Virkeligheten bak ordene

Chantal Mouffe

Om det politiske

Oversatt av Lars Holm-Hansen

Cappelens upopulære skrifter

Cappelen Damm, 2016

Mouffes sentrale filosofiske prosjekt er å framheve kampens og konfliktens betydning i politikken. Hun mener at den liberale virkelighetsforståelsen som dominerer den vestlige verden i dag, er skadelig fordi den ikke gir tilstrekkelig rom for å uttrykke politiske konflikter. Dette er et problem ikke minst fordi det svekker demokratiet. Den liberale modellen forteller oss at politiske konflikter er interessekonflikter som kan løses gjennom kompromisser, eller moralske konflikter som kan løses gjennom dialog. Kamp og konflikt er erstattet av rasjonell forhandling og dialog, uten store følelser involvert. Politisk deltagelse kan reduseres til stemmegivning, hvor valget står mellom regjeringer fra venstre-sentrum og høyre-sentrum, som avløser hverandre med jevne mellomrom.

Problemet med dette liberale konseptet er ifølge Chantal Mouffe at det dels fører til politisk apati og dels til radikalisering. Det fører til politisk apati fordi politikk ikke lenger dreier seg om noe viktig – det er jo uansett bare snakk om å velge ulike varianter av sentrumspolitikk, og hvem lar seg, med hånden på hjertet, engasjere av det? Partiene i sentrum-venstre og sentrum-høyre pumper opp uenigheten seg imellom før hvert valg; da får vi høre at det er snakk om viktige «retningsvalg», som Jens Stoltenberg pleide å si – underforstått at uenighetene kanskje ikke framsto som veldig store ved første øyekast.

RADIKALISERING

Det liberale konseptet fører dessuten til radikalisering fordi reelle politiske konflikter ikke kan utspille seg innenfor det politiske systemet, men bare utenfor. Dette er grunnen til at de såkalte høyrepopulistiske bevegelsene har vokst seg sterkere og sterkere siden århundreskiftet, da det liberale konseptet hadde blitt enerådende etter kommunismens fall. Tidlige milepæler, eller det mange opplevde som sjokkartede hendelser, i høyrepopulismens framvekst var da det østerrikske Frihetspartiet under Jörg Haiders ledelse dannet koalisjonsregjering i 2000 (EU gikk til det høyst uvanlige skrittet å boikotte denne regjeringen). Og da Jean-Marie Le Pen fra det franske Nasjonal Front i 2002 gikk videre til siste runde i det franske presidentvalget (hvor han riktignok tapte klart). I tida etter at Mouffes bok kom ut i 2005, har høyrepopulismen vokst seg sterkere, ikke minst de siste par årene. Nasjonal Front har økt velgerappellen under Marine Le Pens ledelse (hun kan ha en reell sjanse til å vinne det franske presidentvalget neste år), United Kingdom Independence Party presset David Cameron til å arrangere en folkeavstemning om EU som EU-motstanderne helt overraskende vant. Ungarns statsminister siden 2010, Viktor Orbán, har erklært at han ønsker seg en «illiberal stat», og det polske partiet Lov og rettferdighet, som har sittet i regjering siden 2015, har blitt beskyldt for å undergrave rettsstaten. I Europas randsoner markerer Putin og Erdogan seg som sterke menn uten liberale tilbøyeligheter, og når disse figurene – ja, vi lurer fremdeles på hva som traff oss – har fått sitt motstykke i liberalismens høyborg, i USA, med Donald Trump som republikanernes presidentkandidat, har liberalismens krise blitt overtydelig. Og utfordringen kommer ikke bare fra høyre: Greske Syriza, spanske Podemos og amerikanske Bernie Sanders har vist at også en venstrepopulistisk politikk kan ha appell hos brede sjikt av folket.

BAKSTREVERSK

Populistenes framvekst skyldes ifølge Mouffe at mange er misfornøyd med den politikken som blir ført, samtidig som denne misnøyen ikke kan komme til uttrykk i det etablerte politiske systemet. Innvandringsmotstandens skjebne er kanskje det klareste eksemplet på dette. I lang tid var det svært vanskelig å uttrykke innvandringskritikk i de etablerte partiene, hvor det hersket allmenn enighet om liberaliseringens og globaliseringens velsignelser. Kritikken mot den rådende orden ble avfeid som bakstreversk, nasjonalistisk, fremmedfiendtlig og «ekstrem», hvilket den delvis også var, men Mouffes poeng er at denne kritikken ble undertrykt, og dermed radikalisert.

«Populistene» – man forstår at dette ikke er en hedersbetegnelse – ble framfor alt møtt med moralsk kritikk: De var dypest sett onde og hjerteløse mennesker, særlig når de stilte spørsmål ved omfanget av innvandringen til Europa. Denne moraliseringen viser ifølge Mouffe på en ironisk måte det liberale perspektivets manglende forståelse for politikk som kamp og konflikt. Populistene representerer en uforsonlighet og kampvilje som ikke uten videre kan formidles og forsones gjennom rasjonell forhandling og dialog, og liberalerne må derfor ekskludere den fra politikken, men ettersom liberalernes politikkforståelse utelukker den reelle konflikten som en ekskludering innebærer, kan de ikke gjøre dette ved hjelp av politiske argumenter – og da kommer det moralske vokabularet svært beleilig. I stedet for å diskutere de reelle politiske problemene som ligger til grunn for innvandringsmotstandernes engasjement – som arbeidsløshet og dårlige velferdstilbud – stempler man dem som onde, og gjerne også som dumme og primitive, det er jo bare snakk om white trash som ikke klarer å dra nytte av de mulighetene som liberaliseringen og globaliseringen gir «oss».

ANTAGONISTISK

For å finne fram til en alternativ forståelse av politikk som konflikt griper Mouffe tilbake til den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Ifølge Schmitt er det skillet mellom venn og fiende som definerer det politiske, det finnes altså ikke politikk uten dette skillet. Relasjonen mellom venn og fiende er sterkt konfliktpreget, eller antagonistisk. Venner og fiender er kollektive identiteter som ikke kan finne sammen i rasjonell forhandling og dialog, men som må bekjempe hverandre, og denne kollektive identiteten må ta form av et ensartet folk som er organisert i en stat. Schmitt avviser derfor det liberale politikkbegrepet; det finnes ingen generell politisk enighet og dialog, for denne kan bare foreligge innenfor de ulike fiendtlig innstilte leirene, det vil si innenfor hver enkelt stat, men ikke mellom stater.

Mouffe overtar Schmitts idé om at politikk bare er mulig dersom mennesker deles inn i «vi» og «dem», det vil si kollektive identiteter, men hun avviser at den kollektive identiteten må organiseres i et ensartet folk i en stat. Poenget for Mouffe – som tilhører den politiske venstresiden – er å utvide demokratiet. Problemet med den liberale modellen er at den innskrenker demokratiet til de som er inkludert i rasjonell forhandling og dialog. Mouffe vil derimot utvide demokratiet ved å insistere på politikkens konfliktkarakter, for da kan også for eksempel populistene inkluderes i politikken. Hvis man for eksempel er en sentrumsorientert liberaler, kan man anerkjenne de såkalte høyrepopulistene, eller venstrepopulistene for den saks skyld (vi trenger flere av de siste, sier Mouffe), som andre kollektive identiteter, som «dem», i motsetning til «vi», men da vel å merke ikke som fiender, slik Schmitt mener, men som motstandere. Det samme gjelder selvsagt den andre veien, at høyre- og venstrepopulistene kan anerkjenne både hverandre og liberalerne som legitime motstandere. Motstandere bekjemper hverandre samtidig som de anerkjenner hverandre i sin forskjellighet, de driver en kappestrid, eller det antikkens grekere kalte agon. Mouffe ønsker seg et demokrati som ikke er antagonistisk og fiendtlig, som hos Schmitt, men som er «agonistisk», basert på agon.

GOD OG MODERNE

Sakprosaoversetterens oppgave i utgivelsen av denne boka er den samme som i sakprosaoversetting generelt: å skrive et moderne norsk som kommuniserer innholdet til leseren på en god måte. Uttrykkene «moderne» og «god» er selvsagt ikke eksakte begreper, men snarere tegn som peker i en bestemt retning. De fleste lesere blir først oppmerksom på at den teksten de leser, er oversatt, når de merker at språket ikke er bra nok, eller rett og slett dårlig. Det skyldes noen ganger at språket ikke er moderne. Å oversette og utgi en bok kan være en høytidelig ting, dessuten er jo innholdet iblant både viktig og høyverdig, og det er kanskje av for stor respekt for sin egen virksomhet og innholdet i bøkene at en oversetter kan legge på noen år ekstra og skrive som om han er seksti, eller nitti, når han eller hun er førti eller tretti. Min egen erfaring er at jeg skriver yngre jo eldre jeg blir. Jeg skriver for eksempel «gammeldags», og ikke «gammelmodig», «tilårskommen» eller «alderstegen», og jeg vil, hvis mulig, unngå «for så vidt som», «sågar», «tredve», «boken» og «frem», og det er stort sett eller alltid mulig.

Dette er ikke et prinsipielt eller ideologisk, men et praktisk spørsmål: Jeg vil ikke stille meg i veien for bokas innhold, og jeg tror at gammeldags språk kan ha nettopp den effekten.

Jeg har riktignok hørt noen si at vi oversettere ikke må ta for mye hensyn til leseren. Det tror jeg ikke noe på. Man kan ikke være for snill mot leseren. Kanskje de som sier det, har lest filosofen Walter Benjamin, som i sitt berømte essay om «oversetterens oppgave» skriver at oversetteren ikke trenger å ta hensyn til leseren. Men Benjamin snakker om oversettelse som kunstverk, slik det kommer eksemplarisk til uttrykk i Friedrich Hölderlins oversettelser av Sofokles. Ja, Hölderlin gir lite til leseren, så lite at man først bare lo av ham, før latteren satte seg fast i halsen og man forsto at han var et geni. Men lite eller ingenting forbinder Hölderlins Sofokles-oversettelser med min Mouffe-oversettelse. Jeg har ikke skapt et kunstverk, og bra er det. Det er forskjell på kunstverk og sakprosa, selv om det finnes sakprosa som utfordrer og undergraver språket på en måte som ligner kunst. Men nok om det. Mouffe er ikke der.

KUNNSKAPSRIK

Sakprosaoversetteren skal altså skrive et godt norsk som kommuniserer innholdet. Og da må man forstå innholdet, i hvert fall mest mulig av det. Når det er sagt, finnes det mange setninger man kan oversette uten å forstå dem, på grunn av likhetene i språk og kultur. Man kan oversette denne setningen, hentet fra Wikipedia, om Khrusjtsjovs tale på Det sovjetiske kommunistpartiets tjuende partikongress i 1956 uten å skjønne så mye av den: «The speech shocked delegates to the Congress, as it flew in the face of years of Soviet propaganda, which had claimed that Stalin was a wise, peaceful, and fair leader.» Men man vil bli avslørt før eller siden. Manglende kunnskap fører til at man oversetter feil eller bruker terminologi som ingen på fagfeltet ville finne på å bruke. Det tar seg absolutt ikke bra ut. Derfor bør sakprosaoversetteren kunne det stoffet han eller hun oversetter, og det å tilegne seg denne kunnskapen er en sentral del av sakprosaoversetterens oppgave. Sakprosaoversettere er kunnskapsrike mennesker.

Boka til Mouffe er tematisk midt i blinken for meg som sakprosaoversetter, ettersom jeg har studert både filosofi og samfunnsvitenskap. Jeg hadde derfor en god følelse av å være på hjemmebane da jeg oversatte den. Terminologisk var det heller ingen store utfordringer. Jeg lurte litt på det sentrale begrepet «adversary», som jeg endte opp med å oversette med «motstander», selv om det også betyr motspiller og motpart. Denne tvetydigheten illustrerer for så vidt noe av Mouffes poeng, for motstanderen, i motsetning til fienden, er en man deler noe med, nemlig spillets regler, man spiller altså både med og mot hverandre. Jeg vil tro at denne tvetydigheten klinger tydeligere i «adversary» enn i «motstander», men oversettelse er en forhandling hvor man til sist må foreta et valg.

Og da ble det slik.

Lars Holm-Hansen (53) er filosof og sakprosaoversetter.