Det verste som kan skje når man skriver debattbøker, er at det ikke blir noen debatt. Jeg har vært heldig: Bøkene mine har ikke lidt en slik skjebne.
Da den nyeste boken min, Dypt urettferdig. Nordsjødykkerne og sannheten, sist høst plutselig var førstesidestoff i avisen samtidig som den ble omtalt både på TV og radio, var det imidlertid god grunn til å frykte det nest verste: at debatten skulle blaffe opp med en slik styrke at deltakerne ble utmattet i løpet av kort tid. Debatten blir, som forlagsfolket gjerne sier, «tatt ut». Det var derfor med oppriktig glede jeg leste Helge Ryggviks debattinnlegg i forrige utgave av Prosa. Jo da, han hudfletter prosjektet mitt. Men han tar det på alvor, trekker debatten videre og forsøker å løfte den til et mer prinsipielt plan enn massemedienes ofte tabloide vinklinger. Når Prosa lar meg slippe til med et svar, er det altså ikke som forurettet forfatter jeg svarer, men som en som har blitt budt opp til dans, og som forventningsfullt aksepterer invitasjonen.
HARDT UT Jeg har lest en god del av det Ryggvik selv har forfattet, og har oppfattet ham som en grundig og saklig historiker. Han må derfor ha blitt uvanlig provosert når han tyr til karakteristikker som «lettvinte, dårlig begrunnede, men like fullt injurierende påstander». Kanskje skyldes dette at Ryggvik mener jeg sparker nedover – bildet som tidligere er tegnet av nordsjødykkerne, er jo temmelig stakkarslig. Til det er å si at omfanget av saken berettiger at de aktørene som selv har valgt offentligheten, undersøkes kritisk. Og sannheten er ikke injurierende, selv om den kan være ubehagelig. Imidlertid leter man forgjeves etter eksempler på slike påstander i innlegget til Ryggvik. Faktisk har han ikke sitert fra boken overhodet. Det nærmeste han kommer, er dette:
Bokens tittel viser nemlig ikke til at det var dykkerne som var urettferdig behandlet, men i stedet at nordsjødykkerne er en gjeng med «bedragere» som nå på «dypt urettferdig» vis har «rundlurt» det norske samfunnet ved å sikre seg ny erstatning og en unnskyldning fra staten.
Anførselstegnene indikerer sitat. Og det er riktig at begrepet «dypt urettferdig» finnes i bokens tittel. Ordet «rundlurt» finner man på den syvende siden. Ordet «bedragere» forekommer imidlertid ikke i boken. Dette har en naturlig forklaring: Jeg ser ikke på nordsjødykkere som en ensartet gruppe eller «gjeng», men legger stor vekt nettopp på at de ikke er det. Følgelig ville det vært utenkelig for meg å stemple nordsjødykkerne som noe som helst, det være seg helter eller bedragere. En slik tolkning av det jeg har skrevet, har hittil bare forekommet i pressens mest tabloide overskrifter. Når jeg her gir eksempler fra boken, er det nyttig å ha dette in mente: Den ene gangen Ryggvik siterer, begår han sitatfusk.
STRÅMANNSARGUMENTASJON At Ryggvik slår så hardt til mot noe jeg verken har skrevet eller ment, resulterer i at han i fortsettelsen fremmer synspunkter som er sammenfallende med mine. Han gir en utlegning om pionerhistorienes særegenheter som stemmer godt med erfaringene jeg gjorde da jeg skrev boken Oljelandet (Pax 2012). Betraktningene om minneforskyvning er ikke ulike mine i KrigshistorienTM (Pax 2009), skjønt æren for min den gang nyervervede kunnskap tilfaller dyktige historikere som Anne Eriksen og Synne Corell. Betydningen disse momentene får når man skal vurdere muntlige kilder, er likeså kjent stoff. Det er betegnende at Ryggvik i disse avsnittene, som utgjør en betydelig del av debattinnlegget, aldri nevner verken meg eller boken min. Hans tema er utelukkende bokprosjektet han selv deltok i for seks år siden, og som ikke handlet om dykkersaken, som han selv helt riktig påpeker. Leseren må naturligvis anta at det ligger en implisitt kritikk mot mitt prosjekt her, men Ryggvik tier om hva denne kritikken går ut på.
Nå er det slik at Dypt urettferdig. Nordsjødykkerne og sannheten i liten grad er basert på muntlige kilder. Årsaken er dels den rikelige tilgangen på oversett skriftlig materiale, dels nettopp det Ryggvik selv er inne på: minnekulturen som gjerne utvikler seg i et miljø preget av gjenfortelling av episoder som skaper, bekrefter og markerer identitet. Også dette er et interessant tema, men ikke det jeg ønsket å utforske i denne boken.
Det kan likevel være nyttig å kort beskrive hvordan jeg har forholdt meg til bokens muntlige kilder. To av dem, dokumentarfilmskaperen Tommy Aase og Ryggviks medforfatter Kristin Øye Gjerde, står oppført i kildelisten, tross at de ikke er sitert i teksten. Dette fordi de bidro med nyttig bakgrunnsinformasjon. Når det gjelder de to dykkerne og forskeren fra NUTEC/NUI som er direkte gjengitt, er intervjuene bevart i form av lydfiler, selvsagt med de intervjuedes kjennskap og aksept.
God bruk av muntlige kilder handler om mer enn å sitere riktig. I etterkant av et intervju med pionerdykkeren Anders Lindahl tar jeg opp dette:
La oss stoppe opp ved et viktig moment. Kan vi tro på det Anders Lindahl forteller? Er han en troverdig kilde? Vel kommer han med gode referanser. Historikeren Kristin Øye Gjerde – hun som sammen med Helge Ryggvik ga nordsjødykkingen det historiske verket den fortjente – hadde ham øverst på listen over folk jeg måtte snakke med (og kunne ikke vite at jeg allerede hadde gjort det). En i min nærmeste krets, som har vært kollega med ham i et tiår og aldri har fortalt meg et usant ord, sier at Lindahl er absolutt troverdig. Og når jeg tar stikkprøver på det han forteller, så er det konsistent med andre kilder.
Alt vel så langt. Og dermed ville nok den alminnelige leser – som ikke er en kildekritisk historiker – anta at man kan stole på denne mannen. Det er imidlertid ikke min anbefaling:
Nei, jeg tar ikke alt fra Lindahl for sant og riktig, men jeg er villig til å godta det som et godt utgangspunkt, og et grunnlag for videre undersøkelser.
Det skal etter hvert vise seg at mye viktig informasjon fra Anders Lindahl lar seg dokumentere gjennom andre kilder. Når han i tillegg har en karriere som nordsjødykker som spenner over to tiår, samt smertefulle erfaringer som forsøksperson på eksperimentelle og etisk høyst tvilsomme forskningsdykk, er det noe som avtvinger respekt – også når meningene hans provoserer.
Det finnes ingen uomtvistelig riktig måte å behandle muntlige kilder på. De kriteriene jeg selv legger til grunn, er imidlertid strengere enn de Ryggvik gir uttrykk for i sitt innlegg:
Det at ingen har lyktes med å dokumentere en muntlig fortelling, betyr ikke at hendelsene ikke har inntruffet, og i hvert fall ikke at det dreier seg om en bevisst løgn.
På den ene siden kan dette leses som en selvfølgelighet. Men da hadde ikke Ryggvik behøvd å skrive det, og Prosa hadde neppe heller valgt det ut som sitat og plassert det i fete typer øverst på siden. Så les det igjen, og tenk over implikasjonene for hvordan man skriver historie.
Samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen gjorde ganske sikkert det før han kom med en skrå kommentar som er verdt å dele: «Endelig har jeg funnet en metode som selv en så slapp kar som meg, som dessuten vet hvordan det er fra før, kan bruke til å finne empiri.»
DE ELLEVILLE FORTELLINGENE Ryggvik argumenterer for en fornuftig skepsis til muntlige fortellinger, men konkluderer tilsynelatende med en større troskyldighet overfor dem enn jeg er villig til å være med på. Dette leder ham til å gjenta pro og contra-betraktninger rundt den beryktede fortellingen om to dykkeres påståtte redning av plattformen Cormorant Alpha. Dykkerne, Rolf Guttorm Engebretsen og Tom Engh, var ledere og talsmenn for Nordsjødykkeralliansen og krevde bergingslønn i størrelsesorden 400 millioner kroner fra Shell. Den ene var også opphavsmann til fortellingen om en takknemlighetserklæring som statsminister Bratteli skal ha kommet med til nordsjødykkerne i 1971.
Avveiningene om disse fortellingene ble delvis forvist til notene i Nordsjødykkerne og nådde aldri noen form for konklusjon. Nå kaster imidlertid Ryggvik mer lys over saken. Om Bratteli-fortellingen medgir han at han fant den udokumentert, og at «utgangspunktet var en intuisjon om at den var for god til å være sann». Når det gjelder Cormorant Alpha, inneholdt fortellingen «en del detaljer som fremsto som lite sannsynlige» og som «bærer preg av overdrivelser».
Uansett er ikke dette noe nytt, hevder Ryggvik og henviser til en dokumentar som ble sendt på TV2. Han nevner imidlertid ikke etterspillet til den ironisk titulerte «Dykkere på dypt vann»: Engebretsen og Engh saksøkte TV2 for injurier. Prosessen kostet TV2 et millionbeløp. Tross at dykkerne tapte saken på alle punkter, førte rettssaken til at dokumentaren ble gjort utilgjengelig i digitale arkiver. I boken min siterer jeg dommen fra Bergen tingrett:
Retten ser det også slik at den faktiske forankringen for beskyldningene er styrket gjennom bevisførselen under hovedforhandlingene. Retten finner det for resultatet ikke nødvendig å gå inn på dette. Det nevnes imidlertid at Engebretsen fortalte i retten at takkeordene sitert i media ble uttalt av Bratteli først i 1973, men at han da ikke var til stede selv.
Ryggvik nevner ikke den kanskje mest elleville fortellingen av dem alle, nemlig den om Nordsjødykkeralliansens britiske rådgiver, William Stuart Hunter. Med tung juridisk kompetanse og erfaring fra internasjonal oljebransje så vel som arabiske kongehus skrev han harmdirrende brev som talte pionerdykkernes sak. Disse ble fremlagt for både statsminister Stoltenberg og statsminister Bondevik. Deretter forsvant Hunter så fullstendig at han aldri igjen har latt seg oppdrive noe sted, verken fysisk eller i internasjonale arkiver.
Hvorfor trekker jeg frem slike fortellinger i boken min? Ikke for å sverte nordsjødykkerne som et forestilt fellesskap. Det fellesskapet har aldri båret ansvaret for disse fortellingene eller for å legge brev med antatt fiktiv avsender på statsministerens skrivebord. Kun enkeltpersoner har det. Men brevene havnet altså på akkurat det skrivebordet. Og fortellingen om Cormorant Alpha innledet Dokument 8-forslaget til Stortinget som representantene Siv Jensen og Øyvind Vaksdal (Frp) la frem med krav om granskning og kompensasjon til pionerdykkerne. Der står redningsdåden beskrevet som et uomtvistelig historisk faktum – i likhet med Brattelis takknemlige ord.
HELSEN ER DET VIKTIGSTE «Alle vesentlige poenger» i boken min koker ned til disse fortellingene, hevder Ryggvik. I virkeligheten utgjør dette stoffet kun to korte kapitler. Dette dreier seg jo om dykkersakens tidlige fase, da den ble presentert for offentligheten gjennom mediene, samt i Stortinget med Fremskrittspartiet som viktigste pådriver.
Mer interessant er resultatet av granskningen som ble utført av den regjeringsoppnevnte Lossius-kommisjonen. Her finnes en del overraskelser, som at den eneste koblingen man klarer å finne mellom eksponering for dykk og helse, er at dykkerne som dykket mest, hadde best helse mer enn et tiår senere. Dette er et illustrerende paradoks. Det er naturlig at Ryggvik i stedet trekker frem helseinformasjonen fra rapporten. Imidlertid hører det med at den stammer fra en spørreundersøkelse som ble sendt ut til 365 pionerdykkere og besvart av 235. Respondentene visste at svarene kunne påvirke en fremtidig kompensasjonsordning. Derfor er det også interessant at én av tre ikke svarte, et antall som omtrent tilsvarer dem som ikke senere har krevd kompensasjon.
På Haukeland sykehus foretok man en klinisk undersøkelse av 96 av dykkerne. De utgjorde ikke et representativt utvalg, men var henvist fra fastlege eller trygdekontor for utredning for yrkesskade. Spesialistene ved sykehuset gjorde nevrologiske funn med antatt forbindelse til dykkingen hos én av tre i denne gruppen. Den parallelle spørreundersøkelsen blant dykkere uten henvisning indikerte at de samlet sett hadde helse på nivå med normalbefolkningen. Tross dette kom forskerne med en advarsel:
Man kan […] ikke se bort fra at noen kan ha overdrevet noe fordi det relativt tidlig var signaler fra myndighetene om at eventuell erstatning ville bli basert på diagnose og medisinsk invaliditet.
Den politiske rammen var lagt. Den som leter etter kritikk av forskerne og rapportene deres i boken min, vil lete forgjeves. Det jeg derimot kritiserer, er hvordan dykkernes helseinformasjon ble misbrukt i etterkant. Mest eklatant er nok eksempelet der data for de 96 henviste dykkerne ble presentert i en bok finansiert av Nordsjødykkeralliansen, og da som representativt for alle. Dermed sykeliggjorde man flere hundre dykkere til tross for at mange av dem selv hadde rapportert om normal helse og derfor aldri hadde blitt undersøkt.
Ingen reagerte. Ikke pressen, ikke politikerne, ikke Ryggvik eller andre historikere.
MORALSK EKSEPSJONALISME Ikke rent få har undret seg over min «agenda». Svaret er at jeg ikke har noen annen enn å belyse saken. Boken har en enkel tilblivelseshistorie: Pax Forlag ba meg se på dykkersaken med friske øyne, Fritt Ord og den faglitterære forfatterforeningen bidro med den nødvendige finansieringen, og jeg begynte å grave. Først og fremst i det skriftlige materialet, altså bøker, rapporter og dommer, men også i de mange uttalelsene som dykkernes talsmenn har etterlatt seg i offentligheten. I de innledende rundene snakket jeg også med mange – selv om jeg nok forsømte den arbeidsgiversiden Ryggvik mener jeg har alliert meg med. Han har sannsynligvis blitt forvirret av at jeg senere har fått støtte derfra. Men det har jeg fått fra mange kanter, blant annet fra uføretrygdede pionerdykkere, dykkere i nytt arbeid, pensjonerte forskere og medlemmer av Ryggviks egen profesjon. Det er bare få som ønsker å stå frem i offentligheten, noe jeg har forståelse for.
Kanskje kunne jeg ha endt med å skrive nok et helteepos. Pionerdykkerne har allerede blitt tilegnet flere slike. Boken som Ryggvik har medforfattet, går ikke fri, men er først og fremst grundig, om enn påtakelig konfliktsky. Jeg undret meg over det – inntil jeg ble informert av Finn Krogh, direktør ved Oljemuseet i Stavanger, om at en forutsetning for statens finansiering var at man skulle gi nordsjødykkerne «en historie å være stolte av». Det diskvalifiserer på ingen måte et godt prosjekt, men agendaen hadde vært naturlig å nevne i bokens forord.
Andre overraskelser kom tidligere. I pressen hadde jeg gjennom årene sett ulike, men alltid høye tall for hvor mange pionerdykkere som ble «ofret» i Nordsjøen. Men ikke sytten, som viste seg å være det riktige antallet for norsk sektor fra 1965 og frem til i dag. Fire av disse var nordmenn. Én norsk dykker døde dessuten i britisk sektor. Det totale antallet norske pionerdykkere som har omkommet under arbeid, er dermed fem.
Er dette vesentlige innsikter: At flere norske bønder fortsatt dør i ulykker i et gjennomsnittsår? At 94 prosent av de 287 oljearbeiderne som har omkommet i norsk sektor, ikke var dykkere?
Kanskje ikke. Pionerdykkerne var en liten gruppe som utførte arbeid med stor risiko. Likevel kan dette være noe som setter tankene i gang. Hva er det som gjør et liv tapt eller ødelagt under vann så eksepsjonelt annerledes enn et liv som er tapt eller ødelagt over? Hvordan kan det være verdt millioner mer å bli traumatisert av å dykke ved en havarert plattform enn å bli traumatisert av å flyte på overflaten, isnende kald og med et svinnende håp om redning? Hvorfor blir noen helter, noen ofre, og pionerdykkerne begge deler på én gang?
Det fremstår som om Ryggvik mener å ha inntatt et moralsk høydedrag. Derfra kan han indignert preke om rett og galt ut fra eget hjerte, uten å nedlate seg til å ta motargumenter på alvor. Men dykkersaken utgjør et meget kupert terreng. Da er det en farlig antakelse at man selv må være best stilt både når det gjelder utsikt og innsikt.
