Boka Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken1 kom i 2010 og utløste en ny runde i saken mot spiondømte Arne Treholt. I Prosa 6/2010 skrev Per Olav Reinton om Forfalskningen og 20 andre bøker som behandler Treholt-saken. Reinton anbefaler danske Birgitte Rahbeks Treholtsagen. Hvem svigtede hvem?2 som den boka leseren bør gå til om hun bare skal lese én bok om saken.
Rahbek mener at «Denne sag handler om retsprincipper, der er tilsidesat og gemt godt av vejen i et morads av politiske intriger og fordomme».3
Jeg har lest på nytt noen av de andre bøkene i Treholt-biblioteket.
SVINDEL
«Treholt-bløffen», lød overskriften i VG den 12. februar i år. Avisen avslørte at den tidligere journalisten Geir Selvik Malthe-Sørenssen svindlet høyesterettsadvokat Harald Stabell under arbeidet med enda et forsøk på å få gjenopptatt Treholt-saken.
«Privatetterforsker, journalist og forfatter Geir Selvik Malthe-Sørenssen (50) har de siste fem årene beskyldt politiet for bevisjuks og forfalskninger i Treholt-saken. Nå avsløres han selv for juks», skrev VG.
Malthe-Sørenssen ble avslørt idet han forsøkte å stable på beina et falskt vitneprov om juks med bevis i Treholt-saken. Hensikten var å holde Stabell i gang med saken.
Det var da gått fem år siden Aftenposten den 9. september 2010 slo opp på første side at «– Politiet fabrikkerte Treholt-bevis». «Norsk overvåkingspoliti fabrikkerte et fellende bevis mot Arne Treholt, et bevis som var helt avgjørende for spiondommen», slo avisen fast og viste til «en ny bok».
Boka var Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken av Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland.
Til Aftenposten sa Malthe-Sørenssen at «Politiet jukset med pengebeviset. Vi har fremskaffet ugjendrivelig bevis for at bildene som skulle dokumentere pengefunn i Treholts leilighet før han ble arrestert, i virkeligheten må ha blitt tatt etter at Treholt ble pågrepet. Bildene er rett og slett konstruert i ettertid».
Påstandene i boka er voldsomme, men ikke nye, bare jekket opp et par hakk. Det nye var at Aftenposten gjorde dem til sine. Det ga boka et kraftig gjennomslag i norsk offentlighet utover høsten 2010. Så kraftig at Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpnet sin Treholt-sak fra 2008 for å granske påstandene.
Et pikant poeng er at Malthe-Sørenssen påberoper seg en anonym kilde i politiet i boka. Den kilden er fortsatt anonym. Den 9. juni 2011 konkluderer kommisjonen: «Etter en omfattende utredning har kommisjonen kommet til at det ikke er grunnlag for påstandene om bevisforfalskning og falske forklaringer.»4
Fem dager seinere trykte Aftenposten et kort innlegg med tittelen «I anstendighetens navn». Forfatter var Ørnulf Tofte, pensjonert politiinspektør. «I over et halvt år har jeg og to navngitte kolleger hatt hengende over oss beskyldninger om bevisfusk – en alvorlig kriminell handling», skriver han og hevder at «den ene side» bevisst har brukt massemediene etter dommen mot Treholt.
«Det stiller strenge krav til varsomhet. Det er derfor merkelig å se den prestisje Aftenposten investerer i boken og sin ‘anonyme’ POT-kilde.» Tofte kritiserer avisen for «en kampanjejournalistikk som levner Aftenposten liten ære».
Avsløringen av Malthe-Sørenssens svindelforsøk i vinter fortalte samtidig at Stabell og Treholt ikke hadde godtatt kommisjonens konklusjoner. Men omsider uttalte Stabell offentlig at videre arbeid med gjenopptakelse var blitt uaktuelt.
32 ÅR MED BØKER
Det tok 32 år og etterlater en ganske omfattende litteraturliste.5 Kaj Skagens Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt6 ble nyutgitt med et nytt essay. Der raljerer Skagen over feil han mener å ha funnet ved intervjuer og uttalelser i kjølvannet av Forfalskningen: «Disse innslagene er karakteristiske for Treholt-saken gjennom 25 år: På overflaten er den full av absurditeter, motsigelser og gåter, samtidig som man aner at denne overflaten skjuler et maktspill hvor det gjelder andre regler enn mellom vanlige mennesker.»7
Dette er den sentrale myten i det som ble «Treholt-saken».
Arne Treholts Alene8 er sammen med Arne Haugestads Kappefall. Et varslet justismord9 hovedverkene i biblioteket om Treholt-saken. Alene kom i 1985 og virket dramatisk da, så kort etter rettssaken og dommen. Boka har fått både priser og protester.
Lest om igjen i dag, er boka ganske sutrete. Treholt jamrer og synes synd på seg selv. Han mener at saken og etterforskningen mot ham er drevet fram av kalde krigere i Arbeiderpartiet og i Høyre. De vil ramme venstreopposisjonen, særlig Jens Evensen og hans holdninger, ved å «ta» Treholt.
Arne Treholts prosjekt i Alene er å framstå som en aktør som bedre enn andre kan fremme Norges interesser i forholdet til Sovjetunionen. Men de kalde krigerne vil ikke gi ham en slik rolle. Treholts fortelling er at han drives av ansvarsfølelse kombinert med en porsjon fandenivoldskhet til likevel å gjøre det han mener er riktig og viktig, nemlig å opprette og pleie en hemmelig kanal til sovjetiske nøkkelpersoner.
Gennadij Titov er den KGB-mannen Treholt møter hyppig og hemmelig på 1970-tallet i Oslo, og så igjen etter 1979 fordekt i Wien og Helsingfors. Treholt tilbyr nesten ingen konkrete opplysninger fra disse samtalene. Innhold erstattes med vendinger som at Titov er «spennende» og «innsiktsfull». Ett unntak er at Titov i februar 1982 utpeker Mikhail Gorbatsjov som en framtidig, sovjetisk leder. Kaj Skagen bruker dette unntaket som eksempel på at Treholt også mottok informasjon. Det var i tilfelle tre år før Gorbatsjov kom til makten i Kreml, men uansett til liten nytte siden Treholt aldri rapporterte dette, eller noe annet, etter disse møtene med Titov.
I Gråsoner10 er han konkret om kontaktene med Titov når de skjer i offisiell sammenheng, særlig omkring gråsonen i Barentshavet og om 200 mils økonomisk sone.
Det er selvsagt vanskelig for Treholt å dokumentere nytten av de hemmelige kontaktene. Nytten må i tilfelle ha vist seg på sovjetisk side, og den kan Treholt vanskelig påvise uten å redegjøre for hva han faktisk formidlet til sine sovjetiske kontakter.
Boka Spaneren11, skrevet av Treholts nemesis, politiinspektør Ørnulf Tofte, er en interessant kontrast til Alene. Treholt bruker 374 boksider på sitt selvforsvar. Tofte bruker 19 boksider på sin framstilling. Hos Tofte er der ikke mye utenomsnakk.
«INGEN SPION»
Treholt og støttespillerne har kjempet drabelig for å bortforklare Treholts første politiforklaringer. Arne Haugestad bruker mye plass i Kappefall på det han mener er lovbrudd12 under avhørene begått av etterforskerne fra Politiets overvåkingstjeneste med politiinspektør Ørnulf Tofte i spissen:
En følelsesmessig maksimalt presset Treholt skulle vippes av pinnen. Og det ble han. Etter først å ha blitt drevet opp i et hjørne forsøkte han å forklare seg fri. Med god hjelp fra politiet ble han sin egen verste fiende. På den annen side måtte Tofte se langt etter noen bevis for spionasje, enn si tilståelse, slik det norske folk dagen etter skulle bli forledet til å tro. Under Toftes regi ble saken rotet så ettertrykkelig til at det oppsto en fri flyt av grumsete lekkasjer fra Politihuset på Grønland, noe som blant annet skyldtes politiets suverene tilsidesettelse av regler for politiavhør.13
I Treholts egen fortelling befant han seg i sjokk etter arrestasjonen, «bablet» i vei og etterforsket i praksis seg selv. Haugestad skriver at Treholt først kom ut av denne tilstanden etter at han fikk hjelp av en psykolog.
I oktober 1984 trakk Treholt tilbake alle forklaringer han hadde gitt fram til da. Arne Haugestad, Johan Galtung, Bengt Calmeyer, Kaj Skagen og Ketil Bjørnstad godtar Treholts framstilling av politiforklaringene der han snakker om sine kontakter og informasjonsutvekslingen med sovjetrussiske representanter. De legger vekten på Treholts egenerklæring om at han ikke var spion:
Etter å ha uttrykt omtanke for mine nærmeste understreket jeg at jeg aldri, verken i skriftlig eller muntlig form, hadde overlevert opplysninger til sovjetiske representanter som kunne skade rikets sikkerhet. De [avhørslederne] så megetsigende på hverandre og spurte om det egentlig var nødvendig å ta dette med. Vi diskuterte dette. Jeg sto på mitt. Jeg hadde aldri gitt fra meg opplysninger som skadet rikets sikkerhet. Derfor var jeg heller ingen spion.14
ET OFFER
Treholts nye, kjempende posisjon fra oktober 1984 skaffer ham venner, advokater og medhjelpere som ikke betraktet ham som en spion og en som sviktet, men som et offer for politi, reaksjonære krefter og politiske motstandere.
Her ligger også en forklaring på Treholts kamp mot pengebeviset. Han forsvarer en posisjon som en frilansende fredsdiplomat i den kalde krigen. Han var en kreativ tjenestemann som riktignok brøt tjenestemannsloven og taushetsplikten, men som aldri forbrøt seg mot spionparagrafene i straffeloven, paragrafene 90, 91 og 94. Men framfor alt var han en som utelukkende handlet ut fra de beste motiver, og i hvert fall ikke en som solgte nasjonens hemmeligheter mot betaling.
«En spion for fred», som Johan Galtung kalte ham med en kjent karakteristikk. Den vesle boka Hva var det du prøvde å få til? En dialog om politikk og kald krig15, som kom i 2010 i kjølvannet av Forfalskningen, er den utgivelsen som går lengst i denne retningen. «Jeg brant for dialog, og for fred, og det var kanskje en av årsakene til at jeg formelt rodde meg ut i et uføre gjennom møtene med Gennadij Titov i Wien og Helsinki.»16 Slik formulerer Treholt seg i velvillig samtale med Johan Galtung. Ideen i boka er at de begge to har jobbet for dialog, på tross av makta og de mektige, men alltid i fredens tjeneste. Galtung sier det slik:
[…] det skulle vært hundrer, tusener av slike T-T, Titov-Treholt dialog-par. Livsviktig i en spent, super-polarisert, situasjon. Vesten i sin alminnelighet, og Norge i særdeleshet, skulle ha takket deg for god jobb, Arne, men alt ble tolket innenfor polariseringspsykosens snevre ramme.17
Under forberedelsene til straffesaken spurte Treholts forsvarere, Ulf Underland, Andreas Arntzen og Jon Lyng, om han ikke hadde betrodd i hvert fall noe til noen om Titov. Det ville ha gitt dem noe å bygge et forsvar på.
Men nei, ikke et ord til noen. Tvert imot løy han for sine nærmeste når han dro for å møte Titov. En av løgnene ga tittelen på ektefelle Kari Storækres bok, som kom bare dager før rettssaken i februar 1985. Hun ønsket ham God tur til Paris18, dit han hadde sagt til henne at han skulle dra da han ble arrestert på Fornebu i kulverten på vei ut til flyet og til et nytt møte med Titov i Wien.
«Jeg opplevde Karis bok som et dødskyss. Slik ser jeg fortsatt på hennes bok»,19 skriver Treholt i 2004.
SLITER MED IRAK
Arne Treholt er også dømt for å ha spionert for Saddam Husseins Irak. I Alene sliter han med dette. Det passer ikke inn i hans prosjekt. Han skriver at avhørslederen, som han der bare kaller «E», har lovet å holde Irak utenfor straffesaken. Treholt blir opprørt når han likevel blir avhørt om betalingene fra Irak. Han anklager «E», som altså er Ørnulf Tofte, for løftebrudd.
Et ekstra problem er at han ikke har fortalt noe om Irak til sin forsvarer, den tvers gjennom hederlige Ulf Underland.
Treholt fikk 40 000 dollar som betaling for informasjoner han selv hevder han kun hentet fra åpne kilder.
Treholts forklaring på den første utbetalingen på 10 000 dollar fra den irakiske etterretningsagenten Rhadi Mohammed er ganske sær: To av hans greske venner hadde angivelig vært mellommenn for en større eksport av kjøtt fra Argentina til Irak. For dette skulle de motta hver sin kommisjon på 20 000 dollar. Men disse kommisjonene ville bare bli utbetalt dersom Treholt også tok imot 10 000 dollar. Uten at han hadde hatt noe som helst med kjøtteksport å gjøre. Treholt hevder at han først nektet, men så lot seg overtale etter press fra de to greske vennene.
Det ligger nær å tenke at det var Arne Treholt selv som var «kjøtteksporten» i denne transaksjonen.
Med et merkelig forsøk på en storpolitisk vri behandler Arne Haugestad disse utbetalingene: «Treholts arbeid for Irak er svært lite flatterende for ham selv, selv om hans bidrag i så måte ikke kunne konkurrere med innsatsen fra USA, Frankrike og England.»20
Treholt mottar også penger fra Gennadij Titov. Bare «til dekning av reiseutgifter» og aldri store beløp, bedyrer Treholt. Retten mener summene er større enn Treholts anslag, og inndrar 700 000 kroner. I tillegg inndrar retten 52 000 dollar som sto på Treholts konto i Sveits, til sammen 1,1 millioner kroner i 1985. Lagmannsretten legger til grunn at han har tatt imot penger helt fra de første kontaktene med sovjetrusserne.
HAAVIKS FORSIKRING
Michael Grundt Spang var seniorreporter og kommentator i Verdens Gangs Treholt-team. I 1986 ga han ut boka Treholt-saken. Hva skjedde?21. I forordet begrunner han utgivelsen med en reaksjon på de delene av Treholt-biblioteket som kom i kjølvannet av dommen i lagmannsretten. Spang er ikke imponert: «De færreste visste noe særlig direkte om saken, men hadde likevel massive meninger om den. Det var som om mange ønsket å kaste seg ut i den frie tankeflukt sammen med leseren, uten å være belemret med ubehagelige kjensgjerninger.»22
Etter en lang karriere som retts- og kriminalreporter i Dagbladet og VG hadde Spang gode kilder i politiet, blant forsvarsadvokater og i påtalemyndigheten. Han bidro til flere eksklusive nyhetsoppslag i VG om saken i det året Treholt satt i varetekt, og under selve rettssaken. Det fikk kritikere til å hevde at han var «politiets talerør». Men Spangs bok, sammen med Ørnulf Toftes, gir leseren den mest direkte innføring i etterforskningsfasen og rettssaken.
Det var arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik i 1977 som satte overvåkingspolitiet i alarmberedskap, og som gradvis førte til mer direkte overvåking av Arne Treholt. Haavik tilsto at han hadde hatt kontakt med og spionert for Sovjetunionen, og utpekte blant andre Gennadij Titov som sin føringsoffiser. Titov ble utvist.
Haavik tilsto, men tok et forbehold som er interessant sammenholdt med Arne Treholts politiforklaringer. «Dog – erklærte Haavik i sin tilståelse – hadde hun aldri levert opplysninger som var så viktige at de truet Norges sikkerhet.»23
I en telefonsamtale som politiet avlyttet, sa presseattaché Vladimir Sjisjin, som da tjenestegjorde i Oslo, til sin kone etter arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik at «Det kunne ha vært verre». En opplysning fra britisk etterretning gikk ut på at en annen sovjetisk agent i Norge hadde pressebakgrunn. Det plasserte Arne Treholt på en liste over flere personer i statsadministrasjonen som politiet fulgte i 1978.
ALARMEN GÅR
Den 1. februar 1979 begynte Arne Treholt som ambassaderåd ved den norske FN-delegasjonen i New York. Tofte skriver at politiet sommeren 1980 fikk vite at Vladimir Sjisjin siden februar hadde tjenestegjort ved Sovjets FN-delegasjon. «Det var rimelig å anta at KGB kunne ha en agent i New York som leverte dokumenter, slik at norskkunnskaper var nødvendig.»24
Treholts avstikker til Helsingfors i februar 1982 på veien hjem fra New York bidro til å skjerpe mistanken. Tofte hadde lyktes med å få regjeringen til å oppheve Treholts diplomatiske immunitet og FBI til å sette ham under overvåking. Agentene Jim og Barbara installerte seg i en naboleilighet på Manhattan, ble venner med Treholt og Kari Storækre, vannet blomster når de ble bedt om det, og brukte anledningene til å ransake leiligheten. Treholts 7. sans for 1982 ble det viktigste funnet. Tofte bruker et par boksider på den. Etterforskerne koplet etter hvert datoen den 12. februar 1983 til restauranten Mestari Tally i parken Toivo Kuulan Puisto i Helsingfors.
Politiet var på plass i Helsingfors, men Treholt, som da hadde gått på Forsvarets høyskole siden høsten 1982, ble værende i Oslo.
Da de norske politifolkene reiste hjem fra Helsingfors, hadde de sett noe som de fant nesten enda mer interessant enn det ville ha vært om Treholt hadde dukket opp. De hadde sett en general i KGB komme helt fra Moskva, for å møte opp to lørdager på rad ved en avtalt restaurant for å spise middag med Treholt.25
Ørnulf Tofte kommer med en opplysning som antakelig fortjener større plass i debatten og litteraturen om Treholt-saken: «Det var først etter å ha konstatert at Gennadij Titov møtte opp i parken i Helsinki, at vi fikk en bekreftelse på at Arne Treholt kunne arbeide for KGB, altså nærmere fire måneder etter at han begynte på Forsvarets høyskole.»26
Kaj Skagen mener Tofte her driver fordekt argumentasjon i debatten om det var forsvarlig og riktig å slippe Treholt inn på Forsvarets høyskole når han sto under spionmistanke.27
En alternativ forståelse er at det Tofte skriver, er sant.
I august i år lanserte historiker Hans Morten Synstnes boka Den innerste sirkel om sikkerhetstjenestens historie fra 1945 til 2002. Den 10. august vinklet Klassekampen et to siders oppslag om boka på opptaket av Arne Treholt på Forsvarets høyskole i 1982 med tittelen «Fikk ikke stanse Treholt».
«Regjeringen prioriterte politiets jakt på fellende bevis mot Treholt framfor å forebygge videre spionasje», sier Hans Morten Synstnes.
Han følger etter Ulf Torgersen og Per Aavatsmark, som i slutten av 1985 ga ut Reven i hønsegården. Klareringen av Arne Treholt for Forsvarets høyskole28.
JENS EVENSEN
Michael Grundt Spang henter i sin bok fram sitater som viser hvor knusende Jens Evensens vitneprov var for Treholts fortelling:
«Alle ved Havrettssekretariatet visste at Titov var KGB-offiser»,29 slo Evensen fast i åpen rett.
«– Jeg visste ikke at Treholt hadde møter med ham. Det var høyst irregulært. Det var å gå bak min rygg. Det var også unødvendig. JEG ga russerne de briefinger de skulle ha om våre forhandlinger om havrettsspørsmål i nord.»30
Våren 2014 ble lydopptakene fra Treholt-saken frigitt. Det ble et gjenhør med stemmene jeg husket fra retten utover ettervinteren i 1985. Nå ble det også mulig å bli med retten opp i sjuende etasje i Oslo tinghus, der forhandlingene gikk for lukkete dører. Der forklarte Treholt seg om 15 møter med sin første russer-kontakt, Evgenij Beljajev. I 1972 var kontakten med Gennadij Titov etablert. Treholt selv mener at han møtte Titov bare fire ganger dette året, mens det står 18 kodete noteringer i hans 7. sans som aktoratet finner sammenfallende med Titovs bevegelser ut og inn av ambassaden, som politiet loggførte.
«Men Evensen hørte aldri noe om at De møtte Titov på restauranter rundt om i byen», sier aktor Lasse Qvigstad om disse møtene, som pågikk fram til 1977. «Hvorfor fortalte De ikke Evensen dette da?»
«Det kunne jeg jo like gjerne ha gjort, jeg er enig i det», svarer Treholt.
«Jeg bare fastholder at jeg oppfattet ikke Titov som noen klar og entydig KGB-mann på dette tidspunktet, jeg må bare si det», svarer Treholt på spørsmål fra dommer Haakon Wiker.
Sammenholdt med hva Treholt skriver i Gråsoner om hva han visste om Titov som KGB-mann, er svaret på Wikers spørsmål høyst besynderlig. I boka fra 2004 er han ikke i tvil.
I Treholts fortelling hadde han et generelt mandat fra sin venn, mentor og sjef for kontaktmøtene og samtalene med Gennadij Titov, og ingen rapportplikt. Når Evensen ikke bekrefter dette i retten, forklarer Treholt det med at Evensen i 1984 samlet støtte til sitt kandidatur til et dommersete ved Den internasjonale domstolen i Haag. «Evensen måtte altså gjøre politisk avbikt ved å unnsi meg, ellers ville han ikke hatt noen sjanse som kandidat i Haag. Det skjønte han selvfølgelig, og han innrettet seg vel deretter.»31
I Gråsoner føler han seg sviktet av Evensen. «Dette sank langsomt inn mens jeg fulgte vitnemålet til en venn jeg hadde sett opp til og fulgt i tykt og tynt. Jeg hadde gått gjennom ild og vann for ham. I løpet av noen korte minutter var det klart at han aldri ville gjøre det samme for meg.»32
Treholt viser ingen forståelse for at det er han som har sviktet Evensen. Han skriver: «Dersom jeg hadde vært mer opptatt av egen formell ryggdekning, burde jeg ha holdt Evensen detaljert orientert om hva Titov og jeg snakket om da jeg var hans politiske sekretær og statssekretær.»33
Da hadde det ikke blitt noen Treholt-sak.
HUSKET IKKE
Michael Grundt Spang skriver om noe jeg hadde glemt: I retten svarte Treholt flere ganger at han ikke kunne huske utsagn og hendelser fra de første timene etter arrestasjonen. Men i Alene har han da allerede skrevet detaljert om det han ikke kan huske i retten. Det går fram av det han i Gråsoner forteller om manuskriptet:
Da rettsforhandlingene begynte ved Eidsivating lagmannsrett den 25. februar 1985, brakte jeg hver dag med meg en stor bunke papirer i plastposer inn til retten. En av disse posene ble plassert slik at den kunne hentes av en venn som brakte innholdet videre til redaktør Steinar Hansson i Cappelen.34
Michael Grundt Spang skriver at påtalemyndigheten ikke trodde at Treholt ble spion på grunn av spenning og eventyrlyst, eller av pengebegjær, men fordi «han var uten moralske hemninger»35.
Treholt sonet bare 8 av de 20 år han ble dømt til. Han ble benådet i juli 1992. Normalt ville han ha sluppet ut på prøve etter 14 år. Arne Haugestad, som døde i 2008, har mye av æren for at Arne Treholt slapp å sone enda 6 år til bak murene på Ila.
Treholts tilværelse etter soning tyder på at han hadde nyttige forbindelser til deler av det sovjetiske maktapparatet. Hans første forretningsforbindelse i Moskva i årene da Boris Jeltsin lot sine venner rane konkursboet etter Sovjetunionen, var Vladimir Sjisjin, hans gamle kontakt fra New York som utløste alarmen hos Ørnulf Tofte. I 1993 var Sjisjin pensjonert fra KGB med rang av general.
Arne Treholt er i dag en fri mann med en komfortabel økonomi, han kan reise hvor han vil, og oppholde seg der han vil. Muligens med unntak av USA, som ikke slipper inn tidligere straffedømte.
ET JUBELSKRIFT
Boka Hva var det du prøvde å få til? innleder med et forord av Ketil Bjørnstad, der han slår kategorisk fast at Treholt ble felt på falske beviser:
Etter 26 år med denne saken vet vi nå at politiet bedrev ulovlig videoovervåking av Arne Treholts leilighet i Oscarsgate, og at det fortsatt ikke er offentliggjort et eneste bilde, lydopptak eller vitneutsagn som kan bekrefte at Arne Treholt overleverte graderte dokumenter til KGB. Tvert imot, pengebeviset var manipulert, og det eneste konkrete som ble lagt fram i retten fra de berømte møtene Treholt hadde med Titov i Helsinki og i Wien, var en krangel mellom to spanere om det ble drukket whiskypjoltere eller øl.36
Dette avsnittet er et godt eksempel på hvordan Treholts forsvarere mener denne saken fremdeles står i dag.
Hva var det du prøvde å få til? er et jubelskrift. Aftenpostens solide lansering av Forfalskningen ble oppfattet som en endelig og offentlig godkjenning av det Treholts venner hadde hevdet i 26 år.
I Galtungs og Treholts pamflett er Arne Treholt offer for en stor konspirasjon. Treholt forsøker til og med å legitimere sine handlinger og holdninger med å henvise til at Einar Gerhardsen, på samme måte som han selv, hadde et nyansert syn på Sovjet.
Treholt forteller at han oppsøker Gennadij Titov når han er i Moskva: «Det er fortsatt en fest. Han er like klar i hodet, og når vi har skålt for hverandre noen ganger er vi enige om at vi vel gjorde vårt lille bidrag til at delelinjen etter 35 års forhandlinger omsider falt på plass i Barentshavet.»37
I Treholt-sfæren er det mye som er snudd på hodet. Slik konkluderer Galtung: «De svek oss alle. De forandret landet Norge fra rettsstat til politistat. Dette sviket har et navn. Navnet på et slikt svik er landssvik. Til fordel for en fremmed makt.»38
Galtung spiller her på formuleringen i lagmannsrettens dom som oftest blir gjengitt i kortformen «Han svek oss alle». Men den fulle setningen i dommen inneholder noe mer: «En høytstående politiker som svikter den tillit som er vist ham, utøver et svik mot oss alle.»
Halvor Elvik (69) er journalist.
1 Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland. 2010. Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken. Publicom forlag
2 På norsk: Birgitte Rahbek. 2013. Treholtsaken. Hvem sviktet hvem? Kolofon forlag
4 www.gjenopptakelse.no/fileadmin/download/Sammendrag_2010_0092.pdf
5 Se også: Per Olav Reinton. 2010. «Om Arne Treholts forbrytelse og straff. 21 bøker om Treholtsaken». Prosa 6/2010, og søk på «Arne Treholt bøker» på www.nb.no.
6 Kaj Skagen. 2011. Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt. Bokvennen Forlag
8 Arne Treholt. 1985. Alene. J.W. Cappelens Forlag
9 Arne Haugestad. 2004. Kappefall. Et varslet justismord. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
10 Arne Treholt. 2004. Gråsoner. Gyldendal Norsk Forlag
11 Ørnulf Tofte. 1987. Spaneren. Gyldendal Norsk Forlag
15 Johan Galtung og Arne Treholt. 2010. Hva var det du prøvde å få til? En dialog om politikk og kald krig. Kolon forlag
18 Kari Storækre. 1985. God tur til Paris. Gyldendal Norsk Forlag
21 Michael Grundt Spang. 1986. Treholt-saken. Hva skjedde? H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
28 Ulf Torgersen og Per Aavatsmark. 1985. Reven i hønsegården. Klareringen av Arne Treholt for Forsvarets høyskole. Universitetsforlaget
31 Galtung og Treholt 2010: 77
33 Galtung og Treholt 2010: 86
[HS1]Foreslår å stryke noten, samme info oppgis i note 1. Tror neste note fortsatt heter 5, aner ikke hvorfor – dette kan kanskje Aina ta når hun setter teksten?
