Kjære Gro (21)
Her får du et brev fra ditt eldre jeg, Gro (48). Jeg skriver til deg for å fortelle hvordan fremtiden ser ut for deg som reiste rundt i verden et par år på slutten av åttitallet. Da du la ut på tur fra Berlevåg, fantes det ingen norske reiseguider, men danske Politikens Turen går til Italia lå i sekken din, for turen gikk dit først.
I 2016 er det derimot ikke noe problem med å finne informasjon om land og steder. Nå er datamaskiner blitt så billige at nesten alle har råd til sin egen. Det finnes bitte små maskiner som man kan ha i lomma, og disse maskinene er koblet sammen i et stort nettverk, kalt Internett.
Den gangen du fartet rundt, ble ryggsekkturisme kalt «backpacking» av amerikanere og australiere, mens englendere brukte det langt finere ordet «traveling» om denne omflakkende tilværelsen. I korte trekk innebar det å reise rundt så lenge man hadde penger, og vende nesa hjem når man var blakk.
Du lærte snart at det fantes andre guidebøker enn den til danske Politiken, og blant ryggsekkfolket eksisterte det et kulturelt skille som manifesterte seg i bruk av reiseguide. Vi, europeerne, sverget til «Lonely Planet», mens amerikanere (og australiere) bar rundt på den foraktfulle «Let’s go!».
For deg og andre ryggsekkturister var det i tillegg viktig å markere avstand til masseturismen. I ukevis bodde du i telt på stranden i feriestedet Eilat i Israel, vis-à-vis enorme, inngjerdete hotellkomplekser. Og hver eneste dag tok dere avstand fra masseturismen, spesielt pengesterke tyskere på solsenger.
Den gang du var traveler, backpacker, ryggsekkturist, fikk du hjelp av «Lonely Planet» til å finne gode og billige steder, og du møtte likesinnede med samme guidebok. Ofte reiste dere rundt i store gjenger og realiserte dere selv som alternative turister.
NYE TIDER
I 2016, Gro (21), er «Lonely Planet» blitt en gigant på reisemarkedet og har egen tv-kanal og internettside der man får gratis informasjon om ulike reisemål. På Internett kan man også besøke noe kalt Trip Advisor. Det er et nettsted hvor folk flest deler personlige erfaringer fra opplevelser fra alle verdens hjørner. Folk kan publisere det de skriver, umiddelbart, så på Internett er informasjonen mye ferskere enn på papir. For som du husker, Gro (21), var det en gammel versjon du hadde av Politikens Turen går til Italia, der så vel åpningstider som transportinformasjon var utdatert for lengst.
Med andre ord: I 2016 er Internett i ferd med å gjøre den gode, gamle reiseguiden overflødig. Likevel kan det være at den får sin renessanse. Problemet med Internett er at det er så mye informasjonen at det kan bli vanskelig å finne frem. Man kan trenge en pålitelig person som gir hjelp og anbefalinger.
Det kan høres merkelig ut for deg, Gro (21), men den personlige stilen sier også noe om tiden du kommer til å leve i om 27 år. Det personlige, det å by på seg selv, er faktisk noe folk er forventet å gjøre nå. Personlige reiseguider er med andre ord en ny sjanger og kan leses som barn av sin tid, det vil si fremtiden for deg, Gro (21). Spørsmålet er om den personlige reiseguiden fra 2016 vil ha noen appell til en reiseglad jente på 21 fra 1989. Det skal vi komme tilbake til.
I vår har Kagge forlag gitt ut tre personlige reiseguider under vignetten «100 unike opplevelser». Alle er storbyguider og strukturert etter samme mal. De er delt opp i syv kapitler hvor det anbefales kunst og kultur, spise og drikke, uteliv, shopping, fine steder, opplevelser og aktiviteter i hver enkelt by. Boken om Wien er skrevet av Knut Olav Åmås / Knut Aastad Bråten. Boken om Stockholm er skrevet av Odd Inge Skjævesland, og Karianne Bjellås Gilje tar for seg Oslo. Du, Gro (21), kjenner ingen av disse navnene, men for et 2016-publikum er Åmås/Bråten kjente navn fra kulturlivet. Hvordan fortoner så Wien seg gjennom deres personlige guideblikk?
EN DANNELSESREISE
Allerede i forordet på Wien-guiden kan du nok føle deg litt fortapt, Gro (21), for der står det: «Byen ved Donaus bredder betyr noe for flere og flere nordmenn: mange av dem kresne og erfarne reisende. Det er dere vi har skrevet denne boken for. Dere som stiller høye krav og vil finne frem til noe særegent og minneverdig.»
Du har jo ikke vært i Wien, og dette ser som en guidebok for viderekommende. Men du vil like tanken på å fremstå som en kresen og erfaren reisende, og etter hvert vil du kjenne deg igjen i Åmås/Bråtens hyppige avstandstaken til populære ting for turister. «Stå gjerne mot de kostymekledte selgerne på Stephansplatz som lokker turistene til dyre arrangementer med mer perifere musikkensembler», står det et sted. Forfatterne anbefaler ofte små museer og kaller dem «rustikke». I 2016, Gro (21), betyr «rustikk» det som for deg betyr et vanlig museum. Nå byr mange museer på teknologiske nyvinninger, og det motsatte av «rustikk» er et interaktivt museum. Åmås/Bråten er godt voksne menn, det kan være de liker best museer slik de var da de var unge.
Åmås/Bråtens kresne Wien-blikk er dominert av mange interiørbeskrivelser, spesielt av restauranters innredning, men kjærligheten til design og interiør viser seg også i museumsanbefalingene: «De som i likhet med forfatterne av denne boken er interessert i de lett gjenkjennelige Thonet-stolene, kafestoler designet av møbeldesignduoen Gebrüder Thonet, blir tilfredsstilt med en egen utstilling her på huset.»
Du interesserer deg overhodet ikke for interiør, Gro (21), og du har vokst opp i et lite fiskevær hvor folk ville ledd rått hvis de fikk høre at du gikk på museum for å se på en stol som finnes overalt. Denne bakgrunnen din, Gro (21), har den uheldige bivirkning at du besitter en del mindreverdighetskomplekser i møte med kresne og erfarne kulturmennesker. Siden du som 21-åring er så usikker på din kulturelle dannelse (om du i hele tatt har noen), kan det være du liker dette stoltipset og vil gå og se på denne stolen for å ligne de to som har forfattet guideboken.
Siden du gjerne vil fremstå som en kresen reisende som kan oppføre seg i storbyer, vil tipsene og anbefalingene i Wien-guiden fungere som en dannelsesreise. Dessverre innebærer det vinsmaking, du kommer aldri til å like vin, Gro (21), men du vil like retrokinoen som bare viser filmen Den tredje mann, og du liker kirkegårder og slott, men ikke shopping. Lar du deg lede rundt av Åmås/Bråten i Wien gjør du i hvert fall ingenting feil.
I likhet med din gode venn «Lonely Planet» henvender også Wien-guiden seg til turister som ikke vil være turister. Men i motsetning til «Lonely Planet» er dette en guide som sjelden oppgir priser og derfor er mindre anvendelig for dem med slunken lommebok. Det virker som pengeprat er vulgært.
Personlig betyr stort sett at forfatterne henvender seg til leseren i form av et du. De deler sjelden private anekdoter eller gir noen fortrolig informasjon om seg selv. Så, Gro (21), du vil nok synes Åmås/Bråten fremstår mer som to rike bekjente enn ekte kamerater.
HEIMFØDINGEN PÅ TUR
Kontrasten mellom Wien-guiden til Åmås/Bråten og Stockholms-guiden til Odd Inge Skjævesland er rimelig stor, og sånn sett er de personlige reiseguidene i ferd med å tre frem med distinkte personligheter.
Som du husker, Gro (21), så henvendte Wien-forfatterne seg til den kresne reisende og tok avstand fra alt som smakte av masseturisme. Det gjør ikke Skjævesland. Han bruker til og med ordet «turist» om leseren og anbefaler steder nettopp fordi de er populære blant turister. Turist-leserne til Skjævesland minner om prototypen på den folkelige norske turisten, en kar som ikke liker finkultur. Når Skjævesland drister seg til å anbefale noe annet enn folkelige ting som ABBA- og Astrid Lindgren-museer, så er det som om han henvender seg til denne prototypen: «Men dette er ikke minst et tips til deg som misliker museum. Det vil være overraskende om du ikke blir overrasket over Millesgården. Du risikerer å like et museum.»
Med denne guideboken blir du nok usikker på om du får kulturell kapital i de rette kretser, Gro (21), og etter å ha anbefalt Sven Harrys konstmuseum legger da også Skjævesland inn en liten advarsel: «Kjør debatt! Denne bygningen har alt du trenger for en lang diskusjon om hva rike mennesker gjør med pengene sine.»
At Skjævesland ser ut til å henvende seg til heimfødinger som knapt har vært hjemmefra før, blir forsterket av at han stadig sammenligner spesielt bygg og steder med ting man finner i Oslo, noe som kan virke en smule eksotisk for deg, Gro (21), siden du knapt har vært der.
«De raskeste vil få følelsen av at banen er en uendelig sving, ikke ulikt Spikersuppa i Oslo», heter det om skøytebanen i Kungsträdgården, og om tv-masten Kaknäs: «Tryvannstårnet og Postgirobygget er bare smågutter i forhold.» Om Hammarby-området heter det: «(…) der ligner lange passasjer på Bygdøy i Oslo.» «Det kan minne litt om Bygdøy, men det oser mer herrefolk her enn i Oslo», heter det også om Djurgården, mens Söder er «Stockholms Grünerløkka».
På restaurantfronten er det ikke lenger interiørbeskrivelser som dominerer, men folk og mat. Skjævesland skriver sanselig om matopplevelser og dikter små scener om andre gjester i lokalene. Det er med andre ord langt mer liv i Stockholm enn i Wien. Men så leser du slike kommentarer om ditt eget kjønn, Gro (21): «James Bond kunne nok trives her. Matchende tettsittende korte skjørt over høye hæler mangler ikke.»
Og «Da bør han stryke over sveisen først, mens hun kan strutte litt ekstra av stram tekstilkant, gjerne plassert noe høyere enn kneskålene.»
Eldre kvinner får også være med: «Bestemødre som kun er ti år fra å farge håret sitt blått vil også storkose seg her», opplyser Skjævesland. «Det er en god del kvinner med grått hår også her», forteller han et annet sted, og et tredje sted skriver han om stedets veggpynt: «Gallionsfigurer i tre henger ut fra veggene, de kvinnelige både med tildekkete og utildekkete bryster.»
På enkelte områder har tiden stått stille, Gro (21).
I Stockholm-guiden er tonen mer jovial enn i Wien-guiden, men her er langt mindre stil. Og heller ikke Skjævesland er spesielt personlig. Han deler få personlige erfaringer og opplevelser. Mens Åmås/Bråten fremsto som to rike bekjente for deg, Gro (21), ligner Skjævesland en profesjonell hyggelig kar som egentlig prøver å selge deg noe.
PÅ TUR I PROVINSEN
Karianne Bjellås Gilje er forfatteren bak den personlige reiseguiden om Oslo. Lest som tidsdokument fra fremtiden vil du nok heve øyebrynene over en del ting her, Gro (21), særlig over merkelige ord og vendinger.
For eksempel kjenner du ikke til ord som «kortreist» og «bærekraftig». Kortreist mat betyr omtrent det som foreldrene drev på med da du vokste opp, nemlig å kjøpe torsk av han Arnfinn (også kalt Plupp) fra fiskebåten hans og laks hos brødrene Gunvald og Olaf Larsen. «Bærekraftig» betyr omtrent det samme som moren din drev på med i barndommen, nemlig å sy klær til deg og søsknene dine i stedet for å kjøpe dem på butikken.
I 2016 er det populært å markere avstand til industrimat, industriklær og annen masseproduksjon. Gilje tar til og med avstand fra matbutikkene, for i 2016 er de også en del av den samme industrielle tankegangen. I Oslo har de noe kalt mathall, og den beskrives slik: «(…) det å komme til mathallen er som å forlate Norge – et land der tre store matkjeder styrer nesten all mat som kommer på bordet.»
Høres det ut som Norge er blitt Sovjet, Gro (21)? Jeg kan trøste deg med at det er langt større utvalg i butikkene i dag enn da du vokste opp med Daldorf, Stenhaug og S. Nielsen som kjøpmenn i Berlevåg. I dag får du til og med fersk frukt og grønnsaker i nesten hver eneste butikk.
I Norge 2016 er det trendy å spise mat du kjenner som hverdagskost, som hvalkjøtt og hjemmebakt brød og syltetøy. Rar mat som granskuddglasering kan du også få, mens restaurantene serverer mat fra alle verdens kanter. På matfronten fremstår Oslo 2016 som både heimføding og kosmopolitt.
Det andre du sannsynligvis vil finne rart i denne guideboken, er hvordan Karianne Bjellås Gilje fremstiller Oslo. Det samsvarer ikke spesielt godt med dine erfaringer når det gjelder hva folk i utlandet vet om landet ditt. I 1988 og -89 var det så få som hadde hørt om Norge, at du var nødt til å legge til: «I am from the same country as the popband a-ha», som akkurat var blitt verdensberømte. I 2016 kan det se ut som Norge og hovedstaden Oslo ikke lenger er en ukjent utpost, for ifølge boken tilbyr Oslo:
«Kunstopplevelser i verdensklasse.» «Europas største litteraturhus.» «Oslo-filharmonikerne et av verdens ledende orkester.» «Oslo er i internasjonal presse blitt omtalt som et hovedsted for samtidskunst.» «Beste konsertbyen i Norden.» «Den eneste hovedstaden i verden som har innbyggernes drikkevann innenfor bygrensen.» «Har Oslo den vakreste beliggenheten av Europas hovedsteder?» «Byggeboomen i Oslo omtales verden over.» «Europas mest nyskapende kaffekultur.» «Restauranten blir ofte nevnt som den beste i verden utenfor Japan.» «The Villa figurerer også på DJ-ers egne lister over verdens topp 100-klubber.»
For deg, Gro (21), kan det se ut som om Oslo skryter seg stor på samme måte som hjemstedet ditt gjorde med moloen sin. Europas største tetrapode-molo satte Berlevåg på verdenskartet. Derfor visste alle hvor Berlevåg lå. Trodde vi.
I motsetning til de rike bekjente i Wien-guiden og den profesjonelt hyggelige i Stockholm fremstår Karianne Bjellås Gilje i Oslo-guiden som en ekte venn. Hun bruker like mye «jeg», som «du», deler anbefalinger om ulike ting og opplevelser som hun selv pleier å gjøre. Hun opptrer som en hjemmevant venninne som svarer på spørsmålet: Hva kan du anbefale i Oslo? Oslo-guiden er den som ligner mest på det som ble kalt «personlig» da du var ung, Gro (21), da personlig betød at folk bød på seg selv.
BOK ELLER DATAMASKIN?
Wien-guiden har den tydeligste profilen og kan brukes som en «kuratert» dannelsesreise. Til tross for sin personlige stil og tone er både Oslo-guiden og Stockholm-guiden ellers mye lik vanlige reiseguider. Hvis du skulle lagt ut på tur som ryggsekkturist som 21-åring i 2016, ville du nok gjort som de aller fleste på din alder og satset på å bruke smarttelefonen, Gro (21).
Som 48-åring og erfaren reisende har jeg selv brukt Petter Normann Waages personlige reiseguide for Firenze med stor suksess. Den tilbød noe mer enn hva Internett har å by på, og ledet oss til steder vi ellers aldri ville ha funnet. Med andre ord: I valget mellom bok og maskin sier jeg ja takk til begge deler.
Gro Jørstad Nilsen (48) er litteraturkritiker
