Hvad er et menneske? Ingen skal beskylde danske bokkjøpere for å vike unna de store spørsmål her i livet, når det er nettopp denne tittelen som store deler av høsten toppet bestselgerlisten for faglitteratur i nabolandet (danskene bruker ikke begrepet sakprosa).
Hvad er et menneske?, der vi følger den unge, introverte Andreas på en dannelsesreise gjennom Europa, har åpenbare likheter med Jostein Gaarders Sofies verden. Forfatteren Svend Brinkmann er blitt noe av et fenomen i dansk bokbransje. Den 44 år gamle psykologen og professoren slo for alvor igjennom som sakprosaforfatter med boken Stå fast, et oppgjør med selvhjelpslitteraturen. Senere har han fulgt opp med boktitler som Stå imot. Si nei til selvutviklingen og Gå glip. Han har blant annet utviklet syv anti-selvhjelpstips: «Slutt å kjenne etter i deg selv. Fokuser på det negative i livet ditt. Ta på deg nei-hatten. Undertrykk følelsene dine. Si opp coachen din. Les romaner – ikke selvhjelpsbøker. Dvel ved fortiden.»
I tillegg til Hvad er et menneske? hadde Brinkmann også en annen bok inne på topp-fem-listen i høst: Samtaleboken Livsoppgaver. Så hvordan forklare denne tilsynelatende ustoppelige interessen fra danskenes side for det som må kunne kalles ganske stridbare anbefalinger?
Nei til selvutvikling
«Jeg antar det oppleves som en stor befrielse for mange å kunne benytte sin rett til å si nei til selvutviklingen. Det er nærmest som man knytter forbindelsen tilbake til den stoiske tradisjonen. Å leve et litt kjedelig liv tror jeg mange innerst inne synes er en stor lettelse». Det sier Johannes Baun, litteraturredaktør i Weekendavisen. Han mener også at Svend Brinkmann er et helt spesielt og «annerledes» fenomen.
«Han får lov til å være en oppdrager. Så skal det også sies at nesten likegyldig hva han gjør, så er folk interessert i Brinkmann. Han er fantastisk dyktig på twitter, og har mottatt pris for sin formidlingsevne.»
Det er en vurdering som Michael Bach Henriksen, kulturredaktør i Kristeligt Dagblad, stiller seg bak: «Svend Brinkmann er enestående. Han var der for fem år siden også, og kommer ganske sikkert til å dominere det danske bokmarkedet i mange år fremover. Det handler om at leserne etterspør fagmennesker med en stor formidlingsevne. Slike er det ikke for mange av, men Brinkmann er definitivt et meget godt eksempel.»
Bokmonumentet som sjanger
Men nå er det ikke bare anti-selvhjelpsbøker danskene gjerne vil lese. Hakk i hæl med Brinkmanns bok på bestselgerlisten finner man Jeanette Varbergs Viking. Et stort praktverk om, ja nettopp – vikingenes historie. Enda et eksempel på en fagperson som lykkes med populær formidling.
Og da er vi over på en tydelig trend som har holdt seg over svært mange år, nemlig danskenes interesse for sin egen historie. En trend som også avspeiler seg på den egne bestselgerlisten for biografier og memoarlitteratur, der Tom-Buk Swientys bok Løvinden, om Karen Blixens år i Afrika, tronet øverst det meste av høsten.
Men er det overhodet noe nytt å si om Karen Blixen?
«Hun er simpelthen bare evig fascinerende. Kombinasjonen av historien om en sterk kvinne og det at så å si alle i dag liker Karen Blixen, er vel den aller viktigste forklaringen på bokens suksess», sier Michael Bach Henriksen.
Amanda Grimsbo Roswall i det uavhengige nettidsskriftet litteraturNu.dk, støtter en slik forklaring: «Det er nærmest en form for kulturminnearbeid, dette. Bokmonumentet som sjanger, så å si. Og et monument må jo nødvendigvis være fysisk. Dette er bøker man skal ha i hendene, ikke bare på øret.»
Ser man på fjorårets danske bokutgivelser, er det slett ingen mangel på slike monumentale biografier: Kong Christian 2, dikteren Henrik Pontoppidan og skuespilleren og stumfilmstjernen Asta Nielsen er bare noen av dem som fikk sine mursteinsbiografier sist år.
«Det går godt an å kalle dette en kulturkonservativ tendens. Samtidig skal man ikke undervurdere slike bøkers verdi som gavegjenstander. En tykk, rikt illustrert bok gjør seg alltid godt», sier Johannes Baun. Og slutter seg slik til Amanda Grimsbo Roswalls teori om bokmonumentet som sjanger.
Politiske erfaringer
Men også når det gjelder nålevende dansker er den biografiske interessen stor og vedvarende: De to eks-politikerne Ritt Bjerregaard og Søren Pind gjorde det begge svært godt på salgslistene før jul.
Søren Pind forlot nylig politikken etter en lang karriere i det nå detroniserte regjeringspartiet Venstre. «Han avslører nye og pikante detaljer om de indre stridighetene og maktkampene i Venstre, samtidig som han også viser fram ganske sterke eksempler på embedsmennenes maktmisbruk», sier Baun. Mens Bach Henriksen forklarer boken på denne måten: «Han forteller hva man skulle gjort. Med andre ord at partiet skulle ha hørt mer på ham selv.»
Grimsbo Roswall er enda mer udiplomatisk i sin karakteristikk av fenomenet Søren Pind: «Hans kjempeego er såret. Derfor har han behov for å skrive en slik avsløringsbok. Samtidig er han noe så sjeldent som dannet, men samtidig folkelig. Det liker nok mange».
Mens Søren Pind med sine 50 år fremdeles er en ganske ung (eks)politiker, så er 78 år gamle Ritt Bjerregaard definitivt en kvinne med karrieren bak seg. Hun hadde blant annet flere ministerposter for Socialdemokratiet, en periode som EU-kommisær, og hun var overborgermester i København. Selvbiografien hennes omfatter flere bind, og høstens utgivelse Udenfor var det mange som ville lese.
«Hun har klart kunststykket å både være folkekjær og omstridt. Og hun har gjort noen personlige valg, som det å ikke få barn, som ble oppfattet som kontroversielle. Det er vel denne livserfaringen som først og fremst interesserer leserne», sier Amanda Grimsbo Roswall.
Savner idéer og ånd
Hvordan tror da våre venner i København at den danske sakprosaen vil utvikle seg utover på 2020-tallet?
«At klimalitteraturen vil styrke seg er vel ingen dristig spådom. Kanskje vil vi også se mer av det jeg kaller bruksbøker. Bøker om det hele menneske, der kropp, søvn, helse og psykisk velvære behandles under ett. I hvert fall er dette en ganske tydelig tendens akkurat nå», sier Johannes Baun.
Han spissformulerer gjerne tilstanden for denne delen av litteraturen slik: «Mye kropp, en del psyke, men lite ånd».
Som kulturredaktør i Kristeligt Dagblad stiller Michael Bach Henriksen seg gjerne bak denne diagnosen: «Jeg savner mer idédebatt i Danmark. Og vi mangler for eksempel et ordentlig språk for sorg, et språk som også ateister kan ta i bruk.»
Selv kan Bach Henriksen sies å ha tatt ansvar for å komme savnet etter mer åndelighet i møte. I høst redigerte han boken Mellem frygt og håb, der 18 forfattere og tenkere snakker om hvordan man skal finne glimt av tro, håp og fellesskap i det 21. århundre. Blant bidragsyterne finner vi Salman Rushdie, Zygmunt Bauman og Patti Smith – og de to nordmennene Per Petterson og Finn Skårderud.
«Det er på tide å gjøre opp med krisetroen. Jeg kaller det en form for motstandslitteratur», sier Bach Henriksen.
«Både krystaller og astrologi hører hjemme i en slik kultur. For ikke å snakke om hekser.»
«Hekser?»
«Ja. Forfatteren Olga Ravn og hennes hekseskole er blitt svært populær. Det samme gjelder Heksens håndbog. Bare vent. Jeg er sikker på at vi vil høre mye fra heksene i årene som kommer.»
Svensk hjernetrim
Når vi krysser Øresund og etter hvert ankommer Stockholm, er det ikke så mye snakk om hekser lenger. Men sannelig om det ikke også her er en «psykiatriläkare» og forfatter som ligger høyt blant bestselgerne. Anders Hansens Skjärmhjärnan utkom allerede i 2018, og forsvarte høsten 2019 fremdeles en sterk tredjeplass på sakprosalisten. Hans forrige bok Hjärnsterk fra 2016 har passert en halv million solgte eksemplarer med god margin. En svensk Svend Brinkmann, med andre ord?
«Javisst», bekrefter Madelaine Levy, litteraturredaktør i Svenska Dagbladet: «Hansen er noe av et fenomen. Han har sine TV-program, han lager podkast og han er en person som kommer nær leseren. Dette er populærvitenskap på sitt aller beste».
Mens Hjärnsterk forteller om hvordan du aktivt skal holde hjernen i form, er Skjärmhjärnan mer en advarsel mot den digitale virkeligheten som har invadert så mange av oss, og et forsvar for av og til å koble helt ut.
Åsa Linderborg, tidligere kulturredaktør og nå seniorskribent i Aftonbladet, er helt enig i at både Anders Hansen og Svend Brinkmann treffer noe i tiden. «Det er mange som begynner å bli skjermtrøtte. Ikke minst blant den yngre generasjonen. I dag er det nesten pensjonistene som er mest hektet på lesebrettene og mobiltelefonene sine. Men at det ikke er bra å holde på så mye foran skjermen, er uansett noe som stadig flere forstår. Dessuten er Hansen morsom uten å være så veldig moraliserende.»
Linderborg peker samtidig på at Hansens suksess kan forklares med en langvarig tendens i det svenske samfunnet: «Svenskene vil gjerne ha instruksjoner om hva som er bra og dårlig for oss og våre barn. Vi er veldig opptatt av dette, og det skal selvfølgelig forklares med den sterke autoritetstroen i det svenske samfunnet. Tidligere var det staten og for eksempel Socialstyrelsen som ga oss disse rådene. Nå er dette kanskje i ferd med å privatiseres, som så mye annet i dette samfunnet. Men fremdeles lytter vi til autoritetene.»
Tradisjonell appell
Hjernetrim, skjermtrøtthet og livsstilsråd fra autoritetene til tross: Det var en helt annen bok som tronet aller øverst på de svenske bestselgerlistene for sakprosa i høst. Nemlig Patrick Svenssons Ålevangeliet – som for øvrig også fikk strålende kritikker da den kom på norsk i fjor.
Det er på mange måter et skoleeksempel på moderne populærvitenskapelig formidling svenske Patrick Svensson leverer med Ålevangeliet. Han blander moderne forskning, klassisk filosofi, skjønnlitteratur og psykoanalyse, og tilfører en passe dose av sin egen biografi. Resultatet er en engasjerende fremstilling av livet til en av våre eldste medskapninger.
«Populærvitenskap med skjønnlitterære kvaliteter. En bok som tar oss nær mennesket og fortelleren, samtidig som vi lærer noe. Det er nettopp her, i det litterære grenselandet, at leseren befinner seg. På mange måter kan man si at dette er en type bøker som tangerer virkelighetslitteraturen. Og som vi vet, så er det et stort sug etter slike bøker», sier Levy. Hun peker ellers på bøker om helse og mat som en sterk og varig trend, gjerne med en dæsj forskning i miksen.
Ellers er det en påfallende likhet mellom Sverige og Danmark at den tradisjonelle historiske litteraturen fortsatt står sterkt. I Sverige var det i høst veteranforfatteren Herman Lindqvists Sverige – Polen. 1000 år av krig och kärlek som gjorde det spesielt bra.
Og sannelig er det ikke også utkommet en hel del nye biografier som ser ut til å styrke Amanda Grimsbo Roswalls teori om bokmonumentet som sjanger. Blant annet har både forfatterne Selma Lagerlöf og Vilhelm Moberg og dynamittgubben Alfred Nobel fått nyskrevne og cellulosekrevende biografier i det siste.
Hvordan forklarer Madelaine Levy denne interessen?
«Det er jo en vedvarende tendens i samfunnet at vi interesserer oss for andres liv. Det er mye good read her. Samtidig er det stadig nye generasjoner med unge mennesker som leser disse biografiene. De som ser selv seg som entreprenører og nyskapende har nok spesiell interesse av å lese om slike livsskjebner.»
Åsa Linderborg har en litt annen innfallsvinkel: «De litterære biografiene erstatter de kongelige biografiene. Vi har nemlig ikke flere konger og dronninger å skrive om. Dessuten tror jeg dette på sett og vis er et krisefenomen: Da Sverige ble rammet av bankkrisen og nedgangstidene på 1990-tallet, kom det en masse bøker om Sverige og svensk historie. Nå er det forlagene som er i krise. Og da kommer forfatterbiografiene!»
Uenighet om identitet
Bøker om og av svenske politikere gjør det også rimelig bra, blant annet bøkene til tidligere finansminister Anders Borg og tidligere statsminister Carl Bildt. Men som Madelaine Levy sier: «Jeg tror det er vanskeligere å skrive skandaløst om dagens politikere».
I Greta Thunbergs hjemland kommer man ikke utenom å spørre om det nå er på gang en stor bølge av klimabøker, som snart skal skylle over svenske bokkjøpere?
Madelaine Levy tror at den store politiske oppvåkningen blant de helt unge – de mellom 15 og 30 – vil fortsette i mange år ennå. «Vi trenger identitetsskapende bøker for denne generasjonen. Rett og slett en form for heltelitteratur som de kan hente inspirasjon fra. Og selvfølgelig vil det komme klimabøker. Særlig bøker om hvordan du og jeg kan leve klimasmart, vil bli etterspurt. Det er den nye formen for selvhjelpsbøker: hvordan du kan ta vare på både deg selv og kloden», sier hun.
Når det gjelder fremtiden til svensk sakprosa for øvrig, ser Levy for seg en utvikling der de ulike plattformene i større grad vil flyte sammen. «Podkast, artikkelserie og bok: det er mange måter å få fortalt en god historie på, og det vil ganske sikkert påvirke fortellingene vi får. Jeg ser for eksempel for meg at vi kan få to utgaver av samme bok. En fullformatversjon på papir, og en mer lydboktilpasset. Det handler hele tiden om å finne den gode historien som folk gjerne vil slippe inn i. Nå har også Storytel kjøpt Norstedts forlag med hele backlisten deres. Det må da være fordi de ser muligheter her. Det å ta makten over formatene blir med andre ord viktig. Da må man kanskje også i større grad utvikle de enkelte forfatterskapene nærmest som varemerker.»
Åsa Linderborg er ikke fullt så utviklingsoptimistisk som Madelaine Levy når det gjelder svensk sakprosas muligheter. Blant annet har hun liten tro på at sakprosa egner seg særlig godt som lydbok.
«Det blir nok flere bøker om hvordan man skal fikse livet. Og flere klimabøker. Men nå er den store utfordringen å bytte ut det nære, private perspektivet med det større, politiske. I Sverige har vi hatt en tydelig identitetspolitisk dreining de siste årene. Denne individualiseringen har undergravet venstresidens kollektive løsninger. Dessverre er ikke den svenske venstresiden det minste interessert i idédebatt. Slik blir det vanskelig å bringe fram ny politisk debattlitteratur fra den kanten», sier Linderborg. Selv utga hun senest i 2018 Populistiska manifestet sammen med Göran Greider. Hensikten med boken var nettopp å gi den svenske venstresiden et verktøy til å slå tilbake mot høyrepopulismen. Mottakelsen av boken styrket hennes oppfatning om at interessen for slik idédebatt er svært laber.«Men Sverige er i endring akkurat nå. Høyresiden står sterkt, og det viser seg faktisk å være et marked for høyreorienterte forlag. Bare vent, når de kommer til makten vil de ha kulturkanon og hele pakka,» avslutter Åsa Linderborg.
Slik kan vi i hvert fall fastslå at når det gjelder akkurat denne trenden, vil svenskene i så fall komme nesten 15 år etter danskene, som fikk sin litteratur- og kulturkanon allerede i 2006. Under den borgerlige regjeringen til Anders Fogh Rasmussen.
Spørsmålet er om de svenske kanonskytterne lar seg stoppe av litt dansk hekseri.
