Har Prosa endret sakprosakritikken?

I desember 1996 utkom åttende nummer av Prosa. På forsiden kunne vi lese «JULE-EXTRA: 50 BØKER PÅ 60 SIDER! PLUSS MYE MER». Forsiden karakteriserer Prosas barndom presist: Nyskapningen «bok-essay» gjorde det mulig å omtale mange bøker på få sider, redaktørens muntre og lett barnslige humor tilbød leseren friske blikk, og en kritisk innstilling til bokbransjen skinte igjennom fra unnfangelsen av.

Dette må ha fått betydning både for bransjen, sakprosaen og ikke minst kritikken: Redaktør Mari Toft, tidligere kjent fra anarkistbladet Gateavisa, telte helt korrekt: Nøyaktig 50 bøker ble omtalt i julenummeret, de fleste i omfattende samleanmeldelser. Jeg har telt Toft-dynastiets samlede verker til 403 bøker i alt, altså ble det gitt drøye 80, rett nok ofte svært korte, bokomtaler per år.

Generøst litteratursyn

Ved Prosas 20-årsjubileum ble den tidligere redaktøren intervjuet av sitt alter ego Syphilia Morgenstjerne. Her tar hun æren for tidsskriftets navn og erklærer ubeskjedent: «Med et ordentlig navn og et skikkelig honorarnivå fikk vi brent bokessayet inn i den norske litterære bevisstheten fra 1995.»¹ Legg merke til at Toft sier «vi». Æren tilfaller utvilsomt langt flere enn henne: Dels NFF som etablerte og langt på vei finansierer tidsskriftet, dels redaksjonelle rådgivere og ikke minst den store mengden bidragsytere ‒ noen berømtheter, andre mindre kjente. Mange bokessayforfattere må ha fått sin grunntrening i å arbeide kritisk med sakprosatekster disse fem årene, og dette må ha hatt varig virkning.

25 år er ingen alder, kan vi ubetenksomt få oss til å si. Det er feil i de fleste sammenhenger, og for et litterært tidsskrift er et kvart århundre en moden alder. Perioden fra 1995 til 2020 er dessuten en mediemessig evighet. I Tofts periode leser vi tekster om CD ROM og World Wide Web som nå er sterkt aldersstegne. Men her finnes også debatter, bokomtaler og redaksjonelle valg som fremdeles virker friske. Diskusjonen om forholdet fiksjon–fakta er evig ung, selv om den i 2020 preges mindre av søvndyssende og forsinket postmoderne påstander om at for eksempel enhver biografi er fiksjon.

Bokanmeldelsene var ofte skrevet av fremragende fagfolk som ikke bare var opptatt av sak. De inneholder også interessant retorisk og språklig kritikk, som når historikeren Kåre Lunden i sin slakt av Karsten Alnæs’ første bind av Historien om Norge gjennom sitater fra Snorre og Alnæs vil demonstrere hvordan den prisbelønte forfatteren banaliserer Snorres sagastil. Ikke minst setter Tofts generøse litteratursyn preg på perioden.

Bokessayene dreier seg langt fra bare om den litterære sakprosaens klassiske sjangere historie, biografi, reiseskildring og essays, men like mye om hagebøker, legebøker, lærebøker, kokebøker, matematikkbøker, misjonsbøker, økonomibøker og naturfagbøker. Kort sagt bøker. I artiklenes litteraturlister sniker det seg av og til inn en vitenskapelig artikkel, sjangeren som siden årtusenskiftet har måttet bli alle universitetsansattes foretrukne, men fra første stund er Prosa bokas medium. Slik er det fortsatt, selv om det jeg nettopp kalte generøsiteten i litteratursynet har variert mellom redaktørene.

Prosa døde ikke da Morgenstjernen sluknet over Uranienborgveien 2 i hovedstaden, selv om det på Wikipedia-siden om Mari Toft heter: «Hun startet og redigerte tidsskriftet Prosa, som kom ut fra 1995 til 1999.»² Men tidsskriftet tok seg en pust i bakken før forlegger og sakprosaforfatter Halvor Fosli kom på plass som Tofts etterfølger, med en annen holdning til sjangeren sakprosakritikk.

Provoserende kritikkjournal

Da storverket Norsk litteraturkritikks historie 1870‒2010 ble anmeldt her i bladet (nr. 5-2016), ble det ikke nevnt at Sissel Furuseth her bidrar med en liten perle om nettopp Prosas historie. Dermed fikk ikke tidsskriftets lesere vite at sakprosakritikken har fått en viss plass i verket, som ellers er dominert av skjønnlitteratur. Heller ikke andre anmeldere har trukket fram gjennomgangen av Prosa i dette verket, så la meg trekke det nå fire år gamle kapitlet fra kritikkhistorien fram i lyset. Furuseth kaller Prosa-perioden 2000–2005 for «Ungjournalistisk Prosa» og slår fast at provokasjonen fra nå av i større grad skjer «fra Prosas nye rolle som kritikkjournal.» Om dem som nå preget tidsskriftet, skriver hun:

De gammelradikale professorkritikerne er fortsatt med, men først og fremst preges Prosa i årene 2000–2005 av at yngre, medievante akademikere og tydelige journalistkritikere markerer seg i sakprosaoffentligheten. Kjetil Rolness, Ane Farsethås, Tore Rem, Helge Jordheim, Hanne Andrea Kraugerud, Aslak Nore, Bjørn Vassnes og Ivo de Figueiredo er sentrale bidragsytere i denne perioden.³

Foslis «kritikkjournal» var tjukkere og inneholdt færre bokessays, men langt flere enkeltanmeldelser. Dermed ble det omtalt færre bøker, men de utvalgte fikk desto mere plass. Furuseth skriver at mottakerorientering er typisk for bokanmeldelsene og fortsetter:

Ofte får man inntrykk av at Prosa-anmelderne foretrekker å holde bøkene de vurderer, på en armlengdes avstand. Skyldes det en vanlig forhåndsoppfatning av sakprosaens karakter, at den f.eks. i mindre grad enn diktningen handler om eksistensiell smerte? Eller er det først og fremst det journalistiske kritikeridealet som skaper denne avstanden?

Mot slutten av sin femårsperiode la Fosli seg ut med to herrer med stor symbolsk makt. Det skjedde via kritiske, mange vil si urimelig kritiske, omtaler av litteratur- og filosofi-professorene Atle Kittang, anmeldt av Ane Farsethås, og Jon Hellesnes, kritisert av Finn Tveito. De to veteranene slo voldsomt tilbake og anklaget Prosa for nihilisme og journalisme i sakprosakritikken. Nihilist eller ikke, Fosli stod utvilsomt nærmere pressens og litteraturdebattens mainstream enn forgjengeren:

Prosa ble lest og debattert av relativt mange i første halvdel av 00-tallet. Det var fordi tidsskriftet førte en litteraturkritisk diskusjon som langt på vei fulgte de samme baner som de allmennkulturelle tidsskriftene og pressen for øvrig, og fordi de sentrale skribentene og problemstillingene i hvert nummer alltid var tydelig profilert på forsiden.⁴

Når vi diskuterer om, og hvordan, Prosa har endret sakprosakritikken, kommer vi neppe langt med å søke etter direkte sammenhenger mellom årsak og virkning. Det Furuseth får fram her er at det skjer en vekselvirkning mellom ulike miljøer. I dette tilfelle mellom tidsskriftet og en ung, litterær offentlighet. I Tofts periode derimot, var Prosa ifølge undertittelen et «tidsskrift for skribenter», og bladet orienterte seg på en tidvis rampete måte mot den store og varierte medlemsmassen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, som jo for en stor del skriver lærebøker og fagbøker om nettopp slikt som hagebruk, sykdom og økonomi. De to redaktørene bidro til å prege forståelsen av sakprosa og dermed av sakprosakritikken på ulike måter.

Profesjonalisering

Den tredje redaktørens periode (2006‒2010) kaller Furuseth «Bransje-Prosa». Karianne Bjellås Gilje var en erfaren forlagsredaktør, og Furuseth konstaterer at hun fortsetter å satse på mange bokanmeldelser, men at kritikken er mindre konfliktsøkende og ikke blir like tydelig profilert. Slakt-skandalene uteblir.

Imidlertid bidrar Gilje til å iscenesette debatt om sakprosakritikk, hvor ikke minst Ivo de Figueiredo markerer seg som en kritiker av kritikk som han påstår nesten utelukkende legger vekt på sak og som ikke interesserer seg for prosaens tekstlige kvaliteter. Svenske Åsa Linderborg blir på sin side bedt om å lese norsk sakprosakritikk og slår fast at den er kjedelig og at den ofte mangler tydelige standpunkter i brennbare samfunnsspørsmål.

Gilje utmerket seg ellers, vil jeg legge til, ved å sørge for at utvalgte artikler ble plantet i pressen slik at tidsskriftets tilnærming til sakprosa fikk stor utbredelse i offentligheten.

Furuseth gir en lynkjapp beskrivelse av Per Olav Solbergs redaktørperiode (2011–2014) ‒ «han lar bokessayene og reportasjene igjen bære mye av tidsskriftets profil». Noe selvkritisk spør han i Prosas forrige jubileumsnummer (2010) om han forsøkte å gjøre for mye på én gang. Mon det. Mange av oss satte pris på allsidigheten i sakprosakritikken i hans periode, den spenner fra fagbokanmeldelser til Morten Strøksnes’ introduksjon av sjangeren «sakprosamodernisme» via Anders Johansens originale og ramsalte kritikk av Gjørv-kommisjonens rapport (begge i nr. 5-12) til Egil Børre Johnsens sinte omtale av en stortingsmelding (nr. 4-11) og ikke minst Irene Alice Vigerust Furus gnistrende anmeldelse av et NAV-skjema (nr. 5-11). Er ikke dette fornyelse av sakprosakritikken?

Furuseths artikkel ble skrevet et stykke ut i redaktørperioden til Sindre Hovdenakk, sakprosaforfatter og erfaren aviskritiker, og om litteraturkritikken slår hun fast at han «beholdt de viktigste kritikkformatene: bokessayet og anmeldelsene».⁵ Inspirert av en lederartikkel av Hovdenakk gjør Furuseth profesjonalisering til sitt sluttpoeng om Prosas bidrag til sakprosakritikken:

Prosa har bidratt til å styrke sakprosakritikernes profesjonsidentitet. Men slik tilfellet er for de fleste særinteresser, må man anta at det også for sakprosakritikere er et dilemma om man skal dyrke sitt eget interessefellesskap, eller om man skal ta plass i den større kritikkoffentligheten som om det er den selvfølgeligste ting i verden, slik man gjorde i 1700-tallets kritikkinstitusjon, før sakprosa i det hele tatt var blitt en sak.⁶

Kan man gjøre begge deler? Både dyrke sakprosaens sak i en særoffentlighet, og samtidig være kritisk, gjerne nådeløs både «internt» og eksternt? Espen Søbye er med god grunn en helt for mange innen norsk sakprosakritikk, han er feiret sakprosaforfatter, men like mye kritiker på den offentlige arena kjent fra Dagbladets og Morgenbladets spalter, og ble allerede for 14 år siden kåret til årets kritiker. Han har samarbeidet nært med i hvert fall de tre første av Prosas redaktører, og jeg synes han behersker denne balansegangen. Ett eksempel kan være hans anmeldelse av min egen Hva er sakprosa⁷, hvor han inntok en utenfra-posisjon og advarte mot en styrking av «disiplinens gylne triangel: NFF, Universitetsforlaget og tekstvitenskap ved nordisk institutt på Blindern». Jeg mener at også Prosa har klart balansegangen, under samtlige redaktører.

Et dårlig forskningsspørsmål?

Men spørsmålet om hvorvidt Prosa har endret sakprosakritikken er ikke tilfredsstillende besvart. Redaktør Røsvik forteller at hun fikk ideen til spørsmålet da Asgeir Olden hadde påstått at det forholdt seg slik. Olden er skrivelærer på Institutt for journalistikk og følger godt med. Jeg kalte ham opp på Zoom, koronaperiodens foretrukne kommunikasjonskanal, og spurte:

‒ «Prosa har forandret sakprosakritikken.» Hvordan kunne du hevde noe slikt?

‒ Før Prosa var det, sånn som jeg husker det, rein omtale, nærmest gjengivelser av innholdsfortegnelsen i bøkene, som preget anmeldelsene av sakprosabøker. Kritikken uteble. I Prosa var det lite og stadig mindre av denne skjevheten. I mye tidlig sakprosakritikk i pressen var forfatteren hysterisk opptatt av sitt eget tema og brukte nye bokutgivelser til å male på den samme kverna. Én slik kvern er andre verdenskrig. Jeg vil påstå at Prosa har bidratt til at andre verdenskrig har slutta! Både fordi utvalget av bøker som anmeldes ikke har denne dragningen mot krigen og fordi kritikerne i mindre grad brukte anmeldelsene som springbrett for å stige opp på egne kjepphester.

‒ Mange har trukket fram «bokessayet», som preget Prosa helt fra starten av.

‒ Ja, og med god grunn. Denne sjangeren har gitt anmelderiet hva jeg vil kalle en annen intellektualitet.

‒ Du forteller at du nylig har undersøkt 100 sakprosaanmeldelser. Hva fant du?

‒ Jeg fant dessverre at det språklige og stilistiske ved bøkene fremdeles får forbausende liten oppmerksomhet. Anmelderne viser dessuten ofte liten interesse for å sjangerbestemme bøkene, dermed kan premisset for anmeldelsen ofte bli uklar. Og de gjør lite for å lokke leseren inn i anmeldelsen. «Hvorfor skal leserne lese dette?», oppfordrer jeg studentene til å spørre seg, før de skriver en anmeldelse.

‒ Det høres ut som et godt spørsmål. Men alt i alt virker det ikke som din undersøkelse gir noe godt bevis på Prosas allment helbredende virkning på sakprosakritikken.

‒ Det kan du kanskje si, men det er også stor variasjon i materialet. Noe er riktig bra, og samlet sett stod det nok enda dårligere til tidligere.

‒ Du sendte meg en forelesnings-powerpoint med ikke-identifiserte sitater fra en rekke anmeldelser av musikk og litteratur. Jeg festet meg ved et relevant sitat, googlet og fant at det stammet fra Espen Hauglids anmeldelse i Morgenbladet av Øystein Ustvedts Munch-biografi (9.11.2018): «Ustvedt er en ryddig og saklig formidler. Som leser føler man seg trygg på at fakta og årstall stemmer og er grundig sjekket. Men nettopp den litt snusfornuftige ordentligheten er også bokens største svakhet.» Jeg gjetter på at du vil berømme anmelderen for å få sagt prisverdig mye på én gang, om etterrettelighet og stil, samtidig som han gir en sammenfattende vurdering?

‒ Ja, nettopp. Vurderinga gis kort og uten bruk av slitte klisjeer som «skriver godt», «skriver litt tungt» og liknende.

Jeg ber Olden sende meg resultatene av undersøkelsen, gjerne også tidligere undersøkelser. Men de viser seg å befinne seg «i noen kasser» på hjemmekontoret. Dermed må de foreløpig ha status som det vitenskapen kaller anekdotiske bevis.

Skulle det Olden-genererte spørsmålet besvares mer ordentlig, måtte kanskje et helt forskningsprosjekt stables på beina. Her måtte vi systematisk undersøkt norsk sakprosakritikk i alle medier før og etter Prosa, gjerne også i sammenlikning med naboland og andre land uten NFFO og sakprosa-tidsskrift. Prosjektet ville kunne nyte godt av både Nasjonalbibliotekets avis-database og kunnskap og arkiver bygd opp i de store norske litteraturkritikkprosjektene. Og altså av Oldens kasser. Det finnes dessuten en lang rekke levende informanter som vil kunne belyse spørsmålet gjennom intervjuer. Det er dessverre likevel lett å forestille seg hva som ville bli de internasjonale fagekspertenes hovedinnvending mot forskningssøknaden: «Problemstillingen rommer en hypotese om en kausal sammenheng som neppe vil la seg avdekke. Vi vil anbefale at spørsmålet utvides til å gjelde tekstlig og sosiologisk sirkulasjon mellom litteratur- og sakprosakritikkens ulike felt.»

Min tentative oppsummering av Prosas rolle er denne:
1. Tidsskriftet har bidratt til å utvide litteraturbegrepet og konsolidere sakprosabegrepet uten å utvanne noen av delene, ettersom interessen for prosaen sammen med saken har vært stor og gjennomgående.
2. Ved å gi bokmediet en privilegert stilling midt i en permanent medierevolusjon har Prosa bidratt til bevisstheten om dette mediets særlige muligheter – enten boka foreligger på papir, nett eller en lydfil.
3. Ved å gi god plass til litteraturkritikk og honorere kritikerne anstendig har Prosa kompensert for endrings- og nedskjæringsprosesser som har rammet kritikken i andre medier.
4. Av samme grunn har det faglige nivået på kritikken jevnt over vært høyt, særlig med hensyn til bøkenes saklige innhold, men også i betraktning av bøkene som skrivekunst og leseropplevelse.
5. Tidsskriftet har, særlig i starten, bidratt til sjangermangfold, friskhet og eksperimenter i sakprosakritikken.

Qvo vadis, Prosa?

En gjennomgangsmelodi i kritikken av sakprosakritikken som også Olden nynnet noen takter av, er at den ikke gis nok spalteplass, at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form.

Da Prosa fylte 15 år, tok litteraturviter og retoriker Jonas Bakken utfordringen og gjennomførte en liten, men systematisk empirisk undersøkelse for å granske disse klisjeenes holdbarhet. Stod det så dårlig til som blant andre Ivo de Figueiredo hadde påstått gjentatte ganger? Bakken undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009. Hans konklusjon var at anklagen om manglende spalteplass var overdrevet, at anmeldelsene var rike på vurderinger og at de la betydelig vekt på bøkenes «intensitet og formidling».

Bakken var likevel kritisk, og ville rydde opp i diskusjonen ved å knytte den til fire funksjoner som sakprosakritikk kan ha: Den rådgivende funksjonen: kritikeren veileder bokkjøperen/boklåneren; den journalistiske funksjonen: kritikeren opptrer som kulturjournalist og informerer om hvilke bøker som utgis; den perspektiverende funksjonen: Boka settes i perspektiv, og slik kritikk kan man «ha utbytte av også etter at man har lest den anmeldte boka» og endelig den estetiske eller underholdende funksjonen: Her blir selve anmeldelsen en sanselig og underholdende opplevelse. Han konkluderte med at de to siste funksjonene i liten grad var oppfylt anno 2009.

Jeg synes Bakkens forslag til rydding av diskusjonen var konstruktiv og er litt forbauset over at den ikke ser ut til å ha blitt fulgt opp i den videre diskusjonen.

Inspirert av Bakken vil jeg derfor avslutte med fem velmente råd og en viktig coda:

1. I anmelderiet bør tidsskriftet dyrke den estetiske og underholdende funksjonen, gjerne ved å oppmuntre til sjangereksperimenter. Et ganske ferskt og unikt eksempel som kan tjene til inspirasjon er Kristian Bjørkdahls helt unike anmeldelse i Rhetorica Scandinavica (nr. 80-2020) av Anders Johansens like unike kritikerprisvinner Komme til orde.⁸ Anmelderen må her ha tenkt at han ikke kan skrive strengt saklig og nøkternt når en så formidabel bok skal anmeldes, og at han må slippe mange stemmer til. Dermed orkestrerer han anmeldelsen som en diskusjon i en forskergruppe. Anmeldelsen blir på dette viset også en slags nøkkelnovelle. Mesterlig! Og vær ikke engstelig: Mens et slikt råd nok kunne vært farlig å gi til Mari Toft for 25 år siden, vil en kyndig redaktør av Røsviks type sørge for at eksperimentene ikke utarter til mani.

2. Diskusjonen om etikk i litterær sakprosa har bølget fram og tilbake siden årtusenskiftet. Den gjelder særlig kildebruk, både når kildene er levende og avdøde mennesker og når de er tekster og ytringer. Det er flere ganger blitt hevdet at utredningen God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger⁹ fra 2006 har støvet ned. Det samme kan skje med den fornuftige etiske sjekklista¹⁰ som ble lagt fram i vinter. Hvem skal sørge for at sjekkliste og utredning blir tatt hensyn til? Aviskritikerne har med sine korte frister ofte liten anledning til å gå de anmeldte bøkene etter i de etiske sømmene. Her må Prosa ha ambisjoner, og disse ambisjonene kan smitte over på resten av sakprosakritikken.

3. I forskning, undervisning og formidling om tekst verden over har det de siste tiårene vært en multimodal vending: Tekster kommuniserer i internettets tid på mange måter på én gang. De er «sammensatte», som det heter i norsklæreplanene i vårt årtusen (som rett nok, noe misvisende, skiller dette ut som en særlig type tekster). Vi som forsker i sakprosa kan sjelden overlate analyse av bilder, typografi, layout og materialitet til kunsthistorikere og designeksperter, heller ikke når det er bøker vi legger under lupen. Prosaen har nok alltid vært multimodal, men med dagens og morgendagens teknologi står prosaen, forstått som bokstaver på et papir eller en skjerm, stadig sjeldnere alene. Dette må kritikerne favne, slik litteraturforskeren Furuseth gjorde i et av sitatene ovenfor da hun om Foslis redaktørperiode framhevet den avgjørende betydningen av at «de sentrale skribentene og problemstillingene i hvert nummer alltid var tydelig profilert på forsiden». Men også Giljes nærmest geniale forsider – alfabetets bokstaver fra A til Å utformet i samarbeid med designveteranen Kai Gjelseth – vitner om en sterkt multimodal bevissthet.

4. Det skjer for tiden et omfattende reformarbeid innenfor det offentliges tekster. Med slagordet «klarspråk» («plain/clear language» internasjonalt) endres myndighetenes sakprosa med to til dels motstridende, men gode begrunnelser: Økonomisk besparelse og ivaretakelse av demokratiet. Klarspråk dreier seg altså om noe langt mer enn Finn Erik Vinjes klassiske språkvettregler. Mye av korona-kommunikasjonen våren 2020 har vært merkbart preget av dette reformarbeidet. Det er en avgrunn mellom Folkehelsas pandemikommunikasjon og Strålevernets Tsjernobyl-informasjon for 35 år siden. Likevel er det ikke slik at «alt blir meget bedre» i de offentlige tekstene. For eksempel kan utbredelsen av kunstig intelligens i håndtering av juridiske tekster erstatte sunn dømmekraft og dermed true rettssikkerheten. Selv om det er lenge siden Prosa endret sin undertittel, er det fremdeles langt på vei et «tidsskrift for skribenter». Og mange av disse skribentenes tekster er rapporter, stortingsmeldinger, utredninger og notater – ofte helt uten bruk av papir. Prosa bør interessere seg mer, ikke mindre, for disse ofte maktfulle tekstene.

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

Coda: elefanten

Jeg har hittil unnlatt å omtale elefanten i rommet. Den vil jeg gi navnet «Vitsen med sakprosakritikken». Jeg synes både Bakken, kritikkhistorikerne og nær sagt alle kritikk-kritikere hopper over det helt opplagte: Sakprosakritikk skrives og publiseres ikke først og fremst for å få leseren til å lese bøkene som kritiseres, heller ikke for å få dem til å kjøpe eller låne bøkene, selv om dette selvsagt er et viktig motiv for forfattere og forlag. Vi har ikke tid til å lese alle de viktige bøkene, ikke engang en brøkdel av de norske. Det er lett å ironisere over «kunsten å ikke lese bøker», men dette er en viktig kunstart som alle lesende mennesker er avhengige av å kunne utøve. Hvis leserne av Prosa skulle lese 80 sakprosabøker hvert år – i tillegg til romaner, tidsskrifter, aviser og de altoppslukende sosiale medienes tekster, samt fag- og profesjonslitteratur på jobben, ‒ ville de ikke kunne leve normale familie- og arbeidsliv.

Sakprosakritikerens viktigste oppgave er derfor ofte å tilby oss å lese et kort tekststykke i stedet for å lese en bok vi ikke har tid til å lese. Derfor er nettopp det Bakken kalte perspektivering det helt sentrale krav: Når vi leser en sakprosaanmeldelse, skal vi lære noe nytt om saken, gjerne et utsnitt av lærdommen som finnes i den anmeldte boka, men ofte henter lærdommen i anmeldelsen også næring fra andre tekster og arenaer. Saken gjelder ikke bare bokas og anmeldelsens temaer ute i verden. En del av «saken» er uløselig forbundet med måten den er omtalt på. Når Tom Egil Hverven i en anmeldelse av Knut Stene Johansens Smakens politikk skriver: «Inspirasjonen fra Barthes gjenfinnes i bokas oppfinnsomme veksling mellom hverdagslighet og teori»,¹¹ lærer leseren i ett grep både noe om den franske forfatteren Roland Barthes og om en mulig skrivestrategi i en fagbok ‒ i dette tilfelle en bok om mat.

Sakprosakritikken er en sjanger som inngår i et kretsløp av lærdom og meningsdannelse hvor prosaen, i den anmeldte boka så vel som i anmeldelsen, både bidrar til å formidle kunnskap om saken og til å påvirke og forandre den, enten saken er mat, matematikk, klima, korona eller litteratur. Amen.