Samtalane i krokane. Ikkje om Dag Solstads siste bok er ein roman eller ikkje (svaret er nei), eller om lyrikken får eit oppsving med sosiale medium (svaret er njaa), eller om ein eigentleg er litt redd statssekretær Knut Olav Åmås, sjølv om bransjen kjenner han (svaret er ja). Samtalane i krokane handlar om kva bokhandlarkjede som går ned først i 2014. Er ikkje det ein sunn bransje, kanskje? Hæ?
Raude kinn, rosa tal og alt anna enn litteratur
Oversettere vet at maskiner ikke helt og fullt kan erstatte levende oversettere. Men vet vi hvorfor? Hjernen vår blir jo ofte sammenliknet med en maskin. Prosa har snakket med lingvisten Terje Lohndal.
Tren kaoskompetanse, lag barneregler og gni hendene raskt mot låret. Tre av råda til den som vil skapa god sakprosa
Et forsøk på å utvide featurejournalistikken: måten den skrives på, hva den handler om, hvordan og hvor den presenteres.
Hva skjer i den norske villmarkslitteraturen? Ikke så mye spennende. Naturen og litteraturen var villere før.
Hvordan ser eventyret om Norge ut, slik det fortelles i historieverkene de siste 200 årene? Jo, det er eventyret om motsetninger som overkommes, om en nasjon som konstitueres av folket, og om et land som på samme tid er evig og uforanderlig.
Studenter vil heller ha fysiske bøker enn digitale læremidler, viser undersøkelser. Hvorfor er det sånn?
- eller historie skrevet nedenfra. Men hvor nedenfra er det å skrive om Wergeland-søsteren Camilla Collett eller andre fra de mer kondisjonerte klassene, som det blir gjort i en nyutgitt bok? Kanskje det heller er snakk om sidelengs-historier, bemerker den andre av to historikere i denne samtalen om mikrohistorie.
Første gang Niccolò Machiavellis politiske mesterverk Fyrsten blir nevnt, er i dette brevet til hans kollega Francesco Vettori. Brevet er datert 10. desember 1513 – altså for nøyaktig 500 år siden. Her forteller Machiavelli også om dagliglivet fra sitt eksil i San Casciano, utenfor Firenze.
Hva finner vi når vi sammenlikner flere varianter av den boka som kanskje er oversatt flest ganger til norsk? De samme tabbene? De samme krumspringene? Den samme stemmen?
Hvis jul og nyttår er “en tid for ettertanke og refleksjon”, kan det passe å lese to nye bokutgivelser som bidrag til høytiden. Irina Lee vil at vi skal slutte å leve som om hver dag var julaften, mens Erik Bertrand Larssen vil at vi skal leve hver dag som under et evig nyttårsforsett.
Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.
Samtidsbyen skal være robust, tilgjengelig og attraktiv, men konflikten mellom hastig utvikling og et komplekst forvaltningsapparat underminerer de gode intensjonene.
Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.(1)
Å skrive er å krige, og dermed må en tekst vurderes etter hvorvidt den klarer å bevege troppene dit de trengs. Men for å bevege tropper må man agere som målrettet hærfører, ikke som forvirret fotsoldat. To nye bøker om olje og klima gjør mer det siste enn det første.
Dørgende kjedelige boktitler, logo som gir assosiasjoner til Felleskjøpet, forlagslokaler som utenfra ser ut som et industribygg med samlebåndsproduksjon. Men tallene peker bare én vei: oppover. Hva er det med Fagbokforlaget?
