Cathrine Krøger skriver i forrige utgave av Prosa at pensumlitteraturen på sykepleiestudiet er preget av kvasiakademisk ordgjørme. Men kjernespørsmålet er ikke hvor enkelt eller hvor komplisert språket er, men om det er tilstrekkelig presist og nyansert.
Hva betyr design og estetikk i nordmenns daglige liv? Er møblene og bygningene rundt oss kulturelle gjenstander, eller skal de kun være til praktiske nytte og til inntekt for produsenter og utbyggere? Mest det siste, vel.
Då det siste bandet av Norsk Ordbok vart lansert, var både kronprinsessa og fjernsynet til stades. Kva er det som er så spesielt med denne ordboka? Og kan vanlege folk ha nytte av henne?
Sakprosaoversetterens liv er fylt av words, words, words, men iblant trer virkeligheten fram fra alle ordene og gir innsikt. Slik var det å oversette On the political (Om det politiske) av den belgiske filosofen Chantal Mouffe. Med ett framsto vår tids politiske virkelighet i et klarere lys.
Uærbødige, frekke og ubehøvlede har bergensere alltid vært. Men kan man si at det finnes en egen bergenskritikk?
Internett er i ferd med å gjøre den tradisjonelle reiseguiden overflødig og har skapt en ny sjanger, den personlige reiseguiden.
En kikk på førsteklassepensum for sykepleie gir et gløtt inn i en så jålete og kvasiakademisk fagdisiplin at forfatterne umulig kan skjønne hva de egentlig skriver.
Morgenbladets sakprosaanmeldelser er preget av en elitistisk undertekst av litterær retorikk og kulturell kapital, gjerne ispedd ironi.
Og gubben satt i kveldinga og koste seg med skjellinga,
kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fire, kroner fem, kroner seks,
kroner sju, kroner åtte, kroner ni.
Og det er rimelig han kunne ha det trivelig
når’n telte på nytt og på nytt
og på nytt en sekk med penger i.
Den affektive vendinga kjem til Noreg i to aktuelle bøker som demonstrerer korleis analyse av kjensler kan gi nye perspektiv på både litteratur og samtid.
Martha C. Nussbaum
Dei siste åra har Danmark hatt ein stor og god sosialsatirisk samtidslitteratur, men vi har ingen romanar som i satirisk tradisjon drillar, stiller ut eller utfordrar dagens religiøse fanatisme der det gjer mest vondt.
Etter skyldtunge tiår klarer Tyskland endelig å le av seg selv igjen.
Hva ligger egentlig i begrepet «l’esprit Charlie»? Og er denne «esprit» representativ for fransk satire generelt? Debatten om fransk satire har blitt en debatt om hva som burde utgjøre kjerneverdiene i det franske samfunnet.
Lars Roar Langslet (1936—2016) var en såkalt mangfoldig forfatter. Hva kan sies om den intellektuelle arven han etterlot seg?
