– Det er viktigare å inkludere enn å imponere, seier Ragnhild Holmås.
Debutant Holmås har lukkast med å inkludere manga; debutboka Men du ser ikke syk ut (Cappelen Damm) gjekk rett inn på førsteplassen på boklista for generell litteratur i mai, og tredje opplag er alt bestilt.
Ragnhild Holmås har vore kronisk sjuk i ni år etter at ho som nyutdanna 23-åring fekk kyssesjuka og så ME. Ho har i liten grad klart å vere i jobb, men har derimot bygd opp ein stor følgjarskare på Instagram, og i vår gav ho altså ut bok. Om du no kjenner eit mistenksamt «jaså …» trenge seg fram, er det berre å minne seg sjølv på det openberre: I motsetnad til andre jobbar er skriving noko ein kan klare frå senga med éin arbeidstime per dag – om ein berre set av mange nok dagar.
– Du skriv i innleiinga om korleis det å vere sjuk har påverka forma på teksten, og den har blitt både litterær og lesarvennleg. Korleis har skriveprosessen arta seg?
– Jeg er i målgruppen for boken selv: glad i å lese og lære, men med utholdenhet til en haiku. Det er mange bøker jeg simpelthen ikke får lest, også klassikere om sykdom, fordi de er en ugjennomtrengelig vegg av bokstaver. Dermed var det opplagt hvilken form min egen tekst måtte ha, med klarspråk, korte kapitler og mye luft. Kognitiv tilrettelegging, om du vil. Men det tok tid å presse et tungt tema inn i en lettbeint form. I starten hadde utkastene mine et mer akademisk preg hvor jeg namedroppet Wittgenstein og Goffman for å tøffe meg, men det skrotet jeg av hensyn til målgruppen. Det var viktigere å inkludere enn å imponere. En tilbakemelding som går igjen, er at dette er den første boken folk har kunnet lese i sin helhet på lenge. Det er jeg glad for å høre!
– Appendikset i boka er ei blanding av notar, litteraturliste og tips til vidare lesing. Har eigenstudium vore viktige for deg uavhengig av skriveprosessen?
– Ja, jeg begynte å grave i stoff om sykdom, kjønn, språk og stigma før jeg turte å stikke tåen uti selv, og her var det mye gull. Forskningsartikler, lyriske essay, fagbøker om pasientkommunikasjon eller lingvistikk, sceneshow om angst eller sorg, selvironiske selvbiografier, feministiske podkaster … Alt fra det helt nære til det store, strukturelle. Rent personlig var det til hjelp å kunne sette seg selv og prosjektet inn i en kontekst. Appendikset er et destillat av det jeg slukte.
– Vi er mange som har kjent på den terapeutiske verknaden av å skrive. Har du hatt den opplevinga?
– Det har vært guffent å skrive om seg selv, skikkelig guffent. Men nettopp fordi boken utforsker hvorfor det er guffent å fortelle om kronisk sykdom, har skriveprosessen hatt en terapeutisk effekt. I boken lander jeg på at skylden og skammen ikke skal ligge hos den enkelte kronisk syke personen, men hos strukturene som opprettholder kunnskapsmangel og fordommer. Jeg har på sett og vis revet opp et sår, for så å plastre det igjen.
– Kvifor presiserer du at di historie er frå «det privilegerte hjørnet av bildet»?
– Fordi sykeopplevelsen påvirkes av så mye mer enn symptomer og medisiner. Har man lav utdanning og sosioøkonomisk status, har man språkvansker, er transkjønnet eller overvektig, da stiller man dårligere når man først blir syk, viser forskning. Ubevisst bias som svirrer ute i samfunnet, kan også svirre inn døren på legekontoret.
Det krever også mye å orientere seg i labyrinten helseapparatet kan være. Det er de som kan stå på mest, som får mest og best hjelp. Jeg har folk rundt meg som kan stå på for meg.
Mitt største privilegium er at jeg har sluppet å bli fanget i spiralen av uhelse og fattigdom, som så mange andre blir. Vi trenger historiene til dem som ikke slapp unna. Men hvis man er for nedkjørt av symptomer, Nav-mistenkeliggjøring og økonomiske bekymringer, hvis man er tilstrekkelig tråkket på, da er det vanskelig å finne stemmen til å rope.
– Korleis har lanseringa vore? Eg innbiller meg at det har vore ekstra frustrerande å vere sjuk i akkurat den perioden?
– Ja, kroppen begrenser hva jeg får stilt opp på, så jeg må avslå en del stilige tilbud. En underlig ting jeg har oppdaget, er at noen mediefolk har virket overrasket over at jeg er syk på ekte og ikke kan kjøre et standard medieløp. Ikke alle er villige til å tilrettelegge med for eksempel skriftlig intervju, slik Prosa er. Kanskje antakelsen er at folk gir ut bok om «den tunge tiden» først etter at den tunge tiden er over og de er friske nok til å stille opp i den vertikale verden?
Ellers er jo hovedmålgruppen min en gjeng som gjerne ikke kommer seg til arrangementer så ofte, så å ha boklanseringen digitalt passet i grunnen finfint for både dem og meg. Forfattere som hadde budsjettert med mange boksigneringer, bokbad og medieopptredener i vår, har nok blitt rammet hardere av korona-nedstengningen enn jeg.
– Galgenhumor finst det ein god del av i denne boka. Vil du seie at humoren din i det minste har blitt betre dei siste åra?
– Haha! Jeg tror i hvert fall jeg har lært å le av kjipe ting uten å le dem bort. Og det gjør livet litt lettere.
