På Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2018 ble min bok Istidens oppdager (2017) kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene siden årtusenskiftet, og den ble beskrevet som «vittig, viktig og velskrevet». I en artikkel om litterære priser og juryer i Prosa 2/2019 skriver Simen Sætre: «For dem som hadde fulgt boken, var avgjørelsen overraskende.» Han hevder at boken før kåringen hadde fått lite oppmerksomhet og en blandet mottakelse.
«Den overraskende kanoniseringen åpnet for to alternative spørsmål: 1) Hvordan hadde forlagene og norsk sakprosaoffentlighet kunnet overse en så glitrende bok? Alternativt, 2) Hva hadde skjedd i denne juryen?» Her synes jeg Sætre bryter med en norm vi som sakprosaforfattere alle bør tilstrebe, nemlig etterrettelighet.
For er det egentlig rimelig å påstå at en bok som bare uker etter utgivelsen hadde fått en tosiders anmeldelse i både Dagbladet og Morgenbladet og en helside i Klassekampen, var oversett? Boken ble innkjøpt av Kulturrådet, nominert til Kritikerprisen og Språkprisen, og valgt av NORLA som satsningsbok i utlandet.
Sætre skriver: «Dagbladet og Klassekampen var positive, men ikke overstrømmende.» Men Dagbladets Arne Dvergsdal ga jo faktisk boken terningkast 6 og fortsatte å anbefale den utover høsten, som «en fremragende, forbilledlig biografi […] et storverk om naturen, formidlet med inngående kunnskap og lys optimisme. En biografi som bør appellere til et bredt publikum av naturinteresserte lesere, i en tid da klimadebatten er aktuell som aldri før». Hvis dette ikke er overstrømmende? Likeledes Klassekampens Tom Egil Hverven: «en medrivende og lærerik historie […] en fascinerende historie […] en uhyre vidtfavnende, avslørende og aktuell vitenskapshistorie.» Sætre skriver: «Fædrelandsvennen kalte boken ‘krevende’, men ga den en femmer.» Ja, det er en krevende bok, men Fædrelandsvennens Alf Kjetil Igland anbefalte den også som en av årets beste bøker. Boken fikk også gode anmeldelser i flere fagblader, som GEO 19. august 2017: «Hestmark skriver i det hele tatt drivende godt. Boka er en fornøyelse å lese. […] intet mindre enn et mesterverk.» (Halfdan Carstens) Naturen 5/2018: «Og midt oppi det hele er boken lettlest, velskrevet og med tilmålte doser tørr humor som gjør at både boken og Esmark raskt går til hjertet.» (Markus Lindholm) I lys av dette fremstår vel den skandinaviske juryens dom mindre som et mulig arbeidsuhell enn som enda en bekreftelse?
Sætre påpeker at «Manuset var refusert av både Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm». Denne opplysningen har jeg selv tillitsfullt gitt ham. Da ville det vel også vært redelig å påpeke, slik jeg gjorde i en e-post til Sætre, at forlagenes avgjørelse utelukkende var basert på økonomiske betraktninger. De tvilte ikke på bokens faglige eller litterære kvaliteter, men på dens salgbarhet. Med nær 700 tettskrevne sider, hvorav 1/3 er kildehenvisninger, er den ikke akkurat bestselger-materiale.
Når Sætre har valgt å bruke min bok som sentral «case» i en artikkel om inkonsekvenser i prisutdelinger og innkjøpsordninger, burde man vel forvente at han iallfall har lest boken. Men det er intet som tyder på det, der han hevder den er «en biografi om polarforskeren Jens Esmark». Nei, Esmark var ikke polarforsker, han var bergvitenskapsmann og geolog, og han var aldri lenger nord enn Trøndelag.
Til dem som ergrer seg over den skandinaviske kåringen, vil jeg si: Det var jo ingen pris, ingen penger, pokal eller medalje, lite å misunne. En flaske champagne fra forlaget ble det riktignok, men den største belønningen var aftenens festmiddag med to av Skandinavias klokeste damer – Suzanne Brøgger og Arnhild Skre – på henholdsvis min venstre og høyre side. Rundt bordet satt også Erika Fatland, Maja Lunde og Åsne Seierstad. OK, nå fikk dere virkelig grunn til å misunne meg …
