Essay

Gjensyn med Camus

Albert Camus’ tekster kan fortsatt leses med utbytte. Både på grunn av de litterære kvalitetene, og fordi hans form for eksistensialisme er en evig påminnelse om nødvendigheten av å gjøre opprør mot det totalitære.

Å Pythagoras, hvorfor avverget du ikke denne flommen?

Opphavsmannen til essaysjangeren visste knapt hva han satte i gang. Men han sukket allerede over sin egen skriftproduksjon. Hva skal vi da si til bølgen av essaysamlinger anno 2013? Jeg leser Montaignes over fem hundre år gamle “forsøk” i tre oversatte bind og Arne Melbergs essayantologi fra i høst sammen med fjorårets norske essayister.

Samtalane i krokane

Samtalane i krokane. Ikkje om Dag Solstads siste bok er ein roman eller ikkje (svaret er nei), eller om lyrikken får eit oppsving med sosiale medium (svaret er njaa), eller om ein eigentleg er litt redd statssekretær Knut Olav Åmås, sjølv om bransjen kjenner han (svaret er ja). Samtalane i krokane handlar om kva bokhandlarkjede som går ned først i 2014. Er ikkje det ein sunn bransje, kanskje? Hæ?

Raude kinn, rosa tal og alt anna enn litteratur

Eventyret om Norge

Hvordan ser eventyret om Norge ut, slik det fortelles i historieverkene de siste 200 årene? Jo, det er eventyret om motsetninger som overkommes, om en nasjon som konstitueres av folket, og om et land som på samme tid er evig og uforanderlig.

God geit - og et helvetes nytt år!

Hvis jul og nyttår er “en tid for ettertanke og refleksjon”, kan det passe å lese to nye bokutgivelser som bidrag til høytiden. Irina Lee vil at vi skal slutte å leve som om hver dag var julaften, mens Erik Bertrand Larssen vil at vi skal leve hver dag som under et evig nyttårsforsett.

Elefantrifle og maurkverk

Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.

Debatten som forstummet

Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.(1)