«Den som reiser langt, kjem ofte til kort», har Kjartan Fløgstad en gang sagt. Det motsatte kan også hevdes. Norske oppdagere har til alle tider tatt verden i besittelse. Og heltehistoriene har de skrevet selv.
Våre store oppdagere har blitt hyllet på så mange vis. Blant de mindre kjente lovsangene finnes et bidrag fra et av 1980-tallets glemte norske band, kultfenomenet Sterk, Naken og Biltyvene. Deres låt «Roald Amundsen» inneholder følgende minneverdige strofer:
Jeg savner Roald Amundsen veldig.
Han hadde et livsverk, en hobby med mening.
Han vandret gjennom snoen,
med en halmvott i skoen.
Og med sin yndlingsstav,
han trosset blest og kav.
Og med istapp i sin bart,
på ledig diagonalgang
i passe stødig fart,
han stevnet mot Nordpolen.
Mon tro han savnet solen?
Rent bortsett fra at det vel skulle ha handlet om Sydpolen her, siden det var dit Amundsen stevnet med is i barten, oppsummerer dette noe av norske oppdageres historie. Det handler ofte om blest og sno, og det er snakk om en broket saga uten fasit. Det finnes ingen bindsterke historiske bokverk om alle dem som reiste ut, enten de var eventyrere, sjarlataner, sjøfolk, forskere eller nasjonsbyggere. Oppdagernes betydning er vanskelig å avgrense og definere, og deres skjebner utgjør ikke noe samlet forskningsfelt.
SEX MED TO SØSTRE
I mangel av seriøs sekundærlitteratur finnes det desto flere generelle, lettere utgivelser. Særlig i første halvdel av 1900-tallet kom det ut mange slike. En av disse er Trygve Widths Eventyrlyst fra 1944. Width trekker frem en håndfull norske eventyrere. Blant disse er Mogens Heinessøn, en sjøfarer fra 1500-tallet som endte sine dager på skafottet. Som ung var han i den hollandske marinen. Siden ble han handelsmann med kongelig monopol på Færøyene, før han mistet denne retten grunnet svindel. Deretter ble han kaperkaptein og kjempet mot sjørøvere, som det var mange av utenfor norskekysten. Hans mot og taktiske sluhet gjorde ham til en legendeskikkelse. Sanger og dikt ble skrevet om ham. Han ble imidlertid stevnet for retten etter en sexskandale – han hadde sex med to søstre, hvorav den ene var hans kone, noe som var regnet som blodskam og kunne straffes med døden – før han rømte til Nederland. Senere, etter å tatt opp sjørøverjakten, kom han i skade for å angripe et vennligsinnet skip. Det ble hans undergang. Som oppdager er Heinessøn interessant fordi han reiste på en ekspedisjon til Grønland, sanksjonert av kong Fredrik II, for å hevde dansk-norsk suverenitet der. Forsøket mislyktes. Han nådde antagelig frem, men kom ikke i land. Han er uansett et tidlig og sjeldent ramsalt eksempel på en norsk oppdager med nasjonalt oppdrag.
I nyere tid har seriøsitetskravet blitt høyere. Kjartan Fløgstad skrev i 1999 Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika, boken denne artikkelens innledende sitat er hentet fra, mens Kirsten Alsaker Kjerland har utgitt flere bøker om nordmenn og deres bedrifter i henholdsvis Afrika og Stillehavet. Regionalt anlagte utgivelser som dette kaster likevel ikke noe samlet lys over norske oppdageres nasjonale rolle.
Jørgen Alnæs’ bok I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim (2008) er kanskje den utgivelsen som i størst grad ser våre nasjonale oppdagere under ett og analyserer deres motiver og gjennomslagskraft. Det finnes også en del akademiske arbeider på feltet. Silje Solheim Karlsens doktorgrad Triumf, lojalitet, avstand. Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon (1893–1896) og bøker i dens kjølvann (2011) skiller seg ut som svært leseverdig.
Det er i tillegg skrevet en uhorvelig mengde biografier om våre nasjonale oppdagere, og særlig om polfarerne. Men heller ikke slike bøker kan sies å utgjøre en samlet historietradisjon. Søker man opp Fridtjof Nansens navn i bibliotekbasen Bibsys, får man 1464 treff. Hvor mange av disse som er biografiske verker, vites ikke, men sikkert er det at biografer, historikere og kritikere ikke nødvendigvis har vært enige om sentrale trekk. Roland Huntfords biografi Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten fra 1996 ble slik sett parallelt hyllet av Hans Fredrik Dahl i Dagbladet og slaktet av Erik Fosnes Hansen i Aftenposten. Hvilken Nansen ville man egentlig ha? Var han en slags Faust, slik Huntford påsto – alltid på jakt etter lykken uten noen gang å finne den – og var hans virke etter 1905 kun en parentes? Svaret er både ja og nei, og gjør oss ikke særlig klokere – slik tilfellet også er med nakenbildene av Nansen, som vi ble servert for noen år tilbake.
Det finnes likevel viktige kilder og sentrale bokverk på oppdagerfeltet. Mange oppdagere skrev jo sin egen historie, som det er verdt å se nærmere på. Men siden det er selve bildet av Norge vi er på jakt etter her, slik det er blitt formet i løpet av de siste to hundre årene, er det bare oppdagere med virkelig nasjonal betydning som er av interesse: de som utførte sine reiser på vegne av Norge, eller i alle fall til inntekt for nasjonen. Fire personer skiller seg dermed ut: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Også Carl Lumholtz, Otto Sverdrup og Adolf Hoel kan nevnes; alle disse utførte oppdagelser i stor skala, men kan ikke egentlig sies å ha formet vårt syn på Norge. Det samme gjelder de moderne oppdagerne Erling Kagge, Børge Ousland og Lars Monsen. Først og fremst er det altså de nevnte fire store det skal handle om her.
DØDEN ELLER GRØNLAND
Det startet med kryssingen av Grønland i 1888, Nansens innledende storverk. Grønland var et symboltungt landområde på denne tiden, da norsk nasjonalisme var i ferd med å våkne for alvor. Atskillelsen fra Danmark i 1814 hadde ført til at Norge mistet Grønland, og Nansens ekspedisjon fikk mye oppmerksomhet. Forskningsmessig oppnådde han ikke så mye, men dristigheten var desto større. Det handlet om «døden eller Grønlands vestkyst», slik Nansen uttrykte det. Ingen vei tilbake! Boken han skrev i etterkant, Paa ski over Grønland, ble en enorm suksess. Fram-ferden mot Nordpolen ble et naturlig neste skritt for både Nansen og nasjonen Norge.
Fram-ekspedisjonen 1893–96 var en suksess uten sidestykke. Nordpolen ble ikke nådd, men det var av mindre betydning. Norsk polarforskning var med ett blitt en etablert gren. Bjørnstjerne Bjørnson satte ord på den nasjonale begeistringen:
Hurra for Skibet og Færden
Der ennu aldrig kjøl har flydt
og ennu aldrig Navn har lydt
Du roper Norges over Værden.
Det var med tobindsverket Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896 at Nansen virkelig trådte frem som forfatter. Bokverket var på nesten 1100 sider og fremstår i dag som seriøst, men tungt. Mengden av detaljer er uhorvelig. I samtiden så man ikke dette som negativt. Nansens stil ble oppfattet som spennende. Både kritikere og publikum foretrakk å få historien fortalt slik: nøye, sakte og nitid.
Nansen skriver likevel ikke dårlig. Han er ikke uten dramatisk talent. Den samme kompromissløse holdningen som preget grønlandsferden og boken derfra, preget også Fram over Polhavet. Men like viktig som polfarernes personlige slit og fare var fortellingens iboende nasjonale element.
Nansen åpner boken med store vyer. Han skuer tilbake i historien, til menneskehetens begynnelse, og ser for seg slektenes stadige ferd mot nord. Vikingene var de første polaroppdagere, slår han fast. Deretter gikk det sørgelig nedover. Vårt folk «sygnet hen» i noen hundre år, som Nansen sier det. Men så, da middelalderen gikk mot slutten, begynte oppdagerne igjen å sette seg ambisiøse mål.
KASTER SEG ETTER BØRSA
Etter de innledende beskrivelsene går Nansen nøye inn på all motstanden som møtte ham etter at ekspedisjonsplanen ble kjent, særlig i London. Det gir et internasjonalt perspektiv. Lille Norge kunne jo umulig hevde seg innen polarforskningen, mente britene. Nansens historie fremstår heretter som en tvers igjennom mandig saga. Reisen er et monotont slit. «Et ensformig liv i længden, dette her», som Nansen lakonisk sier det. Men han behersket sine omgivelser – som norsk sportsmann, skiløper og ikke minst jeger. Blant annet utgjør isbjørnene et farlig, men likevel nesten velkomment avbrekk i hverdagen. Leseren kommer fort ut av tellingen over hvor mange bjørner som skytes underveis. Rett som det er kikker Nansen ut av teltet, får øye på en isbjørn, kaster seg etter børsa, styrter ut og brenner løs. Dessuten jaktes både fugl, sel, hvalross og, når sjansen byr seg, til og med hval.
Dette naturlige forholdet til jakt og fangst er et særnorsk element som leserne her til lands nok kjente seg fortrolige med. Norske bygdefolk hadde gjennom århundrene hatt et nærere forhold til jakten enn tilsvarende grupper i Danmark og Sverige – og i hele resten av Europa. Norske bønder var pålagt å ha våpen og kunne høste av skogens dyreliv i ganske stort omfang, mens viltet i andre land var forbeholdt hoff og adel.
I tillegg er Nansens bokverk det man kan kalle en totalfortelling, hvor beskrivelse av geologi, meteorologi, isforhold, havstrømmer og dyre- og planteliv – til dels fossilt – inngår på en integrert måte. Naturen legges «under mandefot», slik Nansen sier det. Han erobrer polarområdene, selv uten å ha nådd polen, og legger dem under seg ved hjelp av ordets definerende makt! «Det må sies at polarproblemet nu i virkeligheten er løst», som han sier det, tørt og ikke så lite selvbevisst. «Men vi må ikke stanse her», legger han til, med tanke på ennå uoppdagede nordlige egner. Kanskje vil Nansen også til Sydpolen? Det hintes diskret om dette i begynnelsen av bind to.
VERKEN FRED ELLER LYKKE
Men det var Roald Amundsen som ble Sydpolens erobrer i desember 1911, med støtte fra Nansen. Antarktis hadde lenge vært et forjettet mål for flere enn bare norske oppdagere. I romanen En verdensomseiling under havet (1870) lot Jules Verne sin stormannsgale antihelt kaptein Nemo bli førstemann på Sydpolen med ubåten Nautilus. Den 21. mars 1968 er Nemo fremme ved polen og utbryter: «Jeg tar hermed denne delen av jorda i besittelse!» Statsløs som han er, gjør han det ikke på vegne av en nasjon, men i eget navn. Men, slik tilfellet også skulle bli for Amundsen, oppnådde Nemo verken fred eller varig lykke på grunn av heltedåden. Både Nemo og Amundsen ser ut til å ha dødd som bitre menn.
Amundsen startet likevel ikke med Sydpolen. Det var Nordvestpassasjen som i utgangspunktet opptok ham mest. I likhet med andre oppdagere i samtiden var han fascinert av skjebnen til sir John Franklin og hans ekspedisjon, som i 1845 seilte med to skip fra England for å finne Nordvestpassasjen. Skipene forsvant året etter og ble aldri sett siden. Ikke før nå i september 2014, da Erebus ble lokalisert på 11 meters dyp i Victoria-stredet. Dermed er en av polarhistoriens største gåter i ferd med å bli løst.
Amundsen seilte gjennom Nordvestpassasjen med Gjøa i 1906, som den første. Ferden fikk ikke store praktiske følger, men hadde symbolsk betydning. Nå gjensto bare en virkelig bragd. I 1909 vendte Ernest Shackleton tilbake fra sitt mislykkede forsøk på å nå Sydpolen. Nestemann ut var Robert Scott, før Amundsen kastet seg på kappløpet og vant. Det kan trygt sies at Amundsen var mindre av en gentleman enn disse to britene, men han var en bedre polfarer. Der England mislyktes, vant Amundsen og Norge frem.
Amundsens egen beretning om polferden ble enkelt og greit hetende Sydpolen, med undertittel Den norske sydpolsferd med Fram 1910–1912. Innledningen var skrevet av Fridtjof Nansen og var nesten euforisk i tonen. Nansen beskriver hvordan vanlige nordmenn gikk rundt i sin daglige tralt, hvoretter verden med ett lyste opp da det kom bud om Amundsens triumf: «Det går som et brus av jubel gjennom sinnene – øynene skinner om kapp med flaggene.» Man kan vel også tenke seg at fjellene ropte hurra. Med tidsriktig sans for den sterke mann, altså menn som ham selv, løfter Nansen sin etterfølger opp til uante høyder og avslutter med å fastslå at «av dåden lyser det til alle tider».
HVERT ORD MANDIG
Selv er Amundsen en nøktern forfatter. Han bruker mye plass på en innledende historikk om «Sydpolens historie», som ikke er særlig inspirert skrevet. Amundsen var en praktisk mann, ingen forsker eller historiker. Videre i fortellingen velger han å nevne store mengder praktiske detaljer, i tråd med Nansens bok. Tonen hos Amundsen er konsis og faktaorientert, men fra tid til annen blir forfatteren kjekk og karslig. Den 14. januar skal han og hans menn krysse en avgjørende isbarriere, et høydedrag de har hørt beskrevet «med engstelig ærefrykt» på forhånd. Men Amundsen er ikke imponert: «En, to tre, og et bitte lite hopp – og barrieren var besteget. […] Dette sted skulle så visst ingen motstand byde oss.»
Det finnes sikkert et dilemma for store oppdagere når de skal beskrive sine bragder i bokform. De kan enten overdrive farene, noe som kanskje er fristende, eller de kan underdrive dem – påpeke hvor lett alt sammen egentlig var. Begge veier fører til inntrykket av stor mandighet. Også hos Amundsen er det snakk om virkelige «menn», slik han sier om sitt eget mannskap: «For menn var de i ordets sanneste betydning. Alle kjente sin plikt og gjorde den.» Eller som Nansen skrev i forordet, med henvisning til Amundsens uttrykksmåte: «Hvert ord mandig. Slik måtte den rette være – stillfarende og sterk.» Amundsen virker nettopp slik, litt tradisjonelt mannlig, for ikke å si mutt og norsk, når man leser hans prosa. Her er lite vidd eller humor, og få forsøk på noe som kan ligne på poetiske naturskildringer. Et sted beskrives sola som «en smørklatt».
I likhet med Nansen er Amundsen brutalt ærlig i fremstillingen av trekkhundenes skjebne. Ikke bare dreper Amundsen sine egne hunder underveis, slik Nansen også gjorde, men han spiser dem i tillegg. Det skal han ikke dømmes for av oss som ikke har besøkt polare strøk uten retrettmulighet. Det uvanlige var at Amundsen skrev så utførlig om slikt. Engelskmennene, som foraktet ham dypt for å ha beseiret Scott, fikk bekreftet alle fordommer når de leste at han slaktet og fortærte sine egne hunder.
TÅRENE TVANG SEG FREM
Akkurat som hos Nansen kan man altså, hvis man vil, lese en stor grad av norskhet ut av Amundsens prosa. Nøkternhet, karslighet og jaktlyst, kombinert med mangel på finesse og på overflødige menneskelige analyser – i tillegg til dreping av hunder ved kveling eller kutting av struper og spising av blodgrøt laget av hundeblod (!) – peker jo unektelig mot et land dominert av praktiske, usentimentale mennesker. Når den antarktiske vinteren står for døren, med ned til 45 minusgrader og fare for forfrysninger, sult og generell livsfare – ja, da ser Amundsen den nye årstiden i møte med «en følelse av ubeskrivelig velvære og hygge». Det er grunn til å mistenke at han mente det.
Det nasjonale elementet i fortellingen virker også ektefølt. Allerede i bokens første kapittel nevnes kong Haakon VII, som sydpolsfarerne «ville ha ofret liv og blod for». Amundsens nasjonale sinnelag kommer aller best til syne da han endelig står på polen og kan beskue flagget de har satt ned: «Tårene tvang seg frem en for en, og det var ikke mulig for meg med anspennelse av all min vilje å holde dem tilbake. Det var flagget der borte som beseiret meg og min vilje.» Deretter nevner han, nærmest i forbifarten, Ernest Shackletons navn, et navn som ifølge Amundsen står «risset i den antarktiske forskningen med flammende bokstaver». Et annet sted skriver han at Shackleton har reist «et monument […] til ære for sitt fedreland og hele den siviliserte menneskehet». Når Shackleton, som ikke lyktes med sitt mål, får en slik attest – hva slags «monument» er det da Amundsen selv har reist til ære for Norge? Monumentet utgjøres vel strengt tatt av ham selv! En av Amundsens andre bøker, om overflyvningen av Nordpolen med luftskipet Norge, er passende nok tilegnet «Det norske flagg». Det er altså ikke kongen, men landet selv som tildeles Nordpolens ære. Kort sagt, Amundsen oppdaget polen for oss alle. Pompøst? Jo, men med en kjerne av sannhet.
ENKELTE MENNS INNSATS
En annen av våre store oppdagere, Helge Ingstad, fremstår som mindre selvhøytidelig enn både Nansen og Amundsen. Han skrev også bedre bøker enn dem, og var i utgangspunktet kjent som forfatter lenge før han ble en oppdager av nasjonal betydning. Boken Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere fra 1931 etablerte ham som en uhyre populær villmarksforfatter. Skildringene fra Canadas store skoger hadde slektskap med Jack Londons bøker og traff en tone i tiden. Under Grønlandssaken tidlig på 1930-tallet, da Norge okkuperte deler av det nordøstlige Grønland, fikk Ingstad sitt første nasjonale embete, som sysselmann. Basert på erfaringene herfra skrev han boken Øst for den store bre. Deretter ble han sysselmann på Svalbard og skrev bok også om dette. Hans lange opphold i Canada, på Grønland, Svalbard og senere i Alaska gjorde ham til et garvet naturmenneske og en kjent eventyrer. Men det var først mye senere at han utførte sin virkelige nasjonale bragd: Oppdagelsen av de norrøne boplasser i Nord-Amerika, slik det het i undertittelen til Ingstads bok Vesterveg til Vinland (1965).
I likhet med Thor Heyerdahl, som vi kommer tilbake til, var Ingstad inspirert av gamle fortellinger om sjøfarere og tidlige oppdagere. Han tillot seg å lese de norrøne sagaene bokstavelig. «Oppdagelsen av Grønland og Nord-Amerika skyldtes enkelte menns dristige innsats, men må sees i et større historisk perspektiv», som han skriver i Vesterveg til Vinland. Mange hadde lagt merke til disse beskrivelsene i sagaene, og Fridtjof Nansen kommenterte vikingenes oppdagelse av Amerika allerede i 1897, i Fram over polhavet. Forskjellen var at Ingstad mente at vikingenes Vinland måtte ligge mye lenger mot nord enn det var vanlig å tro.
Han reiste til Nord-Amerika, til Newfoundland, hvor han seilte langs kysten og så etter kjennetegn som passet til geografiske beskrivelser i sagaene. Tidligere hadde han og hans kone Anne Stine funnet norrøne bosetninger på Grønland. Da han så greide å påvise restene etter en norrøn bosetning ved L’Anse aux Meadows på Newfoundland, var det en sensasjon av internasjonalt format.
Vesterveg til Vinland er staut og korthugd skrevet. «Hvert ord mandig», ville nok Nansens ha sagt. Som forfatter hadde Ingstad tidligere blitt rost av både Hamsun og Johannes V. Jensen. Ingstad går nøye gjennom de gamle norrøne kildene. Han innrømmer at det finnes både uklarheter og «divergenser» her. Det handler likevel ikke først og fremst om vitenskap, som Ingstad selv understeker, men om «folkelige tradisjoner».
Boken beskriver blant annet hvordan Leiv Eiriksson lånte bort skipet sitt til broren Torvald, som også seilte til Vinland. Denne ferden omtaler Ingstad som det første landåm – det gamle norrøne begrepet for overtagelse av ubrukt land. Ingstad nevner videre hvordan oppdagelsen av boplassen på Newfoundland og hans kones arkeologiske arbeid der lenge ble møtt med kritikk. Men Ingstad er nøktern og gjør ikke noe stort nummer av verken motstanden eller det faktum at han fikk rett. Han er heller ikke typisk nasjonal i sin skrivemåte, aldri høystemt eller gråtkvalt på Norges vegne.
Men Ingstads oppdagelse, hans bragd, var selvsagt grunnleggende nasjonal, slik boken hans også var. Det handlet hele tiden om Norge, indirekte også om det moderne Norge, selv 1000 år etter vikingenes vinlandsferder. Nordmenn, ikke søreuropeere – som Roald Amundsen i boken Mitt liv som polarforsker omtalte som en «halvtropisk rase» – hadde oppdaget Amerika! Ingstad fremstår i det store og hele som en mer moderne skikkelse enn Nansen og Amundsen – med mindre patos, men med like stor betydning.
KONDOLERER MED JULENEKET
Thor Heyerdahls nasjonale betydning er like uomtvistelig, selv om meningene om ham er delte på andre felt. Da Heyerdahl forliste med sivbåten Ra i 1969, sendte Helge Ingstad følgende knappe telegram: «Kondolerer med juleneket.» Så treffende kunne det sies av norske oppdageres grand old man. Heyerdahl hadde gjennomført Kon-Tiki-ferden allerede i 1947, lenge før Helge Ingstads vinlandsoppdagelser, men han tilhørte en yngre generasjon. Ingstad var 14 år eldre, ble opprinnelig kjent for sine reiser og eventyr til kalde strøk i mellomkrigstiden – og kunne slik sett oppfattes som en slags arvtager etter Nansen og Amundsen. Heyerdahls oppdagerhistorie fant sted i etterkrigstiden. Men Ingstad og Heyerdahl fulgtes likevel ad gjennom mange tiår, helt fra Heyerdahls Kon-Tiki-bok kom ut i 1948, samme år som Ingstads Svalbard-bok Landet med de kalde kyster, og frem til midten av 1990-tallet, da Ingstad omtalte en av Heyerdahls historiske påstander om Grønland som «grotesk, uvitenskapelig og tøvete».
Heyerdahls tro på Tiki-myten kan som nevnt sies å ha noe til felles med Ingstads nylesning av de norrøne sagaene. Begge valgte de å anta at gamle overleveringer hadde mer sannhet i seg enn det som var vanlig å anta. Men der stopper likheten. Mens Ingstad var metodisk og dempet i sin tilnærming til stoffet, var Heyerdahl mer av en klassisk, gammeldags eventyrer. Kon-Tiki-ferden var et vågestykke og et sjansespill. Dessuten ble den et eksempel på hvordan det går når en person med spesielle, storslåtte meninger faktisk får rett ved første forsøk: Vedkommende blir bare ytterligere overbevist om egen fortreffelighet.
Boken hans om Kon-Tiki, med tittelen Kon-Tiki ekspedisjonen, er frisk lesning. Heyerdahl er ingen stor forfatter, men det finnes noe gutteaktig smittende her. «Og hvor vitenskapen stanset, tok fantasien til», som forfatteren skriver innledningsvis. Heyerdahl kalte da også sin siste bok Ingen grenser, noe som er en treffende beskrivelse av hans egen tenkemåte. Nettopp i det grenseløse, i de dristige ideene, ligger Heyerdahls styrke og svakhet.
Han var en modig og bramfri sjøfarer og en innbitt individualist. Nordmenn liker slikt. Da boken Kon-Tiki ekspedisjonen kom ut, ble den en øyeblikkelig suksess hos både publikum og anmeldere. I Aftenposten mente man at boken kunne sammenlignes med Fridtjof Nansens Paa ski over Grønland, mens Morgenbladet understreket at det var grunn til å være stolt over at Kon-Tiki-ekspedisjonen var norsk. Et tiår senere var boken blitt oversatt til mer enn 50 språk, og de samlede opplagstallene hadde nådd et tosifret antall millioner.
Det finnes enkelte direkte nasjonale elementer i Kon-Tiki-boken, men de er få. Alle ekspedisjonsmedlemmene er norske, unntatt én, og Heyerdahl innhentet råd fra norske sjøfolk som han traff i det norske sjømannshuset i Brooklyn. Men ellers hadde jo ferden lite med Norge å gjøre. På kong Haakons bursdag sendte Kon-Tiki-mannskapet riktignok telegrafiske gratulasjoner til majesteten, slik det nevnes i boken, hvoretter de fikk svar med ønske om «hell og lykke på ferden». Stort flere norske referanser er det ikke å finne.
JENTENE PÅ TAHITI
Men i Ragnar Kvams trebinds Heyerdahl-biografi, som må sies å være mer avklarende enn den voldsomme stabelen med bøker som er skrevet om Nansen og Amundsen, finner man spor av Heyerdahls eget syn på det nasjonale elementet. For å holde oss til Haakon VII: Heyerdahl skal ha blitt skuffet over kongen da han selv og mannskapet fikk audiens på Slottet. Haakon VII var visstnok mer opptatt av å høre om jentene på Tahiti enn av selve «kjernen i det hele, og det slag vi hadde gjort for flagget». Også senere i livet ga Heyerdahl uttrykk for noe av det samme, en misnøye med den manglende anerkjennelsen av hans innsats for Norge.
Heyerdahl ønsket først og fremst å være forsker, norsk forsker, men ble altså for det meste sett på som en eventyrer. På samme måte som tilfellet var med Roald Amundsen, som avsluttet sin forfatterkarriere med den bitre og anklagende selvbiografien Mitt liv som polarforsker (1927), kan man få et inntrykk av misnøye hos den offentlige Heyerdahl. Han ble ofte angrepet og ble trett av dette. Likevel var han standhaftig og sto på sitt, helt frem til sin aller siste store idé og sin siste bokutgivelse – den før nevnte Ingen grenser, skrevet sammen med den svenske kartografen Per Lillieström i 1999. Dette var hans mest nasjonale bok, hvis man kan si det slik, og også den utgivelsen hvor han stilte seg mest lagelig til for hugg når det gjaldt hjemlige forhold.
INGEN GRENSER
Heyerdahl ville denne gangen oppspore Grønlands forsvunne norrøne befolkning, han ville bekrefte at vikingenes forfedre innvandret fra Kaukasus – kom vår norrøne gud Odin egentlig fra Aserbajdsjan? – og han mente at Leiv Eiriksson faktisk var troende katolikk da han oppdaget Amerika. Ingen grenser er en underlig, men i og for seg underholdende bok. Alt i alt er den så spekulativ at man må spørre seg om hvorfor han ville utgi noe slikt. Ønsket Heyerdahl virkelig å provosere, å peke nese til sine kritikere, i en alder av 85 år? Det kan umulig ha forundret ham at han fikk kritikk. Kanskje var det norrøne temaet et naturlig sted for ham å avslutte karrieren som nasjonal oppdager. I manges øyne var og er han jo uansett en av de aller største nordmenn. Som tilfellet også er med Nansen, Amundsen og Ingstad, oppnådde han en internasjonal posisjon av sjeldne dimensjoner. Man kan bli stormannsgal av mindre.
Kan hende er det et symptomatisk, menneskelig trekk, dette at de største oppdagerne også hadde sine smålige, forfengelige sider. Enten de tok nakenbilder av seg selv, skrev bitre selvbiografier på sine eldre dager eller bare følte at de ikke ble løftet høyt nok opp på pidestallen, så fremstår de alle fire som udiskutabelt store nordmenn. De oppdaget verden, gjorde utlendinger oppmerksomme på Norge og syntes nok at de beæret sine landsmenn. De reiste langt og kom absolutt ikke til kort.
LITTERATUR
Jørgen Alnæs, I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim. Oslo 2008
Roald Amundsen, Sydpolen. Den norske sydpolsferd med Fram 1910–1912. Kristiania 1912
Roald Amundsen, Mitt liv som polarforsker. Oslo 1927
Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Norsk polarhistorie. Ekspedisjonene. Bind 1. Oslo 2004
Kjartan Fløgstad, Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika. Oslo 1999
Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen. Oslo 1948
Thor Heyerdahl og Per Lillieström, Ingen grenser. Oslo
Helge Ingstad. 1965. Vesterveg til Vinland. Oppdagelsen av de norrøne boplasser i Nord-Amerika. Oslo 1999
Silje Solheim Karlsen, Triumf, lojalitet, avstand. Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon (1893–1896) og bøker i dens kjølvann. Ph.d.-avhandling UiT. Tromsø 2011
Kirsten Alsaker Kjerland og Knut M. Rio, Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet. Oslo 2009
Fridtjof Nansen, Paa ski over Grønland. Kristiania 1890
Fridtjof Nansen, Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896. 2 bind. Kristiania 1897
Trygve Width, Eventyrlyst. Noen merkelige norske livsskjebner. Oslo 1944
