Stemma som blei historie
Det skjer noko med gamle sakprosatekstar når dei kjem ut på nytt. Ein kan lura på om det framleis er liv i dei.
Det skjer noko med gamle sakprosatekstar når dei kjem ut på nytt. Ein kan lura på om det framleis er liv i dei.
Sakprosautgivelser om scenekunst kan forstås som en kulturpolitisk manifestasjon: Se, vi finnes, for her er boka! Det forteller noe om scenekunstens plass i kulturen, men også om sakprosaens betydning for kunstens synlighet.
Da Prosa feiret sitt 20-årsjubileum i juni, holdt Fredrik Wandrup denne festtalen.
Dette skal handle om hvordan ting kan bli til tekst og tekst til ting. Og om forholdet mellom tre bøker, tre reiser til Ukraina, fotografiet av en kvinne, et skrin og en rusten kopp fra en fangeleir.
Våren 2000 hadde jeg sagt opp en stilling i De norske bokklubbene og så for meg et liv som frilansskribent. Men generalsekretæren i NFF ville det annerledes.
Julaften 2010 publiserte Morgenbladet en anmeldelse av mine fem årganger med Prosa. Konklusjonen var blitt til et ingresspoeng jeg satte pris på: «Norsk offentlighet er ikke så verst likevel.»
Jeg stod midt i en steilbratt fjellvegg. Kom verken opp eller ned. Redd for å falle i avgrunnen, redd for å klatre videre oppover. Fastfrosset.
En sjelden gang kommer man over et forfatterskap som forandrer ens blikk på både litteraturen og på verden.
Ulrich Becks ideer om Europa er blitt sett på som høytflyvende og usannsynlige, men du skal ikke se bort fra at det er Becks realisme som vil bli stående.
Malcolm Gladwell er populærvitenskapens vidunderbarn, med bøker som trykkes i millionopplag. Men hva er egentlig budskapet hans?
Denne våren markeres hundreårsdagen for folkemordet på kristne minoriteter i Det osmanske riket under første verdenskrig. Over halvparten av imperiets to millioner armenere, samt flere titusener assyrere og kaldeere, ble myrdet under den ungtyrkiske ligaens febrilske og destruktive utryddelseskampanje.
«Det finnes ikke noe en avhører kunne si til meg som ville være nytt. Jeg har hørt alle variasjoner.» Då mauritanske Mohamedou Ould Slahi skreiv dette i isolat i fangeleiren på Guantánamo sommaren 2005, hadde det gått snart fire år sidan novemberdagen då han vart henta av etterretningsoffiserar i heimen sin i Mauritania og teken bort, i ein alder av tretti år.
Hva skjer i norske antikvariater? Sakte bransjedød blant støvete bokhyller? Egentlig ikke. Bruktbokas undergang er et ondsinnede rykte, satt ut av fienden.
Uten sakkyndig kritikk havner vi i et verditomrom der ingen kompetente skribenter kritisk og analytisk observerer kulturfenomenene i samfunnet.