Vignett:
Mikael Hem
Putin. Den ensomme tsaren
Pax forlag, 2015
Bjørn Nistad
Russlands redningsmann: En politisk biografi om Vladimir Putin
Vidarforlaget, 2016
Halvor Tjønn
Russland blir til. Fra vikingene til Ivan den grusomme
Dreyers forlag, 2015
Russland er Sfinxen. Seirende, forpint -
og stenkt i blod så svart som natten.
Hun stirrer, stirrer, stirrer mot deg nå,
og blikket hater deg, og blikket elsker!…
Fra Alexander Bloks dikt «Skyterne» (1918), oversatt av Finn Sivert Nielsen
Det fins noen få magiske spørsmål som kan få selv de mest reserverte mennesker til å by på seg selv. Spør du for eksempel en nordmann hva hun mener om nynorsk eller EU, vil du ofte oppleve at både identitet, geografisk tilhørighet og politiske preferanser er bakt inn i svaret.
Noe av det samme gjelder nordmenns syn på Russland. Folk som enten er et stykke ute på venstresiden eller bor i Nord-Norge, har flere positive konnotasjoner til landet. Historisk sett forsøkte jo russerne å skape en alternativ samfunnsform, noe man kunne ha sympati med. For nordlendingene var den geografiske nærheten viktigst, i tillegg til at flere betraktet russerne som befriere da nazistene ble jaget sørover på slutten av andre verdenskrig.
Slike sympatier vedvarte etter kommunismens fall, for selv uten ideologiske meningsfeller i Kreml kunne man jo identifisere seg med russernes lidelser under sjokkinnføringen av kapitalismen. Og folk i Nord-Norge fikk stadig mer direkte kontakt med russere fra 1990-tallet, da grensekryssinger ble dagligdags.
ØKT SYMPATI
Etter at president Vladimir Putin begynte å markere seg som en mer nasjonalistisk og verdikonservativ politiker, har nye grupper på høyresiden fått økt sympati med Russland. Man skulle kanskje tro at dette førte til at venstresiden sa takk for seg, men som konflikten i Ukraina viste, veier mistroen til Vesten/EU/NATO tyngre. Både fra partiet Rødt og fra tenketanken Manifest kunne man høre utsagn som tydet på at de fant sannhetskorn i Kremls propaganda om at Kiev var kuppet av fascister i samarbeid med vestlige imperialister.
At ytre høyre og ytre venstre kan finne sammen i et mer positivt syn på Russland enn hva det politiske sentrum har, kan forklares med at disse gruppene har noen overlappende sentrale verdier. De vil ha en sterk stat, de er skeptiske til økonomisk liberalisme og innvandring. I tillegg får Putin fans fra diffuse konservative strømninger i folkedypet, som nikker megetsigende (for seg selv, ikke offentlig) når han fremstiller den økende aksepten for homofili som uttrykk for en kulturell degenerering.
Det er vanskeligere å kategorisere nordmenn som har et kritisk syn på Russland, ikke minst fordi mange skiller skarpt mellom synet på russere generelt og Putin spesielt. Mange vil si at de har ikke noe imot russere flest, det er Putin de ikke kan fordra, men fordommer mot det russiske folket fins nok like fullt. Uansett er listen over typiske innvendinger mot Putin lang: Han fremstår mer og mer som en eneveldig hersker, hevet over hensyn til demokrati og menneskerettigheter. I utenrikspolitikken er han kynisk og farlig. En kjeltring er innsatt ved makten i Tsjetsjenia, det kriserammede Ukraina forsøkes destabilisert, og han slåss på folkemorderen Assads side i Syria. Anneksjonen av Krimhalvøya, samt generelt opptrappet militær aktivitet (blant annet eksemplifisert med hyppige overflyginger av nabolandenes luftrom i Nord-Europa), har fått mange til å frykte at vi er på vei inn i en ny kald krig.
KLARE POSISJONER
To av de tre nye bøkene om Russland skrevet av nordmenn inntar klare posisjoner i tråd med disse hovedleirene. Bjørn Nistad fremstår som en beundrer av Putin, mens Mikael Hem målbærer mye av den typiske kritikken nevnt ovenfor.
Den tredje forfatteren, Halvor Tjønn, har en mer akademisk tilnærming. Han prøver å forklare hvorfor Russland er blitt så mye mer autoritært enn Vest-Europa, ved å vise til lange historiske linjer. I denne fremstillingen blir skillet mellom Putin og russere flest nærmest irrelevant, både befolkningen og dets ledelse er produkter av en uheldig skjebne, hevder Tjønn.
Bjørn Nistad har doktorgrad i russisk historie og spiller en slags dobbeltrolle i norske medier. Noen journalister bruker ham som russlandsekspert når de ønsker en kontrær stemme, mens kommentatorer og andre russlandseksperter stort sett latterliggjør ham.
Som tittelen Russlands redningsmann antyder, er dette en heltefortelling om en mann som har reddet et land fra å fare utfor stupet. Dette er for så vidt en velkjent analyse, som også deles av mange som er kritiske til Putin. Men selv om det er riktig at man knapt kan undervurdere hvor skakkjørt Russland var etter kommunismens ukontrollerte sammenbrudd, så betyr vel ikke det nødvendigvis at det eneste alternativet til Putin var fortsatt katastrofe. Nistad presenterer heller ingen ordentlig analyse som sannsynliggjør dette. Faktisk innrømmer han at Putin fikk hjelp av konjunkturene, jf. de høye prisene på olje og gass, da landet etter hvert fikk økonomisk fotfeste igjen.
Nistad lykkes best i å nyansere bildet av en statsleder vi andre har fått et endimensjonalt forhold til. Det kommer klart frem at Putin lenge var mye mer liberal og provestlig enn han er i dag, og det gis flere eksempler på offentlige uttalelser han har kommet med som står i sterk kontrast til bildet av en hensynsløs diktator.
MARGINALE MILJØER
På plussiden noterer vi også at Nistad tydeliggjør hvor marginale de vestligvendte, liberale politiske miljøene i Russland er. De som tror at Putins viktigste opposisjon kommer fra slike grupperinger, er nok forledet av vestlige journalister som elsker å intervjue sine «helter».
Problemet er bare at Nistad ikke synes å se at disse miljøene kunne vært langt større dersom Russland hadde hatt et reelt demokrati med ytringsfrihet. I sine analyser av den politiske situasjonen i landet virker det som om han gang på gang aksepterer det autoritære styrets premisser. Som han selv skriver: «også i vestlige demokratier, ja i ethvert politisk system, innehas den virkelige politiske makten av en snever krets av personer og grupperinger, og ikke av befolkningen som helhet.»
Mange kloke mennesker har argumentert overraskende godt for at et opplyst enevelde kan være å foretrekke fremfor demokrati. Nistad er ikke blant dem. Metoden hans er å vri og vende på virkeligheten og språket, slik at eklatante overgrep mot demokratiske idealer fremstår i et heldig lys. Boken er så full av eksempler på dette at jeg her bare kan nevne noen få:
At Putin har bygget en krets av fortrolige maktmennesker rundt seg, hvorav forbløffende mange har bakgrunn fra KGB og St. Petersburg, forklares med at han er lojal og vet å verdsette mennesker han har jobbet med. At bare utvalgte oligarker får være oligarker, sammenliknes med hvordan sosialdemokrater i Vesten har akseptert kapitalister som innordner seg.
Bjørn Nistad skriver at dersom kritikerne har rett i at Kreml opprettet et liksomparti, Rodina, for å splitte opposisjonen, «så burde det kanskje være en spore for de andre partiene til å skjerpe seg?».
Det faktum at kretsen rundt Putin er de nye oligarkene, med enorme formuer, forbigås i stillhet. Om ryktene om at Putin også er styrtrik, heter det enkelt og greit at «slike påstander har aldri latt seg bevise, og de virker lite troverdige».
Nistad er opptatt av å understreke at det ikke er Putin som har vist fingeren til Vesten, det er snarere Vesten som har slått hånden av ham. Europeerne og amerikanerne respekterte ikke at Russland hadde egne interessesfærer, de burde nektet østeuropeere medlemskap i NATO fordi østeuropeeres menneskerettigheter er mindre verdt enn hensynet til en fordums stormakts selvbilde. Nistad gir også Vesten skylden for krigene både i Ukraina og i Syria.
MER KORRUPT
Journalist Mikael Hem driver den satiriske bloggen Diktatornytt og har tidligere gitt ut boken Kanskje jeg kan bli diktator. Hans bok Den ensomme tsaren er til sammenlikning nærmest friksjonsfri, i den forstand at den bekrefter det mest utbredte synet på dagens Russland.
Det betyr ikke at man leser med et gjesp, for Hem viser også at ting er verre enn vi tror. For eksempel henter han frem tallmateriale som forklarer hvor lite utviklet og korrupt landet er. En russisk 15-åring kan regne med å leve kortere enn en jevnaldrende gutt fra det lutfattige Haiti, og Russland er faktisk blitt mer korrupt under Putins ledelse (rangeres nå på nivå med Sierra Leone). Hem viser også hvordan det russiske overhodet opptrer med forakt overfor lover og regler, og torpederer effektivt den utbredte forestillingen om at dette er mannen som «ryddet opp».
Som Nistad er han mye mer opptatt av Putin enn av russerne, og han forklarer presidentens høye oppslutning med mediekontroll. Her kunne jeg ønsket meg en dypere analyse av hvorfor han er så populær i dette landet, i det minste en drøfting av hvilken rolle autoritetstro, offermentalitet og lave forventninger til demokratiske standarder spiller.
Hems credo er at Putin har blitt en føydalherre uten arvtaker. Skulle herskeren i Kreml miste grepet, vil «alt rakne og han vil bli fengslet … og Moskva vil brenne som Kiev». Sitatet er ikke Hems eget, han lar en anonym forhenværende tolk for Putin servere bokens dramatiske avslutning.
Det er et pussig valg, som får denne leseren til å lure på hvor grensen går for hva Hem vil viderebringe av Putin-kritikk. Mange russlandseksperter vil nok innvende at det fins langt flere scenarier enn dette når Putin en dag skal ut av toppolitikken.
IVAN DEN GRUSOMME
Tidligere Aftenposten-journalist Halvor Tjønn var Moskva-korrespondent for avisen på nittitallet og kunne følgelig med selvsyn betrakte kaoset etter kommunismens sammenbrudd. Like fullt har han valgt å skrive en bok om fortidens Russland – epoken fra tidlig middelalder frem til Ivan den grusommes død i 1584. Men poenget med tittelen Russland blir til er at senere dramatiske begivenheter i landets historie kan avledes av denne formative epoken.
I denne fortellingen om Russland skjer det et vendepunkt for tusen år siden. Først er flertallet av innbyggerne frie bønder, så følger 200 år under mongolenes jerngrep. Tjønns sentrale argument er at dagens Russland ikke er en fortsettelse av vikingtidens og 1100-tallets vestvendte Russland, men en etterfølger av det autoritære lydriket under mongolsk herredømme.
Ivan den grusomme blir prakteksempelet; han kunne regjere i sin galskap uten at noen grep inn. Tjønn ser dette som symptom på at landet ikke har tradisjoner for maktfordeling, til forskjell fra fortidens dansk-norske kongedømme, hvor hoffet kuppet den sinnssyke Kristian VII. Senere var det Stalin som fikk fri utfoldelse av sin paranoia.
Tjønn har også et svar på hvorfor russerne like fullt kan være stolte av landet sitt. Her går han tilbake til 1400-tallet, da ideen om Moskva som det tredje Roma blir etablert. Slik kunne russerne etter hvert begynne å betrakte landet sitt som noe unikt og hellig. Tjønn spekulerer sågar i at Lenins «tredje internasjonale» også spiller på denne arven.
Problemet med Halvor Tjønns kunnskapsmettede fremstilling er at han får det til å virke «naturlig» at Russland blir styrt autoritært, som om det var skjebnebestemt. Dette er en såpass brutal forståelsesform at leseren savner refleksjoner rundt avgjørende epoker i landets historie etter Ivan den grusommes død, da landet kunne tatt en annen vei. For eksempel i tiden rundt den russiske revolusjon, da bolsjevikene kuppet de mer liberale og demokratiske mensjevikene. Skjedde det på grunn av Russlands spesielle historie, eller var det andre faktorer som avgjorde saken i de autoritæres favør?
Nå kan man sikkert innvende at dersom Russland hadde hatt en annen historie, så ville en gruppe som bolsjevikene aldri klart å komme til makten. Men hva da med de autoritære regimene som har styrt flere vesteuropeiske land på 1900-tallet? Skulle ikke disse landene, med en helt annen historie enn Russland, ha vært forskånet for slikt?
Både Hem og Tjønn pretenderer å holde seg til fakta, de har mer distanse til objektet enn Nistad, som vil gi Putin oppreisning. Likevel oppleves ikke fremstillingene deres som nøytrale. Hems bok er så sterkt preget av gjenfortellinger av den kritikken mot Putin som er kommet i andre bøker internasjonalt de senere årene, at man lurer på om han egentlig har gjort noe selvstendig research.
Tjønn låser den russiske skjebne så langt tilbake i tid at han tvinger oss til å betrakte alle tilsynelatende avvik fra denne (for eksempel Gorbatsjovs glasnost og perestrojka) nærmest som isolerte, mindre betydningsfulle, historiske parenteser.
Sannheten om Russland og Putin fins vel et sted midt imellom de tre bøkene. Nistad viser at de er mer normale og rasjonelle enn man ofte tror, Hem viser at russerne har en leder som fører landet i autoritær retning, og Tjønn skisserer bakteppet som gjør at russere i større grad enn andre kan akseptere en slik situasjon.
Og hvilken bok trekkes det norske publikum mot? Ifølge forlagene hadde Tjønn solgt ca. 3000 bøker per april, mens Nistad hadde solgt ca. 600. Pax forlag ville ikke oppgi hvor mange som hadde kjøpt boken til Hem, så her får vi bare gjette. Undertegnede tipper omtrent det samme som Nistad, og i alle fall ikke så mye som Tjønn.
Det er fristende å tolke sistnevntes salgsseier som at nordmenn forholder seg til Russland som til Europa for øvrig: Man er ikke så veldig interessert i bøker om samtiden, det er fortiden som fascinerer.
Kanskje kan man også si at nordmenns komplekse russlandssyn bygger på en fascinasjon for dette broderfolket, det er noe mytisk, noe gåtefullt ved landet. Og her treffer Halvor Tjønn definitivt planken best.
Sten Inge Jørgensen (45) er journalist og sakprosaforfatter
