I litteraturen om Afghanistan fusjonerer skjønnlitteratur og sakprosa i en fremstilling av en reise til et helt annet sted.
Afghanistan er negativet av Norge. «Avstanden fra opplevelsene der ute til overflods- og idolsamfunnet her hjemme er i dag kanskje større enn noen gang», som generalløytnant Robert Mood uttrykker det. Hvis fred, velstand, rettigheter og likestilling er begreper som karakteriserer Samtids-Norge, er de tilsvarende begrepene for Afghanistan krig, fattigdom, utrygghet og kvinneundertrykkelse.
«Måten de tok livet av hverandre på», skriver Anders Sømme Hammer om borgerkrigen på nittitallet, «er som historier fra helvete: Menn ble dyppet i kokende olje for så å dø i en forvridd dødsdans. Det ble eksperimentert med hvor mange spikre som kunne slås inn i hodet på en mann før han døde. Menn tilhørende den etniske minoriteten hazara ble systematisk drept – og kjønnsorganene ble kuttet for å holde tellingen. Opp fra fjellsidene svevde rakettdrevne granater som laget en svusj-lyd rett før de traff bakken og rammet tilfeldig i boligområdene.»
Hvilken funksjon har Afghanistan i ny norsk prosa? Hammers Bosch-aktige inferno er typisk: Vi befinner oss nær helvete. I dette litterære landskapet har skjønnlitteratur og sakprosa krysset hverandres spor, om ikke rent ut fusjonert – som i Bokhandleren i Kabul. Denne artikkelen er basert på sakprosa og enkelte skjønnlitterære verk. Utvalget spenner tidsmessig fra Kjell Gjerseths roman Chakoo (1983) til i år (se listen bakerst), men er ikke uttømmende. Hensikten er ikke å lage en afghansk (litterær) kanon, men å si noe om trekk ved moderne norsk krigslitteratur.
NOE ER RÅTTENT
Afghanistan er kanskje helvete, men Robert Mood antyder at noe er råttent også i det norske paradiset. Veteranene blir ikke sett, krigen deres ikke forstått. Mette nordmenn har nok med sine egne trivialiteter. Reisen til helvete kan slik sett samtidig være en flukt fra gullburet, og hjemkomsten den tøffeste delen av turen. Veteranene som portretteres i Gi meg heller livet sliter med senvirkninger, trass i at Mood forteller at «ikke én eneste […] har sagt til meg at de angrer på at de dro ut».
Reisen til underverdenen er et litterært urmotiv kjent fra Gilgamesj og Mahabharata via Odysseen til Den yngre Edda, der Hermod rir til dødsriket og ber Hel om å la Balder vende tilbake til Åsgård. Hensikten med å reise til underverdenen kan være å bringe noen tilbake eller å vinne innsikt, slik Odyssevs gjorde da han besøkte den døde Teiresias for å få vite veien hjem til Ithaka. Det greske navnet på denne sjangeren er katabasis (kata = ned, basis = ferd, og treffende nok betyr ordet ikke bare nedstigning til helvete, men også militær retrett). Nesten alle de norske bøkene fra Afghanistan har katabasiske trekk.
Afghanistan er underverdenen: Vi drar dit på søken etter noen eller noe. I Elisabeth Eides thriller Til Kabul faller fra 1994 leter den kvinnelige hovedpersonen etter en fransk journalistvenn som har forsvunnet i krigen mellom mujahedin og Sovjetunionen, men det er vanligvis innsikt hovedpersonene søker når de krysser grensen og går «inn», som Pål Refsdal skriver i ironisk kursiv om reisen fra Peshawar i Pakistan til Afghanistan på åttitallet i memoarboken Geriljareporteren.
Grensen til underverdenen er ikke nødvendigvis markert med skilt, slik Dantes inferno var det. Det liminale øyeblikk kan være å iføre seg burka. «Tøygitteret» er en «usynlighetsfrakk», skriver Kristin Solberg, som gjør at man kan bevege seg fritt. Ulempen er at man er halvblind, svett og snubler på gata. Burka er en sterk opplevelse. «Jeg brukte den også for å finne ut mer om hvordan det er å være afghansk kvinne», skriver Åsne Seierstad, som «etter hvert begynte å hate den».
I moderne katabasiske romaner, slik som Joseph Conrads Mørkets hjerte, handler nedstigningen i underverdenen ofte om en indre reise til fortrengte deler av menneskesinnet: Mørket du finner i helvete, eller i Conrads Kongo, lever i ditt eget hjerte. Brutalitet er ikke bare Talibans ugjerninger, men kan også handle om (utilsiktete) drap på sivile begått av norske soldater, slik Anders Sømme Hammer dokumenterer i Drømmekrigen fra 2010.
Marianne Mjaalands underlige roman Kandahar fra 2004 er basert på hennes egne opplevelser som lege hos mujahedin i Afghanistan på åttitallet. Krigens gru tvinger hovedpersonen, en kvinnelig lege, til å konfrontere sitt eget mørke, det vil si barndommen i Kabul. I Afghanistan før krigen involverte bistandsforeldrene henne i orgiene til vestlige verdensreddere: Barnemishandling, voldtekt og incest er den egentlige historien, krigen en vei til kunnskap om ondskapen hennes egen familie påførte henne. Hun drar til Hel i et forsøk på å bli hel. Reisen til underverdenen handler ikke så sjelden om å finne seg selv.
NORDMENN I HELVETE
Elisabeth Eides roman Til Kabul faller har samme utgangspunkt som de journalistiske skildringene fra landet: intervjuet. Den kvinnelige menneskerettighetsaktivisten Nina Marstein møter en afghaner som har vært holdt fanget av Kabul-regimet og sovjeterne, og nøster opp en fortelling om elektrotortur og anal voldtekt med knust flaske. Åpningsscenen er en metonymisk fremstilling av Afghanistan – landet er voldtatt av Sovjetunionen – og er samtidig et portrett av idealisten Marstein. Hovedpersonene i disse bøkene er menneskerettighetsaktivister, antropologer, journalister, soldater, diplomater og spioner. Søken etter sannhet fører dem før eller siden inn til kjernen av det afghanske helvetet: torturkamre, voldtekt, drap. I møtet med den absolutte ondskap fremstår nordmennene i relieff, bak idealismen er andre krefter i sving.
Motivene for å reise ut varierer. Diplomaten Kai Eide så muligheten «til å gjøre en forskjell» da han i 2009 dro til Kabul som FNs spesialutsending. Eides bok Høyt spill om Afghanistan (tittelen er muligens inspirert av den absolutte Afghanistan-klassikeren The Great Game av Peter Hopkirk) er dessuten «skrevet med dyp kjærlighet til landet og menneskene». Tilsvarende følte den purunge reporteren Pål Refsdal at «de trengte meg der, og jeg ville hjelpe dem». Anders Sømme Hammer ser mer kynisk på det og siterer den britiske Bosnia-reporteren Anthony Loyd når han hevder at reisende verdensreddere i realiteten ønsker seg «litt action og en tur til den mørke siden». Hammer legger til at han også ønsket «å forstå krigen», og få har som ham omsatt fromme hensikter i handling.
Mens første generasjon afghanistanskildrere gjerne var solidaritetsarbeidere med AKP-bakgrunn (som Gjerseth og Elisabeth Eide), er de viktigste bøkene det siste tiåret skrevet av en ny generasjon krigsreportere. Seierstad, Hammer og Kristin Solberg er frilansere uten klar politisk forankring. Tonen av moralsk indignasjon er likevel gjennomgående fra den ene generasjonen til den neste, og den grunnleggende politiske skildringen er forbausende lik. Mens Sovjetunionen var det onde imperium på åttitallet, har USA (og NATO) i stor grad overtatt skurkerollen i dag. Afghanerne er grunnleggende sett passive ofre for utenlandsk innblanding – sjetongene det «spilles høyt» om. «Nykolonialisme», som Kai Eide skriver når han siterer en afghansk minister på tur til Washington. Amerikanerne er ikke så brutale som sovjeterne, men fremstår som enda dummere. «NATO er fortsatt tilhenger av den eiendommelige teorien at man for å få sin fiende i tale først skal skjære hodet av ham», skriver Carsten Jensen og Hammer i boken med den lett belærende tittelen Alt dette kunne vært unngått. I lesningen av norsk prosa om et land der få av forfatterne kan mer enn et par ord av de lokale språkene, blir den skråsikre tonen av og til skjærende.
FORTELLERSTEMMEN
Som en motvekt til dette har flere av forfatterne skrevet seg selv og den norske stemmen nesten helt ut av teksten. I Kjell Gjerseths Chakoo er en av fortellerstemmene en flue på veggen. Både Bokhandleren i Kabul og Fredrik Græsviks Skuddene på Serena hotell har en allvitende fortellerstemme. Seierstads briljante første setning i Bokhandleren minner om de store realistene fra attenhundretallet: «Da Sultan Khan syntes tiden var inne til å finne en ny kone, var det ingen som ville hjelpe ham.» Setningen favner hele handlingen i den stramt komponerte boken, som er konstruert over en serie frierier, bryllup og kjærlighetsaffærer. Men at den norske stemmen er fraværende, betyr ikke at det norske perspektivet er borte. Skildringen av den egoistiske bokhandleren og unge elskende med knuste hjerter er gjennomsyret av en indignasjon man godt forstår, men som også undergraver den allvitende fortellerstemmen. Er den allvitende, bedrevitende eller av og til uvitende?
Tvilen brer seg. I Krigshelten stiller marinejegeren Trond Bolle spørsmål ved hensikten med krigføringen i Afghanistan: «Strategien i Afghanistan fungerte definitivt ikke. Særlig korrupsjonen han hadde sett, provoserte ham.» Likevel aksepterte Bolle et siste oppdrag, og i 2010 ble han drept av en veibombe. Selv veteranreporter Pål Refsdal måtte innse at han hadde tatt feil av Afghanistan da han ble kidnappet av guidene sine i 2009. I en fascinerende skildring beretter han om hvordan han angivelig likevel beholdt kontrollen mens han var fanget. «Han har kalasjnikov, men jeg er psykisk sterkere. Dette er som et parti sjakk, sier jeg til meg selv, og det er den sterkeste av oss to som vil vinne.» Selv når Taliban reverserer det asymmetriske maktforholdet mellom dem og «Vesten» ved å kidnappe en nordmann, nekter Refsdal tilsynelatende å innse at han ikke er situasjonens herre. Denne selvsikkerheten er kanskje beslektet med «nykolonialismen» Refsdal ellers ville fordømt.
Et interessant aspekt ved Elisabeth Eides Nina Marstein er hvordan vi gradvis forstår at idealismen er en indre hulhet: et håp om kjærlighet hun ikke lenger tror på. Hun drar i krigen langt hjemmefra på flukt fra personlige nederlag. Sannhetssøken eller solidaritetsturisme? Det er noe kikkeraktig ved gravingen hennes. Hun kan jobbe for torturofrene hun intervjuer i små rom via tolk, men ikke knytte seg til den forsvunne franskmannen hun strever så hardt med å finne. Reisen til Afghanistans underverden innebærer en mulighet for mening, retning og innhold for flyktningen fra det norske gullburet. Snart svermer hun kanskje videre til neste konflikt sammen med de andre vestlige barnemenneskene som forsøker å bli virkelige på steder som blør. My war gone by, I miss it so, som Anthony Loyd skrev.
FINNES AFGHANERNE?
Elisabeth Eide er åpenbart ingen flyktig Nina Marstein: 20 år senere er hun fremdeles i Afghanistan. I den omfangsrike boken Afghanistan – ingen fred å få gjentar hun et spørsmål antropolognestor Fredrik Barth stilte general Robert Mood: «Hva med afghanerne?» Pussig nok er det i den omfangsrike norske litteraturen få portretter av afghanere som virkelig gjør inntrykk. Det litt svart-hvite skjemaet til Seierstad, der karakterene finner sine plasser som enten bortskjemte patriarker, intrigante svigermødre eller heroiske unge elskere, er ganske gjennomgående. Er det slik at vi rett og slett ikke ser afghanere?
Den purunge Pål Refsdal drar til Afghanistan for å hjelpe stolte frihetskjempere og nyansere bildet av islamistiske mørkemenn, men ender opp med å kalle mujahedin «apekatter». En generasjon senere beskriver han Taliban som rotter. På åttitallet havner han blant geriljasoldater som bruker eyeliner og går på epleslang, og på totusentallet blir han kidnappet og konverterer til islam. Stockholmsyndrom, inderlighet eller pragmatisme? Refsdals Geriljareporteren er en tidvis ironisk, men oftere hudløs skildring av knuste forventninger. Det afghanske terrenget passer ikke til Refsdals kart, og dermed fremstår bildet han gir oss av Afghanistans stakkarslige kidnappere og røvere, som uskarpt. Er de virkelig så dumme, forfengelige og feige? Hmm.
Delacroix skildret friheten som en ung kvinne, og slik fremstår hun gjerne fremdeles i vestlig offentlighet. Den pashtunske skolejenta Malala Yousafzais modige kamp for å gå på skolen er et nylig eksempel. I den norske afghanistanlitteraturen er mange som Malala. Kristin Solbergs Livets skole (om en jordmorskole utenfor Kabul) og Anders Sømme Hammers Heia Kabul!, om et kvinnefotballag, forteller omtrent den samme historien om jenters kamp for rettferdighet. Både fotballaget og jordmorskolen symboliserer Afghanistans kamp mot mørkemaktene, eller som Khalida, hovedpersonen i Heia Kabul!, sier: «For meg er ikke fotball bare et spill», det dreier seg om «å lære jentene å slåss for rettighetene sine og være uavhengige.» Slike afghanere sympatiserer vi med, selv om disse heroiske kvinnene fremstår mer som symboler på konflikter i det afghanske samfunnet enn som levende mennesker.
Anslaget i Kai Eides portrett av president Hamid Karzai er et møte mellom presidenten og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2008. På spørsmål om hvem han ønsker som FN-sjef i landet, svarer Karzai «ham» og peker på Eide. Slik ble det. Den mest omtalte kandidaten, tungvekteren Paddy Ashdown fra Storbritannia, ble for kontroversiell, og diplomaten Eide fikk den på alle vis tunge jobben i Kabul. «Boken er glitrende», mente Aftenpostens Harald Stanghelle om Høyt spill i Afghanistan og la som mange andre norske anmeldere vekt på Eides åpenhet og ærlighet. Mens Eide gjentatte ganger havner i clinch med amerikanerne, er båndet til Karzai tett. Mellom de to lederne eksisterte det «en tillit som få andre erfarte. Kanskje det var fordi jeg forsøkte å forstå ham». Var det ingen andre utlendinger som forsøkte det? Eide beskriver en situasjon der han i to år løp rundt med plaster og Pyrisept for å bøte på skadene amerikanerne påførte Afghanistan. Plotet er forbausende likt Eides (og Thorvald Stoltenbergs) beskrivelse av tiden som FNs fredsmeglere på Balkan i De tusen dagene fra 1996.
INTERN STRID
Kai Eide er en av de mest omstridte FN-lederne på totusentallet. Etter omfattende fusk under det afghanske valget i 2009 sa International Crisis Group, en anerkjent internasjonal tenketank, at Eide måtte trekke seg hvis FN skulle kunne gjenvinne troverdighet. Kritikerne mente at Eides bånd til Karzai gjorde at han så gjennom fingrene med valgfusk og bidro til å sikre presidentens gjenvalg. I stedet for å bygge demokratiske institusjoner støttet FN under Eide opp om korrupte individer. FN-medarbeidere sa opp stillingene sine i protest. I boken skylder Eide på USA og tar avstand fra Karzai. Eides prinsipielle holdning fører angivelig til at forholdet til presidenten kjølner, og Karzai fremstår som svak, oppfarende, kunnskapsløs, vinglete og uten visjoner. Han er en dårlig administrator og forsøker å unngå konflikt gjennom endeløse rådslagninger. På mange måter passer denne beskrivelsen på Eide selv, skal vi tro hans kritikere. Eides portrett av Karzai er slik sett et eksempel på afghaneren som speil. Det vi ser i portrettet av Karzai, er Eides refleksjon, omtrent slik Bokhandleren i Kabul formidler en norsk reaksjon på forhold i den pashtunske overklassen.
En annen måte å sette sammen plotet i Eides bok på er å se Karzai som en taktiker med ualminnelig gode evner til å benytte seg av konflikter og skillelinjer i både det afghanske og det internasjonale samfunn. På et tidspunkt da det så ut som om Karzai var på vei ut, fikk han innsatt en svak, norsk FN-leder i Kabul og kvittet seg med Ashdowns kandidatur (som han neppe ville overlevd). Ved å utnytte forholdet til Eide fikk Karzai FN til å godta valgfusket som sikret ham en ny periode som president. I denne fortellingen ville afghaneren ikke vært noe passivt offer, men tvert imot en smart trickster som over skrevs på den norske løven tar innersvingen på både den engelske bulldoggen og den amerikanske ørnen – etter først å ha lurt den sovjetiske bjørnen. En slik fortelling om en- og blåøyde nordmenn kunne man også ha laget av Pål Refsdals Geriljareporteren.
Selv om hensynet til kilder gjør at de fleste av de norske dokumentaristene opprettholder en viss distanse til afghanerne (med Åsne Seierstad som det uhøflige unntaket), og de skjønnlitterære forfatterne tenderer mot å fokusere på nordmenn i underverdenen, er det likevel ikke slik at afghanerne ikke finnes. Både Kristin Solberg, Eide/Skaufjord og Hammer skaper portretter man husker. Eide/Skaufjord forteller om sjåføren Yahya som i løpet av 35 år hadde sett omtrent hele Afghanistan gjennom frontruten og kjempet på mange forskjellige sider i forsøket på å holde liv i seg selv og familien. Hammer skildrer den tadsjikiske familien til en sivil mann som de norske ISAF-styrkene drepte i 2009. De ønsker ikke hevn, men kompensasjon for tapet av forsørgeren – en kompensasjon Hammer bidrar til at familien får. Det er ikke for ingenting at Morten Strøksnes mente at Hammer «reddet norsk journalistikks ære» i Afghanistan.
Spørsmålet «hva med afghanerne?» besvares likevel best i bøkene til mannen som stilte det. Fredrik Barths bøker gir en innforlivet innføring i pashtunwali, sedvane-lovene. Trass i sporadisk hellig krig mot inntrengere er enhet mellom pashtunerne en skjør ting. Jord er makt og kilde til konflikt. Siden det er lettest å ta jord fra dem som står nær deg i arverekken, er ordet fetter synonymt med ordet fiende. Alliansebygging foregår kontinuerlig, og din fiende i dag kan være din venn i morgen: «Støtt meg mot mine fettere, så skal jeg støtte deg mot dine.» Grunntilstanden av intern strid kan når som helst bryte ut. Lokale krigsherrers dominans er en trist, men logisk konsekvens. Så hvor frie er egentlig pashtunerne? Barth siterer den siste wali (fyrste) av Swat i Pakistan, en mann han skrev biografien til: «Hele mitt liv har jeg vært enevoldshersker, men jeg har måttet reise utenlands for å få lov til å spise lunsj med min kone.» Afghanerne virker verken ubegripelige, slemme eller fremmede hos Barth, og bøkene hans bryter med det katabasiske skjemaet.
AFGHANSKE HYBRIDSJANGERE
Afghanistan er stedet der sakprosa og skjønnlitteratur møtes. Nye hybrider fødes, og gamle sjangere gjenoppstår. Krigen i Afghanistan har blåst liv i det norske helte-eposet i tradisjonen etter bøkene om Kompani Linge-sabotørene fra andre verdenskrig. I Norges hemmelige krigere prøver den tidligere VG-journalisten Tom Bakkeli «å finne svar på hvordan soldater i frednasjonen Norge har kommet på nivå med de beste av de beste». Forsvarets spesialkommando (FSK) har ifølge Bakkeli stått for «bragder i Afghanistan som savner sidestykke på denne siden av andre verdenskrig». De to bøkene om avdøde orlogskaptein Trond Bolle er i samme tradisjon, men er skrevet i sobrere språk. Særlig Hans Petter Aass’ og Rolf Widerøes Krigshelten er faktarik og verbtung prosa, en slags moderne sagastil. Til forskjell fra bøkene av og om for eksempel Max Manus og Gunnar Sønsteby mangler den afghanske litteraturen en oppløftende slutt, for hvorfor døde egentlig Trond Bolle? Afghanistanlitteraturen ender oftest opp i pessimisme og tvil. Hva skulle vi egentlig der? Var det verdt det?
I afghanistanlitteraturen er Bokhandleren i Kabul i en klasse for seg. Den er en av de mest leste og kjente bøker om Afghanistan overhodet, på linje med Khaled Hosseinis kioskveltende romaner. Boken kombinerer sakprosaens krav om autentisitet (Seierstad understreker at familiedramaet er basert på «virkelige historier»), moralsk engasjement og trekk av populærkulturelle former som haremromansen: pikante historier om dominante menn og kvinner i slaveri. Seierstad skriver at hun ble sett på som et «tvekjønnet vesen», et tredje kjønn med adgang både til kvinnenes hamam (bad) og mennenes jirga (råd). Hun benyttet seg av gjestfrihetskoden i pashtunwali, og vips var det afghanske samfunnet, som fremstår som fjernt og lukket, mer åpent enn det norske. Seierstads vektlegging av frierier og bryllup fanger opp en del av maktspillet og alliansebyggingen som Fredrik Barth skriver lite om.
«Afghanistan er uten sex på overflaten», skriver Seierstad. «Men under overflaten bobler det.» Seierstad vil til bunns i det afghanske kjønnslivet. Vi får se de blodige lakenene og i badet «damper det av de nakne kroppene». Først utenfor soveromsdøren stopper hun – dog ikke uten å formidle inntrykket lydene av bokhandleren og hans tenåringsbrud der inne gjør på hans første kone. Temaet er kvinnenes slaveri bak tøygitteret, uten herredømme over egne kropper eller rettigheter i hjemmet, men også mennene lider. «Jeg hater å være afghansk. Alle disse forstokkete skikkene og tradisjonene dreper meg sakte», tenker bokhandlerens sønn Mansur.
Den undertrykte og seksualiserte haremslavinnen er en sentral skikkelse i vestlig «orientalisme», ifølge Edward Said. Seierstads portrett av bokhandlerens unge kone kunne vært hentet fra denne tradisjonen. Haremromansen tilbyr en salgbar kombinasjon av moralsk forargelse og erotisk fantasi, og Said kritiserte Vestens tendens til å overdrive og erotisere forskjellen mellom vestlige opplysningssamfunn og østlig mørke. Ifølge Said ga orientalismen et skjevt bilde av «Østen» som tjente til å bekrefte vestlige forestillinger om kulturell overlegenhet og forsvare kolonialistisk innblanding. Kritikken mot haremromansen som sjanger ble også rettet mot Seierstad og Hosseini, «totusentallets orientalister», ikke minst av bokhandleren selv, som dro til Oslo og hevdet at det egentlige plotet handlet om en usannferdig journalist som utnyttet vertsfamilien.
Bokhandleren i Kabul er åpenbart en hybrid det er vanskelig å være likegyldig til: en moderne dokumentarversjon av Onkel Toms hytte. Man kan lure på om litterariseringen av sakprosaen som boken er et eksempel på, peker mot en endring i leserkontrakten. Leserne tror ikke lenger på en objektiv forteller med adgang til «sannheten» der ute, slik tidligere tiders utenrikskorrespondenter kunne fremstå som. Orientalisme-kritikken av Bokhandleren forutsetter en type naiv leser som det finnes stadig færre av i informasjonsalderen. Fortelling forutsetter valg av perspektiv og et hierarki av betydning, og leserne forstår rammene selv om de ikke blir gjort eksplisitt oppmerksom på dem. De mange og sprikende reaksjonene tyder i alle fall på at mange har fått med seg at boken ikke er Afghanistan, men Seierstads versjon av Afghanistan.
KRIGENS FUNKSJON
På nittitallet kalte den kroatiske forfatterinnen Dubravka Ugrešić Bosnia for Europas «moralske vibrator». Reisende intellektuelle brukte krigen til å iscenesette seg selv i heroiske positurer og selge lidelsespornografi til vestlige mediekonsumenter. I Ugrešićs krasse skildring (en versjon av orientalismekritikken til Said) handler «sjangeren for moralsk revelje» ikke om internasjonal solidaritet, men om en kombinasjon av kommersialisme og vestlig behov for å føle seg kulturelt overlegen. Innvendingen mot denne salven er at nettopp mediedekningen førte til at presset på de vestlige lederne økte i den grad at de til slutt grep inn og stoppet krigen.
Er Afghanistan en moralsk vibrator, en rekvisitt i oppsetningen av politiske sjablonger om USA som roten til alt ondt eller islam som utelukkende en kombinasjon av bomber og halshugging? Den norske afghanistanlitteraturen mangler det analytiske nivået man finner i Ahmed Rashids moderne klassiker Taliban, der kompliserte historiske, sosiale og politiske forhold internt i Afghanistan kobles opp mot det regionale lappeteppet av interesser og større geopolitiske trender. Men skrekkbildet av vestlig krigsturisme på jakt etter moralsk entydighet i form av heroiske frihetskjempere, onde imperier og verdige ofre, passer ikke. Synet på USA er nyansert (også hos Kai Eide), og ingen av bøkene har enkle svar (eller svar overhodet) på hva som er veien videre. Selv de to heltehistoriene om Bolle setter spørsmålstegn ved om det norske bidraget i Afghanistan har vært av det gode.
Den solgte barnebruden, det kastrerte liket, den voldtatte fangen – i alle bøkene dukker det opp bilder på Den absolutte ondskap, forstått som menneskeskapt elendighet. Dragningen mot ondskap langt unna kan virke lummer, som Ugrešić påpeker, men reisen til underverdenen har en dypere samfunnsmessig funksjon. Representasjonen av ondskap i vestlig litteratur har en lang historie og behandles blant annet av Aristoteles i hans verk om tragedien.
Aristoteles var opptatt av litteraturens funksjon. Tragedien vekket frykt og medlidenhet i publikum, som dermed gjennomgikk det han kalte katarsis – en emosjonell, moralsk og intellektuell lutring. Når de greske bystatene subsidierte billettprisene for sine borgere (omtrent slik afghanistanlitteraturen har moms-fritak), var det fordi de forestilte seg at tragedien hadde en oppdragende effekt. Antikkens athenere betraktet Orestes’ og Medeas mytiske lidelser på scenen og ble presumptivt bedre borgere. Selv om distansen mellom oss og ondskapen kanskje er større enn mellom tilskuere og skuespillere i et gresk teater, vekker beskrivelsene av landsbymassakrer, tortur og selvmordsangrep medlidenhet, frykt og indignasjon. Krigslitteraturen bidrar på sitt vis til dannelsen av norske borgere, en dannelse som Robert Mood antyder at man ikke kan ta for gitt i «overflods- og idolsamfunnet».
En del av afghanistanlitteraturen peker på at fred og frihet er noe man må være villig til å kjempe for, også med våpen i hånd langt hjemmefra. Både i helteeposets gjenoppstandelse og i skildringen av ondskapen hører man et ekko av lærdommen etter andre verdenskrig. Kvintessensen av ondskap er holocaust, utryddelsen av de europeiske jødene under andre verdenskrig. Holocaust fremstår stadig tydeligere som sanksjon for den vest-europeiske etterkrigstidens nærmest religiøse tro på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Hvis noen spør hvorfor ytringsfrihet og minoritetsvern, lyder svaret: Derfor. Læreren, politikeren, menneskerettighetsforkjemperen eller en hvilken som helst annen sekulær prest peker på holocaust.
Krigens funksjon, i bosniabøkene som i afghanistanlitteraturen, handler om nyoppsetningen av det fundamentale overgrepstablået. Fra forskjellige vinkler og ved hjelp av forskjellige beskrivelser tar alle bøkene for seg ondskap. Skrekkskildringene vekker frykt og minner oss på hvor viktig det er å bevare rettighetene og frihetene vi ellers ofte tar for gitt. Seierstads solgte barnebrud og forhatte burka er en mørk skildring av Afghanistan, men også et glødende forsvar for vårt eget likestilte samfunn. Afghanistanlitteraturen handler om grunnverdier i samfunnet vårt. Bøkene er «viktige», ikke fordi de gjør store forskjellen i Afghanistan, ikke bare fordi de informerer om en krig vi er involvert i, men mest fordi de preker det sekulære evangeliet. Hvorfor er domstolene uavhengige, hvorfor gidder vi å stemme på politikerne våre, og hvorfor er det likhet for loven? Derfor. Gud er ikke lenger den ultimate sanksjon, i stedet drar vi til underverdenen etter innsikt. Det vi henter tilbake derfra, er oss selv, i den forstand at møtet med ondskapen forteller oss hvem vi er.
Litteraturliste:
Tom Bakkeli, Norges hemmelige krigere. Kagge 2007
Fredrik Barth, Vi mennesker. Gyldendal 2005
Fredrik Barth, Afghanistan og Taliban. Pax 2008
Elisabeth Eide, Til Kabul faller. Gyldendal 1994
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord, Afghanistan – ingen fred å få. Pax 2014
Elisabeth Eide og Rune Ottosen (red.), Den lengste krigen. Abstrakt forlag 2013
Kai Eide, Høyt spill om Afghanistan. Aschehoug 2011
Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang, Trond Bolle. Alles helt, min mann. Kagge 2012
Kjell Gjerseth, Chakoo. Oktober 1983
Fredrik Græsvik, Skuddene på Serena hotell. Kagge 2008
Anders Sømme Hammer, Drømmekrigen. Aschehoug 2011
Anders Sømme Hammer, Heia Kabul! Aschehoug 2013
Anders Sømme Hammer og Carsten Jensen, Alt dette kunne vært unngått. Press 2014
Marianne Mjaaland, Kandahar. Gyldendal 2004
Bjørn Asle Nord (tekst) og Håvard Bjelland (foto), Gi meg heller livet. Skald forlag 2014
Aslak Nore, En norsk spion. Aschehoug 2012
Pål Refsdal, Geriljareporteren. Versal 2010
Åsne Seierstad, em>Bokhandleren i Kabul. Cappelen 2002
Kristin Solberg, Livets skole. Aschehoug 2013
Rolf Widerøe og Hans Petter Aass, Krigshelten. Gyldendal 2012
Peter Hopkirk, The Great Game. John Murray 2006
Ahmed Rashid, Taliban. Yale University Press 2010
Edward Said, Orientalism. Penguin 1977
Dubravka Ugrešić, The Culture of Lies. Penn State University Press 1995
