Å ta telling. Språklig mangfold i fagfornyelsen LK20

Vangsnes underbygger påstanden ved å telle ordet «mangfold» i kompetansemålene i planen.

Dette har hendt siden læreplanen i Kunnskapsløftet 2006 (LK06): De tre LK06- hovedområdene er tatt ut. Det er i stedet kommet inn seks såkalte kjerneelementer. Språklig mangfold er ett av disse kjerneelementene og beskrives slik: «Elevene skal ha kunnskap om dagens språksituasjon i Norge og utforske dens historiske bakgrunn. De skal ha innsikt i sammenhengen mellom språk, kultur og identitet og kunne forstå egen og andres språklige situasjon i Norge.» Språklig mangfold er blitt en sentral føring i den reviderte læreplanen LK20. Kompetansemålene skal altså ta opp i seg og uttrykke språklig mangfold. Mangfold skal også vektlegges i tekstene som velges i skolen. I kjerneelementet tekst i kontekst skal elevene blant annet «utforske og reflektere over skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk, på svensk og dansk, og i oversatte tekster fra samisk og andre språk.»

Tilbake til Vangsnes’ Prosa-artikkel. Han forteller at Norge som samfunn ikke anerkjenner det språklige mangfoldet i landet. Vi har felles virkelighetsforståelse her. Så mener han at man i LK20 fortsetter trenden med å overse dette språkmangfoldet. Da henger jeg ikke lenger med. Og han teller altså for å underbygge påstanden. Han teller seg fram til at «språklig» sammen med «mangfold» bare er brukt to ganger, en gang i et kompetansemål etter 4.trinn og en gang i et kompetansemål etter 10.trinn. Vangsnes oppsummerer: «Det er berre desse to kompetansemåla som eksplisitt nemner språkleg mangfald» (s. 41). Men om vi derimot leser hele planen, ser vi mange språklig mangfold-kompetansemål:

Etter 2. trinn:
- utforske eget talespråk og samtale om forskjeller og likheter mellom talespråk og skriftspråk

Etter 4. trinn:
- sammenligne ord og uttrykk i norsk og andre språk
- utforske og samtale om språklig variasjon og mangfold i nærmiljøet
- utforske og samtale om forskjeller og likheter mellom bokmål og nynorsk

Etter 7. trinn:
- prøve ut skriving av tekster på sidemål
- sammenligne talespråk i nærmiljøet med andre talespråksvarianter i Norge
- utforske og reflektere over sammenhengen mellom språk og identitet
- gjenkjenne og uttale bokstavene som finnes i samisk alfabet

Etter 10. trinn:
- skrive tekster med riktig tegnsetting og mestre rettskriving og ordbøying på hovedmål og sidemål
- forklare den historiske bakgrunnen for bokmål og nynorsk og diskutere statusen til de offisielle språkene i Norge i dag
- utforske og reflektere over språklig variasjon og mangfold i Norge

Etter VG1, studieforberedende:
- sammenlikne særtrekk ved norsk med andre språk og vise hvordan språklige møter kan skape språkendringer
- gjøre rede for utbredelsen av de samiske språkene i Norge og de språklige rettighetene samer har som urfolk

Etter VG2:
- bruke metaspråk til å beskrive særtrekk ved norsk sammenlignet med svensk, dansk og norrønt

Etter VG3:
- utforske og reflektere over språksituasjonen og språkpolitikken i Norge i dag og gjøre rede for den historiske bakgrunnen
- gjøre rede for endringer i talespråk i Norge i dag og drøfte sammenhenger mellom språk, kultur og identitet

I tillegg kommer mangfoldet i tekstene elevene skal lese.

Vangsnes skriver selv at beskrivelsen av språklig mangfold «rommar både språkhistoriske perspektiv, dialektmangfaldet vårt, den spesielle norske språkstoda med to nasjonale skriftspråk og det moderne språklege mangfaldet som har vakse fram med innvandring i nyare tid» (s. 40). Kompetansemålene gjengitt over matcher denne beskrivelsen. Og vel så det. For i tillegg omtales der samisk (trinn 7 og VG1), en viktig del av det språklige mangfoldet i Norge.

På tross av disse kompetansemålene i LK20 konkluderer Vangsnes med at planen ikke er ambisiøs på området språklig mangfold og ikke legger opp til å bruke språklig mangfold som en ressurs i skolen. Men denne læreplanen vil pålegge skolen og lærerne å gjøre nettopp det. Skolen og lærerne skal finne fram til og bruke språkkompetansen som finnes hos eleven selv, i klasserommet, i nærmiljøet, i hele landet, hos folk som har innvandret til Norge. I tillegg legger planen opp til arbeid med tekster fra et historisk, samfunnsmessig og geografisk språkmangfold i Norge og Norden. Mange av kompetansemålene åpner for å vise fram og snakke om språklige likheter og forskjeller mellom språk og varieteter, og dermed arbeide med språklig form, variasjon og mangfold på en konkret måte. Når man snakker om og løfter fram andre språk i tillegg til norsk, lærer man mer om norsk og anerkjenner samtidig de andre språkene som interessante språk.

Så joda, den nyreviderte læreplanen i norsk legger opp til at språklig mangfold og variasjon blant elevene i den norske skolen er en ressurs som blir sett og som kan utnyttes. Men Vangsnes er ikke ferdig. Vangsnes savner også dialektene. Og han teller. Ifølge ham er ikke dialekter nevnt i det hele tatt i den reviderte læreplanen: «Verken dialekt eller talemål er nemnt ein einaste gong i læreplanen.» (s. 44). Det hadde vært oppsiktsvekkende om dialekter plutselig ikke var en del av norskfaget. Slik er det heldigvis ikke. Det oppsiktsvekkende er at Vangsnes bare teller. Og da går det galt. Han teller ordene «dialekt» og «talemål».

Muntlig språk og dialekter kan omtales på ulike måter, men Vangsnes har glemt at synonymer finnes. I læreplanen brukes ikke ordene «dialekt» og «talemål», men «talespråk». Dette ordet er nevnt fem ganger i planen, på tre ulike trinn. Innholdet bak ordene trekkes også inn på andre måter andre steder i planen, for eksempel når språklig variasjon i nærmiljøet og i Norge er omtalt. Det er to trinn til.

Det er ille om Vangsnes’ mangfoldsanalyse av utkastet til den reviderte læreplanen i norsk får lærere og andre sentrale aktører til å tro at planen ikke er ambisiøs når det gjelder språklig mangfold. For det er den. Heldigvis kan alle lese planen og sjekke selv: https://hoering.udir.no/Hoering/v2/347?notatId=741

Les Øystein A. Vangsnes artikkel her: Sentrum og periferi i det nye norskfaget