Fortellinger om krigen lanseres ofte med en moralsk grunntone. En anklage om at historiefagets utøvere har underspilt viktige sider av krigshistorien. Sider som forpurrer den nasjonsbyggende fortellingen som ble etablert i tiden umiddelbart etter krigen.
La meg begynne med en advarsel: Jeg tror det kan komme mange dårlige bøker i kjølvannet av mine samtalebøker hvis sjangeren mot formodning blir en trend.
Bøkene om 1814 spriker både i anslag og forklaringsmodeller.
Papirboka er ikkje lenger først og fremst ein kommunikasjonskanal, ho har blitt ein gåveartikkel og eit statussymbol. Ikkje minst for den som har namnet sitt på omslaget.
Det utgis kokebok på kokebok, det snakkes om mat og smak og behag i spalte etter spalte, på nett og på papir. Likevel mangler Norge en gastronomisk offentlighet.
Gåte: Kva blir ein meir fortvila og usikker av dess lenger ein leiter etter den?
Svar: Les overskrifta igjen.
Teaterkunsten har vore den viktigaste kunstforma for det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Likevel er norsk teaterhistorie det svarte holet i kulturhistoria vår.
Legitimitetskrise, ropes det fra enkelte deler av kulturfeltet om den eksklusive, statlig finansierte samtidskunstens stilling i befolkningen. Mangel på dannelse, svares det på den andre siden av debatten.
Norsk kunsthistorieskrivning har beveget seg fra studiet av gjenstandskultur og folkekultur til leting etter gjensidig påvirkning mellom kontinentale og særnorske uttrykksformer.
Helvetica, Times og Cooper Black er for de aller fleste kun navn, kun tilfeldige avleiringer. Og de fleste vet langt mer om ABBA, eller for den saks skyld argentinsk tango, enn om Max Miedinger, Stanley Morison og Oswald Cooper.
Eg har vore på biltur i Noreg med vegboka til NAF. Det bør du òg unne deg å gjere.
