– Hvorfor er nordmenn så fryktelig opptatt av krigen?
Den hvithårete mannen på rundt 80 år reiste seg høflig fra stolen før han stilte spørsmålet. Nå kikker han bort på meg med et ertelystent blikk. Det er lettlivet stemning i det store forsamlingslokalet hvor jeg akkurat har avsluttet et foredrag om min siste bok, Tyskland stiger frem.
Men hva skal jeg svare? Dette er min debut som gjest hos en seniorforening, og i min fordomsfullhet var jeg mer forberedt på klagemål om at krigen ikke får nok oppmerksomhet lenger.
– Vel, forsøker jeg. – Det kan kanskje skyldes at det ikke har skjedd så mye dramatikk her til lands siden 1940-tallet. Så mange mennesker ble på ulikt vis så sterkt berørt at krigen satte seg fast også hos påfølgende generasjoner.
Den eldre herren gir uttrykk for at han ikke er helt fornøyd med svaret.
Først da jeg drister meg ut på et lengre resonnement om at nordmenn har et for stort selvbilde til å akseptere at de ikke spiller noen rolle i dagens verden, og at deres enorme kunnskapstørst om alle tenkelige elementer ved krigsårene kanskje fungerer som et substitutt, hvor de til overmål får mulighet til å dyrke en forestilling om at det fins gode og onde krefter – hvor nordmennene representerer de gode – får jeg noen anerkjennende nikk.
12 500 TREFF
Mannen har knapt rukket å sette seg før neste overraskelse kommer. Jeg var forberedt på at flere av tilhørerne hadde vonde personlige erfaringer fra krigen, og at de ville protestere mot at jeg presenterte et altfor sympatisk tysklandsbilde. Men herren som nå tar ordet, begynner å fortelle om alle de «gode» tyskerne vi har mistet av syne i vår forenklede forståelse av krigstiden: For det første var mange tyske soldater i Norge mot sin vilje, de var aldeles ikke nazister, og de kom svært godt overens med lokalbefolkningen. For det andre, minnes han, kom mange forhenværende soldater til Norge på «soningsferd» i etterkrigsårene. Han hadde selv møtt noen av dem, og blitt overbrakt dyptfølte unnskyldninger.
Flere i forsamlingen tar ordet, det trekkes assosiasjonstråder til den norske krigsbesettelsen vi akkurat har snakket om, og en genuin salongsamtale tar form.
Det vil være en overdrivelse å si at vi konkluderte med at dagens Tyskland er mer sivilisert enn Norge, og at norske mediehus og forlag er proppfulle av døgenikter som ikke vet å forvalte sitt samfunnsansvar, men det var ikke langt unna.
Etter som høsten gikk, kom det flere invitasjoner til seniorforeninger. Det fortsatte over nyttår, og gradvis ble en ny verden åpnet for meg.
Hvor stor denne verdenen er, aner jeg ikke. Da jeg av nysgjerrighet søkte på «seniorforening» i Google, fikk jeg 12 500 treff, blant annet Norsk Stål Seniorforening, Oslo Døves Seniorforening og Syvendedags adventistsamfunnets seniorforening.
Flere av dere som leser dette, har sikkert besøkt seniorforeninger før, ja kanskje har det først og fremst vært i slike fora at bøkene deres har blitt presentert. At det var så nytt for meg, kan ha sammenheng med at mine tidligere utgivelser i mindre grad har vært rettet mot allmennmarkedet. Vesten mister grepet (2007) og Globale utfordringer (2010) har vært på pensum ved høyskoler og universiteter, og nesten alle foredragsforespørslene jeg har fått, har kommet fra akademiske miljøer eller interesseorganisasjoner som arbeider med internasjonale spørsmål. Jeg er vant til å snakke til relativt unge, godt over gjennomsnittet samfunnsengasjerte mennesker, og forestilte meg at den eldre garde var mer interessert i hagestell og historie enn samtidens aktuelle begivenheter. Hvor feil kunne jeg ikke ta.
EN HVIT KONVOLUTT
Selv med denne erkjennelsen er det utvilsomt slik at jeg forstår seniorforeningene i kontrast til mine tidligere erfaringer. Blant de mange forhold jeg finner påfallende, er at arrangementene som oftest skjer på dagtid, i forsamlingshus eller på eldresentre. Dette er folk som møter tidlig opp, de har god tid som pensjonister, så lokalet er vanligvis fylt av minglende mennesker selv om jeg ankommer litt i forkant.
Kaffe og småkaker serveres mens de sprekeste setter ut stolradene og rigger opp lydanlegget. Min kontaktperson står på pinne for å vite om jeg har alt jeg behøver, fra drikkevarer til teknisk utstyr.
Når jeg forteller at jeg ikke trenger mer enn en mikrofon, får jeg én av to høyst ulike reaksjoner. Noen klarer ikke å skjule skuffelsen over at jeg ikke vil bruke det råflotte utstyret de har skaffet seg (for dette er ofte folk som har penger), andre roser meg innstendig for å holde en klassisk form.
Tilhørertallet ligger mellom femti og flere hundre, gjennomsnittet er over hundre. Dette er høyt – og overraskende mange av dem kjøper boken etterpå. Den eldre garde går fortsatt rundt med kontanter i lommen.
Apropos: Før eller etter foredraget får jeg stukket til meg en hvit konvolutt med noen tusenlapper for oppdraget. Overleveringen skjer gjerne med et blunk.
Alle foreningene jeg har vært i kontakt med, planlegger vår- og høstprogram lang tid i forveien. Den mest imponerende listen med foredragsholdere jeg har sett, ble presentert av Aker Seniorakademi, hvor min anerkjennende bemerkning ble møtt med kommentaren «vi får hvem vi vil».
Dette kan ha sammenheng med deres tilhørighet på beste vestkant i hovedstaden, hvor mange av medlemmene har bakgrunn fra viktige samfunnsposisjoner. Men vel så imponerende var den tematiske bredden i programmet. Denne høsten skal de blant annet dvele ved innvandring og den norske velferdsmodellen, utfordringer i Arktis, Dante Alighieri, geologi og Høyesteretts historie.
Aker Seniorakademi har 450 medlemmer og er så populære at de har innført venteliste for medlemskap.
INTERNASJONAL TREND
Flere foreninger er knyttet til såkalte seniorsentre, hvor man som foredragsholder får et innblikk i hva det innebærer å bli gammel i dagens Norge. Her er forskjellene store, fra de som tilbyr bare fotmassasje og kortspillbord, til de ambisiøse som har forfattere, forskere eller profesjonelle musikere på programmet hver eneste uke.
På mange av seniorsentrene er det ikke bare de spesielt interesserte som kommer for å høre på, da arrangementene har en mer sosial funksjon. Men den aktive kjernen som står bak arrangementene, klarer som oftest på magisk vis å sørge for at de trøtteste og mest senile av de fremmøtte oppfører seg eksemplarisk. Jeg har til gode å oppleve at noen har snorket eller begynt å bable. En kar som begynte å holde et usammenhengende foredrag da han egentlig skulle stille et spørsmål, ble elegant håndtert av arrangementsansvarlig. Møteplagere og kverulanter er etter min erfaring et større problem på Litteraturhuset og i studentersamfunnene.
Det er verdt å reflektere litt over hvorfor så mange i den eldre garde organiserer seg i kunnskapssøkende miljøer. At pensjonister har god tid, er åpenbart ingen dekkende forklaring. Mer relevant er det kanskje at vi her snakker om en generasjon som vokste opp før utdanningseksplosjonen på 1970-tallet. Under ti prosent av landets seniorer har høyere utdanning, og mange av dem har kanskje ikke hatt anledning til å nære sin kunnskapstørst på en systematisk måte før de sluttet å jobbe.
Etableringen av pensjonistuniversiteter, senioruniversiteter og seniorakademier er definitivt en internasjonal trend. University of the Third Age, forkortet til U3A, ble ifølge Wikipedia først startet ved Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Toulouse i 1973, og har spredt seg til mange land. Også i Norge bruker man U3A som samlebetegnelse, som på nettstedet u3a.no, hvor 66 norske organisasjoner er listet opp.
EN INVESTERING
Første gang jeg hørte om dette fenomenet, var da min mormor sluttet seg til en lokal «pensjonistskole» på Helgelandskysten for femten år siden. Her var opplegget basert på studier av andre lands kulturhistorie, og undervisningen ble avsluttet med et utenlandsopphold.
Min mormor, som ikke var særlig bereist i utgangspunktet, var altså svært godt forberedt da hun besøkte Hellas for første gang som 75-åring.
Fortsatt i dag, ti år senere, kan hun de ni musene på rams.
For alt jeg vet, kan det hende at et flertall av landets pensjonister er engasjert i en seniorforening, og i så fall snakker vi om mange hundre tusen mennesker. Med andre ord et potensielt fantastisk marked for forfattere som ønsker å spre oppmerksomhet rundt boken sin. At relativt få av foreningene er litterært orientert, og at enda færre arrangerer foredrag knyttet til bokutgivelser, kan betraktes som en spennende utfordring.
Derfor litt høyttenkning på slutten: En sammenslutning av forlag, NFF og relevante offentlige institusjoner kunne gå sammen om å tilby støtte til seniorforeninger som ønsker å invitere en sakprosaforfatter på besøk. Hvis man tar utgangspunkt i en sats på 4000 kroner til honorar og et snitt på 1000 kroner i reiseutgifter, kan foreningen lage et høstprogram med fire arrangementer for bare 20 000. Seniorforeningene kan ev. få halve beløpet mot at de skyter inn resten selv.
Et slikt initiativ trenger ikke ta form av driftsstøtte. Det kan være et engangstilbud, hvor man satser på at mange av foreningene vil finne tilbudet så verdifullt at de finansierer det fra egen lomme påfølgende sesonger.
Norske pensjonister er friske og pengesterke allerede i dag, og de vil være enda friskere og ha enda mer å rutte med i tiårene som kommer. Hvis man kan styre mer av deres forbruk inn i bøkenes verden, kan dette bli en investering med lovende utsikter for norsk bokbransje.
