Svar til Geir Hestmark
Geir Hestmark mener jeg ikke er etterrettelig, siden jeg skriver i Prosa nr. 2/2019 at mottakelsen av hans bok Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden ikke var «overstrømmende». Boken var refusert av tre forlag. Etter Hestmarks oppklaring kan jeg nå se for meg den overstrømmende mottakelsen boken fikk i Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendals sakprosaredaksjoner – hvordan redaktørene kastet seg om halsen på hverandre, stagedivet fra pultene og skålte i champagne etter å ha fått Hestmarks manus inn på kontoret.
Deretter den bunnløse fortvilelsen: Nei, de kan ikke utgi mesterverket, det har over 700 sider, det er umulig, det bærer ikke, det vil fullstendig utradere forlagenes økonomi.
Senere kommer den overstrømmende mottakelsen i Aftenposten, VG og NRKs bokredaksjoner, som ikke får anmeldt boken. Ikke fordi de overser den, nei, den er rett og slett for god, anmelderne finner ikke ord, de føler seg ukvalifisert i møte med Hestmarks geni.
Det siste gjelder også meg selv. Hestmark har helt rett i at jeg ikke har lest boken. Jeg gjemmer meg bak at honoraret fra Prosa ikke ga rom for å lese alle de 20 bøkene jeg omtalte. Samt at essayet ikke inneholdt noen lesning eller vurdering av bøkene, hvilket gjør det totalt irrelevant hvorvidt jeg har lest dem eller ikke.
