Publisert på nett

Tredimensjonal prosa

Kritikk av ulike kunstformer kan, vidt definert, romme alt frå vitskaplege artiklar og essayistikk til korte meldingar i dagspressa. Prosa har invitert to profilerte kritikarar med brei erfaring til samtale om kva som gjer kritikken god – og naudsynt.

Er alt teater politisk?

Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Begge bøkene er kjærkomne bidrag til faglitteraturen om norsk teater.

Keld Hyldig
Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850–1930
Vidarforlaget, 2019

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg
Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud
Vidarforlaget, 2019

Galskapens felleskatalog

I kritikksatsinga Folkelesnad ser kritikerene Guri Fjeldberg, Gro Jørstad Nilsen og Henrik Keyser Pedersen nærmere på den sakprosaen som når flest lesere i kategoriene sakprosa for barn, sakprosa for voksne og tidsskrift /magasin.

Craig Glenday (red.)
Guinness rekordbok 2020
Oversatt og tilrettelagt av Tore Sand
Vigmostad & Bjørke, 2019

Måtar å sjå på – måtar å skjøne på

Det tok ikkje lang tid frå eg tok plass i redaktørstolen på Prosa-kontoret, til dei første bøkene om kunst og skjønnlitteratur landa på bordet. Først vurderte eg at dette ikkje var ordentleg sakprosa – det er nemleg historie, filosofi, politikk og naturvitskap. Forfattarbiografiar fekk til naud gå, elles tenkte eg at kunsten får nok merksemd. Men ettersom bunken vaks, måtte eg revurdere.

Å ta tenning for norskfaget. Svar til Ingebjørg Tonne

Ingebjørg Tonne har brukt mykje meir tid og krefter på revideringa av læreplanen for norskfaget enn eg har. Ho har site i gruppa som har utforma forslaget til ny læreplan som Kunnskapsdepartementet fekk i vår, og når Tonne då tek tenning på mine kritiske tankar om denne læreplanen, framført i teksten Sentrum og periferi i det nye norskfaget (Prosa 4/19), er det all grunn til å høyra etter.

Å ta telling. Språklig mangfold i fagfornyelsen LK20

Jeg fikk Prosa nr. 4 i hende her om dagen og leste med interesse og etter hvert vantro artikkelen til Øystein Vangsnes om læreplanen i norsk i fagfornyelsen, LK20. I ingressen går han hardt ut: «Språkleg mangfald og variasjon blant elevane i den norske skulen er ein potensiell pedagogisk ressurs som ikkje vert sett og utnytta i den nye læreplanen i norsk». Dette er en drøy påstand. Den bør underbygges godt.