Dette hadde hun unngått med en bedre etikk

For meg er dette et paradoks, forsiktig sagt. Men i forlagsbransjen er det tilsynelatende helt greit. Boka er nemlig ingen «journalistisk dokumentar», skriver Njies redaktør Cathrine Sandnes i et avisinnlegg.¹ Vær Varsom-plakaten² gjelder bare for journalistikk i medier som er medlemmer av Norsk Presseforbund.

Men hvilken forskjell gjør det for dem som Njie opptrer uetisk overfor, at boka ikke er journalistikk? De neste avsnittene er heller ikke journalistikk, men en telefonsamtale jeg har diktet opp mellom Sandnes og en av dem som varslet om sextrakassering fra Giske. Redaktørens svar er hentet fra det samme avisinnlegget:

– Er det du som har gitt ut den boka til Haddy?
– Ja.
– Hun skriver at vi lyver. Hvordan kan du gi ut noe slikt?
– Et av hovedtemaene i boken er nettopp hvordan vi kan se kritisk på våre egne sannheter, hvordan kan vi forstå hverandre selv om vi ser forskjellig på virkeligheten.
– Hun skriver at vi lyver! Men hun aner jo ikke hva som skjedde mellom oss og Giske. Og hun har ikke spurt oss. Det går da fa.. ikke an!
– Det er en fortelling med tvisyn, ambivalens og refleksjoner, hvor hun forsøker å forstå hva som skjer, hvorfor det skjer, hvordan det er mulig å forstå samme situasjon så ulikt, og hvem hun selv er – midt oppi en situasjon hun ikke har kunnet forutse.

Sandnes’ svar gir sikkert mening for hennes forleggerkolleger. For varslerne er det selvsagt like belastende å bli beskyldt for løgn i en bok med tvisyn, ambivalens og refleksjoner som i en journalistisk dokumentar.

Ingen slipper unna etikken

Blir du feilaktig beskyldt for å ha deltatt i et vennemøte hjemme hos Trond Giske – midt under #metoo, for å finne en «måte han kunne fortsette som nestleder p廳 – så er det også like belastende om det skjer i en bok eller i en avis. Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen påstår at hun ikke var der,⁴men det var hun ifølge boka Arbeiderpartiet. Alle skal ned. Boka er skrevet av Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård, VG-journalistene bak Bar Vulkan-saken.⁵ De skriver i forordet at alle kilder er anonyme fordi «det ville ikke vært mulig å fortelle historien med åpne kilder».⁶ I VG ville det vært umulig å fortelle historien med bare anonyme kilder, for det er i strid med Vær Varsom-plakaten.

Bruker ikke VG anonyme kilder? Jo da, og det er mye å si om presseetikk. Det gjør pressefolk, hele tida. Jeg tror journalistikken blir bedre av det. Det er mye å si om sakprosaetikk også. Men det gjør ikke forlagsfolk. Det bør de.

Hvor store belastninger er det riktig å påføre andre mennesker gjennom en bokutgivelse? Hvilke krav må stilles til sterke beskyldninger, for eksempel om løgn eller lovbrudd? Er det rimelig å kreve at forfatteren kan dokumentere at beskyldningene er sanne? Eller, hvis hun ikke kan det, ta forbehold om at de kan være usanne? Hvis påstandene ikke er forfatterens egne, men kommer fra andre kilder – kan disse da få være anonyme?

Dette er yrkesetiske spørsmål for sakprosaforfattere. Yrkesetikk er retningslinjer som skal hjelpe oss å opptre redelig og ansvarlig i arbeidet. Leger, advokater, journalister, forskere og andre yrker har egne etikkregler. Sakprosaforfattere har det ikke, men må likevel forholde seg til etiske problemstillinger. De kan det være vanskelig å finne gode løsninger på, særlig uten retningslinjer.

Selv er jeg journalist og følger Vær Varsom-plakaten. Den sier at jeg må kontrollere at opplysninger jeg framsetter er korrekte. Jeg må kontakte dem som utsettes for sterke beskyldninger før jeg publiserer, for kanskje har de opplysninger jeg mangler. Er det uklart hva som er sant eller usant, må jeg ta forbehold om dette. Og jeg skal – «som hovedregel» – identifisere kildene mine.

Siden Vær Varsom-plakaten er landets eneste etikkreglement for tekst og bilder, forsøker jeg å følge den – med unntak for noen regler som bare kan gjelde nyhetsmedier – også når jeg skriver bøker.

Hvorfor det? Jo, for da opptrer jeg redelig og ansvarlig, og dette vil skinne gjennom i teksten. Leserne vil se at jeg er en forfatter som sjekker fakta, som ikke påstår noe jeg ikke har dekning for, som ikke utsetter andre for unødige belastninger – at jeg er til å stole på.
Sånn tenker de aller, aller fleste sakprosaforfattere. De avgir et løfte til leserne: Dere kan stole på at det vi skriver er riktig, for vi er redelige og ansvarlige.

Stormen kommer uansett

Aviskommentatorer, varslere, #metoo-aktivister og en hær av kommentarfeltkrigere anklaget Haddy Njie for å være uredelig i sin omtale av varslene mot Giske: Hun fordreide fakta og var ikke til å stole på. Bokas viktigste budskap, om hvordan det var å stå i en pressestorm, blåste vekk i en ny storm mot bokas tvilsomme etiske standard.

Tvilsom standard? Ja, målt mot den etikken Njie må følge som NRK-journalist er boka mer enn tvilsom. Den bryter minst fem punkter i Vær Varsom-plakaten:

3.2 Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. (…)
Njie er ikke kritisk i valg av kilder. Hun velger sin ektemann som hovedkilde. Hun kontrollerer ikke om opplysningene han gir er korrekte.

3.7 Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
Njie gjengir samtaler hun har overhørt og deltatt i, men siterer dem ikke presist. I etterordet skriver hun: «Samtaler og situasjoner har jeg rekonstruert etter minne og notater.» ⁷

4.1 Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Njie beskriver Sunniva Andreassens varsel mot Trond Giske slik: «Kysset. Prøvde å kysse. Stryke på ryggen. Er det den alvorlige saken?»⁸ I sitt virkelige varsel forteller Andreassen om hvordan hun måtte låse seg inn på do for å unngå Giskes tilnærmelser.

4.2 Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.
Njie omtaler varselet fra Line Oma slik: «De hadde kanskje en litt flørtende tone på ambassaden den kvelden. Men det var ikke noe kyss. Han presset henne aldri opp mot veggen. Han stakk aldri tunga langt ned i halsen hennes.» Er dette noe Njie selv påstår, eller er det Giskes kommentar? Det er skrevet som en faktaopplysning, men uten dokumentasjon eller kildehenvisning. Oma skriver i sitt varsel at «Giske snudde seg brått, presset meg opp mot en vegg og kysset meg intenst før vi fortsatte etter resten av følget. Han spurte om jeg skulle være med til hotellet, og jeg sa nei.»⁹

4.14 De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. (…)
Njie utsetter varslerne, Hadia Tajik og andre for sterke beskyldninger. Det er vanskelig å kreve at de skal få imøtegå beskyldningene samtidig som de publiseres, altså i boka, men vi kan kreve at forfatteren spør dem hun utsetter for sterke beskyldninger om deres versjon av fakta. Det gjorde ikke Njie.

Oppsummert: Njie stoler på én kilde, hun gjengir samtaler feil, hun dokumenterer ikke sterke beskyldninger og hun viser liten omtanke for unge kvinner som har vært i nærkontakt med Trond Giske. Det minner om … ja, det minner om Skarvøy og Melgårds artikkel om Giskes dans på Bar Vulkan.

Den ble felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU), blant annet for «kritikkverdig kildehåndtering», for at «saken ble fremstilt på en feilaktig måte» og for at feilen skulle vært «rettet og beklaget langt raskere».¹⁰ Brudd på fem punkter i Vær Varsom-plakaten, det samme antall som jeg mener Njies bok brøt.

At boka ikke kunne klages inn til PFU, hjalp henne lite. For stormen kom, med krav om en Vær Varsom-plakat for sakprosaen. Hvis målet med boka var å finne ut «hvordan kan vi forstår hverandre selv om vi ser forskjellig på virkeligheten», så lyktes den dårlig.

Alt dette kunne Njie unngått. Hun kunne latt være å påstå at varslerne løy, overdrev eller deltok i en konspirasjon mot Giske regissert av Hadia Tajik. Disse sterke beskyldningene kan hun nemlig ikke dokumentere. Å presentere dem som faktaopplysninger, slik hun gjør, er uredelig og uansvarlig.

Slike ting ser leserne, uavhengig av om det er journalistikk eller sakprosa de leser. Den tvilsomme etikken skinner gjennom i teksten: Forfatteren har ikke sjekket fakta, hun påstår mye som hun ikke har dekning for, og hun utsetter andre for unødige belastninger.

Kan vi skifte etikk når vi selv vil?

Selv om hun skriver med ambivalens og tvisyn, leverer Njie boka si til leserne med følgende løfte: Dere kan stole på meg, for jeg er redelig og ansvarlig.

Innenfor denne leserkontrakten kan hun godt skrive, slik redaktør Sandnes formulerer det, sin «subjektive opplevelse av hvordan det har vært å stå i en vanvittig mediestorm». Flere anmeldere mener at boka som det er svært god. Det er jeg enig i. Men den er mer enn det: Den er også et grovt angrep på andre personer, med udokumenterte faktapåstander.

Det er der hun havner i et etisk uføre, blir kritisert for å ha levert «det mest kvinnefiendtlige bidraget i debatten om metoo til nå»,¹¹ for å bryte «hva som burde være kjøreregler for seriøse aktører i det offentlige ordskiftet»¹² og for å flytte «grenser for kva ein kan påstå i ei bok i Noreg».¹³

Skarvøy og Melgårds bok om Arbeiderpartiet møtte også kritikk for tvilsom etikk – til tross for gode anmeldelser, som jeg også stort sett er enig i. At de tillot kildene å være anonyme, reiste spørsmål om forfatterne ble brukt i et politisk maktspill.¹⁴ Anonyme kilder risikerer nemlig ingenting ved å overdrive eller sågar lyve, siden ingen vet hvem de er.

Nei, boken «var ikke del av et maktspill», svarte redaktør Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge.¹⁵ Men mistanken var sådd, for slik er det med tvilsom etikk: Leserne vet ikke helt om de kan stole på forfatterne når det spres berettiget tvil om de har opptrådt redelig og ansvarlig.

Burde ikke Haddy Njie, Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård opptre like etisk når de skriver bøker som når de er journalister? Burde ikke Njie være ekstra nøye med etikken når et av hennes hovedpoenger i boka er at pressen har opptrådt uetisk?

Dette er retoriske spørsmål som i min verden besvares med «jo». I det meste av verden gjør de det, vil jeg tro: Folk flest vil aldri godta at leger, jurister eller forskere holder seg til ulike etiske standarder ut fra hvem oppdragsgiverne deres er. Så hvorfor skal de godta at journalister gjør det?

Forfattere trenger veiledning, ikke regler

Sakprosaen er nærmest kolonisert av journalister. Odd Karstein Tveit, Frank Rossavik, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli, Simen Ekern, Torbjørn Færøvik, Marte Michelet, Morten Strøksnes, Åsne Seierstad og Torgrim Eggen startet alle som journalister og endte opp som brageprisvinnere i sakprosaklassen, alle siden 2005.

At forlagene ønsker seg flere manus fra proffe skribenter som kan skrive fort og er vant med å bli redigert, er ikke rart. Men i strømmen av bøker som ligner på journalistikk – for ikke å snakke om de som ligner på blogging – kommer det annet hvert år utgivelser som reiser krav om en Vær Varsom-plakat for sakprosaen.

Hva er svaret fra forlagsverden? Etter Marit Christensens omstridte bok om Wenche Behring Breivik¹⁶ forsøkte forleggerforeningen å lage en slik plakat.¹⁷ Den ble ikke vedtatt, men gjort om til et notat med to setninger om etikk.¹⁸ Etter Haddy Njies bok har Arve Juritzen etterlyst etiske retningslinjer,¹⁹ men han er jo ikke medlem av Forleggerforeningen. Ellers har det vært taust om saken, bortsett fra debattinnleggene fra Cathrine Sandnes som i rettferdighetens navn har gode svar til aviskommentatorer som skriver før de tenker ferdig.

Jeg er for eksempel enig med Sandnes når hun avviser at sakprosaen må få en Vær Varsom-plakat. Vi kan ikke pålegge frie forfattere å følge et regelverk, slik en ansvarlig redaktør kan pålegge journalistene sine å gjøre det. Vi kan heller ikke ha et Sakprosaens Faglige Utvalg til å avgjøre om en bok holder seg innenfor reglene. For hvem skal stå ansvarlig for en fellende kjennelse, forlaget eller forfatteren? Og hvilke konsekvenser skal den få?

Det kommer derimot en skriftlig Sjekkliste for etikk i sakprosa, som jeg har vært med å utforme i en arbeidsgruppe nedsatt av NFFO. Arbeidet startet etter at Simen Sætre skrev et essay om «Forlagenes etiske føleri» i Prosa,²⁰ som igjen førte til møter, debatter og et ønske om at noe måtte skje. Sjekklista tar utgangspunkt i et grunnprinsipp i all etisk tenkning, nemlig den gylne regel om at du skal behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet.

Alle regler har unntak, og en forfatter kan ikke alltid behandle andre slik hun selv ønsker å bli behandlet. Sakprosaetikken må tillate forfattere å påføre andre mennesker belastninger. Det gjør presseetikken. Den sier, kort fortalt, at journalistikkens samfunnsoppdrag er å avsløre kritikkverdige forhold, beskytte enkeltmennesker mot maktovergrep, og bidra til ytringsfrihet og debatt – og at dette oppdraget må utføres uten at det påfører andre mennesker unødige belastninger.

Å bli avslørt som korrupt er en belastning for den korrupte, og sånn må det være. Å bli avslørt som korrupt og samtidig kritisert for sitt utseende, er en unødig belastning.

Sjekklista har spørsmål som skal få fram forskjellen på nødvendige og unødige belastninger: Hvordan vurderer forfatteren og forlaget …? Hvilke argumenter kan reises mot at …? Hvordan vil forfatter og forlag forsvare …?

#metoo-journalistikken var stort sett bra

Så når dette dokumentet blir publisert, da er vel alt i orden? Nei, dessverre. Den første Vær Varsom-plakaten kom i 1936, men fortsatt blir medier felt for brudd på presseetikken hver gang PFU møtes. Det har riktignok skjedd bare én gang i #metoo-dekningen: FpU-politiker Kristian August Eilertsen fikk medhold i klager mot iTromsø og Harstad Tidende.²¹

Bar Vulkan-saken kom halvannet år etter at #metoo-kampanjen startet, og ble klaget inn til PFU av Sofie Bakkemyr. Giske klaget aldri til utvalget, men direkte til noen redaksjoner om etikkbrudd han mente de begikk i de månedene Njies bok handler om. TV 2²² og VG²³ har beklaget og rettet opp noen, ganske små, brudd på Vær Varsom-plakaten.

Ingen medier er felt for bruk av anonyme kilder eller for samrøre, inhabilitet eller pølsespising med politikere – som er hovedpoengene i den kritikken som er reist mot journalistikken om #metoo i den første perioden. Jeg har selv skrevet at dekningen var overraskende bra.²⁴

I ettertid ser jeg imidlertid tendenser til at etiske hensyn ble ofret i den gode saks tjeneste. Aftenpostens opprop med anonyme historier om seksuell trakassering, for eksempel, brøt nok med Vær Varsom-plakatens krav til kildekritikk. De samme tendensene så jeg da Trond Giske i høst skulle få snakke ut om pressedekningen av ham: Noen pressefolk ga uttrykk for protester som jeg mener var mer aksjonistiske enn journalistiske.

Blant dem var Ida Eliassen-Coker, redaktør i kvinnemagasinet Altså. Hun fikk «et umiddelbart fysisk ubehag», skrev hun i Dagbladet,²⁵ av å se bildene av Giske og Fredrik Virtanen i en invitasjon til debatt om #metoo-journalistikken i Tromsø. Hun reiste selv til Tromsø og deltok i et motarrangement. Jeg kan ikke kreve at hun skal bruke etikkens gylne regel på seg selv, men det er interessant å spørre: Hvordan hadde hun reagert hvis noen skrev at de fikk et umiddelbart fysisk ubehag av å se et bilde av henne?

Ja, det er slikt mennene Eliassen-Coker misliker skriver i sosiale medier. Journalister og redaktører flest gjør heldigvis ikke det. Vi er ikke som trollene på Facebook og Twitter. Vi har også en høyere etisk standard enn dem som skriver i Resett og lignende alternative medier.

Eller for å si det på en annen måte: I motsetning til dem, så har vi en etisk standard.

Mange journalister, jeg også, kjente til historien om Trine Skei Grande og den unge mannen i kornåkeren. Noen sjekket den opp, men ingen publiserte: Den var en privatsak uten politisk relevans, ingen påsto at hun hadde misbrukt makt, den hadde ingenting med #metoo å gjøre – og publisering ville påført Skei Grande en unødig belastning. Resett publiserte.²⁶

Saken skapte en flom av ærekrenkelser av Skei Grande i kommentarfelt og sosiale medier, og var etter mitt skjønn det verste etiske overtrampet som ble publisert under den norske #metoo-kampanjen. Men siden Resett ikke er medlem av presseforbundet og ikke bundet av Vær Varsom-plakaten – kan det da kalles et etisk overtramp?

Her er det lett å svare ja. Belastningen for Skei Grande ble ikke mindre av at den ble påført henne av noen som ikke følger presseetikken. Akkurat som for Giske-varslerne. Derfor bør det være like lett å svare ja på spørsmål om Haddy Njie begikk et etisk overtramp mot dem.

Jeg hører ingen i forlagsverden si dette. I hvert fall ikke høyt. Ikke om Njies bok, og sjelden om andre etisk diskutable utgivelser.

Sakprosaen tjener på åpen etikkdebatt

Slik er det ikke i min verden: Avisredaktører refser hverandre – i kommentarartikler, på journalistkonferanser og i sosiale medier – for tvilsom etikk. Etter Bar Vulkan-saken krevde både Aftenposten og Bergensavisen på lederplass at VG-redaktør Gard Steiro måtte gå.

Steiro beklaget avisens etikkbrudd lenge før PFU behandlet saken. VG gransket seg selv, skjerpet interne rutiner, journalist Skarvøy ble tvangspermittert og kom aldri tilbake, og ikke nok med det: Norsk Presseforbund satte ned et utvalg med mandat til å foreslå endringer i Vær Varsom-plakaten på bakgrunn av saken.²⁷

Er det mulig å tenke seg en forlagssjef bestille en gransking av seg selv og sin egen redaksjon etter et etisk feilskjær? Er det mulig å tenke seg at forlagssjefen legger seg flat, og beklager overfor to omtalte personer? Er det mulig å tenke seg samme forlagssjef stille opp i debatter landet over for å beklage enda en gang, og én gang til? Er det mulig å tenke seg andre forlagssjefer kritisere, i offentlig debatt, den første for tvilsom etikk? Og er det mulig å tenke seg at den forlagssjefen det gjelder, er sjef for landets største og mektigste forlag?

Ikke det, nei. Det er heller ikke noe mål at forlagssjefer skal oppleve dette, men det må være mulig. Etiske grenser blir tydeligere når de trekkes i en åpen debatt. En slik debatt, der de som fortjener det får kritikk av sine egne, vil dessuten styrke sakprosaen. Leserne vil se at forfattere og forlag anstrenger seg for å opptre ansvarlig og redelig, og at det får konsekvenser hvis man ikke anstrenger seg nok.

Så, kjør debatt! For det er mye å si om sakprosaetikk. Mye mer enn dette. Og jeg ser fram til å høre forlagsfolk si det.

Teksten er redigert på et par punkter fordi det i papirutgaven hadde oppstått feil i redigeringsprosessen. Ved avvik mellom de to tekstene er det denne som er i tråd med skribentens originalmanuskript.