Litteratur mellom ord og handling
Eit etisk perspektiv på estetikken viser kor mykje det betyr kven som fortel i eit kunstverk.
Eit etisk perspektiv på estetikken viser kor mykje det betyr kven som fortel i eit kunstverk.
Det er oversettelser vi bør snakke om. Etter 60 år er Thorleif Dahls Kulturbibliotek fremdeles å betrakte som en åpen invitasjon til dialog.
Det moderne mennesket mottar støy og impulser fra et utall kanaler. Samtidig lengter vi etter ro og stillhet. Erling Kagges nye bok er den siste i en rekke utgivelser som omhandler temaet stillhet.
For en dokumentarforfatter som skal gjenskape ekstreme situasjoner, særlig med barn og ungdom i hovedrollen, er litterære grep mye mer enn en skrivemåte. De er en nødvendig arbeidsmetode.
I årstidskvartetten vil Karl Ove Knausgård vise at livet er bygd opp av det nære og konkrete. Likevel er han meir oppteken av oppleving og filosofi enn av fakta.
Jostein Gaarders Sofies verden er blitt en voksen jubilant. Har den fått noen barn? Eller noen lillesøstre?
Bak de gode intensjoner i open access-bevegelsen skjuler det seg en rekke ulike praksiser, noen utilsiktede konsekvenser og mye usikkerhet.
Umberto Eco var en intellektuell fordi han tenkte at idéer har en sosial funksjon, og han kommuniserte dem for lesere langt utenfor universitetets korridorer.
Et flertall av dagens bokomslag, herunder coverne til betydelige sakprosautgivelser, har liten estetisk verdi. En «alt går i grisen»-holdning preger forlagsbransjens innstilling til publikum. Hvorfor har det blitt slik?
Forfatteren og journalisten Ece Temelkuran utfordrer både seg selv og andre ved å gå inn i de vanskeligste temaene i tyrkisk historie og politikk. Nå er hun selv blitt offer for president Erdogans utrenskning blant politiske meningsmotstandere.
I vår tid bryter det frem en norsk litteratur om islam i Vesten og islam i Norge. Den er mer kjennetegnet av pasjon enn av distanse. Hva har disse tre aktuelle bøkene til felles? Alle skyr norsk akademisk kunnskap om islam.
Var Paris morsommere da hele livet tilsynelatende kunne sentreres rundt en liten bokhandel? Eller da gangsterbakere blandet ut brødet med kobbersulfat og knivene hang løst? To aktuelle bøker gir forskjellige innganger til hvordan vi kan minnes Paris.
Karl Marx’ og Friedrich Engels’ Det kommunistiske partis manifest foreligger i ny oversettelse. Hvorfor? Oversetteren svarer.
Bør vi kanskje operere med ei tredje sanning? Og kan ein slik tredje kategori ha noko klargjerande ved seg også for biografiske forteljingar?