It's the economy, stupid! Om ulikhet i finanskapitalens tid

Ja, de penga, ja de penga
er tel bekymring for fattig og for rik.

Vidar Sandbeck, «Pengegaloppen», 1958

 

Den økonomiske forskjellen mellom verdens land øker dramatisk. Det gjør også forskjellene internt i Norge. Alle er opptatt av penger, men forstår vi noe av hvordan finansverdenen virker? Og kan sakprosa gi oss innsikt i ulikhetens økonomi?

 

På et overordnet plan samles kunnskapen om penger i et eget fag, økonomi. Og de som holder på med dette faget, økonomene, sier at vi er inne i en negativ spiral, igjen. Dette fører til at finansministre blir skremt. Det internasjonale pengefondet (IMF) greier ikke å skjule sin rådvillhet. Det går ikke bra. Det kan bli verre. Ulikheten mellom land, og innad i land, øker. Økonomene er gjengangere på radio og tv. Jeg lytter til alvorstunge analyser og hører fortrøstningsfullt på deres råd. It’s the economy, stupid. Såpass forstår du vel? Jo da, jeg prøver, og jeg våger meg på et kjettersk spørsmål: Er økonomer sannsigere? Forvalter de dyp visdom? Hvilket verdisyn har de? Jeg vil foreta et lite dykk i noen sakprosatitler i jakt på sannheten om økonomi og ulikhet.

«Pengegaloppen» ble sluppet som singel i 1958 og nådde helt opp til 2. plass på VG-lista det året. Den humoristiske låten føyer seg inn i en god norsk tradisjon, og det går en linje tilbake til Arne Garborgs mer alvorstunge dikt «Om Pengar» (1920). Penger bringer oss lite reell lykke, skriver Garborg. Men rådene økonomer gir oss, bidrar heller ikke til samfunnslykke, de spriker i alle retninger.

 

ULIKHET OVERALT

Jeg er ingen økonom. Jeg måtte ha mye hjelp fra nære venner for å forstå statistikk da jeg tok statsvitenskap i sin tid. Og er ikke økonomi matematikk og tall? Noen tall skjønner jeg likevel intuitivt. Nå eier en prosent av verdens rikeste mer enn resten av klodens befolkning til sammen. De 62 rikeste personene eier like mye som den fattigste halvparten av verden, ifølge en Oxfam-rapport fra januar 2016.[i] Det er ulikhet i en eller annen høy potens. Samtidig har The Panama Papers vist for en hel verden at mange som har muligheter til det, gladelig unndrar seg skatt i de såkalte skatteparadisene.

Og her hjemme? Leder av tankesmien Agenda, Marthe Gerhardsen, hevder i en kronikk i VG 12. desember 2014 at ulikheten øker dramatisk her til lands.

 

Det mest brukte målet for økonomisk ulikhet i land er Gini-koeffisienten. Det er en skala fra null til én. Verdien null tilsier at alle har den samme inntekten, mens verdien én tilsier at all inntekt tilfaller en person. Mens Gini-koeffisienten i Norge var 0,21 i 1986, hadde den økt til 0,25 i 2012. Det er en økning på nesten 20 prosent, dobbelt så mye som OECD-landene generelt.[ii]

 

I tillegg er andelen av den totale inntekten i Norge som går til den rikeste prosenten, nesten doblet mellom 1989 og 2010, fra 4,1 til 7,7 prosent, skriver Gerhardsen. Civita, derimot, publiserte en rapport den 18. februar 2016 og konkluderer med at «det er vanskelig å finne bevis for at ulikhetene nå er økende. Det er stabiliteten som er mest fremtredende».[iii]

Tankesmier til å stole på? Jeg løper til nærmeste bokhandel. Piketty. Thomas. Den nye guruen. I alle fall på venstresiden. Snakker godt engelsk til franskmann å være. Kristin Clemet er skeptisk og har skrevet om det. Kanskje et tegn på at han skal tas på alvor?

 

DE SOM HAR, SKAL FÅ

Kapitalen i det 21. århundre (Cappelen Damm 2014) var en stor internasjonal suksess, også her i Norge. Tesen den bringer til torgs, er at i perioder med lav økonomisk vekst kan avkastningen på kapital og formue være langt over veksten i økonomien, noe som gir økende ulikhet. Det skjønner jeg. Arv. De rike familiene. Klasse. De som har, skal få. Enda mer. Boken var så omfangsrik og full av tall at en egen forklaring, i form av en tynnere bok, ble utgitt for å forklare den tykkere boken. (Svenske Jesper Roines skrev Thomas Piketty forklart. Kapitalen i det 21. århundret, sammendrag og nordisk perspektiv, Spartacus 2014.) En egen Piketty i tegneserieformat kom også. Snakk om glimrende forretningsideer.

Jeg vil unngå for mange tall og leser heller Ulikhetens Økonomi (Cappelen Damm 2015). Her forklarer den samme professoren fra École d’économie de Paris teorien bak Kapitalen i det 21. århundre, men uten all dokumentasjonen. Puh, herlig, tenker jeg. Jeg blar meg langsomt gjennom boken. Her er det forslag om økt kapitalbeskatning nasjonalt og internasjonalt. Piketty forklarer hvorfor han liker både markedet og den private eiendomsretten og samtidig er imot økende ulikhet. Det er dette jeg selv er oppvokst med. Det kaller vi blandingsøkonomi. Det er AS Norge, det.

I USA og i Hellas synker arbeidsinntektene, mens noens formuer vokser. Er vi da på vei mot fortiden? spør Piketty. På 1800-tallet fikk en liten overklasse (1/10 av befolkningen) over 50 prosent av inntektene, og arv var helt utslagsgivende for at ungdommen skulle få til noe her i livet.

Piketty, og alle hans assistenter, baserer det de skriver, på empiri, på skattelister, arvenotater, offentlige kilder og nasjonale registre. I denne (tross alt) lille boken er det saklige vurderinger av inntekt, arbeid, skatt, fordeling og virkninger av utdanning og teknologi. Jeg sliter meg gjennom 157 sider. Det er få tall i denne boken, men tørt stoff. Likevel er det forståelig.

 

OM Å BLI LURT

I en helt annen kategori er Tian Sørhaugs bok Gull, arbeid og galskap (Fagbokforlaget 2016). Sørhaug er professor emeritus i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hva er den grunnleggende relasjonen mellom arbeid og kapital i en globalisert økonomi? Sørhaug forsøker å si noe om hvordan pengene forvandler karakter foran øynene våre, og hvordan forvandlingen sprer seg. Vår tid lider under et tap av eksterne, objektive referanser. For eksempel har det menneskelige arbeidet mistet mye av sin verdiskapende karakter, og klokketid er ikke lenger en god standard for arbeidets verdi. Sørhaug skriver om konvergerende mønstre, og det han oppfatter som «objekttrøbbel i tre forskjellige sfærer: finans, arbeid og psykiatri». Det er luftig språkbruk, og teksten er svevende, fabulerende og enkelte ganger vanskelig å få fatt i. Sørhaug omtaler selv boken sin som et «spekulativt essay om blant annet spekulasjon». Under dirrer kritikken mot den finansielle logikkens inntogsmarsj i alt det menneskelige.

Dette har lite med faget økonomi å gjøre, men vårt forhold til penger har med oppfattelse å gjøre. Vi tillegger penger en verdi, vi gir penger tillitt. Faller denne tillitten, faller systemene våre sammen, og vi kan få revolusjoner og sosial uro. Dette er da forståelig? Jo, og jeg skjønner at det er mer lønnsomt å tjene penger på penger (spekulasjon) enn å tjene penger på produksjon (investering). «Når vi tjener penger på derivater, dreier det seg om forventninger til forventninger til produktive objekter», skriver Sørhaug.

Jeg ble selv lurt til å kjøpe et spekulativt spareprodukt en gang, basert på lån. Vi var mange. Det ble rettssak. DNB bestemte seg til slutt for å kompensere oss alle for tap. Det gjør de ikke i Litauen, hvor mange småsparere nå er opprørt over å ha tapt sparepengene sine på produkter DNB lovte var gode. Verst ute er mange norske «Terra-kommuner», som har tapt deler av kommunens vedlikeholds- og kulturpenger på tillitt de aldri skulle ha gitt spekulative investorer.

Sørhaug har en ambisjon om å skrive en bok uten tall. Men han benytter ett, som strengt tatt ikke er et konkret tall, som han sier: 12 000 000 000 000 (tolv billioner). Det er den totale pålydende verdien av utestående derivatkontrakter i 2010 (20 ganger større enn årlig totalverdi av verdensøkonomiens produksjon).[iv] Finansøkonomien har vokst kolossalt og er mye større enn realøkonomien.

Skillet mellom jobb og fritid er utvisket, i takt med ny teknologi. Vil det også vise seg i arbeidslivet, spør Sørhaug. Dagens konflikter om fleksibel arbeidstid og midlertidige ansettelser kan være forpostfektninger som varsler et større systemskifte. Expert-kjeden forsøkte nettopp å si opp hovedavtalen, en bærebjelke i norsk arbeidsliv, som regulerer lønnsforhandlinger og arbeidsgivers og tillitsvalgtes rettigheter og plikter.

 

SPEKULASJONER

I boken Fallitt. Norske Finansielle Kriser (Res Publica 2016) skriver historiker Trond Gram en oversiktshistorie om norske økonomiske kriser. Han tar utgangspunkt i enkeltmennesker, som den gangen da trelasthandler Otto Collett gikk rundt i Kristiania i 1816 og ikke sultet, som en kjent litterær karakter gjorde, men han jamret, skriver Gram. Over pengemangel og «de daarlige konjunkturer for trelasten». Noen år senere gikk han og andre handelshus over ende i en av landets første norske finanskriser. Store deler av borgerskapet fulgte med i dragsuget. Ibsens far var også trelasthandler og gikk fallitt i 1835, et tema som omhandles i flere av sønnens verk.

Unge, dynamiske menn skaper formuer og skusler dem bort gjennom vill spekulasjon. Gram beskriver krise etter krise: Partipolitikken på 1920-tallet, bankkrisen mot slutten av 1980-tallet og finanskrisen for noen år siden. Og historisk lærdom tilsier at kriser oppstår, og at de som regel kommer overraskende på de fleste av oss, og kanskje fra hold vi minst venter det. Gjennom enkelthistorier fanger vi trender og får et større bilde. DNB og Terra-kommunene er nok for smått til å passe inn i en slik bok, men spekulasjonens karakter blir dypere følt med slike erfaringer.

Men forstår jeg nå nok om ulikhet og økonomi? Jeg savner noen som kan fortelle meg og samfunnet hva må vi gjøre for å få tryggere rammer, mindre ulikhet og mindre spekulasjon. En av vår tids mest toneangivende økonomer er professor ved University of Oxford, Anthony Atkinson. I en årrekke har han beskjeftiget seg med temaet ulikhet. I boken Ulikhet – Hva kan gjøres? (Cappelen Damm 2015) tar han skrittet fra forskning til politikk og kommer med en rekke forslag til hvordan Vestens demokratier kan snu ulikhetstrenden, gjennom å sikre at innovasjon skjer på en måte som ikke øker ulikheten. Han foreslår å innføre et nasjonalt sparesystem som sikrer alle garantert avkastning på kapitalen sin. Han legger også mer kontroversielle forslag på bordet, som garantert jobb i offentlig sektor, en nasjonal minstelønn (med utgangspunkt i England) og utdeling av en «samfunnsarv» til alle. Atkinson mener at skattesystemet må bli langt mer progressivt enn i dag – og foreslår å øke marginalskatten til 65 prosent.

Piketty selv omtaler Atkinson som «gudfaren innenfor moderne forskning på fordeling av inntekt og rikdom». Piketty og Atkinson utfyller hverandre. Piketty er full av empiri, mens Atkinson i Ulikhet spiller inn en rekke konkrete forslag til hvordan vi kan redusere den økende ulikheten. Herfra kan de politiske partiene som nå lager sine partiprogram frem mot valget i 2017, klippe og lime.

 

FEDME OG VOLD

Men ingen av disse nye bøkene forklarer meg godt nok hvorfor ulikhet er et problem. Hva om ulikhet faktisk skaper en mer dynamisk økonomi? Men så kommer jeg på en bok jeg en gang snublet over i en bokhandel i London. Den har siden kommet på norsk og heter Ulikhetens Pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle (Richard Wilkinson og Kate Picket, Res Publica 2012).

Forfatterne spør: Hvorfor stoler briter mindre på hverandre enn nordmenn gjør? Hvorfor er det flere tenåringsmødre i USA enn i Frankrike? Hva er det som gjør at australierne er tykkere enn svenskene? Hvorfor er søreuropeere mindre positive til miljøvern og internasjonal solidaritet enn skandinaver? Svaret er det samme på alle spørsmålene, hevder de: økonomisk ulikhet.

Boken bygger på over 30 års empirisk forskning i rike land. Den konkluder med at nesten alt, fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme, påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. I et forord skrevet spesielt for den norske utgaven hevder forfatter Richard Wilkinson at også Norge vil tjene på en enda likere fordeling.

Boken fikk svært god mottagelse, bortsett fra hos Civita. Mønsteret synes klart. Det finnes ulike skoler og verdensanskuelser. Må vi kanskje nettopp derfor til utdanningsinstitusjonene våre for å forstå hvorfor tilnærmingen til økonomien er så ulik? En som har skrevet om dette, er Roman Linneberg Eliassen. Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten (Forlaget Manifest 2016) er en situasjonsrapport fra et samfunnsøkonomisk fakultet i Norge.

I 2008 går den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers konkurs. Verden kastes ut i økonomisk krise. Samme år, i Bergen, begynner Roman å studere samfunnsøkonomi. Der nevnes finanskrisen knapt. Hvorfor ikke? Hysj, vi regner er et oppgjør med økonomifaget. Forfatteren forteller at han ikke lærte noe om finanskrisen eller eurokrisen i løpet av studietiden. Det høres merkelig ut, synes jeg. Er dette sant, vil det jo være som en varslersak. Eller setter han bare ting på spissen for å få frem en tendens? Eliassens hovedpåstand er at økonomifaget hviler på urealistiske antakelser og består av abstrakt, matematisk teoretisering som har lite med virkeligheten å gjøre. Konklusjonen er blottet for tvil: «Jeg har kommet til at fagets metodologi har gjort det uegnet til å håndtere viktige økonomiske fenomen. Økonomers krav til vitenskapelighet gjør faget uvitenskapelig.» Han mener at faget må fornyes og tilpasses utfordringene den moderne kapitalismen står overfor.

 

KALKULATORHODER

Hysj, vi regner er en bok med herlige spissformuleringer: «De norske universitetene utdanner i dag økonomistudentene til monomane kalkulatorhoder.» Forfatteren mener at økonomer må oppdras til å tenke kritisk. Nyklassisk økonomisk teori kan ikke ha et hegemoni på høyere læresteder. Studenter må eksponeres for forskjellige teoretiske perspektiver. Som samfunn trenger vi en mer mangfoldig utdanning. Dette er kanskje mer et vitenskapsfilosofisk innlegg?

Jeg kontakter Professor Halvor Mehlum ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, for eventuelt å få korrigert mine forutinntatte holdninger. Mehlum, og hans kollega ved samme institutt, Kalle Moene, er begge hyppige gjester i Dagsnytt 18 og i avisspaltene, og Moene har skrevet kritisk om boken i Klassekampen. Både Moene og Mehlum er moderne økonomiske sannsigere gode som noen.

Jeg får kontakt med Mehlum og går rett på sak: «Føler dere økonomer dere faglig truffet av unge Romans drepende kritikk?»

«Jeg føler meg ikke faglig truffet, han sier veldig mye rart som jeg slett ikke kjenner meg igjen i. Men som foreleser er jeg truffet, og vi kan absolutt ta hans beskjeder alvorlig når det gjelder hvordan vi presenterer stoffet. Vi må for eksempel passe på å bruke modellene på aktuelle problemstillinger og la studentene selv oppdage hva som passer, og hva som ikke passer med det faktiske økonomiske liv. I arbeidet med modeller er det fort gjort å henge seg opp i tekniske detaljer og dermed miste de prinsipielle innsiktene av syne. Men jeg mistenker Eliassen for ikke å ha hørt etter. I Oslo snakket vi i hvert fall mye om finanskrisen fra 2007 og med full styrke fra 2008.

Er ellers alt bra med alle deler av økonomifaget? Nei, slett ikke, men jeg tror mange overvurderer økonomifagets rolle som premissleverandør. Urettferdighetene i verden er ikke et resultat av økonomenes logikk, men de er i stor grad et resultat av økonomisk logikk.

Roman sa ellers på radioen at feministisk teori var noe som kunne egne seg til å forstå finanskrisen. Det tror jeg ikke mye på. Det han imidlertid også etterlyser, er undervisning i teorihistorie. Der er jeg enig med ham.»

Jeg takker for Mehlums forsonende ord, og tenker at om ikke feministisk teori er noe sjakktrekk, så må det da være plass for økonomen Timothy Jacksons perspektiv? Hans populære Prosperity without growth. Economics for a Finite Planet (Earthscan 2009) handler om økologiske grenser for økonomisk vekst. Han er guru innen det som kalles «grønn økonomi». Dette er en av de bøkene som mest har influert mitt eget syn på økonomiens plass i samfunnet. Hvorfor er ikke den å finne på norsk?

 

ØKOLOGISK ØKONOMI

En annen som kanskje burde inn på pensum, eller i det minste inn som gjesteforeleser, er Ove Jacobsen, professor i økologisk økonomi ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen i Bodø, som mener at en ny økonomisk diskurs må underlegges en økologisk ramme. Å høre på Jacobsen er en sann svir. Men å svire er neppe nok i økonomiens verden.

Likevel: Også i USA er mange lei av nyklassisk økonomisk teori. Bernie Sanders er et talende bevis på det. En meget opplysende film, Inequality for all (2013), ble vist på NRK2 for en tid tilbake. Her er gjennomgangsfiguren USAs tidligere arbeidsminister under Clinton, Robert Reich.[v]

Reichs hovedpoeng er at det som er godt for en romslig definert middelklasse, også er godt for samfunnsøkonomien. Det er også godt for de rike, som da vil få flere til å kjøpe det de har å selge. De siste 35 årene har amerikansk middelklasse fått føle det motsatte, både stagnasjon og nedgang i lønninger. I motsetning til de rike. De rike synes å ha glemt hva den anerkjente amerikanske juristen Oliver Wendell Holmes en gang skrev: «Skatt er prisen vi betaler for å ha et sivilisert samfunn.» USA var lenge progressivt og med sterke fagforeninger. Det forsvant under Ronald Reagan. Og verre skulle det bli. Etter krakket i USA i 1929 ble bankvesenet pålagt å tjene penger på måter som kun tjente fellesskapet (the Glass-Steagel Act). Men i likevektøkonomiens navn, som Eliassen måtte studere, ble denne loven opphevet i 1999.

 

VISMANNEN WILLOCH

Kapitalismen er et system med utilsiktede bivirkninger i stedet for et system med perfekte markeder, såpass har jeg skjønt etter all min lesning. Jeg kommer plutselig på noe og løper til bokhyllen og finner frem en samling essayer, skrevet av Kåre Willoch: Erfaringer for fremtiden (Cappelen Damm 2010). «Såkalt ‘ny-konservative’, med ideer som verken er nye eller konservative, har tilføyet den globaliserte markedsøkonomien overveldende skade.» Hverken mer eller mindre, hevder sosialøkonomen Willoch. Så langer han ut mot Fremskrittspartiet, som han hevder er for skatteparadis.

Ja, gode konservative er også for fordeling og skatt. Og det finnes en middelvei, mellom liberalistenes David Ricardo og sosialistenes Karl Marx. Entreprenørskap fra det industrialiserende borgerskapet var bra så lenge det var i fellesskapets interesse. Velferd krever noe å fordele, og det krever industrialisering og riktig timing av frihandel, skriver økonomen Erik S. Reinert i boken Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid (Res Publica 2009). Fattige utviklingsland har ikke de samme mulighetene som Norge. Vi bygde opp en stor og dyktig oljeindustri, med norske underleverandører. I dag er slikt forbudt, ifølge internasjonale handelsregler.

Ifølge Reinert kunne vi ha brukt Statoil strategisk til en industriell tilnærming til nye bærekraftige energikilder: vind, bølger, store varmepumper i havet eller osmoseanlegg. Risikovillig og langsiktig kapital. Mer til ingeniører, mindre til aksjemeglere. Vi mangler mangfold i vårt økonomiske miljø, skriver Reinert. Eliassen har nok lest sin Reinert, vil jeg tro.

Vi må tenke mer på realkapitalen enn på finanskapitalen, sier Reinert. Kanskje Sørhaug har lest Reinert også? Skal oljefondet vårt brukes til finansspekulasjon, eller bør vi investere mer i forskning, kunnskap og infrastruktur? Men da roper standardøkonomene: Inflasjon, inflasjon, inflasjon! Ok. Om vi bygger høyhastighetsbaner til de store byene våre, kan vi importere arbeidskraften, som da vi bygde Bergensbanen. Da unngår vi inflasjon, ifølge Reinert.

I min leting i sakprosaen etter ulikhet og økonomiske grep skjønner jeg at økonomi må gjøres enkelt. Det dreier seg om noen kompassretninger. Moralske visjoner. Og velferdsøkonomi. Jeg slutter meg derfor til nobelprisvinner og økonom Amartya Sen, som sier at økonomisk vekst gir mening kun når det brukes til å heve vår felles levestandard.[vi]  Det betyr i praksis utjevning. Mindre ulikhet. Og mer økologi. Da blir det også mindre grubling og elendighet for gubben, kjerringa og deg, for i femte og siste vers av «Pengegaloppen» går det som det må gå:

 

Men gubben han fikk hjertesting da’n itte fann en tiøring
som’n la i en hatt me’ han satt der i natt
for han skulle betala litt kommuneskatt, men akk,
så endte visa slik ho alltid gjør på jorderik
med prest og med klokker og granbar og blommer
og bord og fir ’toms spik!

Ja, de penga, ja, de penga
er tel bekymring for fattig og for rik.

Andrew P. Kroglund (56) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter

[i] https://www.oxfam.org/en/pressroom/pressreleases/2016-01-18/62-people-own-same-half-world-reveals-oxfam-davos-report

[ii] http://www.vg.no/nyheter/meninger/oekonomi/kronikk-farlig-vekst-i-norsk-ulikhet/a/23354543/

 

[iii] http://www.vg.no/nyheter/meninger/oekonomi/kronikk-farlig-vekst-i-norsk-ulikhet/a/23354543/

 

[iv] Derivater er verdipapirer hvis gevinst avhenger av et underliggende aktivum. De enkleste formene for derivater, på engelsk kalt for «plain vanilla derivatives», er opsjoner, forwards og futures. Det finnes utallige andre derivater som stort sett kan replikeres ved hjelp av sammensetninger av de enkleste variantene. Ved hjelp av derivater kan man sikre seg mot oppside- og/eller nedsiderisiko etter ønske, og man kan også ta lange og korte posisjoner i selve derivatet. Ved å kjøpe derivater som sikrer mot både opp- og nedside på en gang, kan man oppnå en full hedge. Derivater blir brukt ved aksjehandel, men også ved valutahandel, kraftmegling og råvarehandel og annet. Dette blir da derivatets underliggende aktivum. Kilde: Wikipedia

[v] Se for øvrig: http://robertreich.org/

 

[vi] For en bred analyse av Sen, se Vagant 4/2015: Roman Linneberg Eliassen. Den siste økonom? Amartya K. Sen har gjort vår forståelse av fattigdom rikere