Fra det rufsete til det ryddige – Prosas ledere gjennom 25 år

Prosa fyller 25 år, og i den anledning har jeg fått i oppdrag å skrive en tekst om lederartiklene. Det er snakk om ledere fra fem ulike redaktører, pluss den nåværende (som egentlig ikke er med i oppdraget, men jeg må jo ta en liten titt innom der òg). Hva kjennetegner disse lederne? Og hva går for seg i en Prosa-leder? Morgenbladet ga tidligere i år en lang begrunnelse for hvorfor de kutter ut lederne. Jeg skal nå skrive enda lengre om hvorfor det kan være gøy med dem likevel. Eller jeg skal vise hva fem (eller seks) forskjellige redaktører innebærer med hensyn til stil.

Er 25 år lang tid? Prosa ble etablert med en kråke som maskot, og den første lederskribentstilen var hva vi kan kalle lett rufsete. Hadde slikt gått i dag? Førstemann i redaktørstolen måtte jo også ta sin hatt og gå, og det satt kanskje i en stund. Men i dag er denne redselen borte; å få sparken var visst en engangsforeteelse. På et annet område er 1995 i hvert fall lenge siden – første nummer av Prosa har en artikkel som heter «Velkommen til Internet», og i en leder året etter tas det farvel med typografifaget. Datateknologien har gjort sitt inntog. De første årene er det likevel lite datateknologi å spore, faktisk skal det gå nesten 15 år før vi finner den som et tema i lederne når redaktør nummer tre, Karianne Bjellås Gilje, skriver om digitale læremidler. Etter det følges det på, med for eksempel netthandel og ulike temaer omkring e-boka.

Meningsproduksjon

Det mest gjentatte temaet opp gjennom årene er forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur, særlig hvordan sak blir borte i litteraturbegrepet. Og helt klart, vi snakker annerledes om dette i dag. Første gang vi får høre om det, er etter halvannet års drift, og det er de uklare sjangrene det skrives om. Skjønnlitteratur som blander inn fakta, sakprosa som bedriver diktning. Mari Toft er avvisende, hun snakker om «bastardsjanger» og har lite pent å si om den. Noen år senere tar Halvor Fosli også godt i. Han synes det er trist at Tove Nilsens Kreta-døgn kalles for roman. «Formalistisk vurdert må vel dette sies å være et brudd på markedsføringsloven», skriver han. Han snakker også om bastardsjangre, men så ruller det videre, og Karianne Bjellås Gilje tar til orde for at skillene stadig bør begrunnes og utfordres, og maner til samarbeid fremfor kamp, mens Sindre Hovdenakk er opptatt av politikk: Innkjøpsordningen må utvides, sier han, og vi må få en mer rettferdig fordeling av stipendene.

Hva det i løpet av 25 år ellers menes noe om, er innkjøpsordning, forfattervilkår, forlags- og bokhandelsdrift, bokbransjeavtale, ytringsfrihet, Frankfurt-satsing og forfatterorganisering. Det menes aller mest på linjene, men også litt mellom. En leder som skrives på linjene er egentlig en temmelig oversiktlig sjanger. Den skal mene noe, og gjerne følge en mal som forløper slik: Man starter med noe fengende, man presenterer så for- og motargumenter, før man når en konklusjon som ender i en mening om hva som bør gjøres.

Prosas aller første redaktør, Mari Toft, også kjent under pseudonymet Syphilia Morgenstierne, følger sjelden en slik mal. Men en leder skal helst også leve opp til en annen standard, og den sier at en leder bør være kort. Den oppfordringen følger Toft. Vi skal nå se på de forskjellige lederstilene, og vi gjør det i kronologisk rekkefølge:

Tofts kråkesprang

Mari Tofts ledere er luftige. Måten redaktøren i Prosa presenterer seg selv og bladet på for det norske folk i 1995, kan nesten ikke bli løsere. «Faglitteraturen har mye å si om kråka», lyder første setning, og kråka introduseres som bladets høye beskytter. Etter det følger en sammenrasket beskrivelse av kråka. Som regel starter Tofts ledere i et bilde. Hun blir i det bildet en stund, ved å være saklig og usaklig om hverandre, spenstig og klisjefull. Til tider er hun også frekk. Hun kaster noe opp i lufta, og ofte aner du ikke hvor hun skal, du bare henger med, spent på nedslaget. Er det like mye spenst i tanken hun vil formidle som i bildet?

Toft binder ikke poeng sammen, men lar dem heller mer overraskende oppstå og kanskje også overraskende vise til hverandre. Hun utfører en vanskelig balanseakt gjennom sin stil, ved både å skulle være en solid talsperson, slik en leder gjerne er, og samtidig markere avstand, frihet og tøylesløshet. Det er tydelig at hun ikke ønsker å gå foran med høy røst eller virke pompøs og selvhøytidelig. Hun ønsker å si noe uten å fange og forme, synes det som. Egentlig skriver ikke Toft ledere, hun gjør dem snarere. Ja, hun er mer som en urokråke som springer imellom og forstyrrer, ved å være både litt søt og litt forvirrende. Det menes derfor mye mellom linjene i disse lederne, så da er det kanskje først og fremst i formen at tankene ligger? Hun går i hvert fall ut høyt, storslagent og gjerne spenstig, men ofte ender det i noe ganske vanlig, egentlig. Toft sier ikke vanskelige ting, men det hun sier, sier hun gjerne med krumspring.

«Men menneskene har tradisjonelt regnet kråka som et skadedyr», skrev Toft i sin første leder, og fikk mer rett enn hun ante. I det som skulle bli hennes siste leder, utgave 4, 1999, ønsker hun å åpne dører og vinduer i kulturlivet, for å finne ut av hva som foregår der inne. Dette skriver hun som svar på kritikken hun fikk i forbindelse med sitt (eller rettere sagt Syphilia Morgenstiernes) store portrett av William Nygaard og Geir Mork, benevnt som forlagsverdenens konge og keiseremne. Men hun åpnet nok dørene opp for vidt, for det som går an da, er jo å bli sparket ut av dem. Er dette noe Halvor Fosli tenker over når han overtar nærmere ett år senere?

Foslis politikerstil

Kråka som symbol i kolofonen blir borte med Toft, og Fosli stiller dermed med blanke ark. Han stiller med en helt annen type velkomsthilsen også, en som er mer vanlig, med programerklæring og invitasjon til deltakelse.

Og så går han som regel rett på sak. «Det er for mange forfatterforeninger i Norge», starter han med i utgave 2, 2003. Fosli skriver gjerne kampsaker, slike som har mye fynd og klem, men først og fremst er lederne hans preget av et mangfold, både når det gjelder tema, form og antall meninger. I blad nummer to serverer han sine lesere to ledere. I nummeret etter også, mens noen utgaver senere får vi hele tre ledere! Jeg prøver å finne et mønster i det, er den ene en kampsak, mens den andre er mer visjonær? Men jeg finner ikke ut av det, og slår meg til ro med at Fosli mest sannsynlig bare har mye han vil ha sagt, og så tenker han at han må forte seg, kanskje – i tilfelle han også ryker ut?

Fosli er saklig, visjonær, ironisk og en som er veldig sikker. Fosli skriver fra et høyt utkikkssted, han har oversikten, viser vei, ofte gjennom et kratt av velkjente påstander. Han er myndig gjennom det andre har sagt før, og uttrykker slik en politikerstil, en som ikke nyanserer særlig, og som sjelden grunngir. Leseren blir derfor ikke med inn i argumentasjonen, og det kan bli bombastiske slutninger av det. Men det er godt mulig han kan ha stimulert til diskusjon på den måten.

Noen av lederne hans er rotete, til og med litt sløve på tanke- og innholdssiden. Han finner liksom ikke helt ut hva som er problemet, og da ender de i tankespinn eller luftslott. Andre er gøyale, for eksempel skriver han en liste med nyttårsforsett i 2004. I en av de to lederne i nr. 4, 2001 er dette hva som står: «Ett minutts stillhet.» Det gjør inntrykk.

Det er definitivt ikke analysene som er Foslis sterke side. Men han kommer med en rekke forslag, og de kan være spenstige, slik tanker kan være når de ennå ikke er utprøvd og testet ordentlig, og kanskje etterpå også. Likevel, han kan hvis han vil, for det er også noen klare og gode ledere innimellom. Når han er informert om saken, og når han er engasjert, skriver han gode ledere, enkle og kraftfulle. Disse lederne dreier seg om ting som angår den som for ham er hovedpersonen, nemlig sakprosaforfatteren.

Gilje snakker akademisk

Karianne Bjellås Gilje kommer inn i Prosa med et utropstegn, og med en helt ny stil. Allerede bildet viser det, hun ser leseren rett inn i øynene, og så fortsetter det i teksten, der hun ofte bruker et inkluderende «vi». Eller hun trekker leseren inn ved setninger av typen: «Det er nå slaget står» eller «Dette må vi bråke om!». Gilje er henvendende i stilen, og maner ofte til debatt. Hun tror på litteratur som noe oppdragende, mener at diskusjon er viktig, og aller helst ved at de kunnskapsrike og kloke går foran.

Gilje fremstår som klok og velinformert selv også; lederne hennes er skikkelige, og vi kan godt trekke inn begrepet «etos» her. Mange av lederne hennes er dessuten veldig elegante. De er alltid helhetlige, de er formede tekster, og så følger de tradisjonell leder-struktur. Tekstene begynner med beskrivelsen av et problem, så sparkes det litt her og litt der, til de ender i et standpunkt eller et konkret forslag. Gilje har hva vi kan kalle en voksen stil, og det gjelder også i valg av ord. Hun bruker vektige ord som «erfaringsbaserte for- og motargumenter» og allerede da, ordet «plattform» (2010), som når hun skriver om «å gi plattformuavhengig momsfritak» på bøker. (I parentes lurer jeg selvsagt på om også papirboka er en plattform? Det er den sikkert, for alt er jo plattform. I Aftenposten har jeg for eksempel lest om «naturen som plattform for bedre psykisk helse», og hva er en leder? Antakelig en plattform for sterke meninger.)

Også Gilje mener ting, ganske sterkt innimellom også, selv om hun samtidig er forsiktig. Det er fordi hun snakker akademisk. Når hun skriver, vet hun at alt ikke er avdekket og gjennomtenkt ennå. Hun bruker kilder, og angriper ofte ved å stille spørsmål. Hun kommer ikke så ofte med løsninger, og der Fosli tok parti med forfatteren overfor forlaget, er Gilje opptatt av hele fagbokområdet. Hun taler sakprosaens sak, og vil at det offentlige rommet skal være fullt av kunnskap og tenkning.

Personlige Per

En leder bør være kort. Det budet bryter Per Olav Solberg så det holder. Han gir nytt innhold til ordet «lederartikkel» ved nettopp å utforme dem som artikler, og brorparten av sakene hans faller innunder en kategori vi kan kalle for infoskriv. Solberg knytter også an til eros.

Han gjør ikke det direkte, men i sin første leder forteller han om et møte som skulle tenne kunnskapsbegjæret hans. Han forteller hvordan han ble var sin egen uvitenhet og som følge av det satte i gang med å fylle ut mangelen. Det er dette han gjør i lederne sine også. Han gir leserne en sjanse til å komme seg à jour om forhold som berører bokbransjen eller som utgjør strukturene i bokbransjen. Solberg bruker lederen i hovedsak til å gi en lengre innføring i et gitt tema, som for eksempel hva som vil skje med leserne dersom bokbransjen ikke tar den digitale utviklingen inn over seg.

Solberg er den av redaktørene som bruker seg selv mest. Han refererer til barna sine, forteller at han har vært innom en butikk, har vært på seminar, pressekonferanse, kjenner noen i et forlag. Han ønsker nok på denne måten å gi substans og nærhet til de forskjellige problemstillingene. Og når dette virker, og alt ikke bare blir veldig koselig, betyr det at leseren selv kan få øye på ting, pulsen vil kunne øke litt, og så er kan hende en gnist tent der også. (For sånn virker jo eros.)

Solberg er på sitt beste en tekstbygger, han kommer gjerne tilbake til poeng han har introdusert, og skaper en helhetlig tekst slik. Men når det er sagt, det er mye som kunne ha vært kuttet. Av og til trenger også en redaktør en redaktør. Det er for mange tomme fraser og setninger, og det tar litt tid før han finner formen. Det har nok med engasjement å gjøre. Jo mer det er av det, jo bedre er tekstene hans. Solberg setter forfatteren og leseren i sentrum, og han forteller selv at han går av som redaktør mens det råder masse uro i bokbransjen. Forlagene må gi ut færre bøker, er hans avskjedsord.

Hovdenakks harnisk

«Litteratur uten kritikk blir bokstavelig talt meningsløs litteratur.» Sindre Hovdenakk, som selv har lang fartstid som kritiker, bruker redaktørstolen til å slå et slag for kritikeren. Han slår mange andre slag også. Vi har kommet frem til «vår tid» med ham, med ord som «ekkokammer» og «falske nyheter», en tid hvor mangt og mye er i flyt, og hvor til og med bokas videre eksistens er usikker.

Hovdenakk er journalistisk i stilen. Han tegner ikke opp et bilde eller en situasjon som de andre, forsøker ikke å skrive elegant, men går rett på sak, og så over til en ny sak, og kanskje enda en etter det. Han viser frem dramatikk, maner til handling og kjemper iltert. «Borgerlig spareiver», skriver han, snakker om «Høyreregimet» og «mediehusenes blåruss», og du aner en viss ironi, et sinne, ikke minst fordi han ofte vil at politikerne skal komme på banen, sier for eksempel at «man trenger vilje til en ny politikk», eller han etterlyser «nytenkning, risikovilje og offensive planer». Egentlig er han i stadig harnisk, samtidig som han er veldig rolig, og det er en underlig kombinasjon; tekstene hans er i rolig harnisk.

Hovdenakk får liksom ikke sagt det alltid, og det er ikke fordi han mangler poeng, for dem er det mange av, men ord og setninger som strengt tatt ikke sier noe, skygger for poengene: «Man trenger målrettede tiltak innenfor de enkelte delområdene, basert på fakta og kvalitetssikret kunnskap.» Ingen kan være uenig i dette, så ja, en redaktør kan også trenge en redaktør. Jeg lurer på om han på en måte holder taler? Han avslutter i hvert fall ofte med et fyndord, for å oppildne leseren, kanskje, eller han opptrer som en god leder i vanskelige tider; bygger moral.

Taler, ikke samtaler

Vår nåværende redaktør, Merete Røsvik, gjør noe nytt som får konsekvenser også for lederen. Hun lager temanummer, og temaet gir rammen for lederen. Hun introduserer med en faglig overbygning, som hun så presenterer de ulike bidragene ut fra, eller som gir åpning for drøftelser. Begge deler kan lede til oversiktlige og elegante tekster. Det er små artikler hun presenterer, eller er det taler dette også?

Ledersjangeren kan minne om taler, særlig når det kritiseres eller lovprises. Ja, ledersjangeren er slett ingen klar sjanger, det er vel hva jeg har erfart ved å lese meg gjennom alle disse bidragene. At en og samme person kan prøve ut forskjellige former, har jeg sett flere eksempler på, så om ikke lederen per definisjon er en kompleks sjanger, så kan jo godt lederskribenten være det?

Det er forresten sjelden de ulike lederskribentene forholder seg til hverandre. De forholder seg noen ganger til seg selv, som når Solberg drøfter sin egen leder fra forrige nummer i nr. 5, 2012, eller vi kan se at tema fra én leder følges opp i neste nummer. Men hvert år, i årets siste nummer, teller Gilje antallet mannlige og kvinnelige forfattere. Kanskje er det som et svar til Fosli? «Å holde en rimelig kvinneandel er et problem nesten ved hver utgivelse», skriver han. «Det er ikke noe hokus pokus», skriver Gilje noen år senere. Hun kan vise til jevn fordeling.

I nr. 5, 2006 tar Gilje også stilling til Tofts innsats. Hun forklarer hvorfor portrettet av Nygaard og Mork ikke legges ut på nett: «Økonomiske analyser er trolig bedre egnet til å beskrive bokbransjen enn psykologiske – da som nå.» Fordi dette får stå helt alene, er det temmelig kategorisk sagt, og setningen passer under overskriften Påstander som ikke begrunnes. Under den finner vi også de lett usaklige påstandene, for eksempel når Toft påstår om politikere at de aldri har satt sine bein på biblioteket. Også de visjonære finner vi der. Stort sett er det Fosli som står for visjonene, og den fineste der, synes jeg, er når han tar til orde for en innkjøpsordning for verdifull litteratur. Hvorfor er det ingen av de andre som følger opp den betegnelsen? Den skjærer jo rett igjennom i debatten omkring skjønnlitteratur og sakprosa.

Modifikasjoner

Skarpe meninger kjennetegnes oftere av kritikk enn av visjoner. Det er tross alt lettere å sparke enn å fly. Men det er ikke helt lett å sparke alltid heller, i hvert fall kan det være trygt å spe på med litt modifikasjoner, ikke minst når begrunnelsene kanskje ikke er solide nok. De dukker opp her og der, fraser som «jeg tror», «jeg har en følelse av», «noen hevder», «det virker som». Eller som i Gilje-sitatet over, «trolig». Ja, det er en del av slike, bortsett fra på slutten av lederen, da. Der kan det isteden dukke opp fyndige oppfordringer eller noen bevingede ord, for eksempel slik som fra Hovdenakk: «Da gjelder det å rette ryggen og løfte blikket.» Eller denne: «Frihet kommer ikke gratis.»

Jeg kaster meg på og sier at heller ikke Prosa kommer gratis. Det ligger innsats bakom det å være redaktør, selvsagt, men også bakom det å skrive en leder. Også så mange på hver! – om et tross alt begrenset felt. Jeg er imponert, skjønner godt hvorfor det kan være litt ujevn kvalitet og hvorfor det eksperimenteres med stil og form. Og likevel, selv den med mest alternativ eller original stil kan skrive tradisjonelle og tvers igjennom saklige ledere. Det skal jeg ha som konklusjon. Saklighet er alltid mulig. Eller konklusjonen kan være at saklighet og originalitet slett ikke utelukker hverandre.