Pris og ære har tradisjonelt vore vanskelegare tilgjengeleg for kvinner enn for menn. Det viser både Cecilie Arentz-Hansens bidrag til norsk medisinsk historie og Marta Breens påpeiking av at kvinner og menn blir målte mot ulike standardar.
Uklare sjangerkategorier som gjør det mulig å ri flere hester samtidig, representerer et problem for sakprosaen.
Vi mennesker har en tendens til å starte prosesser vi ikke forstår utgangen av. Det blir tydelig i fem av fjorårets grønne sakprosautgivelser.
Til tross for våre skavanker, fortsetter mennesket å fascinere. Kropp, gener og evolusjon står sterkt i et knippe oversatte sakprosabøker fra 2018.
Det ligger begrensninger i Marte Michelets bruk av Holocaust som eneste perspektiv på andre verdenskrig. Likevel har hun bidratt til å endre bildet av norsk krigshistorie.
Tom Kristiansen (f. 1953) er professor i moderne historie ved UiT Norges arktiske universitet. Leier NFR-programmet «In a World of Total War: Norway 1939–1945».
Måten vi snakker om klimaet på, kan påvirke hvordan klimaet blir, mener Cicero-forsker Bård Lahn og filosof Arne Johan Vetlesen.
I mangel av retningslinjer blir etiske vurderinger i sakprosa overlatt til ryggmargsreflekser, personlig smak og frykt for konsekvenser. Resultatet kan være færre modige bøker.
TYSKLAND (PROSA): Drømmer du om å slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland? Da gjelder det å skrive historier om mennesker som vandrer i Guds frie natur mens de tenker store og eksistensielle tanker om tilværelsen.
Et lynkurs i “manneblikket” innenfor reklame, porno, kunst, musikkliv, litteratur og kritikk.
Når sant skal seiast: Ingen har i vår tid har gjort meir og betre arbeid for det nynorske skriftmålet enn Ottar Grepstad. Spørsmålet er om arbeidet hans – alle orda – peikar framover.
Tre ulike beretninger om den store populærkulturelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land de siste tiårene.
Er du lei av at bøker er et yrke og et slit? Vil du heller bare lese og leke? Da bør du dra til Leseland på Hadeland, en litterær oase der alt går an.
De norske musikkavisene er borte, og de kommer ikke tilbake. Men i 20 år fungerte Puls, Nye Takter og BEAT som et alternativt skriveakademi for en generasjon norske journalister, forfattere, kritikere og skribenter som i forbausende stor grad har klort seg fast i den norske andedammen.
Forskningslitteratur som sjanger er humørløs, stiv, omstendelig og forutsigbar. Den er ikke engang nødvendigvis sannere enn en meningsytring.
