I juni i år døde Arbeiderpartiets tidligere partiformann Reiulf Steen, 80 år gammel. Steen ledet Ap fra 1975 til 1981, turbulente år for partiet og ham selv. Etter hans død var påstanden at han nok ikke hadde blitt en av historiens store partiledere, men likevel en av de mest visjonære – og den med det viktigste forfatterskapet.
Reiulf Steen debuterte som journalist før han fylte 20, men forlot journalistikken for politikken som 25-åring. De kommende tiårene fant han lite tid til å skrive. Ved hans 50-årsfeiring høsten 1983 kom den første boken om ham – et festskrift.(1) Da han tre år senere var klar til å lansere sin egen bok, var det gått fem år siden hans avgang som partiformann. Steen var fortsatt stortingsrepresentant, men som visepresident deltok han knapt i debattene der. Det var et passende tidspunkt til å se tilbake på et langt politisk liv – og til å finne en ny vei for å fremme sitt syn på aktuelle saker.
Ap hadde svake litterære tradisjoner i Steens yngre år. Få av partiets ledere hadde vilje eller evne til å skrive bøker, muligvis fordi partiet i større grad enn de fleste søsterpartiene i andre land hentet sine ledere direkte fra industriarbeidsplassene, hadde få av dem både vilje og evne til å skrive bøker. Johan Nygaardsvold gjorde etter sin avgang fra rikspolitikken et forsøk på å skrive sine memoarer, men kom aldri lenger enn til ungdomsårene.(2) Martin Tranmæl skrev mange tusen ledere og andre avisartikler, men aldri noen bok. Selv på 1960-tallet forble bokproduksjonen om og av menn i Aps toppsjikt liten.(3)
Den sparsomme litteraturen om Ap-politikere ble i stor grad skrevet av journalister fra A-pressen. Forfattere som Hans Amundsen, Aksel Zachariassen, Egil Helle, Gidske Anderson og Jostein Nyhamar hadde til felles at de etter et langt liv i pressen og partiet nok hadde betydelige kunnskaper, men nødig ville offentliggjøre ting som kunne skade partiet. Faktaopplysninger var vanligvis svært etterrettelige, men bøkene var ofte mangelfulle og forsiktige hva avgikk interne motsetninger i partiet. Skrev man om ledende Ap-politikere, tilhørte man selv partiet og tegnet et pent sminket bilde av forholdene der. Rolf Gerhardsens bok Einar Gerhardsen – som en bror ser ham er et kroneksempel. Man fant mange interessante opplysninger, men få kritiske innvendinger, både i Hans Amundsens biografi om Trygve Lie og i Jostein Nyhamars biografi om Einar Gerhardsen.(4) Første bud for dem var å ikke skrive noe som kunne sette partiet i en kjedelig situasjon nå. Andre bud var å få frem partiets historiske innsats for utviklingen i Norge.
ENSTEMMIGHETSKOMPLEKSET
«Overalt offentlig skal vårt parti og dets menn omtales med den største begeistring», uttalte den senere stortingsveteranen Finn Moe i 1934.(5) De harde splittelseskampene på 1920-tallet utløste det Reiulf Steen senere skulle kalle et «enstemmighetskompleks» i partiet.(6) Lenge etter at Ap ga opp Lenin som politiske forbilde, videreførte man sentrale elementer fra hans demokratiske sentralisme: Et stridsspørsmål skulle diskuteres internt i lukkede rom, og deretter forsvares helhjertet utad. Også de fåtallige Ap-politikerne som utga memoarbøker, sluttet seg til dette idealet. Olav Larssen ble i 1969 den første fra Aps partiledelse som utga sine memoarer. De er av betydelig historisk interesse, men fordekkende og konfliktminimerende – særlig i omtalen av de foregående tiårenes begivenheter.(7) Det samme gjelder den tidligere LO-lederen Konrad Nordahls memoarer.(8) Einar Gerhardsen ble den første partileder fra Ap som forsøkte seg som memoarskriver da han i 1971 påbegynte en fem bindsserie. Han skrev med betydelig hjelp fra et par utvalgte journalister i arbeiderpressen.(9)
Riktignok fantes det også en mer moderne og åpen retning i Ap-politikernes memoarer. Halvdan Koht hadde blitt en tidlig eksponent for den da han under og etter 2. verdenskrig fremla sin versjon av veien frem til 9. april 1940 og omstendighetene rundt sin avgang som utenriksminister.(10) Trygve Lies memoarbøker fra 1950-tallet er subjektive og til dels uetterrettelige, men svært åpenhjertige.(11) Gjennombruddet for den nye retning kom imidlertid først 20 år senere – da Haakon Lie i 1975 solgte 70 000 eksemplarer av boken Slik jeg ser det.(12) Det var uventet at det kom fra en tidligere partisekretær. Men mye hadde endret og åpnet seg i Norge mellom 1967 og 1975. Arbeiderpressen hadde gjennomgått et stort hamskifte ved å åpne spaltene også for synspunkter som stred mot partilinjen. At Aps landsmøter ble åpnet for andre medier, var et iøynefallende utslag av moderniseringen som skjedde mens Bratteli var partiformann – og Reiulf Steen nestformann.
Lies åpenhjertighet endret biografitradisjonen. Et konkret utslag var at Einar Gerhardsen i siste bind av sine memoarer ble skarpere og mer åpenhjertig, blant annet for å svare på Haakon Lies anklager.(13) Den gamle og mer forsiktige tradisjonen levde likevel videre side om side med den nye. I 1985 utga tidligere statsminister Odvar Nordli, en mangeårig rival og medarbeider av Reiulf Steen, sine memoarer.(14) Forventninger om sensasjonelle avsløringer der ble gjort til skamme: Nordli klarte seg med 202 sider, og verken Steen eller andre aktører i eget parti hadde mye å frykte der.
Nordli utga, i likhet med Konrad Nordahl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen, sine memoarer på Tiden forlag. Det var det åpenbare valget også for Reiulf Steen. For ham – som for Gerhardsen og Lie – var nok ønsket å få fremlagt sin versjon av historien og få frem egne synspunkter det viktigste. Paradoksalt nok spilte imidlertid markedshensyn en ikke ubetydelig rolle da biografiskrivingen fra lederne i den norske arbeiderbevegelsen skjøt fart. Tiden forlag trengte inntekter og hadde oppdaget potensialet i politiske memoarer. Ingen av datidens ledende Ap-politikere hadde tjent seg rike verken på sine politiske verv eller på retrettstillinger etter dem. Firebarnsfaren Reiulf Steen hadde en for tiden god inntekt som stortingsrepresentant og levde økonomisk et privilegert liv sammenlignet med hva hans foreldre hadde gjort, men god råd fikk han ikke før sin første boksuksess.
To nye memoarbøker fra Ap-politikere førte til store oppslag i 1986; de tilhørte hver sin ovennevnte tradisjon. Sensasjonsboken, skrevet i den nye tradisjonen, het Dagbok frå Kongens råd og var skrevet av juristen og eks-statsråden Jens Haugland.(15) Reiulf Steen var et langt mer kjent navn og slik sett mindre avhengig av sensasjonsavsløringer. Han gikk stillere i dørene med sin første memoarbok Der hjertet banker. Bilder fra et liv.
PERSONLIGE TRAGEDIER
Steens debutbok er en lettlest og engasjerende 275 siders historie om hans vei fra en arbeiderbolig i Hurum og frem til posten som partileder og statsråd. Det er innslag av åpenhet og kritikk av eget parti, blant annet i omtalen av Trygve Brattelis avgang som partileder og statsminister i 1975–76. Man kan spore en sympati for Bratteli, men finner ingen sterk antipati verken mot partisekretæren Ronald Bye, den påtroppende nestlederen Gro Harlem Brundtland eller den påtroppende statsministeren Odvar Nordli. Både motsetningen til Nordli ved Steens tiltredelse i 1975 og motsetningen til Brundtland ved avgangen i 1981 avdramatiseres i denne boken. Steen forteller åpenhjertig om personlige tragedier, blant annet om farens, brorens og eks-konens dødsfall. Han tier imidlertid både om vanskelige temaer fra Aps indre liv og om egne nerveproblemer og alkoholmisbruk. Det siste var det åpenbare og lett forståelige grunner til: Steen var fortsatt en aktør både i partiet og på Stortinget, han hadde fortsatt tenåringsbarn, og på denne tiden var slike emner fortsatt i stor grad tabubelagt. Det ufullstendige bildet fra Aps indre liv kan også lett forstås, men reduserer likevel bokens verdi som kilde til 1970- og 80-tallets politikk.
Reiulf Steen hadde vært en av det politiske Norges mest karismatiske talere. Svaret på om han kunne begeistre også med det skrevne ord, var definitivt ja. Der hjertet banker solgte etter en overveiende positiv mottakelse 30 000. Det var langt opp til toppnoteringene fra Haakon Lies og Gerhardsens memoarer, og enda lenger til de over 200 000 Trygve Brattelis memoarbok fra krigsårene hadde solgt i årene før.(16) Der hjertet banker var likevel en lovende debut og ble en av årets bestselgere.
Der hjertet banker slutter med en ti siders kjærlighetserklæring til Steens andre kone Inés Vargas. Denne historien ble i sterkt utvidet versjon gjenfortalt to år senere, i boken Inés og det elskede landet. Boken er delvis en ektefellebiografi og omhandler i liten grad norsk politikk. Det er internasjonalisten og romantikeren Reiulf Steen som snakker. Og han snakker åpent om sin kjærlighet til Inés Vargas og hennes folk i Latin-Amerika. Det elskede landet i boktittelen er Inés’ hjemland Chile – som fortsatt ble styrt av Pinochets militærdiktatur.
Steens bilde av samfunnsforholdene i Chile og Latin-Amerika er åpenbart preget av hans politiske ståsted og kjærligheten til Inés. Senere historieforskning har imidlertid bekreftet at Steen hadde en svært god sak i sitt engasjement mot Pinochets diktatur, og han gjør seg interessante refleksjoner også i omtalen av venstresiden i Chile. Boken overoppfylte målsettingen om å gi mange nordmenn økt forståelse og interesse for Latin-Amerika generelt og Chile spesielt. At chilensk politikk og samfunnsliv ville interessere færre lesere enn norsk politikk hadde gjort, var både forfatteren og forlaget utvilsomt forberedt på. 20 000 var derfor et imponerende salg. Inés’ og Reiulfs drømmehus på Nesodden ble langt på vei nedbetalt med inntektene fra hans to første bøker.(17)
EDDERKOPPMANNEN
Et turbulent år senere var situasjonen dramatisk endret. I juni 1989, kort tid før starten på stortingsvalgkampen, sprakk den såkalte edderkoppsaken i norske medier. Edderkopp-mannen var Arvid Engen, en tidligere ukjent møbelhandler fra Jessheim, som uten å ha hatt noe slags verv i Ap ble tillagt en viktig rolle i kraft av sine kontakter med ledende Ap-politikere. Inngangsporten for Engens kontakter hadde vært Reiulf Steen, som han etablerte et personlig vennskapsforhold til da Steen rundt 1980 hadde et forhold til møbelhandlerens søster. Møbelhandleren satt på anselige mengder lydbåndopptak fra samtaler med kjente politikere – samt på et åtte år gammelt brev hvor Reiulf Steen uttalte seg svært lite fordelaktig om partilederen og statsministeren Gro Harlem Brundtland. Steen lyktes å forhindre at brevet ble offentliggjort av NRK, men spekulasjonene om hva som hadde stått der, levde videre. Edderkoppsaken ble en stor belastning både for ham og partiet. I september 1989 gjorde Ap et skuffende stortingsvalg. Steen ble trygt innvalgt som toppkandidat i Akershus, men oppfordringer til å stryke ham verserte blant velgere og tillitsvalgte i eget fylkeslag. Etter valget kom nye detaljer om saken frem i en bok om Arvid Engen, skrevet av de profilerte journalistene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen.(18) Det var en sterkt presset Reiulf Steen som senhøstes fremla sin versjon i en ny selvbiografi. Tittelen ble denne gangen Maktkamp – og undertittelen Nye bilder fra et liv.
Det er svært uvanlig at en politiker skriver to selvbiografier om samme periode i livet, og enda mer uvanlig at det skjer med bare tre års mellomrom. Reiulf Steen hadde åpenbare utfordringer å løse både som politiker og forfatter. Som forfatter kom han godt fra det: Bøkene er komplementære mer enn motstridende hva angår fakta. De ulike perspektivene ser man på titlene og forsidene: Forsidebildet på Der hjertet banker er fra en solskinnsdag, mens Maktkamp har alvorlige bilder på svart bakgrunn. Reiulf Steen tok i 1989 spranget fra den gamle til den nye tradisjonen i Ap. Alkoholproblemer og depresjoner omtales fortsatt ikke klart i teksten, men personlige problemer kommer tydelig frem. Maktkamp er langt mer selvkritisk enn hva Der hjertet banker var. Samtidig kommer også her en langt skarpere kritikk av partiets utvikling og av andre politikere. Fortjenestene til politikere som Bye, Nordli og Brundtland er i fokus i Der hjertet banker, mens de kritiske anmerkningene og frustrasjonene kommer i Maktkamp.
Høsten 1989 publiserte Steen selv det brevet som han sommeren 1989 hadde kjempet så iherdig mot at skulle offentliggjøres. Det skjedde over ti sider i Maktkamp. Der sto også de to linjene om at Gro Harlem Brundtland «mangler en menneskelig dimensjon som gjør henne livsfarlig».(19) Boken ble omstridt både på grunn av hva som sto, og på grunn av hva som ikke sto. Den vakte heftig debatt og mye kritikk. Steens versjon av virkeligheten er selvsagt ufullstendig; det er 25 år senere fortsatt omstridt hvor dekkende bildet han gir av personer og begivenheter, er. Men for senere studier av norsk politikk i hans tid er Maktkamp helt klart en mer interessant bok enn Der hjertet banker. Medieomtalen var større, og det samme ble salgstallene. Med rundt 50 000 solgte ble Maktkamp en av årets bestselgende norske bøker. Helt opp til de beste salgstallene Lie og Gerhardsen hadde oppnådd på 1970-tallet, nådde Steen aldri. Men Maktkamp ble 1980-tallets mest solgte memoarbok fra norsk politikk.
Etter Edderkopp-saken var Steen høsten 1989 uaktuell for gjenvalg til Stortingets presidentskap. Da stortingets vårsesjon utløp i 1992, søkte han permisjon for resten av perioden for å tiltre en stilling som ambassadør i Chile. Det ble oppfattet som Reiulf Steens endelige avskjed med norsk politikk – og ble det da også.
MENTALT SAMMENBRUDD
Forfatterskapet tok han derimot ikke farvel med. I det rikspolitiske avskjedsåret 1992 gjorde han tvert imot et lite comeback med boken Ideene lever!. Med sine 91 sider er den Steens minst omfattende bok – og den minst betydningsfulle. Tiden forlag utga og markedsførte boken i 1992, men utelot den behendig fra oversiktslistene i Steens senere bøker. Boken er ikke ført i pennen av Steen selv, men skrevet som en samtalebok sammen med fagforeningsmannen og politikeren Rolf Lasse Lund. Lund, som på det tidspunktet var leder for Steens fylkeslag i Akershus, sto for nær ham både i alder og meninger til at boken fungerer som noen meningsbrytning. Dette blir særlig synlig i kapitlet om en av tidens store saker i norsk politikk, EU-saken, som blir en liten auksjon over ganske likelydende ja-argumenter. Boken gir imidlertid god innsikt i Steens tenkning om utviklingen på begynnelsen av 1990-tallet: «Nå er vi på vei inn i det 21. århundre og jeg konstaterer at ideologiene er døde. Jeg gjør det med samme visshet som jeg følger vissheten om at mine foreldre er døde. Men det er like naturlig.»(20)
Ideene lever! innvarsler et skifte i forfatterskapet, fra politiske memoarer til politiske refleksjonsbøker. Det ble samtidig et stort fall hva gjaldt salg: Ideene lever! solgte bare rundt 1000 eksemplarer. Det salgstallet var forfatterskapets første store tilbakeslag og et varsko om at heller ikke Reiulf Steen solgte bøker bare på navnet.
Av arbeidsmessige og helsemessige årsaker skulle det ta seks år før Steens neste bok. I 1998 var han endelig tilbake i Norge, etter et mentalt sammenbrudd – og ute med en ny bok. Tittelen Beretninger er misvisende. Boken inneholder få beretninger, men mange interessante refleksjoner om situasjonen i Norge og verden for øvrig etter den kalde krigen. Steen skriver i karakteristisk stil og fullfører spranget til politisk refleksjonsforfatter. Han var til en viss grad inspirert av journalisten, forfatteren og politikeren Torolf Elsters tidligere arbeid innen norsk arbeiderbevegelse.(21) Steens største inspirasjon var likevel en serie refleksjonsbøker som den svenske sosialdemokraten Ernst Wigforss utga på 1940-, 1950- og 1960-tallet.(22) De hadde betydd mye for Steens utvikling i hans yngre år. Han ser på 1990-tallet ut til å ha tillagt seg selv en rolle som lignet den Wigforss hadde inntatt i Sverige 30–40 år tidligere: En tidligere toppolitiker som via bøker om fortid, nåtid og fremtid bidro til å øke interessen for og forståelsen av nasjonal og internasjonal politikk.
Tematisk er Beretninger noe sprikende. Sett fra ettertiden ville den stått seg bedre uten polemikk-kapitler rettet mot uttalelser fra Per Olaf Lundteigen og Oddmund Hammerstad – særlig fordi det for en leser fra 2014 forblir så vidt uklart hva de to egentlig sa. Boken inneholder imidlertid også fortsatt aktuelle og leseverdige kapitler som «Ideologiene – lever de?», «Parlamentarismen har permisjon», «Fremtiden kan ikke programmeres» og «Kan forskningen være nøytral?». Den har dessuten også partihistorisk interessant materiale i Steens analyser av Ap og fagbevegelsens utfordringer. Beretninger halter i likhet med Ideene lever! litt som bokkonsept, men står seg godt på innhold. 65 år gammel var Steen fortsatt en engasjerende forteller og en skarpskodd analytiker. Salget ble likevel liggende rundt 1000.
Underveis utkom alt året etter. Den har undertittelen Det 21. århundrets velferdssamfunn og var en del av Steens nye arbeidsengasjement som seniorkonsulent for fagbevegelsens forskningsstiftelse FAFO. Underveis følger opp om velferdsstatens utvikling og fremtid, et tema Steen også hadde vist interesse for i sine tidligere refleksjonsmøter. Det er den mest spesialiserte av Steens refleksjonsbøker, og med 356 sider også den lengste. Steen kan selvsagt ikke unnlate å trekke inn ideologiens betydning og andre tilgrensende temaer, inkludert partiet og arbeiderbevegelsens utfordringer. Gjentakelser fra tidligere bøker blir tidvis for mange og lange, og gir små varsko om en lett aldrende forfatter. Både de historiske perspektivene på velstandsutviklingen og analysen av situasjonen har imidlertid oppsiktsvekkende stor relevans 15 år senere. Boken ble nok lest av forskere, helsepolitikere og andre med sterk interesse for spørsmålet om velferdsstatens fremtid. Noe større gjennombrudd for interessen om temaet ble den imidlertid ikke: Boken solgte omtrent like lite som de to foregående.
2000 ble året da Ap, nå anført av Jens Stoltenberg, gjenerobret regjeringsmakten. Partiets toppsjikt var imidlertid svekket av en splittelse mellom Stoltenberg og partileder Torbjørn Jagland, og regjeringens politiske høyresving var i ferd med å utløse et grasrotopprør mot begge. Reiulf Steen satt utenfor de indre rom, men så både tilbake og fremover da han skrev Jordskjelv. Med den tok han et steg tilbake mot svunne år, men uten å gi opp refleksjonene over nåtid og fremtid. Første del gir interessante glimt fra og perspektiver på storhetstiden til Einar Gerhardsen, Konrad Nordahl og Trygve Bratteli. Samtidig forteller Steen, i et nytt årtusen preget av større åpenhet om gamle tabu-emner, langt mer åpent om sine depresjoner og sitt alkoholmisbruk.
Som politisk selvbiografi står Jordskjelv klart nærmest den nye tid ved at Steen flere steder bryter første bud fra den gamle biografitradisjonen. Han kritiserer nemlig åpent Ap og dets ledere: «Når jeg nå sitter og skriver, må jeg overvinne motstand hver gang jeg skal sette på papiret noe som kan tolkes som kritikk av partiet», skriver han i et tankevekkende avsnitt.(23) Han gjør det likevel: Her er kritikk av maktsentralisering av partiet, av politisk fremmedgjøring og høyrevridning. Steen fastslo utvetydig at «Tony Blair er ubrukelig som modell for Det norske arbeiderparti».(24) Han ble ikke hørt i 2000, men fikk smertelig rett sett i lys av partiets katastrofale valgnederlag i 2001. Andre del av boken trekker inn samfunnsanalyse i videre forstand, særlig i kapitlet om «Den nye klasse». Dagsaktuell relevans har hans omdiskuterte utpekning (alt i 2000) av mangemillionæren Jonas Gahr Støre som en representant for den nye klasse, fjernt fra Aps grunnfjell.(25) Jordskjelv er en blanding av memoar og refleksjonsbok og inntar dermed en særstilling i Steens forfatterskap. Den er den mest nasjonale og poengterte av hans bøker. Og den inntar en mellomstilling også hva gjelder salg : Etter nedturene på 1990-tallet begynte denne lovende med et salg på rundt 5000.
VERDIG PUNKTUM
I 2003 feiret Reiulf Steen sin 70-årsdag – samtidig som han gikk mye lenger tilbake i boken Ørnen har landet. Om Arbeiderpartiets strateger. Tittelen henspiller på historikeren Jens Arups 40 år gamle omtale av Ap som ørnen blant de norske partiene. Boken er tilegnet Trygve Bratteli, men begynner med Marcus Thrane på midten av 1800-tallet – fire tiår før den formelle stiftelsen av partiet. Den avsluttes med setningen «For helter, det var de».(26) Det kan umiddelbart se ut som om Steen tok et steg tilbake mot den tradisjonen som dominerte historieskrivningen til Ap i hans yngre år. Men boken slutter seg til den nye tradisjonen og følger opp sporet fra Jordskjelv både med kritiske merknader til tidligere storheter og med en åpen uro for utviklingen i senere år. «Ørnen vingestekkes» er en talende tittel på avslutningskapitlet om Brundtland, Jagland og Stoltenberg. Steens egen aktørposisjon er en undertone man alltid må ta i betraktning. Hans mest historiske bok er likevel en undervurdert kilde til forståelse av Aps historie.(27)
Med Ørnen har landet landet også Reiulf Steens forfatterskap. Da han fullførte boken, var han allerede rammet av Parkinson. Sykdommen skulle hemme hans aktiviteter stadig mer i hans gjenværende leveår. Han forble tenkende og engasjert til det siste. Men han skrev bare kortere og spredte artikler de neste årene, og ingenting de siste årene.
Kvalitetsmessig var den siste boken et verdig punktum; kommersielt ble den et nytt tilbakeslag med et salg på rundt 1000 bøker. Politiske refleksjonsbøker har opplevd en liten boom på 2010-tallet, med utgivelser av Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg.(28) Steen kom tidligere enn alle tre og skrev dessuten bedre. Han måtte imidlertid konstatere at memoarer fra det politiske liv i Norge interesserer langt flere enn hva refleksjoner og idédebatt gjør. Etter å ha rost Torolf Elsters innsats som redaktør for tidsskriftet Kontakt skriver Steen lett resignert at «bladet var spenstig, utadvendt, velskrevet, vittig, men hadde for få lesere. Det handlet nok for mye om ideer!»(29). Det kan passe som en sammenfatning av Steens fem siste bøker. Kanskje kan det også tjene som en medvirkende forklaring på hvorfor han, tross sitt store talent, aldri helt klarte å oppfylle forventningene som aktiv politiker.
Selv om hans innsats og betydning på 1960- og 1970-tallet ofte undervurderes, ruver Reiulf Steen i praktisk politikk ikke blant de største i partihistorien. Men det er full dekning for at forfatterskapet hans er det mest interessante noen partileder i Ap har produsert. Som politiker ble Reiulf Steen utklasset av Gro Harlem Brundtland; som forfatter utklasset han senere henne.
Oppsummert: Etter en litt forsiktig og tradisjonell start ble forfatteren Reiulf Steen en viktig eksponent for den nye og mer åpne memoartradisjonen i Ap, som senere er blitt klart dominerende.(30) Samtidig innledet han en ny tverrpolitisk tradisjon for politiske refleksjonsbøker. Den åpenbare parallellen i nyere norsk politikk er en av hans samtidige venner og motstandere, Høyres Kåre Willoch, som etter tre bind med memoarer også tok steget videre til refleksjonsbøker.(31) Innenfor arbeiderbevegelsen er Reiulf Steens konkurrent i kampen om det beste forfatterskapet hans gamle motstander Haakon Lie, som etter fem memoarbøker fortsatte med tre historiske bøker for så å avrunde med en refleksjonsbok.(32) Typisk nok gikk Lie foran Steen som memoarforfatter i den nye, åpne tradisjonen, men kom etter ham som refleksjonsbokforfatter – tross en aldersforskjell på 28 år.
Noter:
1: Magne Nedregaard (red.). 1983. Dynamitt og hestehov. Reiulf Steen femti år. Tiden forlag
2 : Johan Nygaardsvolds Min barndom og ungdom ble utgitt på Tiden forlag i Nygaardsvolds dødsår 1952. Det eneste han skrev om sin politiske karriere, var den kortfattede Beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945, utgitt i 1947.
3: Det bør her tilføyes at produksjonen av memoarbøker fra borgerlig side også var liten, i hvert fall frem til John Lyng i tidsrommet 1971–78 utga fire bind med memoarer. Carl J. Hambro utga en lang rekke små bøker om ulike temaer fra sin tid, men kom i likhet med Nygaardsvold aldri lenger enn til ungdomsårene da han forsøkte å skrive en selvbiografi.
4: Rolf Gerhardsens biografi om broren utkom på Aschehoug forlag i 1967. Hans Amundsens Trygve Lie. Gutten fra Grorud som ble generalsekretær i FN ble utgitt på Tiden forlag i 1946. Jostein Nyhamars Einar Gerhardsen ble utgitt i to bind på Tiden forlag i 1982–83. Plassen her strekker dessverre ikke til for å sammenligne Aps memoartradisjoner i Norge med den svenske historikeren Åsa Linderborgs konklusjoner om det svenske søsterpartiet i Socialdemokraterna skriver historia. Historieskrivning som ideologisk maktresurs 1892–2000 (Atlas, 2001). En tese fra artikkelforfatteren får foreløpig være at man der ville finne likheter i hovedtrekkene, men også noen interessante avvik.
5: Sitatet fra Finn Moe er gjengitt i ulike bøker og ble humoristisk sitert av partileder Jens Stoltenberg i hans tale til DNAs landsmøte 09.11.2002.
6: Reiulf Steen. 2003. Ørnen har landet. Om Arbeiderpartiets strateger: 51. Tiden forlag
7: Olav Larssen (1894–1981) var medlem av partiledelsen i Ap som landsmøtevalgt redaktør for Arbeiderbladet 1949–63. Hans tre memoarbøker var Sti gjennom ulendt terreng (1969), Mennesker ved skillevei (1971) og Den langsomme revolusjon (1973), alle utgitt på Aschehoug forlag.
8: Konrad Nordahl (1897–1975) var formann i LO 1939–65. Memoarbøkene må ikke forveksles med hans svært åpenhjertige og skarpe dagboksnotater, som mange år etter hans død ble utgitt av sønnen Kjetil Nordahl i 1991–92. Nordahls memoarbøker var Minner og meninger (1967), Med LO for friheten (1969) og Gode arbeidsår (1973), alle utgitt på Tiden forlag.
9: De fire første bindene av Einar Gerhardsens memoarer var Fellesskap i krig og fred. Erindringer 1940–45 (1970), Samarbeid og strid. Erindringer 1945–55 (1971), I medgang og motgang. Erindringer 1955–65 (1972) og Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940 (1974), alle utgitt på Tiden forlag.
10: Halvdan Kohts Frå skanse til skanse. Minne frå krigsmånadene i Noreg 1940 ble utgitt alt i 1942. En lignende stil brukes 15 år senere i hans bok For fred og fridom i krigstid. Begge bøkene ble utgitt på Tiden forlag.
11: Trygve Lies memoarbøker var Syv år for freden (1954), Leve eller dø. Norge i krig (1955), Med England i ildlinjen 1940–42 (1956) og Hjemover (1958), alle utgitt på Tiden forlag.
12: Slik jeg ser det dekket perioden fra slutten av 1940-tallet til utgivelsesåret 1975. For omtale av boken og oppmerksomheten den vakte, se: Hans Olav Lahlum. 2009. Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket: 555–561. Cappelen Damm
13: Femte bind av Einar Gerhardsens memoarer var Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78, utgitt på Tiden forlag i 1978.
14: Odvar Nordlis Min Vei ble utgitt på Tiden forlag i 1985.
15: Jens Haugland (1910–91) var justisminister 1955–63 samt kommunal- og arbeidsminister 1963–65. Hans åpenhjertige dagboksnotater fra statsrådsårene, utgitt på Samlaget i 1986, fikk svært stor medieoppmerksomhet og solgte godt. Haugland utga to år senere Dagbok frå Løvebakken, som er en ofte undervurdert kilde til Stortinget og Arbeiderpartiet i årene 1965–73. Hauglands dagbøker sluttet seg klart til den åpenhjertige memoartradisjonen fra Haakon Lie, tross de to forfatternes sterke antipati mot hverandre.
16: Trygve Brattelis memoarbok Fange i natt og tåke, utgitt på Tiden forlag i 1980, ble etterkrigstidens så langt mest solgte bok. Også oppfølgeren Våren som ikke kom fra 1981 oppnådde svært stor utbredelse. Begge omhandler imidlertid bare en avgrenset del av Brattelis opplevelser fra 2. verdenskrig og er således ikke politiske memoarbøker som kan sammenlignes med Steens bøker.
17: Opplysningen om økonomien og huset er hentet fra samtaler med Reiulf Steen.
18: Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen. 1989. Edderkoppen. Historien om en møbelhandler. Aventura
19: Reiulf Steen. 1989. Maktkamp. Tiden forlag. Brevet står på s. 256–265, sitatet s. 265.
20: Reiulf Steen. 1992. Ideene lever!: 11. Tiden forlag
21: Torolf Elster (1911–2006) er mest kjent for sin periode som kringkastingssjef i 1972–81 samt for flere prisbelønte krimromaner. Elster hadde imidlertid også vært redaktør for arbeiderbevegelsens ideologiske tidsskrift Kontakt i perioden 1947–54, og før og etter det var han utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet i en årrekke. Han utga også en rekke fagbøker om temaer fra nasjonal og internasjonal politikk, bl.a. Sosialismen under debatt (1950) og Den store utfordringen (1961). Steen har flere ganger fremhevet Elsters innsats og beklaget nedleggelsen av Kontakt, senest på s. 207 og 250 i Ørnen har landet. Om Arbeiderpartiets strateger. Se også note 30.
22: Ernst Wigforss (1881–1977) var finansminister i Sverige i 1925–26, 1932–36 og 1936–49, og skrev fra 1908 til sin død mer enn 50 bøker. Steen omtalte på en av de siste sidene av sitt eget forfatterskap Wigforss som «nordisk arbeiderbevegelses mest betydelige tenker gjennom tidene» (Ørnen har landet. Om Arbeiderpartiets strateger: 209).
23: Reiulf Steen. 2000. Jordskjelv: 88. Tiden forlag
24: Ibid.: 143
25: Ibid. Kapitlet «Den nye klasse» står på s. 102–145, omtalen av Gahr Støre på s. 119.
26: Ørnen har landet. Om Arbeiderpartiets strateger: 223
27: Kapitlet står på s. 195–224 i Ørnen har landet.
28: Erna Solbergs Mennesker, ikke milliarder (Cappelen Damm, 2011) er åpenbart en politisk refleksjonsbok. Jens og Thorvald Stoltenbergs Samtaler (Aschehoug, 2009) grenser også tett opp mot den sjangeren og har i form betydelige likheter med Steens første refleksjonsbok Ideene lever!. Det sist utgitte eksemplet er Jonas Gahr Støres I bevegelse. Veivalg for det 21. århundret (Cappelen Damm, 2014). Også Gahr Støres første bok, Å gjøre en forskjell (Cappelen Damm, 2008), ligger svært nær opptil denne sjangeren.
29: Jordskjelv: 37
30: De siste 15–20 årene har de fleste memoarene også fra kjente Ap-politikere vært preget av den åpenhjertige linjen. Tre mye omtale eksempler fra de siste årene er Karita Bekkemellems Mitt røde hjerte (Aschehoug, 2009), Gerd-Liv Vallas Gi meg de brennende hjerter (Cappelen Damm, 2012) og Grete Knudsens Basketak. Mine år med Brundtland, Jagland og Stoltenberg (Kagge, 2013). Tidligere partisekretær Ronald Byes memoarbøker Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget (Gyldendal, 1987), Oppgjør (Tiden forlag, 1992) og Lojalitetens pris (Tiden forlag, 1997) hører åpenbart til samme tradisjon. Med til dels skarp kritikk av ulike aktører innenfor eget parti må også Gro Harlem Brundtlands memoarbøker Mitt liv 1939–1986 (Gyldendal, 1997) og Dramatiske år 1986–1996 (Gyldendal, 1998) regnes til denne tradisjonen, tross en noe mer avdempet form. Det er imidlertid verdt å merke seg at den gamle, mer forsiktige og partitro tradisjonen samtidig lever videre med bøker som Gunnar Berges Til kongen med fagbrev (Aschehoug, 2011) og Sigbjørn Johnsens Æille åra innaførr (Gyldendal, 2010).
31: Willoch har utgitt memoarbøkene Minner og meninger (Chr. Schibsteds forlag, 1988), Statsminister (Chr. Schibsteds forlag, 1990) og Myter og virkelighet (Cappelen, 2002). Han har utgitt refleksjonsbøkene Tanker i tiden (Cappelen, 1999), Utfordringer (Cappelen, 2004) og Erfaringer for fremtiden (Cappelen Damm, 2010). I tillegg utga han sammen med Odvar Nordli samtaleboken Alvorlig talt. Samtaler om politikk. (Aschehoug, 2008) Willoch er med dette klart den betydeligste forfatteren blant borgerlige politikere de siste fem tiårene. I likhet med Steen var han kanskje på sitt beste som refleksjonsbokforfatter, men nådde ut til et langt større publikum som memoarforfatter.
32: Haakon Lie (1905–2009) fulgte senere opp med memoarbøkene Loftsrydding (1980), Krigstid 1940–1945 (1982), Slik jeg ser det 2 (1983) og Skjebneår 1945–50 (1985). Han skrev senere også biografiene Martin Tranmæl. Et bål av vilje (1988), Martin Tranmæl. Veiviseren (1991) og En sjømanns saga. Andrew Furuseth – havets Abraham Lincoln (1993) (alle på Tiden forlag). På sin 103-årsdag debuterte Lie som refleksjonsbokforfatter med samtaleboken Slik jeg ser det nå (Cappelen Damm, 2008), ført i pennen av Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum.
