Historien om revolusjonære forlag i Norge har sine røtter i kampen for ytringsfriheten på begynnelsen av 1800-tallet. Den handler om politisk opprør, sensur og undertrykkelse, om opplysning og propaganda, og ikke minst drømmen om det revolusjonære hjertets litterære dannelse.
Under revolusjonsjubileet dukker sosialismen igjen opp i sakprosaen.
Alle folkelige oppstander som vi kan kalle revolusjonære i det 19. og 20. århundre har blitt begrunnet og spredt gjennom papiret som medium. Det gjelder også i Norge, der redaktørrollen har vært sentral i den revolusjonære mobiliseringen.
Hva var oddsene for at en kortvokst, halt, jødisk kvinne skulle oppnå en politisk stjernestatus på begynnelsen av 1900-tallet? Kate Evans’ kraftfulle tegneseriebiografi om den revolusjonære marxisten Rosa Luxemburg sier noe om hvorfor dette skjedde.
De senere årenes internasjonale bølge av bøker om modernisme på begge sider av jernteppet har utfordret mytene om «kommunistisk» arkitektur. Fem tiårs reisevirksomhet til byer de færreste nordmenn har hørt om, er utgangspunktet for Kjartan Fløgstads bidrag til sjangeren.
Norsk marxist-leninistisk prosa fra 1970-tallet – autoritær propaganda fra selvhøytidelige unge voldsromantikere – har den noen som helst litterær verdi? Ja, hva tror du? Verre blir det ikke.
Det er vanskelig å framstå som viktig når man ikke har noe nytt å si.
TANKESMIER er et ganske nytt fenomen i Norge. Hvordan preger disse tankesmiene den politiske dagsordenen, og hvilke bidrag gir de egentlig til den offentlige debatten? I en serie ser Prosa nærmere på hva som kommer ut fra tankesmienes verksteder.
Partienes programmer til stortingsvalget er fylt opp med godhet, ønskedrømmer og politisk korrekthet. Det er ett unntak: Et stadig større demokratisk underskudd bekymrer ikke partiene, og motstanden mot sentralisering og byråkrati bæres av en antiparlamentarisk bølge.
Med mindre den norske litterære offentlighetens bedrøvelige beskaffenhet har gjort en så forherdet at det ikke lenger finnes håp om bedring, er man ganske enkelt ikke den samme før og etter at man har lest Inger Christensens Hemmelighetstilstanden.
Den algeriske journalisten og forfatteren Kamel Daoud skriver fra dagens Algerie, kraftfullt, kritisk og med understrømmer av sorg over det livet som ikke kan leves.
Selvopplevde fortellinger fra en anorektikers indre liv har etter hvert blitt så tallrike at det må kunne kalles en egen sjanger. Den er ikke uproblematisk.
Ikke mange norske sakprosaforfattere skriver i et spenn fra Kants filosofi til Brahms musikk, fra Jean-Paul Sartres litterære verk til sjakkens teori, med faglig autoritet på hvert område. Dag Østerberg gjorde det. Hva bandt det hele sammen?
Kan “folket” være samfunnsfiende nummer en? Tre bøker gjør oss litt klokere på den politiske turbulensen som truer det bestående.
TANKESMIER er et ganske nytt fenomen i Norge. Hvordan preger disse tankesmiene den politiske dagsordenen, og hvilke bidrag gir de egentlig til den offentlige debatten? I en serie ser Prosa nærmere på hva som kommer ut fra tankesmienes verksteder.
Hvordan kom vi egentlig i en situasjon der konspirasjonsteoriene og mistilliten til mediene blomstrer? Og hva kan gjøres for å komme ut av dette igjen?
