Opphavsmannen til essaysjangeren visste knapt hva han satte i gang. Men han sukket allerede over sin egen skriftproduksjon. Hva skal vi da si til bølgen av essaysamlinger anno 2013? Jeg leser Montaignes over fem hundre år gamle “forsøk” i tre oversatte bind og Arne Melbergs essayantologi fra i høst sammen med fjorårets norske essayister.
Samtalane i krokane. Ikkje om Dag Solstads siste bok er ein roman eller ikkje (svaret er nei), eller om lyrikken får eit oppsving med sosiale medium (svaret er njaa), eller om ein eigentleg er litt redd statssekretær Knut Olav Åmås, sjølv om bransjen kjenner han (svaret er ja). Samtalane i krokane handlar om kva bokhandlarkjede som går ned først i 2014. Er ikkje det ein sunn bransje, kanskje? Hæ?
Raude kinn, rosa tal og alt anna enn litteratur
Et forsøk på å utvide featurejournalistikken: måten den skrives på, hva den handler om, hvordan og hvor den presenteres.
Hva skjer i den norske villmarkslitteraturen? Ikke så mye spennende. Naturen og litteraturen var villere før.
Hvordan ser eventyret om Norge ut, slik det fortelles i historieverkene de siste 200 årene? Jo, det er eventyret om motsetninger som overkommes, om en nasjon som konstitueres av folket, og om et land som på samme tid er evig og uforanderlig.
Hva finner vi når vi sammenlikner flere varianter av den boka som kanskje er oversatt flest ganger til norsk? De samme tabbene? De samme krumspringene? Den samme stemmen?
Hvis jul og nyttår er “en tid for ettertanke og refleksjon”, kan det passe å lese to nye bokutgivelser som bidrag til høytiden. Irina Lee vil at vi skal slutte å leve som om hver dag var julaften, mens Erik Bertrand Larssen vil at vi skal leve hver dag som under et evig nyttårsforsett.
Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.
Samtidsbyen skal være robust, tilgjengelig og attraktiv, men konflikten mellom hastig utvikling og et komplekst forvaltningsapparat underminerer de gode intensjonene.
Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.(1)
Å skrive er å krige, og dermed må en tekst vurderes etter hvorvidt den klarer å bevege troppene dit de trengs. Men for å bevege tropper må man agere som målrettet hærfører, ikke som forvirret fotsoldat. To nye bøker om olje og klima gjør mer det siste enn det første.
Det hender jeg spør meg selv hvem jeg har mest i tankene når jeg oversetter verker av Søren Kierkegaard, er det leseren eller forfatteren?
Underteksting på fjernsyn, kino og dvd er blant dei mest lesne omsetjingane. Men teksting skil seg på mange måtar frå andre typar omsetjing og stiller heilt andre – og til dels motstridande – krav til omsetjaren.
Hvorfor føler vi oss ikke frie som fuglen etter 40 år med kvinnefrigjøring? Det er på tide å vende blikket mot hjemmet igjen, mener de nye omsorgsfeministene.
Lesingen av tre toneangivende norske kritikere har brakt meg nærmere et svar på spørsmålet om hvem vi er.
