Det utgis kokebok på kokebok, det snakkes om mat og smak og behag i spalte etter spalte, på nett og på papir. Likevel mangler Norge en gastronomisk offentlighet.

Om Lene Asks Kjære Rikard

Teaterkunsten har vore den viktigaste kunstforma for det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Likevel er norsk teaterhistorie det svarte holet i kulturhistoria vår.

Legitimitetskrise, ropes det fra enkelte deler av kulturfeltet om den eksklusive, statlig finansierte samtidskunstens stilling i befolkningen. Mangel på dannelse, svares det på den andre siden av debatten.

Norsk kunsthistorieskrivning har beveget seg fra studiet av gjenstandskultur og folkekultur til leting etter gjensidig påvirkning mellom kontinentale og særnorske uttrykksformer.

Helvetica, Times og Cooper Black er for de aller fleste kun navn, kun tilfeldige avleiringer. Og de fleste vet langt mer om ABBA, eller for den saks skyld argentinsk tango, enn om Max Miedinger, Stanley Morison og Oswald Cooper.

Pax forlag fyller 50 år denne høsten. Hans Fredrik Dahl var med fra starten, og har skrevet denne betraktningen om forlagets stilistiske egenart og påvirkningskraft.

Er “det norske” i musikken noko meir og anna enn det folkemusikken representerer? Det er eit gjennomgåande spørsmål i den norske musikkhistorieskrivinga dei siste 200 åra.

Ikkje alt er kjent. Derfor trengst det ein gjennomgang av nokre sentrale hendingar i norsk språkhistorie – ein ideologikritisk “arkeologi” (for å tale med Foucault).

Norge kom seg gjennom 1. verdenskrig uten å bli dratt inn i den, men en rekke nordmenn kjempet likevel ved fronten. De var eventyrlystne sjøfolk eller pliktoppfyllende emigranter. Noen av dem fikk også skrevet ned sine historier.

Jeg tror ikke på datostempler. Jeg tror ikke at de tingene man en gang elsket, forsvinner etter hvert som man vokser opp og begynner å like andre ting.

Alle forfattarar er barn av si tid, men dei store forfattarane overskrid tida dei lever i. Kan ein seie det same om litteraturhistorikarane?

Albert Camus’ tekster kan fortsatt leses med utbytte. Både på grunn av de litterære kvalitetene, og fordi hans form for eksistensialisme er en evig påminnelse om nødvendigheten av å gjøre opprør mot det totalitære.