Tonar, tekst og teljekantar
– Noko om å skrive sakprosa om musikk? Sikker på at du vil ha det, altså? surmula eg til redaktøren då spørsmålet kom. For ingen vil vel ha sakprosa om musikk?
– Noko om å skrive sakprosa om musikk? Sikker på at du vil ha det, altså? surmula eg til redaktøren då spørsmålet kom. For ingen vil vel ha sakprosa om musikk?
Hva vil det egentlig si å skrive om kunst? Må kunsten innta hovedrollen, eller kan den brukes slik vi vil? Oda Bhar ser på fem nyutgitte bøker der kunsten på ulike måter veves sammen med livet.
Kritikk av ulike kunstformer kan, vidt definert, romme alt frå vitskaplege artiklar og essayistikk til korte meldingar i dagspressa. Prosa har invitert to profilerte kritikarar med brei erfaring til samtale om kva som gjer kritikken god – og naudsynt.
Prosa har utfordret Geir Kamsvåg, redaktør av filmtidsskriftet Cinema, til å presentere den beste teksten om film han har lest. Han har valgt Memoria – Skizofrene erindringer om en films svære fødsel av Henning Carlsen.
– Hvis noen har skrivi det, så leser jeg det, er Liv Gulbrandsens motto.
Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Begge bøkene er kjærkomne bidrag til faglitteraturen om norsk teater.
Keld Hyldig
Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850–1930
Vidarforlaget, 2019
Drude von der Fehr og Siren Leirvåg
Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud
Vidarforlaget, 2019
En av norsk litteraturs mest breiale og myteomspunne forfattere har fått den biografien han fortjener.
Prosa gratulerer Torgrim Eggen med Språkprisen 2020!
Torgrim Eggen
AXEL. Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen
Cappelen Damm, 2019
I kritikksatsinga Folkelesnad ser kritikerene Guri Fjeldberg, Gro Jørstad Nilsen og Henrik Keyser Pedersen nærmere på den sakprosaen som når flest lesere i kategoriene sakprosa for barn, sakprosa for voksne og tidsskrift /magasin.
Craig Glenday (red.)
Guinness rekordbok 2020
Oversatt og tilrettelagt av Tore Sand
Vigmostad & Bjørke, 2019
Det tok ikkje lang tid frå eg tok plass i redaktørstolen på Prosa-kontoret, til dei første bøkene om kunst og skjønnlitteratur landa på bordet. Først vurderte eg at dette ikkje var ordentleg sakprosa – det er nemleg historie, filosofi, politikk og naturvitskap. Forfattarbiografiar fekk til naud gå, elles tenkte eg at kunsten får nok merksemd. Men ettersom bunken vaks, måtte eg revurdere.
Bokmessa i Frankfurt er over, og bokhandelkjedene har funne fram julepynten. I vindauget lyser dei mot oss på glansa plakatar, årets bestseljarar og nysminka forfattarstjerner i matchande klede.
Ingebjørg Tonne har brukt mykje meir tid og krefter på revideringa av læreplanen for norskfaget enn eg har. Ho har site i gruppa som har utforma forslaget til ny læreplan som Kunnskapsdepartementet fekk i vår, og når Tonne då tek tenning på mine kritiske tankar om denne læreplanen, framført i teksten Sentrum og periferi i det nye norskfaget (Prosa 4/19), er det all grunn til å høyra etter.
Jeg fikk Prosa nr. 4 i hende her om dagen og leste med interesse og etter hvert vantro artikkelen til Øystein Vangsnes om læreplanen i norsk i fagfornyelsen, LK20. I ingressen går han hardt ut: «Språkleg mangfald og variasjon blant elevane i den norske skulen er ein potensiell pedagogisk ressurs som ikkje vert sett og utnytta i den nye læreplanen i norsk». Dette er en drøy påstand. Den bør underbygges godt.