Je suis arbeidsledig

Den 30. mars i år fikk den prisvinnende tegneren Egil Nyhus en telefon han gjerne skulle vært foruten. Etter 34 år som avistegner i Romerikes Blad var det slutt. Koronaen hadde ført til fall i annonseinntekter, avisa måtte kutte kostnader, igjen. Mange tiårs ansiennitet hjalp ingenting, Nyhus var frilanser og kunne sies opp på dagen. En kort telefonsamtale var slutten på hans faste kommentatorjobb over tre tiår.

– Jeg ble overrasket og forvirret. Samarbeidet med Romerikes Blad hadde alltid vært den vesle, men trygge, ryggraden min. Det dummeste var likevel at publiseringsplattformen, utstillingsplassen min, forsvant! Jeg visste at illustrasjonsoppdrag for andre sikkert ville fortsette, men hvor skal jeg vise meningsbærende satiretegninger nå?

Oppsagt tross viral suksess

Mens Nyhus måtte omstille seg på dagen, ga VG frilanstegner Christian Bloom tre måneders oppsigelsestid, også det i mars i år. I juni var det ubønnhørlig over etter nesten åtte år i avisa.

Perioden i VG var fruktbar, Bloom kan vise til mange hundre tegninger og prisen for Årets avistegning i 2017. Vinnertegningen ble publisert i november 2016 og viser USAs nyvalgte president, Donald Trump, som baby. Han krabber rundt i en skitten bleie og trekker i en duk med mønsteret til det amerikanske flagget. På bordkanten balanserer en globus, den er sekunder fra å falle ned. Tegningen hadde perfekt timing, et klart og umiddelbart poeng – og gikk viralt innen noen dager. Washington Post¹ trakk i 2018 fram tegningen som et av de mest kjente og delte bildene av «baby-Trump».

Blooms tegning har antagelig gitt VG mer internasjonal reklame og anerkjennelse enn alle deres Skup-priser til sammen, men slik spredning vil de nå spare seg for. For også i VG var forklaringen Bloom fikk «økonomiske årsaker». De fleste illustratører er frilansere, dermed kan man kutte en utgiftspost raskt, og samtidig finnes det millioner av billige, oppstilte illustrasjonsfoto avisene kan trykke på den samme plassen.

– En kommentar er jo fortsatt en kommentar uten illustrasjonen, sier Bloom, – men jeg mener det er selvskading, de tar bort noe av det som gir en papiravis identitet.

At VG kuttet ham ut kom ikke helt ut av det blå.

– Da politisk kommentator Frithjof Jacobsen gikk på dagen i 2019, kuttet de også ut lørdagskommentaren hans, som jeg hadde illustrert fast. Men de ville beholde meg, og derfor ble jeg satt til å illustrere samlivsspaltene.

Bloom savnet å kunne kommentere politiske saker, men var godt fornøyd med å få beholde engasjementet i VG, enn så lenge.

– VG-arbeidet har tatt rundt 60–70 prosent av arbeidsuka mi. Jeg har jobbet mer enn jeg har fått betalt for, men samtidig har jeg sett på den dobbeltsiden som en gallerivegg. Du har potensial til å bli sett av veldig mange mennesker i en kort stund, før det forsvinner. Litt som da jeg var ung og graffitimaler.

Analytisk satire

Både Nyhus og Bloom savner allerede å jobbe som visuelle kommentatorer. De har forståelse for at avisene må kutte i pressede tider, men etterspør en bevissthet i redaksjonene om at de er i ferd med å bli skjøvet ut på sidelinjen.

– Papirmediet er på vei ut, fortjenesten er mindre og et sted må de kutte. Papiravisa taper selvfølgelig konkurransen med nettet om å publisere nyheter først. Et foto er raskere enn en tegning. Må en avis velge mellom en tegner eller en fotograf, er kanskje valget opplagt. Men det er forskjell på et foto og en tegning. Pressefotoet dokumenterer, tegningen kommenterer. Til refleksjon og bakgrunnsanalyser er den gode karikaturen suveren, sier Nyhus.

– Satiretegningen skal nettopp ikke være en illustrasjon, den skal ikke bare gjenfortelle teksten, påpeker Bloom.

– VG-jobben har vært som en skole for meg, jeg har lært å sette ideen i fokus, ikke det å lage en fin tegning. Og jeg har lært mye om hvor langt unna teksten tegningen kan stå. En god avistegning er et eget utsagn, den skal kunne stå for seg selv. Tenk på Venn-diagrammer, (sirkler som viser i hvor stor grad to fenomener overlapper hverandre), hvis tegningen overlapper kommentaren helt, er den overflødig. Ofte kan den bare stryke så vidt borti kommentarens innhold, da blir den gjerne best.

Ytringsklima ikke avgjørende

Redaktøren i Romerikes Blad, Magne Storedal, kaller Egil Nyhus «en fremragende avistegner» og «helt klart en av de beste i Norge». Men da koronaen kom, måtte de sette i gang en lang rekke kostnadsbesparende tiltak, forklarer Storedal.

– Selv om Romerikes Blad er landets største lokalavis, dekker vi i liten grad saker fra den rikspolitiske arena. Og ytterst sjeldent fra den utenrikspolitiske. Det er på disse to arenaene at Egil Nyhus selvfølgelig er sterkest. Den manglende koblingen mellom den daglige journalistikken vår og hans ytringer, medførte at vi med lavere ressurstilgang valgte Egil Nyhus’ ytringer bort som faste innslag i avisa. Det er selvfølgelig noe jeg beklager, men pandemien tvinger fram denne typen prioriteringer. Det betyr ikke at vi aldri kommer til å bruke Egil Nyhus igjen. Ad hoc vil vi fortsette å engasjere ham.

VGs sjefredaktør Gard Steiro kaller også Christian Bloom tegninger «fremragende» og påpeker at han satte sitt preg på VG Helg gjennom en årrekke. At han nå måtte vike, forklarer Steiro med en naturlig omlegging av helgebilaget.

– Endring er Verdens Gang. En statisk avis vil ikke overleve. Dette representerte ikke et linjeskift i VGs syn på karikaturtegninger.
Steiro er ikke enig i at VG nå gir «betydelig mindre plass til tegninger».

–VG er en av få aviser som har en fulltidsansatt tegner (Roar Hagen). Han er både en selvstendig stemme og en sentral medarbeider i leder- og kommentaravdelingen. I tillegg samarbeider VG med en av verdens mest fremgangsrike og interessante tegnere, Morten Mørland. Han leverer fast til søndagsutgaven. VG er etter mitt syn en av de norske avisene som gir mest rom til satiretegninger.

Hva tenker dere om satiretegningens fremtid i avisa, og generelt, er du redd for at sjangeren vil forsvinne?

– Jeg tror ikke satiretegninger vil dø ut med papiravisa. Forøvrig er jeg heller ikke sikker på at papiravisene vil gå i graven med det aller første. Og så lenge tegningene oppfattes interessante og har brodd, vil de ha sin plass i digitale medier og offentligheten. Men i likhet med fotojournalistikken, nyhetsformidlingen og andre sjangere må satiren utvikles og fornyes. Mediene står midt i en revolusjon som krever innovasjon og nytenkning. Tegningene må oppfattes relevante for nye mediebrukere. De må tilpasses ulike plattformer med andre krav enn papiravisene.

– Hva tenker du om tegningenes mulighet på nett, har dere egentlig forsøkt å pushe dem digitalt?

– VG har eksperimentert med formidling av tegninger på våre digitale flater, og vil fortsette med det fremover. Det er absolutt engasjement for sjangeren. Jeg har ikke opplevd det spesielt vanskelig å «pushe» tegninger på nettet, men jeg er høyst usikker på om løsningen er å publisere mer og oftere.

– Satiretegninger vekker som kjent mye engasjement, og også fort mye sinne. Før anså man dette gjerne som et gode, men nå er aviser under mer økonomisk press. Hvordan stiller dere dere til denne problemstillingen, er det tryggere å droppe visuelle kommentarer enn å måtte deale med eventuelle boikottkampanjer og aksjoner i ettertid?

– Boikott og økonomisk press har aldri vært et argument verken for eller mot visuelle kommentarer. Det oppleves ikke «trygt» å kutte tegninger. Vi ønsker journalistikk som skaper engasjement og debatt. Det gjør Roar Hagen og Morten Mørland i dag. Og det vil de forhåpentligvis gjøre fremover, avslutter Steiro.

Etterlyser digital satsing

– Nedprioriteringen av avistegnerne står i grell kontrast til alle de store ordene pressen hev om seg etter Charlie Hebdo-attentatet, sier Dagbladets tegner Flu Hartberg.

Han har vært fast frilanser til avisa siden 2007 og leverer nå den satiriske tegneserien «Miniminister» en gang i uka. Han mener Dagbladet har vært forbilledlig og alltid støttet ham når det har kommet kritikk, men han, som de andre, bekymrer seg for utviklingen.

– Det er veldig få som holder det de lovte i 2015. Alle skylder på dårlig økonomi, men å kutte illustrasjonene er også et aktivt valg.

– Vi ser den samme utviklingen som i USA, fortsetter Hartberg, papiravisa er snart ute. Egentlig skulle man trodd tegninger er perfekt for digitale medier, de er de originale memene. Men noen må betale tegnerne. Samtidig er satiretegningens mål å overraske og utfordre folk. Du vil havne på folks frokostbord og gi dem en kilevink de ikke var forberedt på.

Egil Nyhus undrer seg også over hvorfor det ikke satses mer på avistegninger digitalt:

– Norske medier bruker karikaturer i svært liten grad på nett. Jeg har inntrykk av at tradisjonelle satiretegninger først og fremst trykkes på papir. Det overrasker meg. Det kjappe nettet, inkludert Facebook og Instagram, er helt ideelt for poengterte bilder med humor og brodd. For bare fem år siden var dessuten satiretegningen det viktigste symbolet på ytringsfrihet.

Løse kanoner

Siri Dokken har vært fast tegner i Dagsavisen siden 2005 og har en 20 prosent professor II-stilling i satiretegning ved Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO). Stillingen ble opprettet i 2018 for å knytte fagmiljøet tettere til skolen, og varer ut 2021. Hun er usikker på hva som venter studentene hennes etter at de er uteksaminert.

– Jeg har tro på satiretegningen som uttrykk og hadde unt nye tegnere denne jobben. Men folk vil ha store bokstaver og enkle standpunkt, det er ikke det satiren gir oss. De beste avistegningene er de som får det til å gynge litt i deg. Avistegnere rammes nå ofte av kritikk fordi vi ikke er lojale til ett ståsted. Men hele poenget er jo at vi skal utfordre, og leseren skal være en medtolker.

Dokken opplever at mange ikke lenger godtar satiretradisjonens grunnprinsipper.

– Vi vil så gjerne beholde tankesettet vårt nå, vi søker bekreftelse på det vi allerede mener. Det er sterke interesser som ikke ønsker refleksjon overhodet. Men en tegning skal være spisset og få folk til å spørre seg: Stemmer dette, er jeg enig?

Christian Bloom er enig.

–Det føles litt som å be for sin syke mor, men jeg syns jo satiretegning er en viktig del av nyhetsbildet. Det er mulig det er en utdøende form, fordi det er blitt en så sterk følsomhet der ute for hva man kan si. Men man kan ikke legge inn hundre forbehold i en tegning som skal være tydelig og leses raskt. Satiretegninger er løse kanoner og skal være det. Men avisene virker litt redde for det nå. Det er mulig det ligger en uuttalt feighet her, i stedet for å støtte opp om satiretegningene, lar man dem dø en økonomisk død.

Tynnhudet i USA

Dagens multinasjonale selskaper er livredde for svertekampanjer og boikott i sosiale medier. Når målet er å omsette mest mulig, har du ikke råd til å støte fra deg grupper. I starten av august trakk bilmerket Audi en reklamekampanje på dagen fordi den lille jenta som lente seg mot bilen mens hun spiste en banan ble oppfattet som seksualisert av noen, mens andre mente hun var plassert i potensiell livsfare. Samme mekanisme trådte i kraft i fjor da den internasjonale utgaven av New York Times valgte å slutte med politiske tegninger etter at en tegning av Donald Trump og Israels president Benjamin Netanyahu ble anklaget for å være antisemittisk.

Avisas faste tegner, Patrick Chappatte, som ikke sto bak den omstridte tegningen og også uttalte seg kritisk om den, var en av to som da mistet jobben. «Det var galt av New York Times, mener jeg, å slutte å trykke satiretegninger bare fordi vi i dagens klima av politisk korrekthet kanskje fornærmer noen tynnhudede lesere»², fastslo nobelprisvinner Joseph E. Stiglitz i forordet til Chappattes aller siste samlebok med tegninger fra New York Times, This is the end.

Maktkritikk uønsket

En annen amerikansk tegner som har fått føle på konsekvensene av et mer polarisert USA er Dwayne Booth, bedre kjent under kunstnernavnet Mr. Fish. Tegningene hans kjennetegnes av høy teknisk kvalitet, og svært lav terskel for å fornærme. Han tegner president Ronald Reagan med penisen i hånden, Uncle Sam som setter et skudd og Captain America med selvmordsbelte. Fish er født i 1966, og etter en stund i Anarchy Magazine fikk han sin første tegning på trykk i Harper’s Magazine i 1993. Det liberale, månedlige kulturmagasinet tålte mye tulling med republikanske presidenter, men da Obama kom til makten i 2008 var det plutselig ikke så morsomt lenger.

– Folk blir forvirret når man kritiserer demokratiske politikere fra venstre, eller republikanske fra høyre, forteller Mr. Fish på zoom fra Philadelphia hvor han nå bor og er foreleser på University of Philadelphia.

– Men jeg kan ikke slutte å kritisere makten, vi må følge nøye med på hva de gjør og påpeke urett myndighetene er ansvarlige for.

I 2012 avsluttet Harper’s samarbeidet med Mr. Fish; på grunn av tegningenes innhold, mener han selv.

– Det som skjer når pressen ikke tjener penger lenger, er at eierne får intervenere mer. Redaktørens rolle er blitt mye svakere, før ville de stå opp og forsvare alle avisas valg med nebb og klør. Nå har eierne av mediehusene mye større makt, og de er steinrike. Når mine tegninger sier «fuck de rike», så er det klart de rike ikke liker det.

Fish opplever også at ytringsklimaet har endret seg.

– Vi er ikke lenger vant til lange samtaler, og klarer ikke å ha dannede uoverensstemmelser. Det er veldig frustrerende.

Han mener også det er mer sensur nå enn før.

– I 2008 var det flere som ville reise de vanskelige samtalene, man kunne skaffe støtte uten å involvere big business. Nå er det blitt vanskeligere, både å få penger og å føre fornuftige debatter. Samtalene forfaller fort til statisk stempling av motparten. Men det er også derfor jeg syns jobben min er viktig. Som satiretegner skal jeg våge å stille spørsmålene, starte samtalen. Det er ikke min jobb å komme med svar.

Jobben som tegnelærer ved Philadelphia University har endelig gitt Mr. Fish litt sikkerhet i tilværelsen, for skal du leve som satiretegner i USA, må du egentlig livnære deg av noe annet.

– Herbblock Foundation gjennomførte i 2011 en undersøkelse om avistegnernes kår i USA³. Ved forrige århundreskifte fantes det 2000 ansatte avistegnere, det var en ekte jobb! I 2012 var det 40, nå er antagelig tallet mellom fem og ti. Kunstformen er i ferd med å bli antikvert, det foregår en systematisk knebling av profesjonen.

Da attentatet mot Charlie Hebdo-redaksjonen skjedde, ble Fish, som de fleste andre, forferdet, men en annen tanke dukket også opp hos ham.

–Vet du hva, en del av meg kjente også på en viss sjalusi! Der satt det altså en hel redaksjon av satiretegnere og hadde redaksjonsmøter hver uke! Det er jo helt unikt, og utenkelig i USA. For ti–tolv år siden hendte det fortsatt at jeg var på noen redaksjonsmøter med journalister, men aldri nå lenger. Vi har alle blitt frilansere og jobber hjemmefra.

Satire kun på husvegger?

For Fish er Europa det forjettede kontinent når det kommer til satiretegning, men henger vi egentlig bare litt etter utviklingen i USA?

– Jeg er ganske svartsynt av natur, sier Siri Dokken, det er vel også derfor jeg ble avistegner. Når avisøkonomien blir dårlig, får du eiere som blander seg og redaktører som kan bli feige. Vi har pressestøtten til å demme opp for mye av dette, men den har vært under konstant press de siste femten årene. Vi har hatt justisministre som brenner aviser, og en generell diskreditering av journalister. Ytringsfriheten er i fare, visst faen er den det, og årsakene er mange.

Likevel ser hun ikke helt svart på det.

– Jeg kan ikke si til studentene mine hvordan fremtiden vil se ut, men om vi ikke blir å se i dagsavisene lenger, vil vi nok finnes et annet sted. Kanskje det må skje på husvegger, ubetalt. Dokken ler av å tenke på seg selv i hettegenser, løpende fra en nysprayet vegg.

– Det blir vanskelig for meg, jeg er for dårlig til å løpe.

Spøk til side ser Dokken også realistiske og gode muligheter for spredningen av satiretegninger på digitale medier.

– Redaksjonell illustrasjon begynner å finne formen på nett, jeg tror satiretegning også vil gjøre det. Med sine spissede og raske budskap er de egentlig skreddersydd for formatet. Spørsmålet er vel bare om nye utøvere vil kunne få den samme tilknytningen til redaksjonene som vi har hatt. Det vil ha betydning for hvordan man vil kunne arbeide.

– Den siste tiden har jeg også blitt kontaktet av flere tidsskriftredaktører som ønsker å komme i kontakt med yngre tegnere. Og de vil ikke bare ha en tegner til å illustrere en tekst lenger, de ønsker nå å få dem til å tolke tematikken selv. Så det er håp.