Da jeg for fem år siden skulle markere Prosas 20-års jubileum, ba jeg mine forgjengere om å skrive om sine redaktørperioder. Alle fire sa ja, bare en av dem måtte overtales litt. I lederen til jubileumsnummeret skrev jeg svært høflig at «det er interessant å se hvordan historiene deres på hvert sitt vis bekrefter det redaktørtemperamentet den enkelte representerer».
En ærligere og mer presis definisjon av sjangeren «redaktører skriver om sin egen innsats» kunne nok være denne: Uhemmet selvskryt forkledd som (falsk) beskjedenhet. Nå er det min tur til å forkle meg.
Nytt design
Jeg kan vanskelig tenke meg en mer attraktiv tidsskriftjobb enn å være redaktør i Prosa. En hundre prosent og godt lønnet stilling, et romslig budsjett, en profesjonell skribentorganisasjon i ryggen, minimale krav til egen inntjening og et opplag på over 6000. Prosa er ikke bare Norges suverent største litterære tidsskrift, Prosa har også det som i utgangspunktet er landets mest kvalifiserte lesere. Hvordan kontakten med leserne artet seg, skal jeg komme tilbake til. Men, altså: hvordan kan dette egentlig gå galt? Svaret på det er at alle feil og mangler ved Prosa i min redaktørtid utelukkende skyldes én person, nemlig redaktøren selv.
Så langt beskjedenheten. Nå litt selvskryt.
Det første jeg gjorde etter at jeg hadde fått jobben, men før jeg tiltrådte, var nemlig utvilsomt riktig tenkt. Jeg kontaktet den prisvinnende formgiveren Aina Griffin, og ga henne i oppdrag å lage nytt design på Prosa. Dette er en av de mange konvensjonene i tidsskriftverdenen. Hver gang det kommer en ny redaktør, skal også tidsskriftets grafiske profil endres. Min forgjenger Per Olav Solberg hadde valgt et magasinaktig format på Prosa. Jeg ville tilbake til det jeg tenkte på som et mer saklig og hardtslående tidsskriftformat.
Akkurat så vagt formulert var oppdraget jeg ga Aina, men det hindret ikke at resultatet ble langt bedre enn utgangspunktet hun fikk. Denne starten skulle vise seg å bli retningsgivende for det videre samarbeidet oss to imellom, som strakte seg over fem år og 30 utgaver. Jeg kom med en nokså omtrentlig idé til utformingen av forsiden og resten av innholdet; Aina gjorde design ut av det.
Så bra ble det faktisk, at vi i 2017 på vegne av Prosa sammen mottok Tidsskriftforeningens pris for språk og formidling.
Jomfru Maria
En annen sentral konvensjon i tidsskriftbransjen er at man skal ha et redaksjonsråd. Ingen kan vel i dag gjøre helt rede for hvorfor og hvordan denne ideen oppstod, men tanken er altså at en gruppe edsvorne kvinner og menn skal veilede og støtte, men også refse redaktøren i hens daglige og ofte ensomme arbeid. En ressursbank, som det heter på sakprosaisk. Jeg var opptatt av balanse, og satte sammen et redaksjonsråd med en representant for akademia, en med redaktørerfaring, en med skribenterfaring og en oversetter. Men mine behov for input endret seg etter hvert, og bare to av de opprinnelige redaksjonsrådsmedlemmene ble sittende hele perioden. Nemlig solide Bente Riise og den allsidige skribenten Christopher Hals Gylseth. Christopher ble ikke bare en produktiv leverandør til spaltene, han var også min viktigste sparringspartner og et muntrasjonsråd disse fem årene.
Jeg hadde en tanke om at de faglitterære oversetterne kunne bidra med interessante og leseverdige essays om yrket sitt, men denne forventningen ble bare delvis innfridd. Oversettere har en tendens til å kjøre seg fast i litt for sære faglige avsporinger. Men det finnes absolutt unntak fra denne regelen, ikke minst gjelder det filosofen og oversetteren Lars Holm-Hansen. Han klarte blant annet med stor fingernemhet å åpne opp Prosas spalter for en inntrengende debatt om Jomfru Marias møydom. Den så jeg ikke komme.
Kjønn og språk
Da jeg tiltrådte som Prosa-redaktør i 2014, hersket det fremdeles en oppfatning om at det var vanskeligere å få kvinner enn menn til å påta seg krevende skriveoppdrag. Selv hadde jeg som ambisjon å ha en likest mulig fordeling mellom kvinnelige og mannlige skribenter. (For seks år siden var det fremdeles mulig å operere med bare to biologiske kjønn). En av de fineste erfaringene jeg gjorde meg, var at utfordringen med å få kvinner til å skrive ikke lenger var særlig relevant. Tvert imot kunne jeg raskt fastslå at akkurat dette kjønnspolitiske problemet nå syntes overvunnet. På midten av 2010-tallet hadde det vokst fram en stor gruppe penneføre kvinner som gjerne påtok seg skriveoppdrag for Prosa.
Ein endå meir politisk korrekt draum eg bar på, var å ha minst 25 prosent nynorsk i Prosa. Her klarte eg nok ikkje heilt å treffa prosentmålet, men fleire faste skribentar – blant dei Prosas noverande redaktør – gjorde at nynorskkvota må kunne seiast å liggje på eit greitt nivå i desse åra.
Ikke et speil
Hva var så mine overordnede redaksjonelle ambisjoner for Prosa? Det har jeg ikke noe særlig høytflyvende svar på, og det henger nok sammen med at min faglige bakgrunn først og fremst er fra avisjournalistikk og praktisk redigeringsarbeid. For meg var ikke Prosa et ideologisk, men et publisistisk prosjekt. Ser man tilbake på Prosas historie, finnes det likevel noen interessante utviklingstrekk. Til å begynne med var det en uttalt ambisjon å bygge opp en sakprosaoffentlighet med skribenter som så å si skulle erobre en egen plass i den borgerlige offentligheten. Sakprosaen skulle være en premissleverandør i debatten, og Prosa skulle i størst mulig grad speile denne nye offentligheten.
Mine ambisjoner var å ta utviklingen enda et steg, og ikke la Prosa nøye seg med å speile en offentlighet. Prosa skulle selv skape en litterær offentlighet basert på sakprosaens uendelige og rike flora. Det mente jeg ble gjort best med en stoffmiks av debattdrivende essays, dyptgående forfatterskapsportretter og kontekstualiserende bokanmeldelser. Det var i hvert fall noen av de viktigste retningslinjene jeg ga meg selv. I forlengelse av denne tenkemåten var jeg også på giversiden når det gjaldt å la andre medier dele Prosas stoff. Det innebar kronikker og debattinnlegg i avisene basert på essays fra Prosa, sitering i andre medier og selve gullstandarden for det norske offentligheten: Deltakelse i Dagsnytt 18.
Ingen terrier
Men på den andre siden ser jeg nå at lederne jeg skrev ofte kretset rundt litteraturpolitiske problemstillinger som bare i liten grad ble reflektert i det Prosa ellers skrev om. Jeg fant aldri den journalistiske terrieren som kunne ha ristet løs noen virkelige gode, kulturpolitiske essays.
Noen ganger skal en redaktør også slippe opp tøylene, og la skribentene få utfolde seg tilnærmet fritt, kanskje bare med et stikkord til hjelp. Langt fra alle mestrer en slik fri form, men hvis jeg urettferdig nok skal fremheve et par som faktisk gjorde det, kommer jeg ikke utenom navn som Håvard Rem, Pedro Carmona-Alvarez og kuriøse Iris Furu.
Men nei, jeg skal ikke la meg friste til å fortsette med å nevne navn og vellykkede prosjekter. Tilbake til beskjedenheten, ekte eller falsk.
Feil på feil
Gjorde jeg ikke mange tabber? Jo, selvsagt – for eksempel var den aller første Prosa-utgaven jeg redigerte skjemmet av særdeles mange korrekturfeil. Den aller største tabben var nok likevel da Prosa høsten 2015 skulle bringe Bjørn Westlies spesialskrevne essay «Ting, tekst og historie», om fysiske objekters betydning i en historiefortelling. Da det rykende ferske nummeret forelå fra trykkeriet, kunne en bestyrtet forfatter fortelle meg at to sider av essayet var borte vekk.
Da var det var en mager trøst, men likevel veldig greit, å kunne vise til at Prosa praktiserte samtidig publisering av alt stoffet på nettsidene våre. Og der lå gudskjelov Bjørn Westlies komplette essay fritt tilgjengelig.
Jeg lovet å komme tilbake til Prosas lesere. En interessant erfaring var at leserne i svært liten grad kom med tilbakemeldinger direkte til meg. Og hvis de først gjorde det, var det gjerne i tre ulike former. Enten som uhemmet, nærmest panegyrisk ros. (Takk til alle fire.) Eller, og mer vanlig; påpekning av grammatikalske feil. Helt på toppen av listen for lesertilbakemeldinger lå klager over for liten skriftstørrelse. Jeg skal ikke gjøre et billig poeng ut av at det siste kan ha sammenheng med snittalderen blant NFFOs medlemmer.
Hva mine kollegaer og oppdragsgivere i NFFO ellers måtte mene om min tid som Prosa-redaktør vet jeg ærlig talt ikke så mye om. For da jeg avsluttet min siste arbeidsdag ved vintersolverv 21. desember 2018 skjedde det uten et ord, uten et håndtrykk, uten en vinflaske eller en blomsterkvast som takk for innsatsen.
Sindre Hovdenakk var redaktør i Prosa fra 2014 til 2018.
