To bøker om Norges engasjement i Sudan er en reise til helvete. Men de forteller også historien om den norske solidaritetsmodellen, og om troen på at gode hjelpere kan utgjøre en forskjell.
Dantes Guddommelige komedie starter med reisen ned i helvete, kjent under navnet Inferno. Stedet er sjaktformet, det graver seg dypere og dypere inn i jorden. Nedstigningen går gjennom ni kretser, der den reisende – altså Dante selv – møter syndere idet de straffes for sine laster; hver krets sin last, som grådighet, aggresjon, korrupsjon, vold og svik. Dantes verk har to andre deler der den videre reisen beskrives – gjennom Skjærsilden og oppover i Paradiset. Der diktverkets første del er en form for syndserkjennelse, er den andre en renselse av denne synden og den siste et møte med Gud og frelsen.
Jeg har nettopp lest to sakprosabøker om Sudan, og det har vært en litterær reise til det som kan klassifiseres som nettopp Inferno. Men det har også vært en reise i fotsporene til de gode hjelperne, til de som ønsket å lede sjelene mot «Paradiset». Det har på mange måter også vært en studie i den såkalte norske modellen, hvor mennesker tar ansvar, og hvor solidaritetstanken er opphøyd til frelse. Bibiana Dahle Pienes Norge i Sudan. På bunnen av sola (Aschehoug, 2014) og Halle Jørn Hanssens På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan (Skyline, 2015) har rystet meg i mine grunnvoller.
«Historien er, når alt kommer til alt, den sanne poesien. Virkeligheten, dersom den tolkes riktig, er større enn fiksjonen.» Piene siterer den britiske forfatteren og historikeren Thomas Carlyle (1795–1881). Både Bibiana Dahle Piene og Halle Jørn Hanssen viser oss hvorfor historie, og sakprosa, er livsviktig.
NEDSTIGNING TIL HELVETE
Afrikas yngste stat, Sør-Sudan, ble unnfanget i vold, og vold har vært dens svøpe. Norge var jordmor under fødselen og matmor og sjelesørger underveis, og har jobbet hardt for å veilede ut av infernoet. Det er historien om verden på sitt verste og kanskje Norge på sitt beste. Alt annet er forbannet løgn. Til tross for feiltrinn og naivitet.
Siden Sudan ble avkolonisert i 1956, som en av de aller første afrikanske statene, ble landet styrt av en arabisk-muslimsk elite i nord, som holdt svarte afrikanere i sør i et jerngrep. Det arabiske nord så kulturelt og religiøst ned på de afrikanske folkeslagene i sør. «Bruk en slave for å drepe en slave», var omkvedet. Splitt og hersk. «Apartheid i Sør-Afrika var som et teselskap å regne i forhold til situasjonen i Sudan», forteller den sagnomsuste irske presten Dan Eiffe til Piene. Han jobbet for Folkehjelpa på 1990-tallet. Det er en rasisme som også får Halle Jørn Hanssen til å se rødt, og han legger ikke bånd på seg når han beskriver dette i sin bok.
Rasismen og undertrykkingen førte til ulike frigjøringsbevegelser i Sør-Sudan. Noen ville «frigjøre» hele Sudan fra de muslimske sharialovene som styret i nord innførte for alle. Andre ville ha selvstendighet og en egen nasjon i sør. Sudan slo hardt ned på ethvert forsøk på frigjøring i sør, med sult og hungerkatastrofer som resultat. Samtidig sto ulike fraksjoner mot hverandre i sør, uenige om veivalg. Alles kamp mot alle, med nedslakting i alle leirer. Uten omsvøp. Et inferno. Da Sør-Sudan endelig fikk sin selvstendighet i 2011, tok det knapt to år før borgerkrigen brøt løs i 2013. Syv fredsavtaler har sett dagens lys de to siste årene, og alle har blitt brutt. I dag er Sør-Sudan ensbetydende med kaos og krig.
I dette landskapet har ulike geriljaledere i Sør-Sudan, som nueren Riek Machar og dinkaene John Garang og Salva Kiir, beveget seg inn og ut av ulike konstellasjoner de siste 40 årene. Folket slår seg sammen i en felles bevegelse, samtidig som konflikter om gammel urett ligger som et latent uromoment hele veien, nesten som i det gamle ættesamfunnet i Norge. Gamle sagn og myter, variasjoner over Bibelens historie om Jakob som stjeler førsteretten fra sin bror Esau, ulmer. I den sør-sudanesiske mytekanon dreier det seg om hvem som får førsteretten til den beste kalven. Kvegtyveri og kvinnerov er en del av det å eksistere.
«NORWIISJENS» OVERALT
«Det forbannende jævla, føkka opp Sudan. Det suger deg inn», uttaler en utenlandsk informant til Piene. Sør-Sudan ligger delvis avsondret fra det andre Sudan, i nord, av en av verdens største og ugjennomtrengelige våtmarker. Denne våtmarken ble også en naturlig grense mellom arabere i nord og nilotiske folkeslag i sør. «Norwiisjens», eller nordmenn, lot seg ikke skremme.
Med TV som nytt medium kom Afrika på slutten av 1960-tallet inn i de tusen hjem. Da det ble borgerkrig i Nigeria, hvor delstaten Biafra ønsket selvstendighet, ble vi vitne til en hungersnød de fleste aldri hadde sett maken til. Øystein Stabrun fra NRK reiste både dit og til Sør-Sudan og lagde reportasjer. Erik Bye og Daniel Heradstveit var journalister som brukte sin status til å få frem nødhjelpsbudskapet.
I 1971 dro legen Halvor Nordskog på et omfattende kartleggingsoppdrag i Sør-Sudan. Han tilbakela 5700 km over 85 dager, i følge med sør-sudanesisk gerilja. En i følget deres viste seg å være spion fra Nord-Sudan, og Nordskog og hans innfødte medhjelpere fikk krigsfly på jakt etter seg. Hva skal vi gjøre med spionen, spør følget ham. Bli kvitt ham, sier Nordskog. Han skriver i dagboka, gjengitt i Pienes bok: «Når to elefanter slåss, er det gresset under dem som lider mest.»
Jungeldoktorer, humanitære pirater, omreisende eventyrere, godhetsregimets mange Indiana Jones kryper frem og får liv gjennom disse to bøkene. Det er oppfinnsomme og tøffe mennesker. At de torde! Men så kommer jeg på at jeg har gjort det selv. Bak frontlinjene. Jeg hørte snikskytternes skudd over hodet, vasset blant lik ved Decamare-fronten i Eritrea. Ute på kartleggingsoppdrag, i bistandspolitisk ærend. Vi snek oss om natten over grensen mellom Etiopia, Eritrea og Sudan for å unngå etiopiske jagerfly. Jeg danset med de kvinnelige geriljakrigerne, sov under åpen himmel og slet med amøber. Jeg satt i Khartoum på begynnelsen av 1990-tallet og skrev på en gammel skrivemaskin. Artikkelen om turen ved fronten, og om da Eritrea ble fritt, ble sendt til utenriksredaktør Arvid Bryne i Dagbladet. «Vi er ikke New York Times», sa Bryne da han kuttet artikkelen til det halve. Jeg var en av de mange «norwiisjens» på Afrikas horn. Det blir jeg nå minnet på.
LITTLE NORWAY
Arbeidet til Øystein Stabrun og Halvor Nordskog ga resultater. Utenriksdepartementet bevilget betydelige midler til bistandsinnsats i Sør-Sudan. Kirkens Nødhjelp bygde etter hvert opp det som fikk navnet Little Norway, et stykke sør for byen Juba. Kirkens Nødhjelp holdt linjene til regimet i Khartoum åpne.
Utenriksminister Knut Frydenlund var en pragmatisk visjonær. Lille land – hva nå? het en bok han skrev i 1982. Jeg husker ham godt fra statsvitenskap, da han holdt gjesteforelesninger og grublet høyt over hvordan Norge kunne spille en rolle for å sikre verdensfreden.
Frydenlund og UD forsto den klare beskjeden de fikk: Freden blir kortvarig om vi ikke får gitt menneskene hjelp. Det er kanskje her, skriver Piene, at den norske modellen finner formen, det vil si at norsk utenrikspolitikk står på to bein, med et nært, praktisk samarbeid med NGO-ere og deres nettverk på den ene siden og med diplomatiet, basert på internasjonal rett, på den andre.
Forsker Terje Tvedt skrev i 1990 den bistandskritiske boka Bilder av «de andre», og pekte på det i dag åpenlyse: De lokale og nasjonale myndighetene fikk ikke, og tok ikke, ansvar. KNs folk ble (snille) «koloniadministratorer». «Allah er stor, Kirkens Nødhjelp er større», sa hjelpearbeiderne spøkefullt til hverandre, forteller Piene. Tvedt har dog, etter min mening, stivnet litt. Han hisser seg opp omtrent en gang i året, nemlig når han kritiserer den årlige norske TV-aksjonen og mener den segmenterer dårlige bilder av andre. Ritualer er viktige.
Den sør-sudanesiske frigjøringshæren robbet Little Norway, rundstjal alt som var bygd opp. Ikke akkurat gutta på skauen, skriver Piene når hun gjengir militsens kampsang:
Til og med mora di, gi henne en kule!
Til og med faren din, gi ham en kule!
Geværet er maten din, geværet er kona di
Ti års arbeid lagt i grus til en samlet sum av en milliard kroner og mye hardt arbeid, forlatt for godt i 1986. Ikke rart at Kirkens Nødhjelp forble skeptiske til geriljaen.
ASKELADDEN OG HJELPERNE
Etter at Kirkens Nødhjelp trappet ned, åpnet det seg større rom for andre aktører. Norsk Folkehjelp fylte etter hvert alle rom. Halle Jørn Hanssen hadde beredt grunnen for sitt politisk-humanitære virke som markant journalist for NRK fra 1969 og Afrika-korrespondent fra 1978. Jeg husker ennå hans sonore røst. Snart tok han over som utenlandssjef, deretter som generalsekretær i Folkehjelpa. Han skriver i sin bok med patos om viktigheten av det hans organisasjon gjorde. Her er lite kritisk distanse. So what? Det er nettopp derfor denne boka er viktig. En aktør forteller. Det er interessant for norske bistandsarbeidere, journalister og for politikere som vil noe med norsk utenrikspolitikk. Piene, på sin side, beholder distansen, og det skal hun, det balanserer bildet, og hun lar oss vurdere selv.
Norske eventyrere og norsk godvilje, askeladder som er usvikelige i sin naive fremtidstro og tro på at alt ordner seg i marsjen, og som vet å alliere seg med gode hjelpere. Og de har journalistisk teft. De bruker pressen for det den er verdt, også når de kanskje burde holde kjeft. Utenriksdepartementet får stadig kinkige saker å forholde seg til, men er smidige når det trengs. Samtidig dør sør-sudanesere i hopetall, mange hundre tusen, på grunn av kamphandlinger og sult, til tross for den internasjonale bistanden. Halle Jørn Hanssen ga råd, også lenge etter at han hadde gått av. Han ba Folkehjelpas stedlige representant gå bak ryggen på ledelsen i Oslo for å kunne fortsette med å betale for en viktig satellitt-telefon for geriljaleder John Garang. Til forskjell fra Kirkens Nødhjelp jobbet Folkehjelpa utelukkende med den største frigjøringsbevegelsen i sør og deres humanitære organisasjon, og ikke med myndighetene i nord. Det har ikke manglet på kritikk for det. Samtidig nådde de ut i felten til de som trengte det, på en annen måte enn nesten noen annen internasjonal aktør.
1,5 milliarder kroner ble på slutten av 90-tallet sluset gjennom Folkehjelpa fra USAID til deres program for Sør-Sudan. Vittige tunger kalte ikke organisasjonen for Norwegian People’s Aid lenger, men Norwegian People’s Army. Folkehjelpa blåser opp tallene på antall sultende fordi de vet at geriljasoldatene stjeler fra lasten. Bedre da å legge på litt ekstra, slik at de som led, faktisk fikk mat. Jeg hadde gjort det samme.
NYE KRIGER
Ryktene om at Folkehjelpa visste om at våpen ble smuglet i deres forsendelser, fortsatte. Programposten Brennpunkt bar i 1999 ved til bålet. De fraktet ikke bare såkorn, sier en kilde. «Vi holdt liv i halvannen million mennesker», sa Halle Jørn Hanssen i programmet og ble kryssklippet slik at han gjesper og ser uinteressert ut. I boka si langer han ut mot journalist Ola Flyum og anklager ham og redaksjonen for dårlig og uetterrettelig kildekritikk. En gammel kriger legger ikke noe imellom.
I 2001 kjører terrorister fly inn i tvillingtårnene i New York. Sudan og Khartoum er redde for å havne på president Bushs «ondskapens akse». Derfor blir de mer medgjørlige. Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson får etter hvert en avgjørende meglerrolle. I innspurten av den nesten umulige oppgaven får hun daglig telefoner fra John Garang og Khartoums sjefsforhandler, Taha. 31. desember 2004 har Askeladden bidratt til en historisk fredsavtale mellom Sør- og Nord-Sudan. Den er blant Norges største utenrikspolitiske triumfer.
To dager etter bryter et nytt sudanesisk inferno løs, denne gang i regionen som ligger vest i Sudan og på grensen til Sør-Sudan, Darfur. Voldtekt, plyndring, klubbing til døde. Sharialovene gjør at kvinner som går ut av flyktningeleirene, blir voldtatt. Så blir de gravide. Senere blir de brutalt straffet av lokalt politi fordi de har vært sammen med en annen mann enn sin ektemann. Inferno.
John Garang dør i en flyulykke i 2005. Sabotasje? Ny uro, men så selvstendighet i 2011 etter en folkeavstemning i sør. Landets første trykkpresse er norsk, landets første avis utgis, nye pundsedler er gravert av norsk designer, første representasjonsbolig er den norske, utkast til oljelov er skrevet av nordmenn, etablering av et statistikkbyrå og et riksarkiv skjer mye takket være AS Norge.
HÅPLØSE LEDERE
Etter festen, nye myrderier. Gamle, steile fronter mellom de som stjal kalven, og de som fikk kua. Men bistandsmidler flommer. 423 internasjonale NGO-ere er i landet. Kofferter med oljepenger skifter hender. Mange skal belønnes. Det mangler et bankvesen. Hilde Frafjord Johnson gråter seg i søvn over situasjonen der hun nå sitter som sjef for et større FN-program for Sør-Sudan. Folkehjelpa gjør så godt de kan med politisk skolering etter sosialdemokratisk ånd. Boka Tillitsmannen av Einar Gerhardsen brukes. Men det blir for lite, for sent og for dårlig organisert.
I dag er millioner igjen på flukt fra borgerkrig i Sør-Sudan, titusener er drept, dinkaer og nuere står steilt mot hverandre. Mange utenforstående sikler etter naturressursene landet besitter i form av olje, vann og jord. Hvor lenge skal verdenssamfunnet plukke opp regningen for lidelsene i Sør-Sudan, når lederne er ansvarlige? spør Piene. Men hva skal vi gjøre, bare la millioner dø? Halle Jørn Hanssen legger hovedskylden på Salva Kiir, Sør-Sudans president. En tilnærmet analfabet, uten noen form for utdannelse annet enn fra det militære.
«Det er bedre med en god krig enn en dårlig fred», sier noen sør-sudanesiske utsendinger på den store fredskonferansen i Oslo i 2012 når Piene slår av en prat. Akkurat, ja.
Halle Jørn Hanssen sukker over dagens krav til kontroll og resultatrapportering innen bistanden. Det er ingen vilje til å ta risiko lenger, skriver han. Da han som ung utenriksmedarbeider i NRK ble kalt inn på kontoret til utenriksredaktør Per Riste, fikk han høre at «dette med objektivitet er noe forbannet tøv». Han har holdt linja. Han har prøvd å utgjøre en forskjell. Han har gjort det til noe personlig, ikke minst med alle middagene han og kona Marit Berggrav har invitert ulike aktører til i sitt hjem ute på Høvik.
Men Sør-Sudan er fortsatt et inferno. Vil noen en gang klare å lede landet gjennom skjærsilden og inn i paradis? Til tross for feilskjær og mislykket bistand – takk og pris for at noen har forsøkt, og at noen fortsatt forsøker.
Det er den norske modellen – hvor sivilsamfunnsorganisasjoner, myndigheter og sterke personligheter sammen påvirker norsk utviklings- og utenrikspolitikk. Enn så lenge. Og nå er den dokumentert. Med fødselsveer, dødsrier og det hele.
