Temaet «skriftlig formidling av fagstoff» trenger en skikkelig rundebordsdebatt.
Jeg har utallige opplevelser av at fagtekster skjemmes av ord og uttrykk som ofte utelukker leseren/mottakeren/lytteren. Utfordringen synes særlig å gjelde oss som jobber med sakprosatekster. Treffer vi leseren med språket vårt, eller går språket over hodet på leseren?
Noen hevder at dess flere uforståelige ord og uttrykk vi støter på i ei fagbok, dess større faglig tyngde. Språklig arroganse er en form som vi ikke liker å snakke høyt om. Vi lukker øynene som om fenomenet ikke eksisterer. Dette er en oppfatning som i høyeste grad bør debatteres. Alle fag har sine fagtermer, men utfordringen er å gjøre faget mer tilgjengelig og å avgjøre hvilken målgruppe teksten (budskapet) er beregnet på. En må treffe leseren med stoffet. Mitt spørsmål og min påstand blir – er det nødvendig å sitte med ordbok for å klare å trenge inn i teksten?
Professor Solveig Østrem skriver i Prosa 4/2016: «noen ganger er det nødvendig å bruke ord og begreper som ligger tett på et alminnelig hverdagsspråk nettopp for å kunne uttrykke seg presist og sannferdig.» Jeg har en følelse av at det alminnelige hverdagsspråket blir «degradert» i sakprosamiljøet.
Jeg leste en bokomtale av ei bok i pedagogisk psykologi hvor anmelderen tydeligvis ikke hadde skjønt forfatterens språklige intensjon om tilgjengelighet. Anmelderen mente at boka hadde et for enkelt språk. Dette var ei fagbok hvor forfatteren virkelig hadde lagt seg i selen for å gjøre fagstoffet språklig lett tilgjengelig, noe vedkommende etter min oppfatning hadde maktet på en glimrende måte.
Jeg jobber for tiden med et bokprosjekt om klasseledelse. I den forbindelse vil jeg trekke fram to definisjoner av begrepet klasseledelse.
Definisjon 1
Klasseledelse er lærerferdigheter som bidrar til å skape produktiv arbeidsro i samarbeid med elevene.
Definisjon 2
Klasseledelse er lærerens kompetanse i å holde ro og orden og skape produktiv arbeidsro gjennom å fremme og skjerme undervisningen og læringsaktivitetene i samarbeid med elevene.
Disse to definisjonene sier det samme. Den siste er en «ordoverflod» og blir smør på flesk. «Produktiv arbeidsro» går nettopp ut på å holde ro og orden.
Det kan være en stor og krevende jobb å skrive populærvitenskapelige tekster uten at en mister noe på veien. Dessverre synes uttrykket «populærvitenskapelig» ikke å ha den status og plass som det fortjener i sakprosalitteraturen.
Vi trenger i langt større grad en språklig, pedagogisk, metodisk diskusjon. En slik diskusjon er etter min oppfatning rimelig fraværende. Det er nå heldigvis i det siste kommet flere på banen som hevder at forskere og faglitterære forfattere bør skrive enklere. Det hevder blant andre Toril Moi i Klassekampen 22. juni 2016 og Silje Bringsrud Fekjær i Aftenposten 4. juni 2016. Det handler ikke bare om bruk av fremmedord, men også om hvordan budskapet formidles.
Et ord er ikke uten videre fremmed for alle. Skal du for eksempel bli lege, ingeniør eller lignende, bør du lære en del faguttrykk. Men legen bruker forhåpentlig ikke fagbokas termer når han skal forklare hva pasienten feiler – her er tross alt fremskritt å spore. Min foreløpige påstand er at vi ofte bruker et språk i våre sakprosatekster som i mange tilfeller trenger en skikkelig språkvask, for ikke å si språkrens.
La oss ikke miste «blikkontakt» med leseren. Jeg vil avslutte med et sitat fra Tor Bomann-Larsens tale på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings årskonferanse i 2013: «Enkelheten bør være det bærende prinsipp i formidlingsarbeidet.»
Odd Haugstad (71) er pedagogisk-psykologisk rådgiver og faglitterær forfatter
TIDLIGERE INNLEGG:
Prosa 3/2016
CATHRINE KRØGER:
«Et fag på ville veier»
Prosa 4/2016
SOLVEIG ØSTREM:
«Vi trenger et presist fagspråk»
Prosa 5/2016
FINN NORTVEDT OG PER NORTVEDT:
«Om kritikk av lærebøker»
