Mellom det generelle og det spesielle

To grep må til for å håndtere materialet slik at det blir til bok. For det første må temaet avgrenses for å få stoffet mellom to permer og for at leseren skal vite hva han kjøper. For det andre vil det som regel oppstå en konflikt mellom det spesielle temaet og det mer omfattende perspektivet boken også målbærer. Dette er en balansegang der det er lett å trå feil. En står hele tiden overfor vanskelige valg.

Hvis en unnlater å ta disse valgene og lar skriveprosessen styre, vil det likevel avtegne seg et mønster i pendlingen mellom det allmenne og det mer konkrete. Noen tar leseren med på en reportasjereise. Problemet kan være at sjangeren ikke inviterer til overblikk, men beveger seg fra stasjon til stasjon. Inntrykkene blir vanskelige å vurdere mot hverandre. Siden informasjon flyter på nettet i strie strømmer, består skrivejobben mer og mer i å filtrere vekk det irrelevante.

Ytterpunktene i forholdet mellom det generelle og det spesielle er på den ene siden prinsipprytterne som trer perspektivet nedover hodet på materialet, og, på den andre siden, assosiasjonsstyrte essayister som setter sin ære i manglende disposisjon. Det er ingen klare eksempler på disse stereotypiene i materialet nedenfor.

Å omtale ni bøker på så liten plass, er halsløs gjerning. Faglig vurdering av innholdet er utelukket, og her er også anmelderen stort sett inkompetent. Nivået er høyt, og alle bøkene har vært både underholdende og lærerike å lese.

London-bok med uklar avgrensning

Nazneen Khan-Østrems bok om London har den lange undertittelen «blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet». Byskildringene er preget av å være skrevet av en eks-pønker, med stor vekt på musikk, og gjerne det. Den subjektive faktoren, «Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke», oppveies av en seks siders bibliografi og over 200 sluttnoter. Khan-Østrem er selv født i Kenya av indiske foreldre, og barndoms- og ungdomsopplevelsene i London har gitt boken et skjær av nostalgi. Men en oversikt over byen hadde gjort det lettere å følge med på hennes byvandringer: Det er ikke et eneste kart i boken, til tross for en ledig, gråfarget side ved begynnelsen av hver del.

Forfatteren skriver ikke bare om mennesker i London med svart og brun hudfarge: Irer, polakker og russere har fått egne kapitler. Vi får høre om italienere, men ikke de franske, ca. 66 000 i London i 2011, faktisk litt flere enn de 62 000 født i Italia. Til og med tyskerne er på topp ti når det gjelder immigrasjon til UK. Tyskerne er den fjerde største fremmedkulturelle gruppen i UK etter irer, indiere og pakistanere. De behandles ikke. Men noen av jødene i London er selvsagt av tysk avstamning, og de har fått en egen del.

Det er 120 000 kinesere i London, de er knapt nevnt. Og etniske engelskmenn, som jo fortsatt er i flertall, opptrer bare som rasistiske skinheads og Teddy Boys: «Engelskmennene, anglosakserne, finnes selvsagt også». Dette gir et merkelig bilde av London. Slike innvendinger kunne lett vært unngått hvis forfatteren hadde avgrenset temaet klarere enn hun gjør i innledningen: «Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen». Man sitter likevel igjen med mye informasjon om innvandrerkulturene, og forfatteren blir aldri kjedelig selv om boken er på 500 sider.

Erdogan og Tyrkia

Etter 2016 har forbindelsen mellom landets leder og Tyrkia fått en mer autoritær karakter. Dette gjør det mulig å personifisere Tyrkias utvikling ved å skrive statsoverhodets biografi. Dermed forenes individuell og kollektiv historie. Nilas Johnsen har fulgt vanlige journalistiske kriterier for kildekritikk og objektivitet, sier han i etterordet.

Innledningen zoomer inn på en begravelse av de som mistet livet i kampen mot kuppmakerne i juli 2016. Det er som begynnelsen av en mafiafilm, men representerer et unntak fra stilen ellers i boken. For etter denne in medias res-åpningen presenterer Johnsen en tredelt disposisjon: Erdogans vei til makten, det økende autoritære styret frem til kuppet og utrenskningene og innstramningene etterpå. Resultatet er en stilren, faktaorientert og kildekritisk studie. Tyrkia-kartet mangler heller ikke.

Forfatteren både underholder og opplyser og faller heller ikke for fristelsen til å beskrive Erdogan metaforisk. Johnsen analyserer Erdogans retorikk, men ligger selv lavt på dette området. Han understreker at når han kaller Erdogan for en «sultan» i undertittelen, så er ikke dette et tabloidgrep: Tyrkias leder vil ha all makt, utvide tyrkernes innflytelse i regionen og bruker islam for å lede befolkningen. Og selv om han ikke har arvet sin posisjon, har han likevel bygd opp et familiedynasti.

Madsen om murens fall

Skribentens dilemma består i å avgjøre når man skal individualisere stoffet, altså følge noen enkeltskjebner, og når det er best å tematisere de store linjene. Ofte kan det oppstå en konflikt mellom makro- og mikrohistorie.

Per Anders Madsens bok 1989 – året som endret Europa handler hovedsakelig om det indre sammenbruddet av DDR som ender i murens fall. Hvorfor ikke ta konsekvensen av det? En bedre tittel hadde vært 1989 – året da DDR gikk i oppløsning. Forfatteren følger noen unge aktivister i Leipzig som han også har intervjuet i ettertid. Det spørs om han ikke burde ha laget en sammenhengende historie om disse ungdommene og veien frem til murens fall. Boken begynner med en løpeseddelaksjon i Leipzig i januar 1989 og hvordan Stasi ruller opp aktivistenes nettverk. Men så kommer kapitler om Gorbatsjov og Tsjekkoslovakia som avbryter den spennende utviklingen i Leipzig.

Intervjuene med ungdommene i ettertid er brukt som kildemateriale, men ikke gjengitt direkte. Stoffet kunne dermed vært dramatisert bedre. Madsen kunne flettet den globale utenrikspolitiske situasjonen mer inn i fortellingen om ungdommene i Leipzig. Forfatteren er en proff journalist, og resultatet er likevel blitt godt håndverk bygd både på egne intervjuer med deltakerne samt offentlig tilgjengelige kilder. I motsetning til hos Khan-Østrem får vi et kart av byen der handlingene utspiller seg.

Kolloen og Kofstad om krigen

Dramatikk mangler ikke i Kolloens første bok om Norge i krig. Under krigen er skrevet med driv. Men klippeteknikken og individualiseringen gjør også at det blir store hull på grunn av sprangene i tid og rom. Vi begynner med sekretær Gudrun Martius på kontoret i Utenriksdepartementet 7. april 1940 som mottar en melding om at tyske troppeskip har forlatt Stettin. Så klippes det over til en norsk sjømann som seiler fra Antwerpen 13. september 1939. Skipet blir torpedert. I neste kapittel er vi i Narvik og møter den protyske kommandanten oberst Sundlo. Så er vi på forhandlinger i London i desember 1939 og får et gjensyn med Gudrun Martius.

Kolloen følger i første del av boken forskjellige personer frem mot 9. april og okkupasjonen. Han bruker mye av den samme teknikken som Jo Nesbø i thrillerne. Denne teknikken kan lett stilisere historien til en kamp mellom skurker og helter, fremfor nyanser og allmenne perspektiver.

I kritikken av boken har forfatteren for eksempel blitt beskyldt for å tegne et unyansert portrett av utenriksminister Halvdan Koht (se Marius Wulfsberg i Dagbladet 04.10.19), hvilket jeg ikke skal ta stilling til her. Men en ti siders bibliografi og hundrevis av noter dokumenterer at Kolloen har gjort et grundig kildearbeid. Historien om enkeltpersoner balanseres med allmenne opplysninger. Og spennende lesning er det blitt. Siden alle har en forestilling om hva som skjedde under krigen, er det også lettere å følge enkeltpersoner uten å miste overblikket.

I sin bok Grenselosene følger Hege Kofstad to grenselos-familier på gårder i Akershus og Trøndelag gjennom krigen. Dette er en veldig tilgjengelig og engasjerende bok, som likevel er solid kildebasert. Pendlingen mellom de to familiene får en annen funksjon enn hos Kolloen. Her er poenget mer å følge motstandskampen flere steder i landet samtidig.

Men både Kolloen og Kofstad viser at man fint kan forfølge enkeltskjebner og samtidig skrive noe mer enn personalhistorie fordi den store konteksten og det generelle til en viss grad kan forutsettes kjent.

Kontekstualisering av primærkilder

Det vil alltid være et sprang mellom materialet og fremstillingen. Man må velge fokus, vinkling, perspektiv og fortellemåte. Når det gjelder historiske fortellinger, må det primære kildematerialet nesten alltid fylles ut, som i Gudmund Morens Okkupanter.

Boken handler om to tyskere som treffer hverandre i Norge under krigen. Trudel er sivilist og sekretær, mens mannen Georg Bauer er sjef for en avdeling av den tyske etterretningstjenesten i Norge. Uten deres innsats for okkupasjonsmakten hadde denne boken vært uinteressant. Likevel får de årene de er i Oslo under krigen altfor liten plass, under 50 sider av bokens 350, ekskludert noter og litteraturliste. Det er ingen unnskyldning at det primære materialet er en eske med brev mellom Trudel og Georg. Hvis brevene gir spinkel informasjon, har forfatteren i tidsrommet før og etter krigen ingen problemer med å fylle ut bildet med andre kilder.

Når det gjelder Victoria terrasse, der Georg arbeidet, kunne dette skjedd i større grad. Likevel har det blitt en lesverdig og lærerik bok, særlig når det gjelder ekteparets skjebne etter krigen. Det er for eksempel oppsiktsvekkende at norske landssvikere ble brukt som vitner for å minske straffen til Georg etter at han kom hjem til Tyskland!

På jakt etter Sverigedemokraterna

Svenske tilstander av Bjarne Riiser Gundersen er først og fremst en bok om innvandring og Sverigedemokratene. Jonas Bals oppsummerer i Klassekampen (18.01.20) denne boken bedre enn jeg klarer det selv:

Ikke sånn å forstå at omfanget av innvandring er uten betydning for en del av de problemene naboene våre nå baler med, der bomber og skyteepisoder bare er toppen av isberget. Men om du kombinerer høy asylinnvandring med en dysfunksjonell boligpolitikk, et segregerende privatskolesystem, deregulering av arbeidslivet og en målrettet svekkelse av fagbevegelsen – kan man da være overrasket over at det går galt? Gundersen tenker på Sverige «som en nasjon som har skiftet språk», der «landets ledende ideologer har byttet ut det sosialdemokratiske vokabularet Sverige var med å skape, til fordel for et liberalt valgfrihetsspråk».

Ved valget i 2018 var Socialdemokraterna fortsatt Sveriges største parti. Likevel blir dette partiet nedprioritert i boken, selv om Gundersen gjennom tilbakeblikk også gir oss viktige glimt fra sosialdemokratiets historie.

Stilistisk sett ligger Gundersen godt over snittet av norske journalister som skriver faglitteratur. Han er også den som gir oss mest innblikk i egen skriveprosess, som når han forteller om hvor mange mapper han har om Sverige på kontoret sitt. De over 350 notene viser at han har gjort omfattende research. Allerede i første kapittel bombarderer han leseren med klisjeer og retorikk om Sverige så en nesten blir utmattet. Klarer han å rydde opp? Av og til forsterker Gundersen retorikken i stedet for å skjære gjennom. Boken gir mange dramatiske bilder på situasjonen. Her er høyreradikaleren Kent Ekeroth: «Det svenske folket har lang lunte. Men når den lunta har brent opp, da smeller det».

Gundersen er ironisk, anekdotisk og fandenivoldsk. Når han går trett, tar han frem telefonen for «å skylle hodet i strømmen fra sosiale medier». Boken er løst disponert, og kryssklippingen av intervjuer, historiske tilbakeblikk, slående formuleringer og svensk valgkamp gjør en ofte svimmel. Det spesielle dominerer i forhold til det generelle. Man blir overveldet av stadig nye situasjoner, intervjuer og reportasjer. Så for å gi et referat av boken, måtte jeg altså gripe til Jonas Bals.

Sosialdemokratiet under lupen

I innledningen til sin murstein Sosialdemokrati i en skjebnetid stiller Halvor Finess Tretvoll spørsmålet hva sosialdemokratiets krise i Europa skyldes og hvordan den kan løses. Det er en kjempejobb å reise rundt i seks europeiske land, intervjue så mange sosialdemokrater og å få stoffet inn mellom to permer. Prosjektet imponerer, og er viktig fordi dette angår Europas fremtid. Forfatteren vil ha tak i både de spesifikke historiene og fellestrekkene i landene. Dessverre blir boken for lang og uoversiktlig. Den bør leses i porsjoner, ett land av gangen, ellers kan det bli for utmattende.

I England har ikke Tretvoll intervjuet en eneste mann fra grunnplanet, og ei heller besøkt en arbeidsplass eller de postindustrielle områdene. Han treffer parti- og fagforeningstopper, valgkampledere og spinndoktorer. Derfor likte jeg kapittelet om Tyskland bedre. Her reiser forfatteren til Ruhr-området, det tyske rustbeltet. Stål- og kullindustrien er utradert, og Tretvoll forteller at for 15 år siden kjøpte et kinesisk selskap et helt stålverk, pakket det i 4000 containere og satte det opp utenfor Shanghai: Her vokser en konkret hendelse til et emblematisk symbol på globaliseringen.

Sosialdemokratene mangler en «fortelling for framtiden», en bekrivelse av problemene og hvordan de kan løses, konkluderer Tretvoll. Visjonene må knyttes til hverdagsnære erfaringer ved å «reetablere en organisk forbindelse til menneskene som lever i dag». I denne oppsummeringen blir forbindelsen mellom det konkrete og det abstrakte ikke bare til et fremstillingsproblem, men også en politisk utfordring.

Ut av skyggene

Allerede i innledningen av Shazia Majids bok Ut av skyggene får vi en syntese av det spesielle og det generelle: «Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner». Av og til kan forfatteren nok tippe over i det lyriske og bli personlig uten at vi tenker gruppe og kjønn eller patriarkalsk undertrykkelse og statistikk. Men det gir boken stemning og farge, og gjør at den individuelle skjebnen ikke suges opp i det politiske budskapet.

Forholdet mellom det spesielle og det generelle er i dette tilfellet politisk betent, fordi saker som hijab og andre offentlige tegn på minoritetskultur er særegenheter som skaper spenninger i forhold til det allment norske. Her setter også forfatteren grenser: «Jeg mener mye om hijab, men lite av det er offentlig. Det er sikkert feigt, men vi velger alle våre kamper.»

Integrering og assimilering er ulike formidlinger mellom innvandrere og den kulturen de kommer til. Det er også to forskjellige måter å tenke syntesen av det særegne og det allmenne på: assimilering utraderer innvandrerkulturen, mens integrering er «tilpasning kombinert med forankring i egen kultur». Majid legger vekt på at skolen må ha et dannelsesoppdrag med ambisjon om å skape kompetente samfunnsborgere. Hun beklager derfor tendensen til å redusere læring til snever kunnskapsformidling. Dannelse betyr å allmenngjøre seg selv.

Majid skrev i avisen i 2015 at hennes egen sønn først og fremst var nordmann, til tross for at hans andre identiteter også var viktige. Enkelte mente da hun «spyttet på sin egen kultur». Slike hendelser illustrerer at sprengkraften i formidlingen mellom det særegne og det allment norske i økende grad har blitt et politisk problem. Heldigvis er ikke spenningen mellom det spesielle og det generelle i de fleste faglitterære bøker like dramatisk.