiar blitt betre historieskriving. Nå truar det fagleg beste med å bli den gode biografiens fiende.
«Kjedifiseringen» av norsk bokhandel har gitt et økt bestselgerfokus. Men det er først og fremst svekkelsen av de lokale bokhandlenes tradisjonelle rolle som truer bredden i norsk litteratur. Er eierforlagene villige til å bøte på dette?
En tydelig relevanstrend sveiper over verdens universiteter, Norge inkludert. Den frie og kritiske faglige aktiviteten snakkes det mindre om.
Hva skjer med kritikken av sakprosa i de store mediene hvis aviskrisen fortsetter? Forsvinner papiret helt til fordel for de digitale plattformene? Og hva skjer med kritikerollen? Prosa ser på situasjonen for sakprosakritikk i de nordiske landene akkurat nå.
Er det bare et uheldig sammentreff at ytringsfriheten i vestlig modell angripes på det hardeste i det øyeblikket den begynner å utvise alvorlige svakhetstegn?
Den gode nyheten er at det er stor interesse for sakprosa i Russland. Den dårlige nyheten er at det blir stadig vanskeligere å drive forlagsvirksomhet i landet.
Eit storverk om Norges kyst- og fiskerihistorie er eit viktig tilskott til både den økonomiske og mentalitetshistoriske forståinga av landet vårt.
Hvordan har IPCC-rapporten blitt verdens viktigste når ingen faktisk leser den? Og hvorfor er verdens viktigste rapport så ubetydelig?
Når skal en dokumentarist nøye seg med å observere og bringe videre informasjon, og når skal man være et medmenneske som griper inn mot urett? Det er en viktig problemstilling for alle som driver dokumentar- eller reportasjeskriving.
