Dykkerne og sannheten

Den 11. november i fjor var nordsjødykkerne samlet for å delta i en seremoni i Oljemuseet i Stavanger. Ett år tidligere, i desember 2013, etter en tilsynelatende uendelig rettsprosess, hadde dykkerne vunnet frem på viktige punkter mot den norske staten ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag. En historisk dom. Det politiske Norge bøyde seg og vedtok en erstatningsordning som dykkerne var fornøyd med. Begivenheten i Stavanger samlet alle dykkerne og deres familier, også etterlatte etter døde dykkere. Siv Jensen talte på vegne av regjeringen. Oljemuseet avdekket en minneplakett som var ment å symbolisere den innsats og de ofre dykkerne har gjort for Norge. Det var tårer av glede og sorg i forsamlingen.

Men samtalene i forsamlingen var tydelig preget av et skår i gleden. I dagene før samlingen på Oljemuseet hadde Stavanger Aftenblad hatt en rekke oppslag hvor synspunkter fra boken Dypt urettferdig. Nordsjødykkerne og sannheten av Frode Fanebust ble referert. Bokens tittel viser nemlig ikke til at det var dykkerne som var urettferdig behandlet, men i stedet at nordsjødykkerne er en gjeng med «bedragere» som nå på «dypt urettferdig» vis har «rundlurt» det norske samfunnet ved å sikre seg ny erstatning og en unnskyldning fra staten. «Hva vil naboen tro, nå som vi endelig har fått erstatning», sa en av dykkernes familiemedlemmer til meg.

Nå er det (som regel) sånn at sannheten må frem, selv om det skulle såre. For dem som har som kriterium for sin samfunnskritikk at den skal rettes mot de med makt og privilegier, går det an å hevde at dykkerne som gruppe skiftet rolle etter at de vant frem med sine krav. Fanebust retter dessuten kritikken mot flere: «Pressen og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.» Sterk kost. I en tid hvor det å spotte og kunne motta spott fremheves som ytringsfrihetens viktigste dyd, må ikke dykkerne kunne ta imot noe sånt, uten å mukke? La meg derfor formulere min innvending litt annerledes: Hva skal man kunne komme unna med av lettvinte, dårlig begrunnede, men like fullt injurierende påstander før i hvert fall et forlag som står bak en utgivelse, setter foten ned? Det dreier seg her om forlaget Pax.

EN ARBEIDSMILJØSKANDALE
Så vidt jeg kan se, har Fanebust allerede flere bøker bak seg som indikerer at han er en god skribent. Også i denne boken finnes det godt formulerte enkeltstående poenger og avsnitt. En betydelig del er for øvrig basert på boken Nordsjødykkerne, skrevet av Kristin Øye Gjerde og meg selv, som Fanebust gir en positiv omtale, men som knapt kan sies å bygge opp om de tabloide påstandene over. Når jeg velger å kommentere saken i Prosa, skyldes det imidlertid at spørsmålet om hvordan historikere så vel som journalister forholder seg til muntlige kilder i et så komplisert problemkompleks som dykkersaken, har allmenn interesse.

Alle vesentlige poenger hos Fanebust koker ned til påstander om at flere fortellinger formidlet av Rolf Guttorm Engebretsen i den tidlige fasen av dykkersaken, var usanne. Engebretsen er en kraftfull personlighet som gjennom sitt intense engasjement vekket medias oppmerksomhet tidlig på 2000-tallet som en av lederne i Nordsjødykkeralliansen (NDA). En av historiene hans var en påstått samtale mellom Trygve Bratteli og dykkere i forbindelse med åpningen av tidligproduksjonen på Ekofisk-feltet. Der skal Bratteli ha bedt dykkerne stå på videre for Norge, noe dykkere med marinebakgrunn skal ha tatt på alvor. Videre har flere medier gjengitt en angivelig, udokumentert dykkerulykke ved plattformen Cormorant A. Fanebust viser dessuten til at Engebretsen skal ha oppgitt et større antall dykk enn det han kan ha utført.

For dem som ikke kjenner til dykkersaken eller som sluttet å forholde seg til medieoppslag om dykkerne etter at den omfattende rettsprosessen startet, kan kanskje Fanebusts opplysninger her være overraskende. Det er imidlertid ikke noe nytt. Samtlige eksempler er hentet fra en dokumentar av Torgeir Foss i TV2 fra 2007. At et TV-program som var så kritisk, ble sendt, undergraver tesen om at pressen har vært ukritiske mikrofonstativer for dykkerne. Programmet var belastende for samtlige som sloss for dykkernes sak. Det var utvilsomt medvirkende til at når dykkerne først fikk saken opp for menneskerettighetsdomstolen og senere vant frem mot den norske staten, så var det den andre dykkerorganisasjonen, Offshoredykkerunionen (ODU) med Henning Haug i spissen, som vant frem. Da Stortinget tok initiativ til at det ble opprettet en kommisjon, ble det blant annet vist til den udokumenterte ulykken. Men Lossius-kommisjonen, som dannet grunnlaget for den første stortingsbehandlingen, skrev ikke om denne hendelsen. Kommisjonen fant ingen sikre kilder som bekreftet at dette hadde skjedd. Den fant derimot svært mye annet graverende: Tre av fire dykkere hadde vært utsatt for dykkerulykker eller dykkersykdommer. Over halvparten av dykkerne hadde hatt trykkfallssyke. Hver femte dykker hadde mistet bevisstheten i en dykkersituasjon. 83 prosent av dykkerne hadde opplevd livsfarlige situasjoner under dykkingen. Kommisjonen konkluderte dessuten med at statens tilsyn med virksomheten i mange år hadde vært svak. Selv om det var en kjent sak at dykkerselskaper konkurrerte med hverandre om å benytte kortest mulig oppstigningstid for å sikre en større økonomisk gevinst, tok det for lang tid før det ble gjort noe med dette.

Det finnes fakta nok til å erklære behandlingen av dykkerne som en av Norges store arbeidsmiljøskandaler. Det var også forståelsen som lå til grunn da Stortinget i mars 2004 som en del av en kollektiv anerkjennelse av den belastningen dykkerne hadde vært utsatt for, vedtok en kompensasjonsordning. Når dykkersaken fortsatte etter 2004, var det fordi dykkerne unisont mente at det økonomiske oppgjøret var for dårlig. Mange reagerte også på at staten ikke var villig å ta på seg et objektivt, juridisk ansvar. Dette ble kjernepunktet i de påfølgende rettssakene.

OM PIONERHISTORIER
Det at ingen har lyktes med å dokumentere en muntlig fortelling, betyr ikke at hendelsene ikke har inntruffet, og i hvert fall ikke at det dreier seg om en bevisst løgn. I boken om nordsjødykkerne fra 2009 brukte vi noen få linjer på Bratteli- og Cormorant-historien og viste til at det dreide seg om udokumenterbare påstander basert på muntlige beretninger det har vært strid om. Slik vi så det, var det ingenting ved hovedlinjene i dykkerhistorien som sto og falt med hvorvidt disse hendelsene hadde inntruffet eller ikke. Bak valget lå det imidlertid metodiske vurderinger om bruk av muntlige kilder som er verdt en mer utførlig diskusjon. La meg her begrense meg til en liten del av historien om det som altså bare ble noen få linjer i en bok på rundt 400 sider.

Her må det understrekes at vår bok handlet om nordsjødykkingen og nordsjødykkerne, ikke «dykkersaken». Det har vært strid om sikkerhetsnivået i dykkevirksomheten siden oljevirksomheten startet i Nordsjøen på 1960-tallet. «Dykkersaken» ble en «sak» i offentligheten etter en rekke kritiske avisoppslag om nordsjødykkernes situasjon på tampen av 1990-tallet.

Mye kan dessuten tyde på at jeg ufrivillig har vært medvirkende til striden rundt Bratteli-historien. På et av de første møtene i bokens «prosjektråd» stilte jeg spørsmål ved om noen ville kunne hjelpe meg å dokumentere om den virkelig hadde funnet sted. Utgangspunktet var en intuisjon om at historien var for god til å være sann. I det lå det ingen mistanke om at den var basert på løgn, bare at den minnet om en type tilsvarende udokumenterte «pionerhistorier». De som har vært først ute i virksomheter som senere har fått høy status, har ofte etterlatt seg muntlige opprinnelseshistorier som det skal mer til enn kritiske historikere for å avkle, i hvert fall internt i de aktuelle miljøene.

La meg begrense meg til erfaringen som fagkonsulent for NRK-dokumentaren «Olje». Produsentene bestemte seg tidlig for at de skulle la hovedaktørene eller pionerene selv ha den bærende stemmen i fremstillingen. Et godt grep. I arbeidet med serien gjennomførte filmskaperne intervjuer som i seg selv er verdifullt historisk materiale. I ett klipp, filmet i USA, får vi vite hvordan en amerikaner ansatt i Philips omtaler et møte med en norsk embetsmann. I et annet klipp, filmet i Norge, beskriver denne embetsmannen det samme møtet. I en annen del av programmet får vi en tilsvarende parallellbeskrivelse av begivenhetene som ledet til Ekofisk-funnet. Begge deler er fascinerende historier. Det mest bemerkelsesverdige i metodisk sammenheng er den nesten ekstraordinære likheten i fremstillingene. Dette kan naturligvis betraktes som en indikasjon på at det dreier seg om en nøyaktig beskrivelse av hva som faktisk foregikk. En mer sannsynlig forklaring på fremstillingenes likhet er at aktørene har gjenfortalt historiene for hverandre. Dette dreide seg om aktører som møtte hverandre ofte både i offisielle og i sosiale sammenhenger. Alle var dessuten knyttet til den såkalte pionerklubben, som var forbeholdt aktører som var med i den tidlige oljehistorien og ble opprettet blant annet med det formål å kunne formidle historier fra denne historien.

OM HUKOMMELSE
Samtidshistorikere har det til felles med både jurister og journalister at vi kan forholde oss til muntlige kilder. Det gir en rik inngang til historien «slik den egentlig var». Men nettopp fordi man står overfor grupper med klare egeninteresser, og fordi hukommelse er et så formelig fenomen, krever det stor varsomhet. Vi hadde ikke fått noen dykkersak hvis ikke dykkerne hadde samlet seg på slutten av 1990-tallet. Sett fra en historikers ståsted ble utfordringene knyttet til bruken av dykkere som muntlige kilder paradoksalt nok spesielt store da dykkere fra hele landet etter mange år hver for seg møttes med det formål å gjenopplive gamle historier for å anklage staten og selskapene. Problemet er ikke at det var en fare for at dykkerne skulle koke sammen en feilaktig fortelling for på uærlig vis å sikre seg erstatning. Dykkerne var hele tiden klar over at hvis de skulle komme noen vei, så måtte alle påstander dokumenteres. Mye av arkivmaterialet som senere ble brukt i forbindelse med rettssaken, ble gravd frem av dykkerne selv. Faren lå i at fortellinger ble fortalt så mange ganger at mange fikk problemer med å skille egne erfaringer fra fortalte erfaringer.

Min erfaring basert på intervjuer med dykkere er at hukommelsen kan være svært god når det gjelder dramatiske opplevelser under vann, hvor man var tvunget til å handle basert på egne erfaringer. Når man derimot i ettertid skal plassere hendelsene i tid og samtidig relatere dem til mer politiske forhold, er det stor fare for å blande sammen fakta, særlig hvis man ikke har skriftlige eller andre mer håndfaste kilder å relatere begivenhetene til. På 1980-tallet førte de fleste dykkerne gode personlige loggbøker. Det var ikke tilfellet på 1970-tallet. Det er med et slikt utgangspunkt jeg forholdt meg til den mulige Cormorant-ulykken.

Når Engebretsen og to andre dykkeres fortelling om en mulig hendelse ved Cormorant først ble trodd, var det fordi det dreide seg om en virkelighet mange dykkere kjente seg igjen i. Men i og med at det aldri lyktes å dokumentere påstandene, begynte flere å sette spørsmålstegn ved om hendelsen faktisk hadde inntruffet. Fortellingen inneholdt en del detaljer som fremsto som lite sannsynlige. Hendelsen var dessuten spesielt vanskelig å bekrefte siden det ble vist til at man hadde fått beskjed av sikkerhetspolitiet om ikke å fortelle om historien. Det var imidlertid først etter at en gruppe trakk seg ut av NDA og dannet ODU, at mange dykkere gikk aktivt ut mot historien. Mitt utgangspunkt var nesten det samme som når vi skrev boken. Det finnes verken grunnlag å bekrefte historien eller slå fast at det dreier seg om en løgn. Men fortellingen bærer preg av overdrivelser.

OM INTERESSEMOTSETNINGER
Splittelsen mellom NDA og ODU kom rett etter behandlingen i Stortinget, på et tidspunkt hvor frustrasjonen blant dykkerne var stor. Dykkerne som utgjorde ODU, var i stor grad tidligere fagorganiserte dykkere. De hadde organisasjonserfaring og hadde i lang tid vært misfornøyd med lederstilen i NDA. Den konkrete begrunnelsen var imidlertid et møte med stortingsrepresentanter hvor Engebretsen skal ha hevdet at han hadde utført et antall metningsdykk og dypdykk han påviselig ikke kunne ha utført. Dette slo spesielt dårlig ut for de tidligere fagorganiserte dykkerne som selv sto for mye av den intensiverte, industrialiserte metningsdykkingen som foregikk i forbindelse med rørleggingen på dypt vann på 1980-tallet. ODU kunne dermed med rette hevde at Engebretsens troverdighet var svekket.

Men når en stor gruppe fortsatt støttet Engebretsen og NDA, var det fordi mange dykkere fremdeles hadde tillit til ham. Engebretsen var en av mange som hadde sin karriere i den uorganiserte delen av virksomheten. Dette var grupper som jobbet enten for mindre firmaer eller for utenlandske dykkerselskaper som motarbeidet organisering. Mange i denne gruppen hadde sine mest intense dykkeperioder i den kaotiske utbyggingsfasen på norsk sokkel på slutten av 1970-tallet. Organiserte dykkere kunne irritere seg over at uorganiserte dykkere ikke gjorde mer før, den gangen de selv tok opp de samme problemene etter å ha meldt seg inn i LO på slutten av 1970-tallet. Dykkere som Engebretsen har på sin side tendert til å være skeptiske til den rollen LOs toppledelse med sin tilknytning til Arbeiderpartiet har spilt. Det var industripolitikerne i Arbeiderpartiet som presset hardest på for rørledninger over Norskerenna. Hvorfor satte ikke LO hardt mot hardt for å få gjort noe med dykkernes situasjon?

En tredje kategori dykkere må nevnes. Det er en gruppe som dykket i en tidlig fase av sin karriere, og som senere fikk lederposisjoner og arbeidsgiveransvar i selskapene. Fra 1990-tallet var denne gruppen med på det norske høyteknologiske undervannseventyret, hvor undervannsoperasjoner ble automatisert. Mange av disse har klart seg bra og liker dårlig at dykkersaken har bidratt til å sykeliggjøre deres fortid.

Fanebust bygger i sin bok opp om holdninger som hele tiden har gjort seg gjeldende blant enkelte i den tredje gruppen: de som har klart seg bra, men hvor flere også har hatt et ansvar for hva som har skjedd. I angrepet mot lederne i NDA benytter han ofte uttalelser og argumenter som ble brukt av ODU-dykkere, eller mer presist uttalelser og argumenter som kom på et tidspunkt hvor motsetningene mellom de to grupperingene var på sitt mest intense. Dette gjør han uten å la dem han angriper komme til orde, annet enn i kryssklipping av sitater hvor de latterliggjøres. Opprivende splittelser av den typen man opplevde blant dykkerne for et par år tilbake, skaper en type «er du med meg eller mot meg»-atmosfære som gjør alle parter til dårlige kilder, særlig når tema er feil hos medlemmer i den motsatte grupperingen. Jeg kunne ha referert argumentasjonspakker fra NDA, rettet mot den andre siden. Her gjør Fanebust den samme feilen han beskylder pressen for. Han fremstår som et ukritisk mikrofonstativ for en part, dykkerne med arbeidsgivertilknytning. Jeg vet at dykkere med tilknytning til ODU, hvis påstander han i flere sammenhenger tar til inntekt for seg selv, føler seg misbrukt.

En historisk fremstilling, som vi skrev, og en debattbok er forskjellige sjangere. En historiker vil aldri være nøytral. Det blir imidlertid dårlig historie hvis man ikke på redelig vis gjengir beveggrunnen til alle involverte parter. Fanebust har i sin sjanger selvsagt lov til å identifisere seg åpent med den gruppen dykkere som har klart seg bra. Det er legitimt å mene at det endelige oppgjøret med dykkerne var raust. Jeg sitter likevel med en følelse av at Fanebust har skrevet dette uten helt å ha tenkt seg om. Men det å påstå at en hel yrkesgruppe på urettmessig vis har fått oppreisning basert på en løgn, bygget på et så svakt og til dels manipulativt bruk av kilder er uetisk.