Mellom det generelle og det spesielle
Hvordan kan sakprosaforfatteren sy sammen det allmenne og det mer konkrete til en lesverdig helhet? Ni gode bøker fra 2019 demonstrerer at dette kan løses på ulikt vis.
Eivind Tjønneland
Subjektivitet i sakprosa
Uklare sjangerkategorier som gjør det mulig å ri flere hester samtidig, representerer et problem for sakprosaen.
Persona i oppløsning
Gro Jørstad Nilsens svar i siste nummer av Prosa (2-17) ga meg en god latter. Jeg skal urettmessig ha projisert egen essayforståelse inn i anmeldelsen hennes.
Geogg Dyers basketak med Lawrence
Om sjangerforståelse, nevrotisk skrivevegring og litterære virkemidler.
Hokuspokus – kulturradikalismen er borte!
I fjorårets siste nummer av Prosa avlegger Håvard Friis Nilsen meg en visitt på slutten av et ”bokessay” om Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og Helge Volds biografi om Helge Krog, med tittelen ”Myten om kulturradikalismen”. Jeg anmeldte biografien om Krog positivt i Klassekampen (1). Men jeg kritiserte Vold for å avvise betegnelsen ”kulturradikal” som treffende for Krog. Betegnelsen tåkelegger mer enn den klarlegger, den er ”ullen” og bør følgelig ”hives på historiens skraphaug”, hevder Vold (2). Det er som å høre et ekko av Friis Nilsens artikkel i Nytt norsk tidsskrift (3–4/2004) med den misvisende tittelen ”Vi har aldri vært kulturradikale”. Friis Nilsen påpekte helt korrekt at Georg Brandes ikke selv kalte seg kulturradikaler. Dette er ingen nyhet, siden Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff først ga begrepet slagkraft i 1955, lenge etter Brandes’ død. Og det kan sikkert være sider ved Brandes som nedtones når man setter etiketten ”kulturradikalisme” på ham. Men er det nok til å hive begrepet ”på skraphaugen”? Hverken Friis Nilsen eller Vold har begrunnet dette. Helge Vold har i en velskrevet og godt dokumentert biografi dessverre latt seg forlede av Friis Nilsens artikkel til å forkaste begrepet ”kulturradikalisme” som sådan.
