Skeidar og Møbelringen sender meg stadig reklamemateriell og tilbyr møbler så klumpete og uformelige at det knapt er til å fatte. Sofagruppen Cinema fra Møbelringen – nå kun kroner 23 396 på tilbud, med valgfri elektrisk styring! – fremstår som en blanding av en vannseng og en sovende flodhest. Dette er populistisk formgivning i sin aller tydeligste form – en slapt uttenkt gjenstand som tilbyr folk alt de vil ha, komfort inntil det absurde, og ingenting som de ikke ber om. Et bilde av dagens Norge, kanskje? Tja, riktig så enkelt er det ikke.
Under en forelesning på universitetet for omkring tretti år siden, da jeg studerte kunsthistorie i Oslo, var det en student som nølende tok ordet. Vi skulle velge emne for en hjemmeoppgave, og studenten spurte nå professoren om hun kunne skrive om møbler og møbeldesign. Det ble stille i auditoriet. Professoren, en eldre mann, sukket trett. Så sa han: «Unge dame … Her hos oss konsentrerer vi oss om det som henger over kommoden.»
RETROTRENDEN
Professorens syn på møbeldesign var typisk for sin tid. Designmøbler var noe som rike mennesker kjøpte seg, og som man ellers ikke laget noe vesen av. Stoler og kommoder hadde ikke kulturell betydning, de var bruksgjenstander – på ingen måte emne for studier eller bøker, i hvert fall ikke her til lands. Slik er det ikke lenger. Norsk design, og særlig møbel- og industridesign fra midten av 1900-tallet, har i dag bred interesse, med teakmøbler og designobjekter fra 1950- og 1960-tallet – såkalt Scandinavian Design – som høyeste mote. Retrotrenden toppet seg her til lands med utstillingen Norwegian Icons på Blomqvist Kunsthandel i 2013, med utvalgte gjenstander fra 1940 til 1975. Det oppsto en ren hipster-bonanza i Blomqvists ærverdige lokaler, mens møbler, glass og keramikk som ti–femten år tidligere var blitt ansett som uselgelige, ble revet unna til skyhøye priser.
Siden den tid har det kommet flere norske bokutgivelser om slike emner, hvorav noen også i år. Forfatter, billedkunstner og designekspert Mats Linder – for øvrig mannen bak Norwegian Icons-konseptet – har nylig skrevet bok om Norges mest innflytelsesrike senter for interiørdesign fra slutten av andre verdenskrig og to–tre tiår fremover, Rastad & Relling tegnekontor. Nasjonalmuseet i Oslo arrangerte dessuten en utstilling i våres og utga bok om møbeldesigneren Terje Ekstrøm (1944–2013), som var på høyden i 1970- og 1980-årene. Begge disse bøkene er av vesentlig kulturhistorisk betydning. For det første spenner de til sammen over store deler av den moderne norske møbeldesignhistorien – fra traust førtitallsestetikk til postmoderne eksesser under jappetiden, fra Gerhardsen til Willoch. De forteller om tider da estetikk og form, ikke utelukkende folks behov for komfort, var rådende normer i møbelindustrien.
I tillegg leder begge bøkene frem mot følgende spørsmål: Hva, om noe, er det som er spesielt norsk innen designfeltet? Har nordmenn bidratt med noe virkelig originalt og nyskapende i internasjonal målestokk gjennom de siste 60–70 årene? I lys av dette er det på sin plass å utvide perspektivet og også se på et annet, beslektet emne: arkitektur. Nordmenns bevissthet om moderne arkitektur har økt i nyere tid, parallelt med interessen for design generelt, kanskje særlig på grunn av arkitektkontoret Snøhetta. Boken Made in Norway. New Norwegian Architecture, utgitt av Norske arkitekters landsforbund og det sveitsiske forlaget Birkhäuser, er utgivelse nummer to i en bokserie som tar opp den aktuelle tilstanden for norsk arkitektur. Og dette er friske og polemiske saker! Store utbyggere og entreprenører får sitt pass påskrevet og beskyldes for middelmådighet, faglig latskap, griskhet og det som verre er. Pengene rår vilt og uhemmet i norsk bygningsindustri, på bekostning av nyskapning og estetiske hensyn. Men mer om dette om litt. Først til det som står plassert under maleriet.
SÆREGEN STILLING
Mats Linders bok Møblene er fra Rastad & Relling, utgitt av nystartede Form forlag, er boken som norske designsamlere har ventet på. Linder har opparbeidet seg en særegen stilling i det norske designmiljøet gjennom de siste 15 år. Han er kjent for sin grundighet og sin evne til å grave frem ukjent dokumentasjon, og han er utvilsomt den personen i Norge som sitter inne med bredest kunnskap om norsk kunsthåndverk og møbel- og industridesign. Rastad & Relling-boken er enkel og stram i formen – i tråd med 1960-tallets stilmessige idealer, kan man si. Språket er nøkternt beskrivende, med stor vekt på fakta. Det dreier seg om et rendyrket dokumentasjonsprosjekt, fritt for akademisk terminologi og alt som smaker av kulturhistorisk jåleri. Billedmaterialet er av høy kvalitet. Det er faktisk sjelden at norske forlag utgir rikt illustrerte bøker som dette om norsk design og kunsthåndverk. De har simpelthen ikke råd, siden kostnadene ved billedbruk – regulert av Bono, Billedkunst Opphavsrett i Norge – er svært høye. De to andre bøkene som omtales i dette essayet, er betegnende nok utgitt av utenlandske forlag.
Historien om gründerne Adolf Relling og Rolf Rastad er et godt, gammeldags industrieventyr. Linder forteller at de under krigen laget sine møbler «i et hønsehus på Jar», før produksjonen virkelig tok av utover i 1950-årene. Rastad & Relling var ambisiøse og holdt et meget høyt nivå, både når det gjaldt design og håndverk, og knyttet til seg viktige formgivere som Fredrik Kayser og Sigurd Resell. Mange av firmaets møbelmodeller er i dag moderne klassikere, blant annet den slanke Bambi-stolen, med sitt særegne, forfinede uttrykk.
Men norsk møbeldesign havnet i skyggen av særlig dansk og svensk, og også finsk formgivning – som ble ansett som mer nyskapende. Designere som Hans Wegner og Alvar Aalto ble verdensstjerner, mens norske interiørarkitekter førte en mer anonym tilværelse. Dette hadde nok mindre med kvalitet å gjøre enn med markedsføring og tilfeldigheter, men slik var det. I 1961 eksporterte danskene møbler for 43,5 millioner kroner til USA, mens tallet fra Norge var 6,4 millioner. Men møbelproduksjon kunne være big business også her hjemme. Ingmar Rellings lenestol Siesta, tegnet i 1964, solgte 600 000 eksemplarer i løpet av 25 år.
FORM OG FUNKSJON
Annerledes var det for industridesigneren Terje Ekstrøm, som huskes best for stolmodellen Ekstrem, designet i 1972, et originalt, futuristisk – og ja, ekstremt – møbel som fremstår som nesten skulpturelt, men som aldri ble noen salgssuksess. Boken om ham har fått tittelen Ekstrem Ekstrøm. Utgivelsen er en antologi utgitt av Nasjonalmuseet i samarbeid med forlaget Arnoldsche Art Publishers i Stuttgart, med seniorkurator ved Nasjonalmuseet, doktor i designhistorie Denise Hagströmer, som redaktør. De andre bidragsyterne har også akademisk bakgrunn innen design- og arkitekturhistorie, og faglig sett er det knapt noe å utsette her. Det handler om «Leting etter originalitet», som et av kapitlene heter, sett i forhold til «Kunsten å sitte naturlig» – en annen kapitteloverskrift. Form og funksjon, altså – som motsetninger og forutsetninger for designerens skapende virke. Det historiske elementet er også viktig, i den forstand at Ekstrøm tilhørte en generasjon av formgivere på syttitallet som arbeidet i opposisjon til Scandinavian Design-stilens – og Rastad & Rellings – enkle teakmøbler og «gode» smak.
Ekstrøm var en mann som ville noe med sitt virke, en arbeidsom og lavmælt skikkelse som hadde fortjent en annen bok enn denne for å komme helt til sin rett. For personen Ekstrøm forsvinner i en tåke av akademisk sjargong når professorene og designhistorikerne fastslår at han var en «motvillig postmodernist», eller når de forteller at Ekstrem-stolen hans er et «emblematisk designobjekt», eller når en av artikkelforfatterne påpeker at «det finner sted en refleksjon på et såkalt metanivå», for deretter i neste setning – for sikkerhets skyld! – å forklare for oss hva et metanivå egentlig er. Når det i tillegg opplyses om at boken tilbyr «en elegant kontekstuell analyse», da lukker jeg øynene og tenker at gud fri oss for akademikere som skriver for sine kollegaer og ingen andre.
Når jeg ser på fotografiene av Ekstrøm selv, får jeg en klar følelse av at dette var en mann med et fjernt forhold til emblematiske analyser på metanivå og lignende tåketale. Han var en praktisk person med bakgrunn fra ishockeymiljøet på Lørenskog. Interessant nok bar han en helt spektakulær hockeysveis: kort og rett pannelugg kombinert med virkelig langt hår i nakken. «Business up front and all party in the back», som det heter i en Hollywood-film. Poenget er følgende: Ekstrøm beholdt denne frisyren helt bevisst, også etter at han ble en kjent designer. Han hadde en klar sans for hvordan han selv skulle fremstå, og gikk konsekvent i svarte klær lenge før det ble moderne. Han likte ideen om å være stilmessig uvanlig – ekstrem, om man vil. Form og uttrykk var ikke uviktig. Men, og dette er det sentrale – formen skulle alltid knyttes opp mot en funksjonell enkelhet og underordnes denne. Ekstrem-stolen hadde et uvanlig, nesten edderkoppaktig utseende, men den var god å sitte i og rasjonell å bruke, blant annet ved at den tilbød flere sittestillinger i samme møbel. Antologien om Ekstrøm, derimot, går seg vill i sin egen påståtte eleganse og glemmer enkelhetens velsignelse.
KONFRONTERENDE
Arkitekturboken Made in Norway, på den annen side, er en utgivelse med et budskap så tydelig og konfronterende at man sjelden ser maken i norsk sakprosa. Hvordan står det til med dagens norske arkitektur? Elendig, er budskapet fra Ingerid Helsing Almaas, bokens redaktør, og dessuten redaktør for bladet Arkitektur N – arkitektforbundets eget magasin. Den gjennomsnittlige kunde som bestiller bygninger i Norge, er ikke spesielt opplyst om arkitektur, skriver hun, og den vanlige entreprenør er ikke så dyktig. Boken presenterer nyere prosjekter av norske arkitekter i inn- og utland. Det spenner fra den fantastiske, nesten poetiske paviljongen på villreinsenteret på Hjerkinn til et eksotisk senter for fairtrade på Sumatra i Indonesia – spennende og originalt alt sammen. Men disse eksemplene er ikke typiske for byggeskikkens tilstand her til lands, påpeker Almaas. Tvert imot er de rene unntak, prosjekter som har blitt realisert på tross av forholdene i Norge.
Et svært leseverdig intervju i boken, med arkitekt Jan Olav Jensen fra arkitektkontoret Jensen & Skodvin, utfyller og bekrefter Almaas’ påstander. Jensen understreker at det slett er ikke noen tilfeldighet at norsk arkitektur generelt er av måtelig kvalitet, og at den overhodet ikke er original eller nyskapende. Bygningslovene er blitt mye strengere og mer rigide de siste par tiårene. Regler og forskrifter gjør det stadig vanskeligere å bygge noe nytt og annerledes. Ingen vil eksperimentere, og entreprenørene presser hele tiden byggeprosjektene når det gjelder tid og økonomi. Lovgivningen på dette feltet er rett og slett katastrofal, mener Jensen. Bygningsindustrien repeterer seg selv og er strålende fornøyd med en middelmådighet som gir dem store inntekter.
KJELTRINGER
Jensen gjengir hva som sies i arkitektkretser om standardkontrakten for bygge- og anleggsarbeider, NS 3420, og om grunnen til at denne kontrakten er så intrikat og vanskelig å forstå: Den er laget for kjeltringer og kranglefanter! Etter oljen er bygningsindustrien den største industrien her til lands, men den har lavest investeringsgrad når det gjelder forskning og utvikling. En stagnert bransje, med andre ord. De store byggefirmaene er i praksis sponset av staten, som heller ikke er interessert i nyskapning, mener Jensen.
Slik ser en real kulturpolitisk knyttneve ut. Og velsignet være Almaas og Arkitektur N for å si dette høyt. Som innbygger i den stolte kommunen Ringerike – der politikerne rutinemessig godkjenner rivning av verneverdige hus i Hønefoss samtidig som store utbyggere får tillatelse til å oppføre stadig flere monstrøse kjøpesentra i utkanten av byen – er det en glede for meg å lese en bok som forklarer en del av bakgrunnen for at det er slik. Trist lesning, ja visst, men opplysende.
Mats Linders og Denise Hagströmers bøker om norsk møbeldesign tilbyr, hver på sitt vis, innblikk inn i en tid da nyskapende formgivning var ettertraktet og respektert. Det fantes vilje og evne til å prøve noe nytt, for estetikkens skyld. Til sammen danner disse to utgivelsene, sammen med Made in Norway, et bredt bilde av norsk formgivningshistorie – fra optimismen i møbelindustrien etter krigen via Terje Ekstrøms ekstreme prosjekt på syttitallet til dagen i dag, med byggekontrakter for kjeltringer og Møbelringens søppel i postkassen. Hva skal man si? At vi her hos oss konsentrerer oss mest om det som rangeres høyere enn estetikken. Penger.
Christopher Hals Gylseth (51) er frilansskribent og sakprosafo
Skeidar og Møbelringen sender meg stadig reklamemateriell og tilbyr møbler så klumpete og uformelige at det knapt er til å fatte. Sofagruppen Cinema fra Møbelringen – nå kun kroner 23 396 på tilbud, med valgfri elektrisk styring! – fremstår som en blanding av en vannseng og en sovende flodhest. Dette er populistisk formgivning i sin aller tydeligste form – en slapt uttenkt gjenstand som tilbyr folk alt de vil ha, komfort inntil det absurde, og ingenting som de ikke ber om. Et bilde av dagens Norge, kanskje? Tja, riktig så enkelt er det ikke.
Under en forelesning på universitetet for omkring tretti år siden, da jeg studerte kunsthistorie i Oslo, var det en student som nølende tok ordet. Vi skulle velge emne for en hjemmeoppgave, og studenten spurte nå professoren om hun kunne skrive om møbler og møbeldesign. Det ble stille i auditoriet. Professoren, en eldre mann, sukket trett. Så sa han: «Unge dame … Her hos oss konsentrerer vi oss om det som henger over kommoden.»
RETROTRENDEN
Professorens syn på møbeldesign var typisk for sin tid. Designmøbler var noe som rike mennesker kjøpte seg, og som man ellers ikke laget noe vesen av. Stoler og kommoder hadde ikke kulturell betydning, de var bruksgjenstander – på ingen måte emne for studier eller bøker, i hvert fall ikke her til lands. Slik er det ikke lenger. Norsk design, og særlig møbel- og industridesign fra midten av 1900-tallet, har i dag bred interesse, med teakmøbler og designobjekter fra 1950- og 1960-tallet – såkalt Scandinavian Design – som høyeste mote. Retrotrenden toppet seg her til lands med utstillingen Norwegian Icons på Blomqvist Kunsthandel i 2013, med utvalgte gjenstander fra 1940 til 1975. Det oppsto en ren hipster-bonanza i Blomqvists ærverdige lokaler, mens møbler, glass og keramikk som ti–femten år tidligere var blitt ansett som uselgelige, ble revet unna til skyhøye priser.
Siden den tid har det kommet flere norske bokutgivelser om slike emner, hvorav noen også i år. Forfatter, billedkunstner og designekspert Mats Linder – for øvrig mannen bak Norwegian Icons-konseptet – har nylig skrevet bok om Norges mest innflytelsesrike senter for interiørdesign fra slutten av andre verdenskrig og to–tre tiår fremover, Rastad & Relling tegnekontor. Nasjonalmuseet i Oslo arrangerte dessuten en utstilling i våres og utga bok om møbeldesigneren Terje Ekstrøm (1944–2013), som var på høyden i 1970- og 1980-årene. Begge disse bøkene er av vesentlig kulturhistorisk betydning. For det første spenner de til sammen over store deler av den moderne norske møbeldesignhistorien – fra traust førtitallsestetikk til postmoderne eksesser under jappetiden, fra Gerhardsen til Willoch. De forteller om tider da estetikk og form, ikke utelukkende folks behov for komfort, var rådende normer i møbelindustrien.
I tillegg leder begge bøkene frem mot følgende spørsmål: Hva, om noe, er det som er spesielt norsk innen designfeltet? Har nordmenn bidratt med noe virkelig originalt og nyskapende i internasjonal målestokk gjennom de siste 60–70 årene? I lys av dette er det på sin plass å utvide perspektivet og også se på et annet, beslektet emne: arkitektur. Nordmenns bevissthet om moderne arkitektur har økt i nyere tid, parallelt med interessen for design generelt, kanskje særlig på grunn av arkitektkontoret Snøhetta. Boken Made in Norway. New Norwegian Architecture, utgitt av Norske arkitekters landsforbund og det sveitsiske forlaget Birkhäuser, er utgivelse nummer to i en bokserie som tar opp den aktuelle tilstanden for norsk arkitektur. Og dette er friske og polemiske saker! Store utbyggere og entreprenører får sitt pass påskrevet og beskyldes for middelmådighet, faglig latskap, griskhet og det som verre er. Pengene rår vilt og uhemmet i norsk bygningsindustri, på bekostning av nyskapning og estetiske hensyn. Men mer om dette om litt. Først til det som står plassert under maleriet.
SÆREGEN STILLING
Mats Linders bok Møblene er fra Rastad & Relling, utgitt av nystartede Form forlag, er boken som norske designsamlere har ventet på. Linder har opparbeidet seg en særegen stilling i det norske designmiljøet gjennom de siste 15 år. Han er kjent for sin grundighet og sin evne til å grave frem ukjent dokumentasjon, og han er utvilsomt den personen i Norge som sitter inne med bredest kunnskap om norsk kunsthåndverk og møbel- og industridesign. Rastad & Relling-boken er enkel og stram i formen – i tråd med 1960-tallets stilmessige idealer, kan man si. Språket er nøkternt beskrivende, med stor vekt på fakta. Det dreier seg om et rendyrket dokumentasjonsprosjekt, fritt for akademisk terminologi og alt som smaker av kulturhistorisk jåleri. Billedmaterialet er av høy kvalitet. Det er faktisk sjelden at norske forlag utgir rikt illustrerte bøker som dette om norsk design og kunsthåndverk. De har simpelthen ikke råd, siden kostnadene ved billedbruk – regulert av Bono, Billedkunst Opphavsrett i Norge – er svært høye. De to andre bøkene som omtales i dette essayet, er betegnende nok utgitt av utenlandske forlag.
Historien om gründerne Adolf Relling og Rolf Rastad er et godt, gammeldags industrieventyr. Linder forteller at de under krigen laget sine møbler «i et hønsehus på Jar», før produksjonen virkelig tok av utover i 1950-årene. Rastad & Relling var ambisiøse og holdt et meget høyt nivå, både når det gjaldt design og håndverk, og knyttet til seg viktige formgivere som Fredrik Kayser og Sigurd Resell. Mange av firmaets møbelmodeller er i dag moderne klassikere, blant annet den slanke Bambi-stolen, med sitt særegne, forfinede uttrykk.
Men norsk møbeldesign havnet i skyggen av særlig dansk og svensk, og også finsk formgivning – som ble ansett som mer nyskapende. Designere som Hans Wegner og Alvar Aalto ble verdensstjerner, mens norske interiørarkitekter førte en mer anonym tilværelse. Dette hadde nok mindre med kvalitet å gjøre enn med markedsføring og tilfeldigheter, men slik var det. I 1961 eksporterte danskene møbler for 43,5 millioner kroner til USA, mens tallet fra Norge var 6,4 millioner. Men møbelproduksjon kunne være big business også her hjemme. Ingmar Rellings lenestol Siesta, tegnet i 1964, solgte 600 000 eksemplarer i løpet av 25 år.
FORM OG FUNKSJON
Annerledes var det for industridesigneren Terje Ekstrøm, som huskes best for stolmodellen Ekstrem, designet i 1972, et originalt, futuristisk – og ja, ekstremt – møbel som fremstår som nesten skulpturelt, men som aldri ble noen salgssuksess. Boken om ham har fått tittelen Ekstrem Ekstrøm. Utgivelsen er en antologi utgitt av Nasjonalmuseet i samarbeid med forlaget Arnoldsche Art Publishers i Stuttgart, med seniorkurator ved Nasjonalmuseet, doktor i designhistorie Denise Hagströmer, som redaktør. De andre bidragsyterne har også akademisk bakgrunn innen design- og arkitekturhistorie, og faglig sett er det knapt noe å utsette her. Det handler om «Leting etter originalitet», som et av kapitlene heter, sett i forhold til «Kunsten å sitte naturlig» – en annen kapitteloverskrift. Form og funksjon, altså – som motsetninger og forutsetninger for designerens skapende virke. Det historiske elementet er også viktig, i den forstand at Ekstrøm tilhørte en generasjon av formgivere på syttitallet som arbeidet i opposisjon til Scandinavian Design-stilens – og Rastad & Rellings – enkle teakmøbler og «gode» smak.
Ekstrøm var en mann som ville noe med sitt virke, en arbeidsom og lavmælt skikkelse som hadde fortjent en annen bok enn denne for å komme helt til sin rett. For personen Ekstrøm forsvinner i en tåke av akademisk sjargong når professorene og designhistorikerne fastslår at han var en «motvillig postmodernist», eller når de forteller at Ekstrem-stolen hans er et «emblematisk designobjekt», eller når en av artikkelforfatterne påpeker at «det finner sted en refleksjon på et såkalt metanivå», for deretter i neste setning – for sikkerhets skyld! – å forklare for oss hva et metanivå egentlig er. Når det i tillegg opplyses om at boken tilbyr «en elegant kontekstuell analyse», da lukker jeg øynene og tenker at gud fri oss for akademikere som skriver for sine kollegaer og ingen andre.
Når jeg ser på fotografiene av Ekstrøm selv, får jeg en klar følelse av at dette var en mann med et fjernt forhold til emblematiske analyser på metanivå og lignende tåketale. Han var en praktisk person med bakgrunn fra ishockeymiljøet på Lørenskog. Interessant nok bar han en helt spektakulær hockeysveis: kort og rett pannelugg kombinert med virkelig langt hår i nakken. «Business up front and all party in the back», som det heter i en Hollywood-film. Poenget er følgende: Ekstrøm beholdt denne frisyren helt bevisst, også etter at han ble en kjent designer. Han hadde en klar sans for hvordan han selv skulle fremstå, og gikk konsekvent i svarte klær lenge før det ble moderne. Han likte ideen om å være stilmessig uvanlig – ekstrem, om man vil. Form og uttrykk var ikke uviktig. Men, og dette er det sentrale – formen skulle alltid knyttes opp mot en funksjonell enkelhet og underordnes denne. Ekstrem-stolen hadde et uvanlig, nesten edderkoppaktig utseende, men den var god å sitte i og rasjonell å bruke, blant annet ved at den tilbød flere sittestillinger i samme møbel. Antologien om Ekstrøm, derimot, går seg vill i sin egen påståtte eleganse og glemmer enkelhetens velsignelse.
KONFRONTERENDE
Arkitekturboken Made in Norway, på den annen side, er en utgivelse med et budskap så tydelig og konfronterende at man sjelden ser maken i norsk sakprosa. Hvordan står det til med dagens norske arkitektur? Elendig, er budskapet fra Ingerid Helsing Almaas, bokens redaktør, og dessuten redaktør for bladet Arkitektur N – arkitektforbundets eget magasin. Den gjennomsnittlige kunde som bestiller bygninger i Norge, er ikke spesielt opplyst om arkitektur, skriver hun, og den vanlige entreprenør er ikke så dyktig. Boken presenterer nyere prosjekter av norske arkitekter i inn- og utland. Det spenner fra den fantastiske, nesten poetiske paviljongen på villreinsenteret på Hjerkinn til et eksotisk senter for fairtrade på Sumatra i Indonesia – spennende og originalt alt sammen. Men disse eksemplene er ikke typiske for byggeskikkens tilstand her til lands, påpeker Almaas. Tvert imot er de rene unntak, prosjekter som har blitt realisert på tross av forholdene i Norge.
Et svært leseverdig intervju i boken, med arkitekt Jan Olav Jensen fra arkitektkontoret Jensen & Skodvin, utfyller og bekrefter Almaas’ påstander. Jensen understreker at det slett er ikke noen tilfeldighet at norsk arkitektur generelt er av måtelig kvalitet, og at den overhodet ikke er original eller nyskapende. Bygningslovene er blitt mye strengere og mer rigide de siste par tiårene. Regler og forskrifter gjør det stadig vanskeligere å bygge noe nytt og annerledes. Ingen vil eksperimentere, og entreprenørene presser hele tiden byggeprosjektene når det gjelder tid og økonomi. Lovgivningen på dette feltet er rett og slett katastrofal, mener Jensen. Bygningsindustrien repeterer seg selv og er strålende fornøyd med en middelmådighet som gir dem store inntekter.
KJELTRINGER
Jensen gjengir hva som sies i arkitektkretser om standardkontrakten for bygge- og anleggsarbeider, NS 3420, og om grunnen til at denne kontrakten er så intrikat og vanskelig å forstå: Den er laget for kjeltringer og kranglefanter! Etter oljen er bygningsindustrien den største industrien her til lands, men den har lavest investeringsgrad når det gjelder forskning og utvikling. En stagnert bransje, med andre ord. De store byggefirmaene er i praksis sponset av staten, som heller ikke er interessert i nyskapning, mener Jensen.
Slik ser en real kulturpolitisk knyttneve ut. Og velsignet være Almaas og Arkitektur N for å si dette høyt. Som innbygger i den stolte kommunen Ringerike – der politikerne rutinemessig godkjenner rivning av verneverdige hus i Hønefoss samtidig som store utbyggere får tillatelse til å oppføre stadig flere monstrøse kjøpesentra i utkanten av byen – er det en glede for meg å lese en bok som forklarer en del av bakgrunnen for at det er slik. Trist lesning, ja visst, men opplysende.
Mats Linders og Denise Hagströmers bøker om norsk møbeldesign tilbyr, hver på sitt vis, innblikk inn i en tid da nyskapende formgivning var ettertraktet og respektert. Det fantes vilje og evne til å prøve noe nytt, for estetikkens skyld. Til sammen danner disse to utgivelsene, sammen med Made in Norway, et bredt bilde av norsk formgivningshistorie – fra optimismen i møbelindustrien etter krigen via Terje Ekstrøms ekstreme prosjekt på syttitallet til dagen i dag, med byggekontrakter for kjeltringer og Møbelringens søppel i postkassen. Hva skal man si? At vi her hos oss konsentrerer oss mest om det som rangeres høyere enn estetikken. Penger.
Christopher Hals Gylseth (51) er frilansskribent og sakprosaforfatter
Mats Linder
Møblene er fra Rastad & Relling
Form forlag, 2016
Denise Hagströmer (red.)
Ekstrem Ekstrøm. Norsk møbel- og industridesign
Arnoldsche Art Publishers og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2016
Ingerid Helsing Almaas (red.)
Made in Norway. New Norwegian Architecture
Birkhäuser og Arkitektur N, 2016
