Om sjangerforståelse, nevrotisk skrivevegring og litterære virkemidler.
DEBATT
TIDLIGERE INNLEGG:
Prosa 5/2016
GRO JØRSTAD NILSEN
«Essays eller litterære selfies?»
Gro Jørstad Nielsen avlegger meg en visitt i Prosa 5/2016. I en anmeldelse av to av Geoff Dyers bøker handler halvparten om min essayforståelse. Når essayisten selv blir temaet for essayet, mener Jørstad Nilsen at jeg «utvilsomt» ville betegnet dette som «selfie-artikler» og ikke essays. Men jeg tar feil, for jeg har «intet blikk for nyanser i hvordan et essay-jeg kan bli brukt av kløktige forfattere. Et essay-jeg er jo et litterært virkemiddel på lik linje med et lyrisk jeg, eller et roman-jeg, for den saks skyld».
HVA ER ALLMENNGJØRING?
Denne kritikken er tatt fullstendig ut av luften. Jørstad Nilsen overser at det personlige essayet omhandler en sak utenom essayisten, også når essayisten skriver om seg selv. Men det er ingen automatikk i at selvfremstilling gjenspeiler det Montaigne kalte «hele menneskenaturens form». Jørstad Nilsen unnlater å nevne at problemet består i allmenngjøring. Det personlige essayet meddeler erfaringer med overføringsverdi. Jeget uttrykker ofte en rekke allmennmenneskelige problemer når det forholder seg til seg selv. Ta følgende eksempel:
Hun var kommet for å arbeide et halvt år i Paris, dels for å være sammen med meg, dels på grunn av et godt jobbtilbud hun hadde fått, men nå var hun tilbake i Roma og fremleide en leilighet av noen andre fordi hennes egen leilighet var fremleid. Dette er de vestlige samfunns egentlige tilstand ved overgangen til et nytt årtusen: Alle fremleier av alle andre, mens ingen er helt sikre på om de bryter opp eller blir værende, slites mellom å være nybyggere eller nomader og ender opp som fremleiere.
Denne generaliseringen skjer opplagt for kjapt, og virkningen blir komisk. Det stemmer ikke at alle fremleier av alle andre! Men OK, Dyer fremhever en tendens når det gjelder hvordan folk lever i dag: Mobiliteten har blitt større. Lawrence reiste verden rundt, og Dyer går i hans fotspor som Lawrence-pilgrim. Han etterligner Lawrence som globetrotter for å forstå ham. Ofte uten resultat: Dyer ønsker nevrotisk alltid å være et annet sted enn der han er. Når han skriver om seg selv, forteller han også om noe annet. Her ligger essaykritikerens vurderingsproblem: Hvor relevant er Dyers skrivevegring og nevrotiske krumspring for portrettet av Lawrence? Det er vanskelig å bedømme: Dyer gir oss bare fragmentariske glimt. De som bare kjenner Lady Chatterley’s Lover og Sons and Lovers – dvs. de fleste norske lesere – får store problemer med å følge Dyers fremstilling.
SELVOPPLEVD
En essayist bruker ofte små, selvopplevde hendelser til å reflektere over store spørsmål. Å bli stående ved de små hendelsene i seg selv skaper selvopptatte selfie-artikler. Selvbiografi er ikke essay. Jørstad Nilsen applauderer imidlertid Dyers persona: «I En ren besettelse fremstår Geoff Dyer som en levende og følsom person (samt belest, bereist og beleven), i motsetning til spesialistene.»
Det store blinde feltet i Jørstad Nilsens artikkel er bøkene hun skal anmelde. Dyer kommer ikke til orde med noe som kunne belyse problemet om pseudoessayistikk nærmere: Når blir det å trekke inn egen person essayistisk relevant, og når er det utenpåklistret?
Dyer bruker seg selv og sin egen biografi for å forstå D.H. Lawrence. Å bruke egen erfaring for å forstå litteratur og kunst er en selvfølge: Den som ikke kommer med noe til et verk, vil heller ikke få noe ut av det.
Det spesielle ved Dyer er hvorledes han mobiliserer seg selv for å forstå Lawrence. Han kjemper med seg selv, og han basker med Lawrence. Kampen med skrivevegringen skal gi en inngang til forfatteren. Men hva har disse to tingene med hverandre å gjøre?
Dette er Dyers hovedproblem: Man forventer noe om Lawrence, men det tar lang tid før Lawrence nevnes i det hele tatt. Dette skaper irritasjon: «Jeg er dritt lei skrivesperren din, forsøkene dine, alle de uløselige nevrotiske dilemmaene dine! Hvorfor skal jeg gidde alt dette?» Slik tenkte jeg etter at ca. en fjerdedel av boken var unnagjort. Jeg hadde Dyer og skrivevegringen hans oppe i halsen. Og når man trodde at kverna stoppet, kom det jammen meg enda en ny runde med et menneske som motarbeider seg selv og sitt eget prosjekt. Dyers nevrotiske skrivevegring har gjenkjennelsesverdi for de fleste medlemmer av NFF. Likevel kunne man blitt spart for dusinvis av varianter av iakttakelser som denne: «Det er et tilbakevendende problem jeg har, denne trangen til å gi opp det jeg har begynt på, til fordel for noe annet.»
ESSAYISME
Hva er forholdet mellom nevrotisk skrivevegring og essayet som sjanger? Her gir Dyer tross alt ny innsikt i forholdet mellom livet som eksperiment og det litterære essayet forstått som prøve eller forsøk. Noen essayister lener seg tilbake i stolen og foretar tankeeksperimenter, mens andre også eksperimenterer med seg selv når de prøver ut et tema. Denne selveksperimenteringen har gjort at f.eks. Christy Wampole knytter essayisme til essayistisk livsstil. Skillet mellom essay og essayisme ble viktig i kjølvannet av filosofen Friedrich Nietzsche, som D.H. Lawrence var sterkt påvirket av.
Altså: Essayet er det man skriver, og essayismen er en eksperimenterende livsholdning som ikke trenger å nedfelle seg i et essay. Wampole hever at vi lever mer uforpliktende og eksperimentelt enn før, derfor har essayet vind i seilene. Essayismen kan imidlertid komme i direkte konflikt med essayskrivingen, som når hovedpersonen i Hamsuns Sult lever så impulsivt og essayistisk at han ikke klarer å skrive essays. Hos Dyer står også den essayistiske livsstilen i motsetning til essayet som litterær form. Det finnes imidlertid ikke noe essayteoretisk system eller olympisk utsiktspunkt uten «blinde felter» som kunne beskrive alle mulige kombinasjoner av det spenningsfylte forholdet mellom essayismen og det skrevne essayet.
Dyers bok om Lawrence handler nettopp om dette forholdet! Essayet er en åpen sjanger pga. motsetningen mellom essay og essayisme, mellom kunst og liv. Dyers essay, selvbiografi eller essayroman om Lawrence er metatekstuell. Den utforsker manisk betingelsene for sin egen tilblivelse, men uten at hverken Dyer eller leseren egentlig har blitt så mye klokere ved bokens slutt.
AUTOFIKSJON
Jeg har angivelig «intet blikk for nyanser i hvordan et essay-jeg kan bli brukt av kløktige forfattere», påstår Jørstad Nilsen. Dyers Lawrence-bok har et veldig tydelig essayistisk jeg, preget av en gjentagelsestvang som av og til går leseren på nervene. Jeg vil fortsatt hevde: «Essayet må forholde seg til en sak som er noe annet enn personen som skriver det. Hvis ikke kollapser det.» Hvis det bare er essayisten som er saken, er det ikke da mer nærliggende å kalle produktet selvbiografi, selvbiografisk fragment eller autofiksjon?
Dyer foretrekker portretter, brev og kuriøse detaljer om Lawrence. Han mener dette forteller mer enn det Lawrence er kjent for, nemlig de beryktede romanene – som jo på hans tid ble oppfattet som pornografi. Veien fra verket til livet er historiens naturlige gang, tror Dyer. Verkene er liksom ferdigtolket, de er fiksjoner som ikke gir oss direkte tilgang til det vesentlige. Dyer gir flere eksempler på at Lawrence fremstår klarest i brevene, og på hvordan han innrettet seg på de stedene han bodde. Uten helt å overbevise. Dyer er fascinert av selve unnfangelsen, opplevelsene som ligger til grunn for Lawrences diktning. Gjennom denne eksentriske metoden mener han å komme tett innpå Lawrences livsfilosofi.
Men Dyer kan sjelden sammenlignes med en paleontolog som gir oss anelsen av noe større ved å studere en enkelt knokkel av et forhistorisk dyr. Brevene eller fotografiene av Lawrence skaper ingen visjon. Forsøket på å finne Lawrence i det tilsynelatende uvesentlige uttrykker opplagt en slags essayistisk filosofi. Men er den riktig?
IKKE-IDENTITET
Theodor W. Adorno hevdet i «Essayet som form» at essayet skulle uttrykke «bevisstheten om ikke-identitet». Avkledd den filosofiske sjargongen betyr det at essayisten alltid strekker seg mot noe han ikke kan nå, mot det individuelle, det som ikke kan uttrykkes i språket.
Ett av eksemplene Adorno ga, var at essayisten leste uten ordbok når han lærte seg et fremmedspråk: Han skulle gjette meningen ut fra konteksten. Selv skal Adorno ha lært seg engelsk på denne måten.
For å kunne skrive skaper essayisten seg et handikap, en lengsel eller et begjær. Dyer gjentar dette poenget inntil det parodiske. Av og til tøyer han strikken for langt når han beskriver hvordan han står i veien for seg selv. Man blir lei. Men så klarer han det likevel, han bare fortsetter, slik at vi gir oss ende over: Hvor mye skrivesperre går det egentlig an å ha?
Dyer beskriver seg selv eller sin persona som depressiv, han er ikke interessert i noe. Dette blokkerer Lawrence-prosjektet. Men så blir han interessert i depresjon, han leser bøker om den. Dette baller på seg, og Dyer kommer i gang igjen. «Jobb eller bukk under for melankoli, depresjon eller fortvilelse», er konklusjonen. Dyer skriver om seg selv, men også om noe mer allment: ikke bare om sin depresjon, men hva depresjon er, og hvordan man kommer ut av den.
«Hva er det vi leter etter?» spør han. Vi «tenker nesten instinktivt på de store tingene – Gud, fullbyrdelse, kjærlighet – men livet består faktisk i å lete etter en mengde småting, som en plate vi ikke har gått lei av, en utgave av Phoenix som ikke lenger er å oppdrive, et bilde av Lawrence som jeg så da jeg var sytten, et makent par semskede sko til dem jeg går med nå […]».
En essayist kan bruke små ting til å si noe mer, uten å abonnere på sannheten med stor S eller en systematisk filosofi. Dyers dyrkning av småtteri tenderer imidlertid mot å fetisjere hverdagsligheten. Verden krymper, og han blir stengt inne i den trivialiteten han dyrker. Dyer lider i partier av boken av ekstrem kjedsomhet, og dette smitter over på leseren: Man begynner å bla fortere.
Kritikeren må ta tak i grensene for Dyers prosjekt. Hvorfor oppsøke steder Lawrence har vært og samle på fotografier av ham i stedet for å gå inn i det han har skrevet? Dyer hater akademia og Oxford, som han kaller «dustebyen». Men ingen av dem han legger skylden på, kan lastes for hans kjedsomhet, skrivevegring eller selvdestruktivitet. Paradoksalt nok måtte man nesten ha vært spesialist på Lawrence for å bedømme om Dyer treffer noe sentralt ved D.H. Lawrence ved å brette ut sine egne personlige problemer! Dyrkningen av Lawrence-relikviene er selvsagt en flukt fra prosjektet. Men dyrkningen av det tilsynelatende trivielle er i virkeligheten også utrolig snobbete.
Kritikere har innvendt at dette er en bok om skrivevegring og ikke om Lawrence, hvilket Dyer benekter i forordet. Boken belyser i hvert fall skrivevegring som noe mer enn et privat problem. Alle skribenter vil gjenkjenne sine verste sider i Dyers nevrotiske piruetter og selvbedrageriske oppfinnsomhet for å utsette skrivingen.
FIKSJON OG FAKTA
Teknikken med å gjøre seg liten for at leseren skal føle sympati med forfatteren, er nå blitt plagsomt mye vanligere enn da boken kom ut for tyve år siden. Geoff har komplekser for sine smale skuldre, sin umandighet, og lider av en hærskare psykiske og fysiske problemer, blant annet tørr hud. Dette gir lesernes mindreverdighetskomplekser en tiltrengt sjelemassasje. Dyer gjør seg så liten at han kan bli stor. Metoden med å snobbe nedover overser imidlertid at «vanlige folk» og ikke minst folk fra arbeiderklassen ofte utstråler en verdighet selfie-skribenten ofrer på sin misforståtte populismes alter.
En tendens sakprosaforfattere bør være på vakt overfor, er Dyers programmatiske blanding av «facts» og «fiction». For Dyer er skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur kunstig. Selv om Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo tørster etter stipendpenger fra den skjønnlitterære forfatterforeningen, er det likevel god grunn til å skille mellom «fiction» og «non-fiction», mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Debatten om «fake news» og krympingen av journaliststaben i avisene viser at kildekritikk og etterrettelighet er under press. En kort Wikipedia-artikkel gir mye mer fakta om Lawrence enn Dyers bok på 227 sider. Det burde være et tankekors for faglitterære forfattere.
Tittelen på Geoff Dyers bok – En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence (Out of Sheer Rage. Wrestling with D. H. Lawrence) – er et sitat fra Lawrence: «Out of sheer rage I’ve begun my book on Thomas Hardy. It will be about anything but Thomas Hardy I am afraid – queer stuff – but not bad.» Imiterer Dyer Lawrences metode?
Lawrences studie av Hardy bærer undertittelen den glade vitenskap og er som mye av det Lawrence skrev, Nietzsche-inspirert. Den handler om Lawrences livsfilosofi, 1. verdenskrig, opprettholdelse av en selv og arten, men også om Hardys forfatterskap, som Lawrence oppsummerer krystallklart. Det grunnleggende hos Hardy er konflikten mellom tilhørighet til samfunnet versus individets utbruddsforsøk. For det lidenskapelige individet er konvensjonen et fengsel. Men når han prøver å unnslippe, går opprøreren til grunne av mangel på styrke til å bære isolasjonen, direkte hevn fra samfunnet – eller begge deler. «Dette og bare dette, er tragedien hos Hardy», ifølge Lawrence. I motsetning til Dyer når han skriver om Lawrence, gjennomgår faktisk Lawrence Hardys romaner. Selv om Lawrence mente boken om Hardy var om «anything but Hardy», får vi en oversikt. Dyer nøyer seg med henvisninger som forblir gåtefulle for den som ikke er lommekjent i Lawrences forfatterskap.
Min artikkel om Montaigne handlet hovedsakelig om forholdet mellom døden, vanen og jegets konstans hos essaysjangerens grunnlegger. Essayisten Montaigne var ikke så foranderlig som han trodde. Dyer er impulsstyrt, men likevel forutsigelig i sine gjentatte nevrotiske fluktforsøk. Basketaket med Lawrence viser på en tvangsnevrotisk måte konstansen i det essayistiske jeget som postmoderne lesninger av Montaigne har forsøkt å oppløse.
Om man ikke lærte så mye nytt om D.H. Lawrence, bekrefter Dyer likevel ettertrykkelig grensene for alle eksperimenter og alle fluktforsøk – både i livet og i essayistikken.
Eivind Tjønneland (61) er frilansjournalist, faglitterær forfatter og oversetter.
Theodor W. Adorno. 2013. «Essayet som form». I: Arne Melberg (red.). Essayet: 286–303. Universitetsforlaget. Oslo
Geoff Dyer. 2014. En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence. Overs. Bjørn Alex Herrman. Flamme Forlag. Oslo
D.H. Lawrence. 1985. Study of Thomas Hardy and Other Essays. Red. Bruce Steele. Cambridge University Press. Cambridge
Eivind Tjønneland. 2015. «Montaigne som pseudoessayist». Vinduet 3/2015: 7–16
Eivind Tjønneland. 2016. «Den norske essaydebatten 2015 – nokre hovudliner». Norsk Litterær Årbok 2016: 52–67
Eivind Tjønneland. 2016. «Garborgs roman Trætte Mænd og essayismens problem». Samtiden 3–4/2016: 151–161
Christy Wampole. 2013. «The Essayification of Everything». New York Times 26.05.2013
