«Uten et språk vil sykepleie være usynlig i helsevesenet, og sykepleiens verdi og viktighet vil ikke bli anerkjent eller belønnet», fastslo Internasjonalt råd for sykepleie, ICN, i 1994. De fanget med det essensen av hva sykepleiefaget sliter med. Det å få anerkjennelse på lik linje med andre fagdisipliner. I særdeleshet definere seg bort fra en stusslig rolle som legevitenskapens lillesøster. Det spørs om den tåkete hybriden av et fagspråk de har utviklet de siste tiårene, virker mot sin hensikt. Etter tjuefem år som litteraturkritiker begynte jeg i fjor på sykepleiestudiet på HiOA, med ønske om å gjøre noe praktisk og menneskenært ved siden av kritikervirksomheten. Det har vært et forunderlig møte med et selsomt fag. Allerede på første studiesamling fikk vi en studieoppgave med følgende kryptiske oppgavetekst: «Beskriv særtrekk ved behov.» For et merkelig språk, tenkte jeg da og spurte veilederen om de med særtrekk mente en karakteristikk, eller kanskje en egenskap? Et særtrekk er et særtrekk fikk jeg til svar, med den sirkelargumentasjon som skulle vise seg å være karakteristisk for sykepleiespråket. Behov – skjønte jeg etter hvert – er et nøkkelbegrep i faget. Det dreier seg om at vi sykepleiere skal «identifisere» menneskers grunnleggende behov, altså pasientenes behov for respirasjon, sirkulasjon, ernæring, aktivitet og ikke minst eliminasjon (gå på toalettet). Ikke før hadde vi identifisert særtrekk ved behov, før vi fikk en ny studieoppgave. En av mange, skulle det vise seg, med utgangspunkt i ekteparet Hilde og Tom Eides Kommunikasjon i relasjoner, samhandling, konfliktløsning og etikk (Gyldendal 2007). Her lærer vi om verbal og nonverbal kommunikasjon, disse har undergrupper og undergrupper av undergruppene. Vi pugger nonverbale tegn. Det er syv av dem (ansikt, blikk, kropp, stemme, berøring, tempo, stillhet/ikke-ord). Vi lærer om et «henvendt» kroppsspråk, og hvor viktig det er ikke å sitte med ryggen til pasienten under en samtale, om noen av oss skulle finne det naturlig.
HMM OG MM
For min del ville jeg blitt stum som en østers hadde jeg blitt tvunget til en samtale med en sykepleier («hjelper») som fulgte disse klamme teknikkene: speiling av følelser (hjelperen med ansiktet i sørgmodige folder om pasienten er trist), lett berøring, øyekontakt (ikke stirre!), spørrende gjentagelser av pasientens siste ord (nedfor?) og ikke minst det å «følge verbalt» ved hjelp av ettertenksomme hmm-er og mm-er (uthevet med stor skrift i boka). Sistnevnte under sekkebetegnelsen «responderende bekreftende kommunikasjon».
Eide & Eide har orden på sakene og behandler stoffet som om det er en mattebok med fasit. Boka er en revisjon av en revidert utgave av første utgave, som ble utgitt i 1996. Ikke akkurat duggfrisk, må en vel si. At disse instrumentelle teknikkene, som Eia og Tufte har parodiert i flere tiår, fremdeles er pensum, er forbausende. Spesielt i sykepleiefaget, som terper på at de er i rivende utvikling og derfor må ha massiv fokus på teori.
Ved siden av kommunikasjon er etikk en dominerende del av utdanningen. Her får vi beskjed om å bruke Omtanke – en innføring i sykepleiens etikk (Gyldendal 2012) av Per Nortvedt. Den er en slentrende gjennomgang av Nortvedts egne forelesninger, notater og tanker etter tjue år som sykepleie-etiker. Skrevet i et behagelig språk, om ikke akkurat ubeskjedent. Boka er holdt i jeg-form med hyppige kildehenvisninger til egne bøker, ofte mange i slengen (Nortvedt 1996, Nortvedt mfl. 2011, Pettersen mfl. 2008, Skirbekk og Nortvedt 2011). Ytterst sjelden med henvisning til originallitteratur, ubetydeligheter som Kant for eksempel.
Som lærebok, derimot, er den jeg-fikserte erindringsformen ganske umulig. Hovedpoeng er gjemt i bisetninger, og hooops: Nortvedt har av en eller annen grunn ikke tatt med begrepet etisk dilemma, til tross for at det var tema i både loggene, studieoppgavene og hjemmeeksamenen før jul. Veilederen medga at det var uheldig, og at boka var uklar. Hun anbefalte oss i stedet en eldre etikkbok, med det forbehold at denne var forskningsmessig utdatert og derfor egentlig ikke kunne brukes.
INTERVENSJONSNAVNET
«Dette verket vil bidra til å styrke norske sykepleieforfatteres solide posisjon i det nordiske sykepleiefaglige miljøet», fastslår redaktørene ubeskjedent i forordet til grunnstammen i sykepleiepensum: trebindsverket Grunnleggende sykepleie (Gyldendal 2011). En merkelig sjanger, vil noe si, der redaktørene, som også er forfattere av mange av kapitlene, allerede i forordet nærmest hyller sitt eget verk. I andre deler av det litterære liv pleier man å overlate det til mottagerne, eventuelt oss kritikere.
Grunnleggende sykepleie er en revisjon av Generell sykepleie fra 1995. Redaktørene Finn Nortvedt, Eli-Anne Skaug og Anne Jahren Kristoffersen skriver at hensikten med revisjonen har vært en enda sterkere forskningsbasering av lærestoffet, formidlet i et klart, tydelig og presist språk. Med dette i mente er det verd å se nærmere på et nyskrevet kapittel om en essensiell del av faget, «Kliniske vurderingsprosesser og dokumentasjon i sykepleie», skrevet av redaktøren Eli-Anne Skau og Kari Dahl. Begge høyskolelektorer med mastergrad i sykepleie, i likhet med de fleste kapitelforfatterne.
Her lærer vi om elektronisk journalføring, kalt EPJ, der målet skal være å forenkle sykepleieprosessen og effektivisere språket. Eller – som det heter med denne merkelige kansellistilen som preger deler av sykepleieterminologien: «Kompleksitet blir brutt ned i enklere elementer som er forståelige og håndterbare, og på den måten gjør språk det mulig å kommunisere med andre.»
Paradoksalt nok er kapittelet et surrealistisk eksempel på det motsatte. Som når forfatterne skal lære oss studenter om NIC, et system for sykepleieintervensjoner – et nøkkelbegrep i helsevesenet. Men hva er egentlig en intervensjon? Jo, skriver de: «En intervensjon består av et navn, en definisjon og et sett med aktiviteter som indikerer hvilke tiltak og vurderinger som inngår i utførelsen av intervensjonen.» Jaha. En intervensjon er altså en intervensjon. Noen eksempler får vi ikke, men et absurd forsøk på klargjøring: «NIC inkluderer både sykepleiernes selvstendige intervensjoner og intervensjoner i samarbeid med andre, så vel direkte pasientrettede intervensjoner som indirekte intervensjoner.» Og NB! «Det er intervensjonsnavnet og definisjonen av intervensjonen som er standardisert, og som ikke må endres på i sykepleiedokumentasjonen.» Etc., etc.
GYLDENDALS OPSJON
At dette er ugjennomtrengelig for en førsteårsstudent sier seg selv. Mer betenkelig er det at forfatterne selv tilsynelatende ikke skjønner hva de skriver. De har i hvert fall store problemer med å formidle det. Hvordan dette sludderet har kommet seg gjennom Gyldendals solide sykepleieredaksjon, språkvask og det redaktørene selv omtaler som en tett kontakt med fagmiljøet, er en gåte. Men de kan jo for så vidt by oss hva som helst. Gyldendal synes nærmest å ha opsjon på førsteklassepensum, så noen konkurrenter har de ikke. I motsetning til andre deler av det litterære liv, der leserne selv bestemmer hva de vil kjøpe, er studentene tvunget til å bruke sitt slunkne studielån på denne ordgjørmen. Er det rart det er høyt frafall på studiet?
En sentral del av sykepleiefagets vei mot anerkjennelse er naturlig nok å definere hva sykepleie er. Her er det sterk uenighet som det seg hør og bør i en akademisk disiplin. Så vidt jeg har forstått, skal det pågå en hissig debatt mellom behovsteoretikere og fenomenteoretikere. Fenomener, skjønner vi etter hvert, dreier seg om mer diffuse tilstander som trygghet, mestring, identitet, stress. Jeg kan bare gjette at den litt underlige betegnelsen er hentet fra fenomenologien. En filosofisk retning sykepleieteorien har gjort til sin, og som brorparten av sykepleiemasterne og bachelorene tar utgangspunkt i.
Tredje bind av Grunnleggende sykepleie har undertittelen «Pasientfenomener og livsutfordringer». Rolf Thorsen har skrevet om fenomenet trygghet og valgt det han kaller «en livsfilosofisk tilnærming». Med en inderlighet som synes inspirert av Paulo Coelho, blir leserne rådet til langsom lesning og ettertanke: «Livet lar seg ikke fange inn av definisjoner. Vi må våge å la fenomener som trygghet, kjærlighet og omsorg være der uten å komme med definisjoner som lukker til», fastslår han, før han avslutter med følgende bilde: «Vi kan varsomt snu og vende på ordet – ved hjelp av undringen.» Sant nok, men ikke så lett for oss studenter, med tanke på læringsutbyttets stramme rammer og krav til forskningsbasert kunnskap – eller var det kunnskapsbasert praksis? – og fagterminologiske definisjoner.
BLONDEGARDIN
Thorsen er gjennomført. I stedet for de mange komplekse grafene og systemene som preger illustrasjonene i resten av læreboka, har Thorsen valgt seg et maleri av en blondegardin som illustrasjon på det han kaller «trygghet som væren». Begrepsavklaringer er som kjent ikke i fokus i dette faget, og Thorsen tar seg ikke bryet med å forklare oss hva han egentlig legger i ordet væren – og hvor begrepet er hentet fra (fenomenologien igjen, antar jeg).
Til hjelp for oss studenter har redaktørene uthevet viktige definisjoner, begreper og puggstoff i små refleksjonsbokser med store utropstegn. Thorsen har avslutningsvis oppsummert essensen av sin livsfilosofi, uthevet i en sånn boks: «Vi må ha åpenhet for fenomener som trygghet, de kan bære våre liv, både i nåtid og i framtid. Det må vi bare.»
Uthevingene byr på andre godbiter i pasientfenomenbindet. Om egenverd og identitet har redaktørene åpenbart funnet følgende definisjon både klargjørende og viktig: «Identitet er den oppmerksomheten et menneske har av å være seg selv slik den vokser fram gjennom å legge merke til og å vurdere seg selv.» Om stress- og mestringsfenomener er det muligens ment at studentene skal få en aha-opplevelse ved følgende: «Det er samspillet mellom faktorer i personen og situasjonen som er avgjørende for opplevelsen av og reaksjonen på ulike situasjoner.»
I de utallige studieoppgavene og loggene våre er det én ting veilederne er uhyre nøye med: viktigheten av å bruke fagterminologi. Ved siden av de mange begrepene hentet fra fenomenologien består fagterminologien egentlig bare av uoversatte engelske ord. Vi lærer om resiliens, health literacy, self-efficacy, surfaceacting, om sykepleiere som fasilitatorer. Vanlig i alle fagdisipliner, antar jeg, men et paradoks for sykepleie, hvis styrke alltid har vært et pasientnært språk, i motsetning til legenes utilgjengelige latin.
MANISKE HENVISNINGER
Et annet karakteristisk trekk ved sykepleielitteraturen generelt og Grunnleggende sykepleie spesielt er de mange kildehenvisningene. Ved siden av fagterminologi er det dette veilederne pukker mest på for å forberede oss på alvoret i forskningen. Når og hvor vi skal bruke kildehenvisninger, har hele tiden vært nokså uklart, annet enn at vi helst må henvise til faglitteratur, altså sykepleielitteraturen. En kikk på lærebøkene, som burde gi oss en slags mal, blir man ikke klokere av. Tvert imot.
Her kan det være avsnitt med maniske henvisninger etter hver setning, med opptil fem kilder i hver parentes. Det kan være henvist tretten ganger til samme kilde over en side. Henvisningene kan komme i klumper, for så å gi seg en stund, inntil forfatteren liksom våkner og tenker: hops, her må jeg henvise litt igjen.
Påfallende ofte henvises det til banaliteter: «Å lytte til den andre innebærer å være tilstede med hele seg» (Ferell og Coyle 2008, Fredriksson 1999). Eller: «Eysenck og Eysenck (1987) hevder at evnen til å ta kontakt med andre er større hos såkalte utadvendte (ekstroverte) personer.»
Bare ytterst sjelden henvises det til originallitteratur av ikke-sykepleieteoretikere. Pussig nok alltid i ferskeste utgave: (Kierkegaard 1991). Som om en revidert Søren Kierkegaard anno 1991 er mer Kierkegaardsk enn han var rundt 1840. For unge studenter som ikke kjenner Kierkegaard, vil han bare framstå som nok en sykepleieteoretiker.
Selvsagt er det mye fakta i disse tre bindene. Det skulle bare mangle. Bind 1 av Sykepleiens grunnlag, rolle og ansvar, skrevet av Nina Jahren Kristoffersen, er innsiktsfullt og ryddig. Vi har heldigvis også fembindsverket 37 grader celsius (Gyldendal 2011-2015) om sykdom og behandling, legemidler og mikrober. Riktignok ikke skrevet av sykepleiere, men av farmakologer og medisinere
Det er likevel en klar tendens til at jo nærmere vi kommer det spesifikt sykepleiefaglige, dess mer tåkete blir det. Og det er vel her fagmiljøet og følgelig også Gyldendal burde senke farten på sin elleville ferd mot akademisk anerkjennelse.
UTDØENDE RASE
For det går an. Nest siste kapitel i bind 3, «Sykepleie ved livets avslutning» av Jorunn Mathisen, er befriende lesning. Glassklart, strukturert, informativt og ujålete. Blottet for fagterminologiske rariteter og i et språk som ikke er brukket opp av utallige kildehenvisninger. Påfallende nok har Mathisen også den mest beskjedne litteraturlisten. (De andre er rause der, med et snitt på 150 titler.)
Mathisen er eldst av bidragsyterne og tilhører muligens en utdøende rase. Frykten er at hennes likefremme stil ikke anses som fin nok – akademisk heter det vel – og derfor ryker ut i neste revidering.
Tilslutt: Dette er ikke løse påstander. I følge professor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen ble sykepleieforskningen for få år siden slaktet av et ekspertpanel. De viste til små forskningsmiljøer med svake vitenskapelige metoder, til intetsigende og uoriginal forskning som ikke har interesse for noen. Og aller verst kanskje, til en politisk skapt forventing om at disse dårlige forskningsresultatene skal brukes i undervisningen av oss studenter. På den måten avles nye sykepleiegenerasjoner inn i denne kvasi-akademiske gjørmen.
Og der ligger vel hovedproblemet med akademiseringen av profesjonsfagene. De skaper sitt eget språk, sin egen akademiske standard, sine egne forskningsmetoder. Lærebokforfattere er selv forelesere. Bøkene kvalitetssikres av en forlagsredaksjon som består av sykepleiere, og sendes på høring til et fagråd som også består av sykepleiere.
Folk utenifra er diskvalifisert fordi de ikke kan fagspråket. Vi studenter stusser kanskje litt, men tror det skal være sånn, og før vi vet ordet av det snakker vi sånn selv.
Og politikerne? De presser på, og applauderer tilsynelatende alt som likner akademia og enhver nye master. Senest i fjor trakk Røe Isaksen frem HiOA som en institusjon som på en eksemplarisk måte kombinerer forskning og praksis. Åpenbart etter informasjon fra skolen selv.
Er det ingen der ute som passer på?
Cathrine Krøger (51) er sykepleiestudent og litteraturkritiker
