Jeg er lei av norske romaner som har den samme paletten! Nå er jeg litt slem, men Gaute Heivoll er en kitsch-baron. Han vil at stoffet skal være så sterkt for oss. Som leser føler jeg meg manipulert. Her bare rigges det til!, utbryter anmelder Preben Jordal og høster applaus fra kollegene i Kritisk kvartett, Litteraturhuset i Bergens faste forum for kritikk. Det er den ellers så kritikerroste forfatteren Gaute Heivolls roman Over det kinesiske hav som blir revet i fillebiter når det firstemte dommerpanelet legger verket på hoggestabben og en gang for alle skal avgjøre om romanen er god litteratur.
Det er februarkveld på Litteraturhuset. Det klirrer i ølglass idet kritikerne tar mikrofonen fatt. Gjennom en time diskuterer de seg gjennom fire bøker. Det dunkle lyset i salen skjuler publikum. En av Bergens mest berømte poeter, Cecilie Løveid, forlater salen, vel vitende om at hennes diktsamling er den neste som skal opp til debatt. På podiet sitter bergenskritikerne: de tidligere vagantene Eirik Vassenden og Frode Helmich Pedersen, samt Carina Beddari. De er alle Morgenbladet-kritikere tilhørende i Bergen og med allmenn litteraturvitenskap som akademisk bakgrunn. Stilen er både uærbødig og uhøytidelig. Det er kritikernes eget bokbad – fritt for forfattere. Til hver seanse inviterer de en ny anmelder fra dags- eller ukepressen. Temperaturen og stemningen avhenger ofte av hvilken invitert gjest som er med. Samtidig gjør det faste inventaret sitt for å forsøke å skru stemningen to hakk opp. Lyden av Kritisk kvartett er lyden av klar tale, krasse dommer og tidvis nådeløst slakt av litterære prosjekt:
Jeg vil faktisk advare mot at dette er en dagbokroman! Den der selvfremstillingen er virkelig ikke noen romanidé, utbryter Frode Helmich Pedersen.
Kom an, da, dette er ikke en dagbok, svarer Eirik Vassenden avvæpnende.
(Under diskusjonen av Eline Lund Fjærens Klokken og sengen)
Jeg har selv sittet på denne scenen og sagt min ærlige mening om kritikerroste forfattere som Morten Strøksnes og Inger Elisabeth Hansen. Nå er jeg blitt utfordret av Prosas redaktør til å skrive et essay om den bergenske kritikktradisjonen. Det får meg til å tenke: Er det noe spesielt med det bergenske toneleiet? Er stridslysten større her enn i hovedstaden og resten av landet? Kan man fortsatt kjenne Georg Johannesens kranglevorne stemme gjennom den kritikken som skrives i dag. Eller er dette bare en myte vi bergensere liker å bygge om oss selv?
HELT ULESELIG?
La oss første se nærmere på hva som finnes av kritikk i byen mellom de sju fjell i dag. Bokredaktør Karin Haugen i Klassekampen skrev nylig en slags nekrolog over Bergen Tidendes kulturdekning og minnet om at man trenger dette utenforblikket som institusjoner utenfor Oslo kan representere. Men hvem utgjør bergenskritikken i dag? Og må vi tolke dette strengt geografisk, eller er det lov å vise til en slags bergensk tone i kritikken?
Skal jeg tenke på en tydelig bergenskritiker i samtiden, dukker bildet av Frode Helmich Pedersen raskt opp på netthinnen. Den tidligere BT-anmelderen skriver nå i Morgenbladet og startet i 2014 opp live-konseptet Kritisk kvartett, inspirert av den tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki. Lytter man gjennom noen av de episodene av Kritisk kvartett som ligger ute som podcast, tar det ikke lang tid før man gjenkjenner et slags mønster. I sin kritiske gjennomgang bestreber kvartetten seg på å gi svar på hvordan de omtalte bøkene virkelig er. Er de gode, dårlige, uleselige? Dommene er ofte harde og avviker fra den gjengse anmelderprosa, som kan være tradisjonell lesning – handlingsreferat avsluttes med en mer eller mindre fornøyd dom. Leseren blir sittende igjen og lure på hva kritikerne egentlig mente. Dette skjer ikke under kritikernes eget bokbad: Kvartetten dyrker den kvasse kritikken som tar tydelige standpunkt, og som spissformulerer knallharde dommer, fremfor ullent diplomati.
Også i skrift utmerker Pedersen seg som en tydelig og uredd kritiker som ofte utgjør en motstemme til den øvrige anmelderprosaens mer måteholdne begeistring.
Som enkeltkritiker fra Bergen og utdannet ved UiB er Pedersen uansett en representant for en “uærbødig og frekk” kritikk. Han vil dyrke det negative, noe han til gangs gjorde da han debuterte som kritiker i BT. En klart negativ dom over Lars Saabye Christensen ble eksempelvis innledet slik: Lars Saabye Christensen er en forfatter som har vanskelig for å skrive forbi sine egne fordommer. En ting er at han ikke virker komfortabel utenfor sin vante skueplass, nemlig Oslo på 1960-tallet, og derfor som oftest har skiene trygt plantet i dette forhåndspreparerte sporet. Noe annet er det at dette sporet leder hen mot en type sjablongtenkning som nedfelles i så godt som alt Saabye Christensen skriver.
I konstellasjonen Kritisk kvartett tar han ofte rollen som den utålmodige pådriveren for å få ut en dom av panelet: lykkes hun eller lykkes hun ikke? Eksemplene er mange. Kvartettens bestrebelse på å være en tydelig motstemme understrekes også i seansen hvor Nordisk Råd-nominerte romaner vurderes. Bøker som er unisont kritikerroste og nominert til Nordens viktigste pris, unnslipper heller ikke Pedersen og hans bandes negative omtale. Den servile omtalen forraktes, her skal “sannheten om verket” frem. Pedersen trekker ofte frem irritasjon i møte med bøkenen: Josefine Klougart dynger på og dynger på med metaforer. Her er det en skriver som for enhver pris vil formulere seg. Jeg tror ikke på henne. Det er konsekvensen. Dette er en person som gjerne vil være forfatter og skrive poetisk. Det blir manér. Jeg håper hun ikke vinner prisen!
Inkonsistens og forfatterhåndverk gjennomskues. Metoden ser ofte ut til å være å gjennomskue forfatterens nærmest sentimentale grep og rive forfatteren ned fra en etablert kanonisert posisjon. Den anerkjente forfatter kan ofte stryke fire fans fra lista etter å ha fått en runde kritikk i Kritisk kvartett.
DET GODE SLAKTET
Pedersens kritikerprosjekt er også utdypet gjennom flere foredrag i Kritikerlaget. I sitt innlegg på et kritikerseminar i oktober 2013 forsvarte Pedersen den negative, frekke og uærbødige kritikken. Han utdypet dette med at forsvaret for slike nedvurderende anmeldelser historisk sett ofte har vært ensbetydende med forsvaret for litteraturkritikken som sådan. Det er nemlig ytterst sjelden at en positiv anmeldelse gir støtet til et angrep på kritikken som institusjon, poengterte Pedersen. Altså: ved å skrive en tydelig og konfronterende enkeltanmeldelse risikerer man å igangsette debatt og motsvar. Debattinnlegg som ofte gir kimen til diskusjoner om hva kritikken skal være. Rent positive lesninger av en bok får sjelden et tilsvarende ettermæle. Derfor kan han tjene som eksempel på en uredd og frittalende kritiker som ofte inviterer til debatt gjennom klart formulerte standpunkt. Dem har Bergen flere av.
Den tydelige og spissformulerte dommen, også kalt “slakt”, blir ofte mistenkeliggjort i det litterære miljøet. Kritikerne innvender at det handler om at kritikeren viser seg og sitt ego frem, markerer egen posisjon gjennom tydelig å gi tommel opp eller ned til prosjektet. Dette i motsetning til en mer fortolkende anmeldelse hvor dommen kommer som en mild fønvind og oppsummering på slutten.
Et eksempel er Merete Røsvik Granlunds oppgjør med kritiker Olaf Haagensen under overskriften “Kven har størst penn?”. Her blir Haagensen beskyldt for å posisjonere seg selv gjennom å slakte debutanten Mattis Nyquist. Granlund skriver at: Kanskje er det også på tide å minne om at litterær resepsjon er eit samfunnsoppdrag med høgare siktemål enn å la kritikaren skrive seg inn i eit selskap av penneknektar med hår på brystet. Det blir også pekt på argumenter for en slags mentalhelse for debutanter. Men ærlig talt, er det kritikerens ansvar at forfatteren skal få lyst til å skrive videre?
Jeg mener det er grunn til også å tenke på den invitasjonen som ligger i et slakt. Den tydelige, domsfellende kritikken må kunne sies å være mer dialogisk, da den inviterer til debatt. Og ikke minst til et spørsmål om hva kritikken kan og må være. Denne domsfellende kritikken er anmeldelsen som strid. Men en tydelig kritiker som Helmich Pedersen inviterer også til debatt med sin måte å skrive kritikk på. Han gjør seg angripelig nettopp ved å være suveren og nærmest eksekuterende.
I en diskusjon av den typiske bergenske kritiker er det lett å henvise til en generasjon av unge og uærbødige menn. Selv finner jeg like mange kvinner som er tydelige og uredde, og som skriver tekster fulle av konfrontasjonsvilje. Nylig skrev BT-anmelder Gro Jørstad Nilsen et tydelig slakt av debutanten Silje Aa. Fagerlund. Temperaturen i teksten fikk andre forfattere til å se rødt og skrive harmdirrende leserinnlegg om hvor lite Nilsen kunne om sitt eget fag. Et eksempel på Pedersens påstand om at den rent negative kritikken også blir utgangspunkt for å diskutere kritikkens egenart. Nilsen er også en tydelig sakprosakritiker som har satt seg fore å gå kritisk gjennom læreværk for skolen, og har endog hevdet at noen av de anmeldte læreverkene må ta skylden for skolefrafall og høy strykprosent. Konfrontasjonsviljen er stor i evalueringen av både litterære og ikke-fiksjonelle verk.
POMPØSE TERMER
Nilsens oppsummering av sakprosaåret 2015, “Gullet blant gråstein”, publisert i årets første utgave av Prosa, tjener til å vise frem noen av hennes kjennetegn også som sakprosakritiker: Hun er akademisk skolert, viser analytiske evner og leverer informerte begrunnelser. I teksten trekker hun frem flere sakprosautgivelser som peker på urovekkende tendenser i offentlig sektor, “nemlig en innsnevring av rommet for kritikk”. Den akademisk orienterte Nilsen bruker eksempelvis filosofen Hannah Arendt og boken Ondskapens banalitet når hun fremhever Robin Schafers bok Monika-saken. Min historie – fra drapsettforsker til varsler og viser hvordan han står opp mot et totalitært system. På den måten viser hun også frem kritikken på sitt beste, når den evner å utfordre tenkningen i tilvante kategorier og se verkene i en større og politisk sammeheng.
I tillegg avkler hun den langvarige essaydebatten initiert av Morten Strøksnes i høst, hvor han hevdet at norske essayister skriver selvgratulerende essayer om litteraur og ikke inkorporerer verden (som han selv). Debatten har pågått også etter at Nilsens tekst ble publisert, i lange og delvis pompøse termer i siste Vagant, for eksempel. Nilsen stripper det ned til et spørsmål om forfatterøkonomi: For kommende generasjoner, som lærer å tenke tekst som handling, må høstens debatt fortone seg som temmelig bakstreversk. Vi som har levd en stund, vet at sjangerdebatt i litteraturfeltet ofte har konkrete årsaker, og at det gjerne handler om innkjøpsordningen. En slik, nærmest lakonisk, oppsummering av en tidvis parodisk debatt er kanskje et resultat av at man ser den fra periferien, seksti mil unna trykksverte og indre tumulter i Oslo-gryta?
Uansett, jeg mener Nilsen og Pedersen er to typiske eksempler på kunnskapsrike og klart talende kritikere som kan stå som eksempler på den bergenske personaen. De dyrker stridskunsten og risikoviljen og tar til motmæle mot kanonkoret av kritikere. Og de serverer gode nærlesninger med akademisk tilsnitt. På den måten viser de også hvorfor vi trenger en kritisk offentlighet som kan se bøker i en større sammenheng, utover enkeltutgivelsen. La oss gå ytterligere litt tilbake i historien for å se hva bergensmiljøet av kritikere består av.
GARTNEREN JORDAL
Etter at Vagant flyttet til Bergen merket vi at de fikk et annet syn enn i Oslo. Det er helt åpenbart at de tør å være mer kritisk. Ordene tilhører John Erik Riley og falt da tidsskriftet Vagant ble kjøpt opp av daværende Damm Forlag på 2000-tallet. I et oppslag i Bergens Tidende datert 2005 proklamerer Vagant-redaksjonen at de skal luke i det litterære ugresset. Lederartikkelen i samme utgave av Vagant utdypet det hele og var et forsvar for noe som man kan kalle det gode slaktet. Den norske samtidslitteraturen har blitt en hage som, på grunn av overgjødsling og generøst oppvarmede veksthus, nå er blitt så tilvokst at det er blitt vanskelig å skille ugress fra kulturplanter.
Samtidig ble det kommentert at avstanden til Oslo og forlagshusene skapte et større rom for kritikk. En yngre utgave av Helmich Pedersen argumenterte med at avstanden til hovedstaden skapte en større plattform for kritisk tenkning: Grunnen er nok en viss avstand til miljøet i Oslo. Det er lettere å være kritisk hvis man ikke må drikke øl hver kveld med de man kritiserer, illustrerte Vagant-redaktøren. Noen måneder senere kom Preben Jordal med en kritikk av Karl Ove Knausgårds roman som kan tjene til å representere det bergenske utenforblikket godt. Jordal var en av ytterst få kritikere som ga romanen hard medfart i en anmeldelse i Vagant, som senere ble trykket i Morgenbladet. Samtidig hadde han også vært Knausgårds medredaktør i Vagant.
Det hindret ham ikke i å mene at romanen En tid for alt var i overkant dårlig: Til tross for sitt omfang og sin størrelse er dette altså en heller banal, puslete og meningsfattig roman som ofte feilvurderer hva det faktisk er som konstituerer et fiktivt univers. En roman som ikke evner å gjøre noe mer ut av sine tematikker enn å presentere en høyst uforløst balansegang mellom nåtidige synsmåter og en massiv historisk tekstfortolkningstradisjon. Jordals anmeldelse skapte debatt. Den gang var jeg selv redaktør for tidsskriftet Prosopopeia, hvor tre av mine tidsskriftkolleger skrev et motinnlegg til Jordals anmeldelse.
Eksemplet tjener også til å vise frem et annet særtrekk ved Bergen. Jordals anmeldelse må også sees på som et solid forsøk på å posisjonere seg. For å bli sett i hovedstaden må bergenseren rope høyt. Man må være høyrøystet og utfordre det etablerte – gå i basketak med en av samtidens mest kritikerroste forfattere. På den måten går det ikke an å snakke om en bergensk kritikk uten å tenke i bourdieuske termer. Det er nykommere som skal hevde seg på et annet felt. Men kanskje har også den kritikken som skrives, godt av posisjoneringen, ved at etablerte sannheter blir utfordret. Hva skal vi med en kritikk dersom alle er enige?
SVÆRT KRITISK KVARTETT
Det er ikke meningen å trekke leseren med på en ufrivillig tur ned Memory Lane. Men dagens kritikksituasjon i Bergen kan nok ikke forstås uten at de tette forbindelsene mellom akademia, dagspresse og tidsskrifter blir anskueliggjort. De fleste sentrale kritikerne i Bergen i dag har bakgrunn fra det teoretisk orienterte faget allmenn litteraturvitenskap ved UiB. Det gjelder Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende og samtlige utøvere i Kritisk kvartett. Flere av disse dem er blant våre tydeligste kritikere og gjør seg bemerket på nasjonalt nivå, og som utgjør noen av våre tydeligste kritikere. Jeg vil i tillegg fremheve Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen, som også er litteraturviter fra Universitetet i Bergen. Det er kanskje ikke snakk om en geografisk begrenset tilhørighet. Men mange av de tydeligste stemmene i kritikkoffentligheten i dag har sin bakgrunn fra Bergen. En debattvilje som er stor, og som man også finner igjen i andre medieoffentligheter.
Da Kritisk kvartett gjestet Litteraturfestivalen på Lillehammer og Kritikerlaget (deres egen interesseorganisasjon) referte samtalen, var det under overskriften «Svært kritisk kvartett». En tittel er kanskje en detalj, men er det ikke et paradoks at det at kritikere er kritiske, vekker oppsikt i eget laug? Det gir i alle fall en påminnelse om at den gjengse anmelderprosa ikke er like konfliktvillig som denne bergenstruppen.
Da gjenstår et siste spørsmål: har denne bergenske krasshet røtter tilbake i tid?
Når jeg tenker på erkebildet av en bergenser som hadde retorisk kraft, vidd og intelligens, og som ikke lot til å sky en god verbal konfrontasjon, ser jeg for meg en tykkfallen og grånende åndshøvding med navn Georg Johannesen. Han virket som litteraturkritiker fra 1950 til 1990. Han ble også Norges første professor i retorikk. I det kommende verket Norsk Litteraturkritikks historie 1870–2010 fremstilles han, overraskende nok, ikke som en slakter, men snarere som en meddiktende kritiker. Artikkelforfatterne påpeker at som aviskritiker publiserte Johannesen i hovedsak forsonende litteraturanmeldelser. De vektlegger Johannesens hang til paradoksale karakteristikker som kjennetegn ved hans kritiske praksis.
Imidlertid viser utdraget nedenfor konturene av en litteraturkritiker som i høyeste grad er tydelig og konfronterende. Her er det Axel Jensens kanoniserte roman Line som får gjennomgå: Hvorfor er den (Line) så dårlig en bok som kanskje vår yngste forfatter kan prestere? Den er skrevet av en gudebenådet naturalist, som ser alt, registrerer alt, men som likevel har hodet under armen. Den er overdynget med altfor tydelig og kjedelig “stoff”, og skrevet i en feber av flid, som ikke kan skjule at forfatteren har våget å tenke “hva vil jeg?”
PROFILKRETSEN
Georg Johannesen må også regnes som en viktig banebryter også for den nye litteraturkritikken som blomstret med Profil-kretsen. Erik Bjerck Hagen påpeker at Johannesens kritikk ikke er spesielt omfangsrik og ikke helt skrevet med samme lidenskap som hans politiske essayer. Johannesen innvarslet en ny og antiautoritær respektløshet blant annet i omtalen av dikterne Arnulf Øverland og Astrid Hjertenæs Andersen: Motstykket til Arnulf Øverland er Astrid Hjertenæs Andersen. Verken hun eller Øverland er voksne mennesker: de er så redde for å bli banale. Hjertenæs Andersen er vel i øyeblikket vår mest ubegripelige modernist. Hun har en ynkelig skrekk for å bli grepet i et gjerningsøyeblikk, og hun er like “kvinnelig” som Øverland er “mandig”. Hun elsker adjektiver, og de er av denne typen: “selsomme”, “hjemløse”, “tomfrosne”, “sortmyke”, “tungsøte”, “fredsvale”, “sørgesorte”, “bittertørre”, “skumringsblå”, “sagnomsuste”, “rimbelyste”, “mattblanke”, “freidigblygdømt”. Men talentfull er hun!
Det blir kanskje forkjært å hevde at alle krasse litteraturkritikere er døtre og sønner av åndshøvdingen Georg Johannesen. Men den johannesenske konfrontasjonsvilje i litteraturkritikken finner jeg igjen hos anmeldere som Gro Jørstad Nilsen og Frode Helmich Pedersen. En felles motstand mot sentralisering av tankene og en vilje til å tenke motstrøms. Samtidig var Johannesen også inspirasjonen til Retorisk Forum, som oppsto i Bergen på 1980-tallet og betød mye for sentrale bergenske litteraturprofessorer som Arild Linneberg og Erling Aadland. Disse har også forholdt seg kritisk til Johannesen-tradisjonen.
Felles for dagens kritikere som er nevnt i dette essayet, er nettopp at de er “born and raised” ved samme institutt. Flere vil nok hevde at de ikke er direkte inspirert av Georg Johannesen, men fremhever at UiB hadde betydning i den forstand at det ga visse unge kritikere selvtillit. Flere av dem nøler ikke med å bruke storsleggen i sine anmeldelser. Som en av dem påpeker: Vagant og UiB gjorde dessuten bergensere av flere enn dem som var født der, for eksempel Jørgen Sejersted, som irriterte hele Oslo-verdenen, ikke minst Henning Hagerup, med sin Per Petterson-kritikk i Vagant.
VERNEVERDIG
Jeg mener altså at bergenskritikken preges av avstanden til forlagshusene, tettheten til akademia og en tydelig konfliktdyrkende tradisjon tilbake til Georg Johannesen.
Men hva så med den breikjeftede og ubehøvlede bergenskritikken når de store mediekonsernene som Schibsted og andre kutter i kritikken og lar stemmene som forvalter en kritisk litterær offentlighet, bli færre? Jeg tror dessverre dette kan føre til en marginalisering av kritikken i den forstand at færre anmeldelser står på trykk i aviser med en bred leserskare.
Tilgangen på publiseringskanaler for den kvalifiserte kritikken er redusert i dags- og regionsavisene. Kanskje vil tyngdepunktet skifte mot nisjeaviser og andre digitale arenaer. Allerede nå ser vi at Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har syndikalisert sakprosakritikken. Det vil si at BT kjøper stoffet fra Aftenbladets anmeldere. Dette fører til mer ensretting, mindre uenighet og mindre strid om bøkene.
Samtidig – når stemmene blir færre – burde det være enda mer plass for den tydelige bergenskritikken som dyrker debatt og konfrontasjon. For dersom kritikken fortsatt skal ha relevans, må den være i besittelse av noen distinkte særtrekk som gjør den til et umistelig gode. Bergenskritikken er av en slik art. Den er verneverdig. Vi trenger den både uærbødige, informerte, men også delvis uhøytidelige kritikken som Kritisk kvartett reprensenterer. Kanskje burde man opprette et eget stipend for uærbødige og frekke bergenskritikere som kan være en motvekt mot konsensus og normalprosa i Oslogryta?
Silje M. Stavrum Norevik (35) er litteraturviter og hovedanmelder for skjønnlitteratur i Bergens Tidende
